Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som
Gud har vunnet, for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere
fra mørket og inn i sitt underfulle lys (1 Pet 2,9).
Kanskje har vi nådd et punkt da vårt liv føles godt: Familien har det bra, arbeidet går
godt, helsen og økonomien er god. Eller kanskje ikke? Kanskje er det smerte og uro
hjemme? Etter at sendemenn fra Babylon besøkte kong Hiskia, stilte profeten Jesaja
kongen spørsmålet: «Hva fikk de se i slottet ditt» (Jes 39,4). Hva med deg?
Hva får folk se i huset ditt? Hva har himmelens engler sett? Hvilken ånd gjennomsyrer
vårt hjem? Kan man «være» bønn? Er det godhet, romslighet og kjærlighet
eller spenning, sinne, motvilje, bitterhet og splid? Får noen inntrykk av at Jesus har
vært her?
Dette er viktige spørsmål om det hjemmet vi har skapt. Denne uken skal vi se på
noe av det som kan gi oss et godt hjem tross vår tids mange spenninger og kamper.
Skriften sier at sendebudene var interessert i kong Hiskias mirakuløse helbredelse.
Men Hiskia sa visst ikke noe om det. Han la ikke vekt på det som ville ha åpnet
sendemennenes sinn for kunnskapen om den sanne Gud. Det er en slående kontrast
mellom hans takknemlighet for helbredelsen (Jes 38) og hans taushet om det i kapittel
39.
«Gud forlot ham for å teste ham.» Dette statsbesøket var en viktig anledning,
men ingenting tyder på at Hiskia søkte veiledning om det, verken fra profeter eller
prester. Og Gud grep ikke inn. Alene og utenfor rampelyset unnlot Hiskia å søke
åndelig veiledning. Hadde han glemt Guds verk i ham og folket? Hensikten med
2 Krøn 32,31 kan ha vært å vise hvor lett man kan ta Guds velsignelse for gitt og
hvor lett de som har opplevd hans nåde, blir selvgode.
Nedenfor finner du noe av det historien om Hiskia kan lære oss om trofasthet i
hjemmet. Kommer du på mer?
Hvert besøk i et kristelig hjem er en mulighet til å treffe etterfølgere av Jesus.
De færreste gjester innleder en samtale om åndelige ting. De troende må finne passende
anledninger til å formidle evangeliet.
Vårt kall er ikke å vise til velstand eller prestasjoner, selv om slikt kan være
velsignelser fra Gud. Vi er kalt til å «forkynne hans storverk, han som kalte dere fra
mørket og inn i sitt underfulle lys» (1 Pet 2,9), eller for å bruke Hiskias erfaring som
symbol: Si at de var døende, men at Kristus har helbredet dem; de var døde i synd,
men Kristus reiste dem opp og satte dem i himmelen (Ef 2,4–6).
Hvordan kan du bruke hjemmet til å vitne for andre? Hvordan kan du fortelle
gjestene
mer direkte om troen på Jesus?
En entusiastisk rapport. Andreas gjorde mer enn å fortelle, han sørget for at Simon
fikk treffe Jesus. En entusiastisk rapport om Jesus og en innbydelse til et personlig
møte – dette er en enkel formel for å dele evangeliet med slektninger i hjemmet!
Etter innbydelsen trakk Andreas seg tilbake. Fra da av hadde Jesus og Peter sitt eget
forhold.
Hjelper barn å finne troen. Man kan komme til å overse barna i forsøket på å spre
evangeliet. Foreldre går ut fra at barna vil suge til seg familiens åndelighet. Men det
skal man ikke ta for gitt. Barn og unge lærer av voksne forbilder, men de behøver
individuell oppmerksomhet og anledning til å få et personlig møte med ham. 5 Mos
6 insisterer på dette: Vi må legge vinn på den mest effektive form for religiøs opplæring.
Vi bør oppmuntre til åndelige vaner med andakt, både individuelt og som
familie. Vi må ofre tid og innsats på barn og unge.
Hva kan vi lære av Naomis evangeliserende arbeid? Rut 1,8–22.
Rut opplevde Naomis lavmål: Hun forsøkte å skyve svigerdatteren fra seg. Sint og
deprimert raste hun mot Gud og la ut om sine nederlag (Rut 1,15; Rut 1,20–21). Rut er et
godt eksempel på at unge kan møte Gud og overgi seg til ham, også når møtet skjer
gjennom en ufullkommen forelder.
Hva har det å si for din holdning til din familie at du vet hjemmet er det viktigste
misjonsfeltet? La familien lage en liste over ting dere kan gjøre for å føre ufrelste
slektninger til Kristus.
Velsignelsen ved å være en kristen partner. I 1 Kor tar Paulus stilling til nyomvendtes
uro for at det å bli i ekteskap med en ikke-kristen kan være mot Guds vilje eller
gjøre en selv og barna urene. Nei, sier Paulus. Ekteskapet og samlivet skal fortsette
etter omvendelsen. En kristen partner gjør den andre partneren og parets barn
«hellig». Ordet «helliggjør» viser at ikke-kristne ektefeller kommer i kontakt med
nådens velsignelser ved å leve sammen med en kristen partner.
Den ikke-kristne kan bestemme seg for å forlate ekteskapet. Følgene blir alvorlige,
men Guds ord respekterer den frie vilje: «La ham gjøre det.» Den kristne er
ikke bundet «i slike tilfeller» (1 Kor 7,15).
Kalt til å leve i fred. Guds ord foretrekker helt klart at man finner en måte å la
Kristi fred herske i et åndelig delt hjem, selv om det byr på utfordringer. Håpet er
å bevare ekteskapet og vise at evangeliet kan seire tross vanskeligheter, samt støtte
den partneren som den kristne er ett kjød med.
Hvilke begrensninger kan ens ansvar for en ikke-kristen partner ha?
Kjærlighet, urokkelig troskap, ydmyk tjeneste og et positivt vitnesbyrd er det viktigste
for å vinne den ikke-kristne ektefellen for Kristus. Underkastelse i ekteskapet
bunner i ærefrykt for Kristus (se Ef 5,21). Når en ektefelle viser kristen underkastelse
under en ikke-kristen partner, kommer troskapen mot Kristus alltid først. Troskap
mot Gud betyr ikke at man skal godta at partneren bruker vold i ekteskapet.
Sliter noen i din menighet med en ikke-kristen ektefelle? Hvordan kan du i så fall
muligens hjelpe?
Les versene nedenfor og se hvordan NT bruker ordene «følge» eller «ha/ta som
forbilde». Hva sier de om prosessen med å bli og å vokse som kristen? Hva tror du
de sier om sammenhengen mellom å være forbilde og å vitne? 1 Kor 4,16; Ef 5,1;
1 Tess 1,6; Hebr 6,12; Hebr 13,7; 3 Joh 11.
NTs vektlegning av forbildet understreker dets betydning for læringsprosessen. Vi
har en tendens til å bli som den eller det vi betrakter. Dette prinsippet gjelder relasjoner
i sin alminnelighet og spesielt i hjemmet, der etterligning er helt vanlig. Der
etterligner barna foreldrene og søsken, selv ektefeller tar ofte etter hverandre. Dette
gir oss et viktig hint om hvordan par og familier kan vitne for andre par og familier.
Betydningen av sosial påvirkning. Vi vitner ut fra våre hjem når vi lar andre
betrakte oss og ta del i vårt hjemmeliv på en eller annen måte. Mange har ikke noe
godt eksempel på ekteskap eller familieliv de kan etterligne. Hos oss kan de se at
Jesu ånd gjør en forskjell. «Den innflytelse som ligger i omgang med andre, er en
vidunderlig makt. Dersom vi ønsker det, kan vi bli til stor hjelp for dem omkring
oss.» – Helse og livsglede, side 268 [MH 354].
Når ektepar inviterer andre par til måltider, samvær eller bibelstudium, eller når
de går på et opplegg om ekteskapelig vekst sammen, får gjestene se et forbilde.
Gjensidig respekt, støtte, kommunikasjon, konfliktløsning og tilpasning vitner om
familielivet i Kristus.
Trossøsken som følger Kristus. Vårt eksempel er ufullkomment. Men det kristne
hjems vitnesbyrd behøver ikke være fullkomment. NTs ord om forbilder er et kall
om at den enkelte må følge dem som følger Kristus. Tanken er at man fatter kristentroen
når man ser den i praksis hos andre som er like menneskelige og feilbarlige
som en selv.
Hvordan kan hjemmet ditt bli et bedre mønster for andre?
Sammenlign bibelske tekster om gjestfrihet med faktiske hendelser i bibelske familier.
Jes 58,6–7; Jes 58,10–12; Rom 12,13; 1 Pet 4,9. Merk deg den gjestfriheten som ble
vist.
Gjestfrihet oppfyller den andres behov for hvile, mat og fellesskap. Det er et
håndgripelig uttrykk for den kjærlighet som gir av seg selv. Jesus ga gjestfriheten
teologisk betydning da han lærte at det å gi de sultne mat og drikke, var å gjøre
det mot ham (Matt 25,34–40). Bruk av hjemmet i Kristi tjeneste kan være alt fra å
be naboer på et måltid mat til å låne ut et rom til et offer for mishandling. Det kan
være enkel vennlighet, en anledning til å be med noen eller holde bibelstudier. Sann
gjestfrihet strømmer fra dem som Guds kjærlighet har rørt ved og som vil uttrykke
sin kjærlighet i ord og handlinger.
Familier klager iblant over at de mangler både plass, tid og/eller krefter til å være
gjestfri. Andre føler seg ubehjelpelige. De mangler erfaring og er usikre på det som
går ut over det vante når de omgås ikke-kristne. Noen vil slippe komplikasjoner i sitt
liv som kan følge av å ha med andre å gjøre. Mange familier forveksler gjestfrihet
med underholdning.
Hvordan avspeiler hjemmelivet din åndelige tilstand?
«Et mektig vitnesbyrd for kristendommen» i Det kristne hjem, side 27–30 [AH
35–39], «Holdning til en vantro ektefelle» i Det kristne hjem, side 272–275 [AH
348–352], «Arbeid i hjemmet» i Helse og livsglede, side 265–269 [MH 349–355],
«Sendemenn fra Babylon» i Alfa og Omega, bind 3, side 162–166 [PK 340–348].
Hjemmet en kraft for evangeliet. «Den innflytelsen som kommer fra et godt hjem,
virker mye sterkere på menneskers hjerter og liv enn noen preken kan gjøre. …
Vår innflytelsessfære kan virke trang, våre evner små, våre muligheter få og våre
talenter begrensede, men allikevel åpner det seg for oss vidunderlige muligheter
dersom vi bare trofast gjør bruk av de anledninger vi har i våre egne hjem.» – Helse
og livsglede, side 267, 269 [MH 352, 355].
Forslag til samtale
Spør noen i klassen om det var hjemmelivet hos noen som hjalp dem å ta imot
Jesus. Snakk om det som gjorde inntrykk. Hva kan klassen lære av denne
erfaringen?
Hvordan kan gruppen rent praktisk støtte en familie der den ene ektefellen
ikke er kristen?
Snakk om noe av det i hjemmet som truer kristentroen. Lag en liste og noter
mulige løsninger.
Den troendes privatliv er et vitnesbyrd for barn, ikke-kristne ektefeller, andre
slektninger og gjester. Hjemmets vitnesbyrd er ikke alltid så patent som vi
skulle ønske, og det fører ikke alltid til at slekt og gjester blir omvendt. Men
ufullkomne mennesker kan likevel vise vei til en fullkommen frelser. Ved
rundhåndet gjestfrihet i Kristi navn fører de andre dit hvor nåden kan nå dem.
Tenk på hjemmets innflytelse på dem som kommer på besøk. Hva kan du
gjøre så det blir et bedre vitnesbyrd om tro for alle som kommer innenfor dine
dører?
Mor og stefaren min kranglet alltid. Barndommen
uten Gud var et kaos. Da jeg var 18 år, kom en
snill tante på besøk. ”Dere er en fin familie,” sa hun. ”La
oss finne en kirke til dere.”
Vi gikk til fots: mor, stefar, søster, halvsøster, halvbror
og jeg. Den første kirken var en adventistkirke.
De holdt på med en møteserie, og de besøkte oss også
hjemme. Vi begynte å gå i kirken, alle sammen. Fred
hersket i hjemmet – en stund. Så begynte kranglinga
igjen, verre enn før.
En dag dro mor sin vei. Vi gikk ikke i kirka lenger.
Jeg ville ikke forlate de små halvsøsknene mine, så jeg
ble.
En kveld ringte telefonen. Det var en 26 år gammel
forretningsmann som het Rafael. Han spurte om jeg ville
være sekretæren hans. Da han hadde bedt min rektor om
å anbefale en elev, hadde min 12-årige halvbror hørt det og foreslått meg. Jeg takket ja til jobben.
Den nye sjefen var ikke som andre. Han ba før arbeidsdagens begynnelse og spiste ikke hva
som helst. En dag satte han på musikk i bilen som jeg hadde hørt i adventistkirka. Jeg sang med.
Rafael spurte om jeg kjente adventistene. Jeg nikket.
Rafael var adventist og ville ha meg med i kirka. Jeg takket nei, men han fortsatte å mase, så
en sabbat ble jeg med. Jeg fortsatte å komme. Jeg elsket møtene og tok bibelstudier. Jeg ble døpt
i februar 2017. 12-årige Jenivaldo, halvbroren min, ble døpt noen måneder senere. Søstrene mine
så at jeg ba og var annerledes, og begge to, Yasmin på 18 og halvsøster Evelim på 15 ble døpt
sammen.
Fem måneder etter dåpen fridde Rafael, og jeg sa ja. Vi bygger hus nå og skal gifte oss når det
står ferdig.
Jeg ber om at foreldrene mine må finne Gud. Jeg hjelper til med barna og musikken i kirka, og
søstrene mine deltar i velkomsttjenesten. Broren min er for ung til å ha noen oppgave, men han er
speider.
En del av offeret 13. sabbat skal gå til nytt kirkebygg her i Aracaju, så vi kan ha plass til alle
som tilber på sabbaten.
Leo B. Halliwell var legemisjonær
med båten Luzeiro (lysbærer) på
Amazonas fra 1931. Flere slike båter
med samme navn ble bygget og
brukt andre steder i Amazonas. De
hjelper tusenvis av mennesker med
klær, mat og medisiner mot mange
lidelser, som malaria, tarmparasitter,
feilernæring, hudsykdommer,
tropiske sykdommer og trekking av
tenner.
I juli 1900 kom første nummer av
O Arauto da Verdade (sannhetens
budbærer). Det var det første bladet
på portugisisk.