Dragen ble rasende på kvinnen og dro av sted for å føre krig mot de andre i
hennes ætt, mot dem som følger Guds bud og holder fast på vitnesbyrdet om
Jesus (Åp 12,17).
Åpenbaringen 12 ender med en vred Satan som forbereder seg til kamp mot Kristi
trofaste folk. Kapittel 13 skildrer hans forberedelser til det endelige slaget, men med
hjelp av to allierte, to rovdyr. Disse tre maktene er motstykket til Guds treenighet (se
Åp 1,4–6). Denne treerbanden står Guds frelsesverk imot og forsøker å få verden på
sin side.
Men det er på sin plass med en advarsel. Hittil har vi sett på profetier som alt er
oppfylt. Fra nå av handler det meste om profetier som ennå ikke er oppfylt. Her viser
Gud oss hva som skal skje mot slutten, slik at vi ikke blir overrasket.
Men vi må huske at selv om disse profetiene forteller hva som vil skje på slutten,
forteller de ikke når og nøyaktig hvordan de siste begivenhetene vil utfolde seg.
Derfor må vi ikke spekulere ut over hva profetien åpenbarer. Husk at profetiene
i Åpenbaringen har praktiske formål: å lære oss hvordan vi skal leve i dag og bli
beredt på fremtiden.
LesÅp 13,1–4; Åp 13,8 og Åp 17,8. Hva kjennetegner dette dyret, og hvilke faser gjennomgår
det?
Johannes ser et uhyre stige opp av havet. Et dyr står for en politisk makt, men skildringen
av havdyret peker på en makt som er både religiøs og politisk. Havet står for
de stormfulle sosiale og politiske forholdene som fulgte Romerrikets fall (se Dan
7,2–3; Dan 7,23–24).
Johannes skildrer dyret idet det kommer opp av vannet. Dyret har syv hoder og
ti horn, det samme som dragen i Åp 12,3. Dette røper sammenhengen mellom de to.
På dyrets hoder er et blasfemisk navn, og på hornene er kongekroner. Dyrets hoder
er maktene som Satan brukte for å forfølge Guds folk gjennom historien (se Åp
17,9–11). Det blasfemiske navnet peker på den guddommelige tittelen dyret vil ha.
De ti hornene er hentet fra Dan 7,24, og symboliserer de nasjonene som oppstår etter
Romerrikets fall. Disse kjennetegnene peker på Romerrikets pavelige fase.
Når dyret kommer ut av vannet, ligner det en leopard, en bjørn og en løve. Slik
kombinerer dyret egenskapene til de fire dyrene (verdensriker) i Dan 7,2–7: Babylon,
Medo-Persia, Grekenland og Roma (Dan 7,17). Men Johannes nevner dem i omvendt
rekkefølge og viser at sjødyret er beslektet med det fjerde dyret i Dan 7, Romerriket.
Dragen ga dyret sin kraft, sin trone og stor makt. Slik Faderen har overdratt sin
trone og myndighet til Kristus (Åp 2,27), slik innsetter dragen dyret som medregent
og representant på jorden. Dette viser at sjødyret er det andre medlemmet av den
sataniske treenigheten og forsøker å overta Jesu Kristi sted i folks sinn og hjerte.
Åp 13,5 sier at tiden for dyrets aktivitet er de profetiske 42 måneder eller 1260
dager, som betyr år. Denne fasen ender når et av dyrets hoder får et dødssår, noe
som fører til en midlertidig død. Når såret blir leget, våkner dyret til live igjen. Dette
vekker beundring i verden, og de dyrker både dragen og dyret.
I går så vi at Åp 13,5 taler om forfølgelse i en bestemt tidsperiode. De 42 månedene
er samme tidsperiode som de 1260 dagene med forfølgelse av kvinnen/menigheten
(Åp 12,14). Profetiske dager står for år. Året 538 markerer starten på denne profetiske
perioden, da romerkirken med paven i spissen ble en kirkelig makt som dominerte
den vestlige verden gjennom hele middelalderen. Under den franske revolusjon ble
dyret påført det dødelige såret i 1798. Dermed opphørte kirkens undertrykkelse for
en stund.
Sammenlign Åp 13,5–8 med Dan 7,24–25 og 2 Tess 2,2–12. Hvordan avspeiler havdyrets
aktiviteter skildringen av det lille hornet og den lovløse?
Dyrets aktivitet i den profetiske perioden på 1260 dager omtales som blasfemisk.
I NT kan blasfemi betegne påberopelse av likestilling med Gud (Joh 10,33; Matt
26,63–65) og Guds autoritet (Mark 2,7). Havdyret rettet sin blasfemi mot «Gud og
begynte å håne hans navn og hans bolig og dem som bor i himmelen» (Åp 13,6).
Guds bolig er helligdommen i himmelen, der Kristus gjør tjeneste for vår frelse.
Havdyret benekter Kristi verk som mellommann ved å erstatte det med et menneskelig
system som sies å bringe frelse og syndenes tilgivelse, handlinger som er et klart
uttrykk for blasfemi.
Åp 13 peker på en tid med stort frafall i kirken. Dette ble oppfylt da kirken i Vest-
Europa gjorde krav på Guds posisjon og makt på vegne av paven som dens overhode.
Kristi soningstjeneste i helligdommen i himmelen ble erstattet av menighetens
prestedømme.
De som ikke ville bøye seg for Roma, ble forfulgt og drept.
I dag betraktes man som hard og sneversynt hvis man sier slikt, men nåtiden kan
ikke viske bort fortiden, om man måtte ønske det aldri så inderlig.
Hvordan kan vi være tro mot profetien om menighetens historie og like fullt være
hensynsfulle og varsomme når vi legger frem disse sannhetene for andre?
Første halvdel av Åp 13 skildrer det som middelalderens kirkemakt gjorde i den
profetiske perioden på 1260 dager/år. Under den franske revolusjon fikk dette
religiøs-politiske systemet et banesår. Men det dødelige såret vil bli leget, og systemet
vekkes til live igjen. Resten av kapitlet skildrer hvordan denne helbredelsen av
dyrets dødelige sår faktisk vil skje.
LesÅp 13,11. Hva er kjennetegnene på det andre dyret? I lys av Åp 12,14–16: Hva
vil det si at dyret stiger opp av jorden?
Johannes ser et annet dyr som stiger opp av jorden. Dette viser at det andre dyret er
en makt av samme slag som det forrige. Men mens det første dyret hadde et skremmende
ytre, virker jorddyret harmløst. Det har «to horn som et lam» (Åp 13,11). I
Åpenbaringen er lammet et symbol på Kristus. Altså har denne endetidsmakten et
kristelig ytre.
Denne makten, som med sitt utseende som et lam, fremtrer som vennlig innstilt
til menigheten, oppstår i et territorium som beskyttet kvinnen/menigheten mot
dragens flomvann på slutten av de profetiske 1260 dagene (Åp 12,14–16). Dette er
en ny spiller på scenen, en som fremstår som verdensmakt etter at havdyret fikk det
dødelige såret under den franske revolusjon. Det er altså kun aktivt i endetiden.
Men teksten viser at denne lam-lignende makten til slutt vil tale som dragen,
som djevelen selv. Denne endetidsmakten skal forsøke å få hele verden til å tilbe det
første dyret, som fikk det dødelige såret. Dette viser at det territoriet som etter middelalderen
hadde vært et trygt fristed for menigheten, skal spille rollen som forfølgelsesmakt
i den siste tid.
«Hvilken nasjon i ’den nye verden’ var det som i tiden omkring 1798 fikk stadig
større makt og innflytelse, med utsikt til storhet og styrke og som tiltrakk
seg verdens oppmerksomhet? Det kan ikke være noen tvil om hva dette symbolet
peker på. Bare én nasjon svarer til beskrivelsen i profetien. Det er Amerikas forente
stater.» – Alfa og Omega, bind 7, side 369–370 [GC 440].
Da USA først ble identifisert som dette dyret, hadde det langt fra den makt og
innflytelse som det har nå. Hvordan bekrefter dette at USA er makten som er skildret
i denne profetien?
LesÅp 13,12–13. Hvordan hjelper 1 Kong 18,38 og Apg 2,3 oss å forstå dyrets bedrag
– der det største er å få ild til å fare ned fra himmelen?
Ved tidens ende begynner dyret som lignet et lam å utøve det første dyrets myndighet.
Slik kopierer det Den hellige ånd. Den hellige ånd utøver Kristi myndighet og
viser folk hen til ham (Joh 15,26), og denne jordiske makten utøver sjødyrets fulle
makt og viser folk hen til det.
Dyret som ligner et lam, underordner seg det første dyret og får folkene på jorden
til å tilbe det. Teksten viser at dette henger sammen med helbredelsen av dyrets
banesår. Hvordan vil dyret som ligner et lam, få verden til å tilbe dyret fra havet?
I førstningen vil det overbevise med mirakuløse tegn (Åp 13,13–14), og til sist, med
tvang (Åp 13,15–17).
Helbredelsen av havdyrets dødelige sår viser til gjenreisningen av middelalderens
religiøse system. Ved hjelp av mirakler klarer dyret, som lignet et lam, å få jordens
folk til å lage et bilde til det dyret som fikk banesåret.
Et bilde er en kopi av noe reelt. Det andre dyret får verden til å skape et religiøst
system som i visse henseender kopierer middelalderens system. Folk vil betrakte
miraklene som uttrykk for guddommelig makt. Når sivile og politiske krefter slutter
seg til de store religiøse organisasjonene for å pålegge menneskene en religion, vil
det bli dannet et bilde av dyret.
Les Åp 13,14–15 og legg merke til at språket, som er hentet fra 1 Mos 2,7, forklarer
dette med å gi livspust til dyrets bilde slik at det kan fungere. Ved å bruke uttrykk
fra 1 Mos 2,7, avslører profetien at dyret som ligner et lam, vil få bildet av dyret til å
fungere på lignende vis som da Gud ga liv til mennesket. Ved tvangsovertalelse vil
verdens folk bli forført så de aksepterer det første dyrets myndighet.
Gud nektet å påtvinge oss tilbedelse og lydighet. ‘Han valgte korsets vei fremfor
å tvinge noen til tilbedelse og lydighet. Hva sier det om hvor stor ondskapen hos
denne «treerbanden» vil bli?
Åp 13 viser at dyret som lignet et lam, skal føre an i den siste krisen. Denne
verdensmakten vil opprette et globalt system som vil prøve å kontrollere folks tro.
LesÅp 13,16–17 sammen med 5 Mos 6,4–8. Hva har merket i pannen og på høyre
hånd med Guds bud å gjøre?
Folk av alle sosiale lag vil bli presset til å ta dyrets merke på sin høyre hånd eller i
pannen. Å motta merket er å stå på dyrets side. Slik seglet viser hvem som tilhører
Gud (Åp 14,1), slik viser dyrets merke hvem som tilber dyret.
Dyrets merke er ikke noe synlig tegn. Det settes på høyre hånd eller i pannen som
parallell til at Moses sa at israelittene skulle binde Guds lov som et tegn på hånden
eller på pannen (5 Mos 6,8). Dette tyder på at merket i pannen har å gjøre med å
innprente Guds lov i sinnet, og merket på høyre hånd har med atferd å gjøre.
Det sentrale spørsmålet i den siste krisen vil gjelde tilbedelse og lydighet mot Gud
ved å holde hans bud (Åp 14,12). Sabbatsbudet blir en spesiell prøve på troskap og
lydighet mot Gud. Sabbaten er kjennetegnet på Guds folks lydighet (Esek 20,12), og
dyrets merke er tegnet på lydighet mot dyret.
Dyrets merke er et direkte angrep på det fjerde bud. Det skjer ved at menneskebud
settes i stedet for Guds bud. Det klareste eksemplet på dette er den menneskeskapte
helligelsen av søndag (se Dan 7,25) som hviledag i stedet for den syvende
dag, dagen som Gud innstiftet. Vi tilber Herren som Skaperen. Og den syvende dag,
sabbaten, har vært tegnet på hans skaperakt siden verdens begynnelse. Forsøket på
å endre tegnet på Gud som skaper til en annen dag er et forsøk på å tilrane seg Guds
rolle og makt.
Sammenlign scenarioet i Åp 13,14–18 med Dan 3,1–7. Hvilke paralleller kan vi
finne i den historien, og hva vil skje ved tidens ende?
Åpenbaringen viser at sabbaten vil bli et tegn på lydighet ved historiens slutt. Men vi
skal huske at søndagshelligholdelse ennå ikke i seg selv betyr at man har tatt dyrets
merke. En slik praksis blir ikke «dyrets merke» før folk, på tross av bedragene, har
fått en klar forståelse av hva det innebærer å velge en helligdag, og så velger enten
for eller imot Gud. Men den tiden ligger fremdeles i fremtiden.
«Ingen har tatt dyrets merke ennå. Prøvetiden er ikke kommet ennå. Det finnes
sanne kristne i alle kirkesamfunn, også Den katolske kirke. Ingen blir dømt før de
har fått lyset og har innsett at de plikter å holde det fjerde bud. Men når befalingen
kommer med påbud om å holde den falske sabbaten, og den tredje engelens høye rop
advarer mot å dyrke dyret og dets bilde, da blir skillet mellom det falske og det ekte
tydelig. Da tar de dyrets merke, og fortsetter å bryte budet.» – Evangelism, side 234.
Husk: I dag er det ingen som går fortapt fordi de holder søndagen, og det er
ingen som blir frelst fordi de holder sabbaten. Men det kommer en tid da «dyrets
merke» blir et avgjørende spørsmål, og valg av hviledag blir en troskapsprøve.
Åpenbaringen ber Guds folk om å ta Bibelen og granske sitt hjerte mens de studerer
det profetiske ord og gjør sitt ytterste for å nå dem som ennå ikke har møtt Kristus i
evangeliet.
Forslag til samtale
Hva er situasjonen i verden i dag, og særlig de religiøse og politiske strømninger?
Hva later til å ha kurs mot oppfyllelsen av profetien i Åp 13?
Hvilken holdning bør vi ha til alle troende mennesker mens vi venter på avslutningen?
Tenk over dette rådet: «Våre predikanter bør søke å komme i forbindelse
med predikantene i andre samfunn. Be for disse menn, og sammen
med dem, for Kristus går også i forbønn for dem. De bærer et høytidelig
ansvar. Som Kristi sendebud burde vi vise en dyp, alvorlig interesse for disse
hyrder for hjorden.» – Testimonies for the Church, bind 6, side 78.
Hvordan kan vi unngå å ha en ukristelig holdning til andre kirkesamfunn?
Hvordan skal vi vise respekt for dem og deres personlige tro uten å gå på akkord
med vår tro?
Constancio var bonde og tobarnsfar. Da en gruppe adventister kom til fjellbygda hans på leirtur,
la han merke til at de verken drakk eller røykte. Han tok kontakt med en adventist som
ga bibelstudier, og etter å ha sluttet med tobakk og alkohol, ble han døpt.
Men et halvt år senere var alt ved det gamle. Kona ble rasende. Hun var ikke døpt, men hadde
likt den nye Constancio. ”Adventister gjør ikke sånt! Og det skal ikke du heller,” sa hun. Hun
nektet å dele seng med ham før han sluttet.
Constancio likte ikke reaksjonen, så han studerte Bibelen for å finne ut mer om kristen livsstil.
Han kom frem til Jes 52,2, og tenkte: ”Hvorfor bruker jeg penger på det som ikke er brød når jeg
likevel ikke blir tilfreds?” Han ba om hjelp til å seire over vanene sine i ukevis, men fortsatte å
kjøpe alkohol og tobakk.
En natt klatret han full opp stigen til huset (det er bygget på pæler). Konen, syvåringen og fireåringen
lå og sov. Så husket han at han ikke hadde vasket føttene. Han sjanglet ut på verandaen
og bøyde seg for å vaske føttene, men falt i bakken. Han landet med hodet i den fuktige sanden,
rett ved en stein.
Hunden hylte. Kona og barna fant ham liggende på bakken. Hun ropte på hjelp. Naboene kom
til og så at han hadde falt. De mente djevelen hadde skjøvet ham og ble forferdet. Constancio
måtte renses. Dermed urinerte de i hverandres hender og kastet urinen på den urørlige skikkelsen.
Så bar de ham hjem.
Dagen etter ba vennene Constancio på en drink. Han gned seg i hodet og sa: ”Jeg verken drikker
eller røyker lenger.” Det har han heller ikke gjort. ”Jeg hadde ikke lyst på det lenger. Det var
bønnesvar,” sier han.
I dag er en tredjedel av stedets innbyggere adventister. Blant dem er Constancios kone, barn
og fem tidligere alkoholikere som han har vunnet.
”Jeg forteller historien for å hjelpe andre med slike problemer,” sier han. Mange drikker og
skammer seg for å gå i kirka. ”Jeg sier at jeg sluttet, og det kan du også. Med Guds hjelp.”
En del av offeret 13. sabbat går til å bygge et rehabiliteringssenter for alkoholikere og narkomane
i São Tomé. Takk for gavene.