Blir dere sinte, så synd ikke, og la ikke solen gå ned over deres vrede (Ef 4,26).
Selv de beste hjem opplever kamper og konflikter. Dette er bare en del av livet i en
fallen verden. Enkle ting, som hvem sin tur det er å ta ut søpla, eller om tenåringsdatteren
er ferdig med leksene eller sønnen har gjort pliktene sine, er irriterende,
men små problemer som gjerne kan løses med minimale forstyrrelser. Men andre
ting kan true familielivet. En svigermor som overfuser og manipulerer familien,
truer med å ødelegge en kvinnes ekteskap og helsen hennes; en far med psykisk
sykdom som mishandler sine barn; en sønn som forkaster sin religiøse bakgrunn og
kaster seg ut i et promiskuøst liv eller en datter som blir stoffmisbruker.
I Det nye testamentet leser vi at vi skal elske hverandre (Joh 13,34; Rom 12,10),
leve i fred og harmoni med hverandre (Rom 15,5; Hebr 12,14), være tålmodige og
snille og vise medfølelse (1 Kor 13,4) samt tenke mer på andre enn oss selv (Fil 2,3)
og bære hverandres byrder (Ef 4,2). Dette er lettere sagt enn gjort, også i familien.
Denne uken ser vi hvordan vi kan gjøre vonde tider mindre vonde, spesielt i familien.
LesMatt 7,5 og Ordsp 19,11. Hvilke to viktige prinsipper kan hjelpe oss å unngå
konflikt med andre?
Forfatteren av Ordspråkene gir uttrykk for en smart observasjon: «Den som starter
en krangel, åpner for en flom. Hold opp før tretten bryter løs!» (Ordsp 17,14). Når
konflikten først er i gang, kan den være vanskelig å stenge av. Ifølge Rom 14,19 kan
vi forhindre konflikter ved å legge vinn på to ting: det som gir fred og det som kan
bygge opp en annen. Og dette er enda viktigere for harmoni i familien.
Når du vedstår deg ditt ansvar i en konflikt, kan det få motparten til å tone ned sin
aggresjon. Ta et skritt tilbake og tenk over om det er verdt å kjempe for. Ordspråkene
sier: «Forstand gjør mennesket sen til vrede, det setter sin ære i å bære over med feiltrinn
» (Ordsp 19,11). Og tenk hvor annerledes dette vil gjøre livet ditt på tre dager.
Eller om fem eller ti år? Hvor mange ekteskap har vel ikke slitt med problemer som i
dag virker trivielle?
La ikke konflikten trekke ut i tid. Snakk med den andre, kom til saken og hold
dere til den til den er løst. Konflikten blir bare verre når problemet som utløste den,
koker bort i sinte ord, mens man ripper opp i gamle sår. Få en bedre og mykere start
på samtalen ved å understreke forholdet dere imellom. La den andre vite at forholdet
er viktig for deg. Når du har kommet med dine positive følelser, kan du ta opp problemet.
Unngå likevel å bruke ordet men. Sier du noe positivt etterfulgt av et «men»,
kveler du det positive som du nettopp sa. Når du sier hva du føler, må du også høre
på den andres synspunkter. Tenk over hva han eller hun har sagt. Først da kan du
komme med forslag som begge parter er tjent med (Fil 2,4–5).
Tenk tilbake på noen konflikter som nå fortoner seg som dumme og meningsløse.
Hva kan de opplevelsene lære deg, så du kan unngå at noe lignende skjer om igjen?
Gud ga menneskene både sabbaten og ekteskapet i Edens hage. Vi vet hva vår fiende
har gjort med både sabbaten og ekteskapet. Selv de beste ekteskap sliter iblant.
Nedenfor er noen prinsipper som kan hjelpe oss med problemene.
LesEf 1,7. Hvilket prinsipp må praktiseres i et ekteskap?
Du må lære å tilgi når den andre ikke fortjener det. Alle kan tilgi den som fortjener
det. Er det egentlig tilgivelse? Sann tilgivelse er ufortjent tilgivelse, slik Gud tilgir
oss i Kristus. Vi må gjøre det samme. Ellers vil ekteskapet fortone seg som en
skjærsild (hvis det overlever).
Du må akseptere at ektefellen er en synder og har noen emosjonelle, fysiske og åndelige
skader. Bli vant til det. Godta din ektefelles feil. Be deg gjennom dem. Kanskje
må du leve med disse feilene, men ikke la dem bli en besettelse. Gjør du det, eter
de deg levende. En hellig og fullkommen Gud godtar oss i Kristus, slik vi er. Du er
neppe så hellig og fullkommen, så gjør det samme med ektefellen din.
Les Fil 2,4–8. Her er et viktig prinsipp også vi kan bruke, ikke bare i ekteskapet,
men i alle forhold. Hvilket prinsipp?
Hvem har vel ikke vært sint? Det som gjør det vanskeligere, er når sinnet er rettet
mot en i familien. Sinne kan bli en gift som skader både hjemmet og familien og
forholdene i sin alminnelighet.
LesEf 4,26–27 og Fork 7,9. Hvordan kan vi balansere vår forståelse av sinne som
følelse og som synd? Hva er forskjellen?
Hva sier Jak 1,19–20 at vi bør prøve å gjøre, spesielt når vi blir sinte på familiemedlemmer
for holdninger, handlinger og ord?
Blir du sint, bør du ikke la det bli en mørk sky i livet. Vend det til noe positivt. Be
for dem som sårer deg og behandler deg dårlig, tilgi dem og vær til velsignelse for
dem. Det blir nok ikke lett i førstningen, men når du bestemmer deg for det og
holder fast på bestemmelsen, tar Gud hånd om resten.
Noen ganger stammer sinnet fra det hjemmet vi vokste opp i. Sinte mennesker
kommer ofte fra sinte familier. De har lært av sine forbilder og bærer oppførselen
videre til den omsider gis videre til barna. Til tider kan sinnet være et resultat av behov
som ikke er tilfredsstilt, eller av sjalusi. I Kains tilfelle fikk det ham til å drepe
broren.
Du kan ha grunn til å være sint, men bruk det ikke som unnskyldning for å
tviholde på sinnet. Ikke benekt det, og prøv ikke å unnskylde det. Be heller Gud
om hjelp til å håndtere det positivt. Paulus gir oss et godt råd: «La ikke det onde
overvinne deg, men overvinn det onde med det gode!» (Rom 12,21).
Alle har noe de er sinte for. I noen tilfeller er det berettiget. Men hvordan kan vi
ved Guds kraft unngå at sinnet gjør oss og våre omgivelser ulykkelige?
Uløste konflikter og sinne kan iblant utvikle seg til noe negativt og destruktivt, også
et voldelig forhold. Det kan bli fysisk, verbal, emosjonell, psykologisk, seksuell og
annen mishandling. Men all mishandling er i strid med Guds rikes viktigste prinsipp
– nestekjærlighet.
Hvilken viktig undervisning om relasjoner finner vi i 1 Joh 4,7–8 og Kol 3,19?
«Dere menn, elsk konene deres og vær ikke harde mot dem» (Kol 3,19). Ordet harde
i grunnteksten betyr at man er sint eller bitter på partneren og påfører den andre
smerte, fiendskap og hatske ord. Paulus gjør det klinkende klart at en ektefelle ikke
skal opptre fiendtlig eller voldelig. Emosjonelle, seksuelle og fysiske overgrep er
ikke akseptabel atferd for en kristen. Man skal elske sin ektefelle. Paulus gjør det
også klart at kjærligheten er tålmodig og snill, og at den ikke misunner eller skryter,
den er ikke stolt, ufin eller egoistisk, den blir ikke lett sint, gjemmer ikke på feil,
gleder seg ikke over det onde, men gleder seg over sannheten. Kjærligheten verner
alltid og viser tillit, håp og utholdenhet. Ingen av kjærlighetens kjennetegn åpner for
mishandling.
I et sunt forhold føler begge seg trygg, for sinnet holdes i sjakk, og man er hverandres
tjener. Ofre for mishandling føler ofte skyld, som om de hadde provosert mishandleren
eller fortjener mishandlingen. Mishandlere kan være kontrollerende, og de
er ofte dyktige til å gi offeret skyldfølelse. Men ingen fortjener å bli mishandlet av en
annen, og mishandlerne er ansvarlige for det de gjør. Bibelen tilbyr ofrene trøst, ikke
skyld. Når problemet blir uhåndterlig, bør folk ikke kvie seg for å søke hjelp utenfra.
Noen kulturer ser gjennom fingrene med mishandling av kvinner. Hvorfor må
ingen kristen være kvinnemishandler, uansett kultur?
«Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For
dette er loven og profetene» (Matt 7,12). Tenk på situasjoner både hjemme og ute
der du må anvende dette prinsippet. Nedenfor skriver du hva dette kan være, og
bestem deg i tro for hvordan du kan gjøre nettopp det.
Hebreerbrevet sier: «Streb etter fred med alle, og etter helliggjørelse, for uten den
skal ingen se Herren» (Hebr 12,14). Noen av dem som har såret oss, vil ikke lytte
og endre holdning uansett hva man gjør. Noen ber kanskje om unnskyldning, andre
ikke. Likevel er det best å gå tilgivelsens vei, spesielt når det gjelder en i familien.
For tilgivelse er viktig for konfliktløsning, spesielt i familien. Når noen synder
mot oss, ønsker Guds fiende å bygge mur mellom oss og den andre, en veisperring så
vi ikke skal elske dem slik Kristus elsket oss. Tilgivelse er et valg vi tar for å komme
utenom veisperringen.
«Vi får ikke tilgivelse fordi vi selv tilgir, men idet vil tilgir, eller i samme grad
som vi tilgir. Kilden til all tilgivelse er å finne i den ufortjente kjærligheten fra
Gud. Men det er i vår holdning til andre mennesker vi viser om vi har gjort denne
kjærligheten til vår egen. Derfor sier Kristus: ‘For dere skal selv dømmes etter
den dom dere feller over andre, og det skal måles opp for dere i det målet dere selv
bruker.’ Matt 7,2.» – Ord som lever (2006), side 175 [COL 251].
Og når feilen ligger hos oss, må vi prøve å gjenopprette det ødelagte forholdet
med den andre. Det kan kreve at vi går til den andre og forteller at vi angrer det vi
har gjort og ber om tilgivelse. Det var det Jesus sa: «Om du bærer offergaven din
fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven
ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror. Så kan du komme og bære
fram offergaven din!» (Matt 5,23–24). Det er fint når noen ber om tilgivelse etter å ha
såret oss. Og det er fint når vi viser andre slik omsorg.
Hvordan kan tanken på alt du trenger tilgivelse for, gjøre det lettere å tilgi andre?
«Altfor ofte står ikke foreldrene sammen i ledelsen av familien. Faren er lite hjemme
og kjenner ikke så godt til barnas særegenheter, deres vesen og tilbøyeligheter.
Derfor er han ofte streng og hard mot dem. Han styrer ikke sitt sinn, men irettesetter
dem på en ukontrollert og uklok måte. Barna vet dette, og i stedet for å bli ledet inn
på rett vei, blir de sinte og trassige. En gang kan moren overse ting som hun straffer
strengt en annen gang. Følgelig vet barna aldri hva de kan vente seg, og de blir fristet
til å forsøke hvor langt de kan gå uten å bli straffet. På denne måten blir det sådd frø
av giftige planter, som vil vokse opp og bære frukt.» – Det kristne hjem, side 244
[AH 314].
«I hjemmet skal den reneste og mest opphøyde hengivenhet komme til uttrykk.
Fra dag til dag må vi fremelske fred, renhet og tilfredshet, inntil disse dyrebare
karaktertrekk finnes hos alle familiemedlemmene. Kjærlighetens plante må få
næring hver dag, ellers vil den visne og dø. Hver eneste dag må vi pleie de gode
vanene og prinsippene, for at de skal trives i vårt sinn. Alt det Satan sår i hjertet
vårt — misunnelse, sjalusi, smålighet, baktalelse, utålmodighet, fordom, selviskhet,
begjær og tomhet i tanker og ord — må vi rykke opp med roten. Dersom disse
uønskede plantene får feste rot i vårt sinn, vil de bære frukter som kan ødelegge
mange menneskers liv. Mange dyrker disse giftige plantene som etter hvert
ødelegger og forurenser sinnet.» – Det kristne hjem, side 147–148 [AH 195, 196].
Forslag til samtale
Dette sitatet sto i en artikkel om ekteskapet: «For vi har ikke en øversteprest
som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme
måte som vi, men uten synd» (Hebr 4,15). Kristus satte seg inn i vår situasjon
for å kunne forholde seg best mulig til oss. Vi bør gjøre det samme med vår
ektefelle. Prøv å se en situasjon eller krise med din ektefelles øyne, ikke bare
dine egne. Se hvordan han eller hun opplever situasjonen og hvorfor den oppleves
slik. Dette prinsippet kan gjøre vanskelige situasjoner lettere. Hvordan
kan det anvendes på alle mulige konfliktområder, også med andre?
Svar på spørsmålet: «Er vrede alltid synd?» Begrunn ditt syn.
Gilberto var ikke interessert i noen kirke og forsto
ikke hvorfor han fikk lyst til å lese Bibelen. Banksjefen
begynte å lese Bibelen alene og undret seg over
mye han leste.
Nyttårsaften sendte han kona og tenåringsbarna av
sted for å se på fyrverkeriene. Han ble hjemme og ba. Han ba Gud lære ham Bibelen og vise ham
sin sanne menighet. ”Den bønnen ble besvart fortere enn noen annen i mitt liv,” sa Gilberto.
Neste arbeidsdag ble han oppringt av banken der han hadde arbeidet. De ville ha ham til å
underskrive noen papirer. I banken traff Gilberto Alvaro, en tidligere medarbeider, og husket at
han var kristen. Han gikk bort til ham og spurte ham hvor han kunne studere Bibelen. ”Men ikke
send meg til pastoren eller prøv å omvende meg. Jeg vil bare studere Bibelen.”
Alvaro var adventist og foreslo blant annet husmenigheten Sharing Jesus. De dro dit dagen
etter. Folk sang og studerte Bibelen, men Gilberto likte ikke å være alene med bare fremmede, så
han fikk med seg Regina, en venn av familien. ”Fint, jeg blir med, men jeg blir ikke med i noen
menighet,” sa hun. Hun kom hver gang og hadde ofte badetøy på under klærne så hun kunne ta en
dukkert etterpå. Gilberto ble døpt nyttårsaften 2006, Regina året etter.
Gilbertos mor ble døpt sammen med ham. Kort før dåpen ringte han til henne og fortalte om
det. Hun bodde på landet, hos hans søster Odete, som er adventist.
”Mor, jeg skal bli døpt,” sa han. ”Kan vi ikke gjøre det sammen,” sa moren. ”Er du klar til
det?” spurte Gilberto. ”Din søster gir meg bibelstudier hver dag,” svarte hun. ”Jeg kan ikke la
anledningen til å gå i vannet sammen med deg går fra meg.”
Hun var 84 da hun ble døpt. Gilberto var 56.
I dag er Gilberto 68 og en av lederne i husmenigheten Sharing Jesus. En del av offeret 13.
sabbat skal gjøre det mulig å flytte fra leide lokaler til en større bygning, der de også kan holde
helse- og kokekurs.
”Hvordan ble jeg med i menigheten?” sa Gilberto. ”Det var Guds kjærlighet. Men det var velkomsten
og kjærligheten hos de andre som fikk meg til å bli.” Menigheten har brutt ned fordommer.
”Vi har døpt folk som meg – leger, tannleger og advokater – som ellers ikke går i kirken. Vi
tar imot folk som ikke vil i noen kirke, og når de er døpt, er det sjelden noen forlater menigheten.”