Da sa Herren Gud: «Det er ikke godt for mennesket å være alene. Jeg vil lage en
hjelper av samme slag» (1 Mos 2,18).
En fascinerende, men vond historie kom for dagen. En ung kvinne ble funnet død i
leiligheten sin. Det som gjorde historien så tragisk, var at kvinnen hadde vært død
i ti år før hun ble funnet. Ti år! Mange stilte seg spørsmålet: Hvordan var det mulig
i en storby som denne, at en kvinne, som ikke levde på gaten, kunne ha vært død så
lenge uten at noen visste det?
Historien skildrer en realitet: Mange lider av ensomhet. I 2016 hadde en artikkel i
New York Times tittelen: «Forskere står overfor en ensomhetsepidemi». Problemet er
reelt nok.
Vi mennesker var ikke ment å skulle være alene. Fra Edens hage av skulle vi leve
i fellesskap med andre. Men synden kom og snudde alt opp ned. Denne uken vil vi
se på spørsmålet om selskap og ensomhet på ulike stadier av livet. Det har nok noen
hver opplevd. Hvis ikke, er du heldig.
LesFork 4,9–12. Hva er grunntanken der? Hvilket livsprinsipp tales det om?
Svært få klarer seg alene. Selv en ensom ulv som foretrekker å være alene, ønsker
før eller siden selskap, og i nødens stund kan de trenge det. Vi er skapt for fellesskap.
Man er heldig når man har nære familiemedlemmer som kan gi trøst og støtte i
vanskelige tider.
Men det er mange i menigheten, på arbeidsplassen og i nærmiljøet som ikke har
noen, ikke bare når de trenger det, men en å snakke litt med etter en lang dag. Følelsen
av ensomhet kan komme plutselig. «For meg er søndagene verst,» sa en ugift
mann. «Gjennom uken er jeg omgitt av folk på jobben. På sabbaten treffer jeg folk i
kirken. Men på søndag er jeg mutters alene.»
Hvilke prinsipper kan vi hente i disse versene, spesielt når vi er ensomme?
Joh 16,32–33; Fil 4,11–13.
Som kristne vet vi at Gud er til, og vi kan ha samfunn med ham. Guds nærhet kan
gi trøst. Men det at Gud sto Adam nær, forhindret ham ikke i å si: «Det er ikke godt
for mennesket å være alene» (1 Mos 2,18). Gud visste at Adam trengte menneskelig
selskap, ikke bare samfunn med Gud, og til og med i en verden som var uplettet av
synd. Og resten av oss behøver det mye mer.
Vi må heller ikke tro at man ikke kan være ensom når man er omgitt av mennesker.
Noen av de ensomste bor i storbyer og er omgitt av andre mennesker. Man kan
føle seg alene og fremmed og ha behov for nærhet selv om man omgås mange.
Det er ikke alltid lett å vite hvem som er ensom, fremmedgjort, avvist eller har
det vondt og trenger noen, om ikke annet så en å snakke med. Hvordan kan du
være føre var og bli mer obs på dem?
En ung kvinne fortalte om fordelene ved ikke å være gift: «To ganger fikk jeg sjansen
til å dra ut som misjonær, og jeg nølte ikke.» Har man ektefelle og barn, må man
tenke seg godt om, for det gjelder jo ikke bare en selv, men også familien.
Paulus nevner gode grunner til å forbli ugift. Hvilke? 1 Kor 7,25–34.
De fleste tror ekteskapet er Guds vilje for dem. Sa han ikke: «Det er ikke godt for
mennesket å være alene?» Men Bibelen har mange eksempler på mennesker som
ikke var gift, også Jesus.
Jeremia skulle ikke gifte seg (Jer 16,1–3). Det var en dom over en historisk situasjon.
Vi vet ikke om denne begrensningen ble opphevet, men Jeremia var en stor
profet mens han var singel.
Esekiels sivilstand later heller ikke til å ha vært viktig, selv om hans kone døde
plutselig. Han fikk ikke engang lov til å sørge, men skulle fortsette med oppgaven
Herren hadde gitt ham (Esek 24,15–18). Profeten Hosea opplevde også et ødelagt
ekteskap, men han fortsatte i tjenesten. Det virker merkelig, men Gud sa at Hosea
skulle gifte seg med en horkvinne som ville forlate ham og gå til andre menn (Hos
1–3). I ettertid ser vi at Gud ville skildre sin ensidige kjærlighet til Israel, og oss,
men det må ha vært hardt for Hosea å leve denne lignelsen.
I disse tilfellene var ikke sivilstatus problemet. Gud var ute etter personens integritet,
lydighet og evne til å si det Gud ville han skulle si. Vi må ikke la livet bli definert
av vår sivilstand. I dag sier mange at vi ikke er hele mennesker med mindre vi
er gift. Paulus ville ha sagt: «Ikke vær som folk i denne verden.» Nei, «bær kroppen
fram som et levende og hellig offer til glede for Gud» (Rom 12,1–2).
Hvordan kan du rent praktisk hjelpe de som er ugift, både menighetsmedlemmer
og andre?
Synden har herjet med menneskeheten, men bortsett fra fysisk lidelse og død er vel
familien det som har lidd mest. Det er nesten overflødig å bruke uttrykket «dysfunksjonell
familie». For hvilken familie er ikke det, til en viss grad?
Ved siden av døden er skilsmisse noe av det vanskeligste en familie kan komme
ut for. Folk gjennomlever et utall følelser. Den første og mest vanlige er nok sorg.
Sorgen kan vare i måneder eller år med forskjellig intensitet. Noen opplever frykt,
frykt for det ukjente, økonomiske bekymringer og frykt for å ikke klare seg. Noen
gjennomlever depresjon, sinne og ensomhet.
«Som et av Kristi redningsmidler skal kirken hjelpe sine medlemmer med alle
deres behov og ta seg av alle slik at de kan vokse og få en moden kristen erfaring.
Dette gjelder spesielt når medlemmene står overfor livslange avgjørelser som
ekteskap og slike fortvilende opplevelser som en skilsmisse. Når et ekteskap står
i fare for å rakne, bør partene og de i kirken eller familien som hjelper dem med
tanke på forsoning, gjøre det i harmoni med Guds prinsipper for gjenopprettelse av
skadeskutte relasjoner (Hos 3,1–3; 1 Kor 7,10–11; 1 Kor 13,4–7; Gal 6,1).
Menigheten og andre av kirkens organisasjoner har ressurser som kan hjelpe medlemmene
med å bygge sterke kristne hjem. Dette er blant annet: (1) informasjonsopplegg
for forlovede par, (2) undervisningsopplegg for ektepar og deres familier,
og (3) støtteopplegg for splittede familier og fraskilte.» – The Seventh-day Adventist
Church Manual, 19. utg. (Nampa, 2016), side 161.
Hvilken praktisk og ikke-dømmende hjelp kan du gi den som gjennomlever en
skilsmisse?
Noen stilte en gang spørsmålet: Hva er forskjellen på mennesker og høns når det
gjelder døden? Svaret er at mennesker som dør, vet at de skal dø. Det gjør ikke høns.
Og det er vår viten om en kommende død som påvirker livet her og nå.
Alle forhold, også ekteskapet, ender før eller siden i vår største fiende: døden.
Forholdet kan ha vært nært, kjærlig, inderlig og langt, men før eller senere kommer
døden (om ikke Jesus kommer først), og da opphører forholdet. Slik har det vært
siden synden oppsto.
Vi vet ikke om det var Adam eller Eva som døde først, men det må ha vært tungt
for den gjenlevende. Et enkelt dødt blad voldte dem sorg, så hvordan må det ikke ha
vært da ektefellen døde?
Problemet er at vi er så vant til døden at vi tar den for gitt. Men det var ikke
meningen at vi skulle oppleve dette. Derfor sliter vi med å finne mening med det, og
ofte uten å lykkes.
Vi skal ikke bare oppleve vår egen død, vi utsettes også for andres død, våre kjære,
kanskje vår aller nærmeste. Derfor vil mange før eller siden oppleve ensomhet, skapt
av andres død. Det er vondt, og ofte kan vi bare ty til Guds løfter. For hva annet har
vi i denne verden med lidelse og død?
Hvordan kan menigheten hjelpe dem du vet er ensomme etter å ha mistet en av
sine kjære?
Unge Natalie hadde vært gift i syv år da en venn fikk henne med på en møteserie i
en syvendedags-adventistmenighet. Hun ble overbevist om det hun lærte, tok imot
Jesus og sluttet seg til Syvendedags Adventistkirken tross iherdige innvendinger
fra foreldre, svigerfamilien og naboen. Hun avpasset sin livsstil etter sin nye tro, så
langt det var mulig.
Hun møtte mye motstand. Det vanskeligste var da hennes mann sa: «Det var ikke
dette jeg gikk med på da vi giftet oss. Du er et helt annet menneske, og jeg vil ha
tilbake det gamle.»
I mange år har hun slitt med å leve troens liv. Hun er gift, «åndelig singel».
Vår kirke har «Natalier» verden over. De er gift, men går alene i kirken eller bare
sammen med barna. De kan ha giftet seg med en av en annen tro. Eller kanskje
ble de med i menigheten uten at ektefellen kom. Eller begge var medlemmer av
menigheten, men så droppet en av dem ut og ble kanskje motstander av troen. Disse
menneskene kommer alene i kirken, eller de går alene til kirkens oppsøkende og
sosiale aktiviteter. De er lei seg når de ikke kan bidra så mye økonomisk som de vil
fordi ektefellen ikke vil godta det. De er gift, men kan føle seg som åndelige enker.
Vi har nok alle møtt slike i kirken, og de trenger vår kjærlighet og støtte.
Hvordan kan menighetsfamilien hjelpe de åndelig single blant oss?
«Gjennom sitt virksomme liv holdt Enok sin forbindelse med Gud trofast ved like.
Jo større og jo mer presserende hans arbeid var, desto mer vedholdende og alvorlige
var hans bønner. Han fortsatte med til visse tider å trekke seg tilbake fra all omgang
med andre. Etter å ha oppholdt seg i noen tid blant folket og virket for å hjelpe dem
ved sin undervisning og sitt eksempel, tilbrakte han en stund i ensomhet, hungrende
og tørstende etter den guddommelige kunnskap som Herren alene kan meddele.
Ved således å holde samfunn med Gud kom Enok mer og mer til å gjenspeile
det guddommelige bilde. Hans ansikt strålte av et hellig lys, av det lys som skinner
i Jesu åsyn. Når han kom tilbake fra disse samvær med Gud, betraktet endog de
ugudelige med ærefrykt det himmelske preg i hans ansikt.» – Evangeliets tjenere,
side 36, 37 [GW 52]. Historien om Enok er oppmuntrende og har noe å si om dem
som velger ensomme stunder, men mange opplever en ensomhet de ikke trakter
etter. De ønsker ikke å være alene. Ja, vi kan alltids glede oss over samfunnet
med Herren, som alltid er tilstede. Men noen ganger har vi behov for menneskelig
kontakt. Det er viktig at menigheten rekker hånden ut til dem som kanskje sitter ved
siden av oss i kirken hver uke, men som er inne i en tid med grusom ensomhet. Hvis
det er du som opplever dette, bør du finne en du kan stole på i kirken (eller et annet
sted) og fortelle dem om det. Mange ganger kan man ikke se på folk hvordan de har
det. Mange gjemmer seg bak en maske.
Spørsmål til drøftelse
Hvordan kan menigheten vise større forståelse for behovene hos dem blant
oss som er ensomme?
«Jeg sier ikke dette fordi jeg led nød, for jeg har lært å klare meg med det jeg
har» (Fil 4,11). Les sammenhengen Paulus’ ord står i. Hvordan kan vi lære å
si dette om oss selv? Og hvorfor må vi være forsiktig med hvordan vi siterer
dette for en som har det vondt?
Snakk om en gang du var virkelig ensom. Hva hjalp? Hva gjorde vondt? Hva
lærte du som kan være til hjelp for andre?
En kvinne ventet på bussen i Uruguays hovedstad
Montevideo. Hun hadde penger til noe bestemt.
Plutselig begynte hun å skjelve. Hun kjente at noe rørte
seg inni henne.
Bussen kom. Den stoppet, men hun vendte den ryggen
og krysset gata. ”Allerede tilbake?” sa mannen da
hun kom hjem. ”Ja, jeg ombestemte meg,” svarte hun.
Flere måneder senere ble Graciela Musetti født.
Da Graciela var 1½ år, døde søsteren på 18 i en fabrikkbrann, og hver dag tok moren med lille
Graciela til kirkegården og sørget over søsteren. Gjester fikk vite at Graciela var den datteren Gud
ga henne etter å ha tatt fra henne den andre, så hun skulle egentlig ikke ha vært født, sa moren og
smilte.
Graciela var usikker og skyldbetynget, en sørgelig erstatning for henne som hadde vært hjemmets
solstråle. Årene gikk, og foreldrene ble skilt. Graciela fikk en gutt da hun var 15 år. Så døde
hennes eldste bror, og hun fulgte moren til graven i månedsvis. Mange år senere ble Gracielas
eneste gjenværende bror påkjørt og drept. Graciela orket ikke å si det til moren. Moren ble gammel
og sengeliggende, og Graciela pleiet henne til hun døde.
En dag kom Graciela over radiostasjonen Nuevo Tiempo, den lokale utgaven av adventistenes
Hope Radio. Pastorens stemme beroliget henne. Samtidig hørte hun på en pastor på en annen stasjon
som angrep Ellen White. Graciela ble interessert og ville lese en av Ellen Whites bøker, men
verken biblioteket eller bokhandlerne hadde noen.
Men en dag fant hennes voksne sønn en bok i en skobutikk og ga den til henne. Graciela så på
boken: Det store håp. ”Gud har grepet inn i mitt liv,” sa hun. Hun ringte til Nuevo Tiempo og ba
om mer informasjon, og de sendte et menighetsmedlem som ga henne bibelstudier.
Graciela ble døpt i SDA-kirka La Teja, som ble startet med midler fra offeret 13. sabbat i
2016. I dag gir hun bibelstudier og hjelper folk i nabolaget.
Mye av livet har Graciela lurt på hvorfor hun ble født. Nå vet hun det. ”Hvem skulle ha tatt
seg av mor hvis hun hadde tatt abort? Hvem skulle ha tatt seg av far, som er 94 og sengeliggende?
Gud har kontroll. Jeg vet ikke hva han så i meg, men han frelste meg. Jeg håper å vinne flere for
ham.”
Takk for misjonsgavene som hjelper slike som Graciela å komme til Jesus.
I Uruguay har vi 7890 medlemmer
i 59 menigheter og 50 grupper. Den
første adventisten i landet var fru
Juan Rivoir, som kom dit i 1890 etter
å ha hørt Ellen White tale i Piedmont
i Italia.