Sett meg som et segl på ditt hjerte, et stempel på din arm! For kjærligheten er
sterk som døden, lidenskapen er ubøyelig som dødsriket. Den brenner som
flammende ild, en Herrens brann (Høys 8,6).
Ekteskapet er en av livets store epoker. Ikke alle gifter seg, men for dem som gjør
det, byr ekteskapet på både utfordringer og velsignelser. En av velsignelsene er seksualiteten.
Den er et sterkt uttrykk for kjærlighet når den utøves til rett tid og sted.
Bibelen er ikke imot sex. Den er bare imot misbruk av Skaperens gave til oss.
Høysangen skildrer forholdet mellom en ung brud fra Sjulam og hennes elskede,
som antas å være kong Salomo selv. Boken avdekker intimiteten og gleden over
ekteskapelig kjærlighet. Høysangen er ofte lest som et symbol på forholdet mellom
Gud og hans folk eller Kristus og kirken, men først og fremst er den et dikt om kjærlighet
mellom mann og kvinne.
Vi skal se på ekteskapet slik det er skildret i denne boken.
Noen religioner tror på dualismen, der menneskekroppen er et problem for åndslivet.
Det vil si at kroppen er dårlig, mens «ånden» anses som god. Men i Skriften
er kroppen en uløselig del av vårt vesen. Livet er «kropp» og «ånd» (se 1 Mos 2,7).
Salmisten gir hele seg i tilbedelsen av Gud (Sal 63,1; Sal 84,2). Hele personen skal
helliggjøres, innvies til det hellige formålet Gud har for oss.
Menneskekroppen er gjenstand for beundring i hele boken. Fysisk kjærlighet vekker
ikke forlegenhet. Et bredt spekter av følelser blottstilles.
Mange kulturer har klare seksuelle tabuer. Ektefolk har ofte vanskelig for å snakke
om sitt samliv. Og barn fratas ofte muligheten til å lære om seksualitet innenfor
rammene av et hjem der gudfryktige verdier kan flettes sammen med riktig informasjon.
Bibelens åpenhet omkring sex er en oppfordring til å ha det bedre med emnet,
slik at denne siden av livet behandles med den respekt og verdighet den fortjener.
Hvordan kan vi beskytte oss mot kulturelle og moralske krefter som enten reduserer
seksualiteten til dyrisk lidenskap eller forvandler den til noe man ikke må
snakke om? Hvordan viser Bibelen at begge ytterlighetene er feil?
Høysangen viser hvordan venner oppfører seg sammen, kommuniserer åpent og
viser omsorg for hverandre. I Høysangen blir to gode venner gift. Kona sier: «Slik er
min kjære venn» (Høys 5,16, 1985). Ordet venn uttrykker selskap og vennskap uten
overtoner av seksuell nærhet. Man skal være glad hvis ektefellen er en kjær venn.
Gjennom hele diktet avslører intime komplimenter og kjærlige fakter den sterke
tiltrekningen, den fysiske og følelsesmessige gleden som mann og kvinne har av
hverandre. Den romantiske kjærlighets naturlige intimitet er en gave fra Skaperen
for at partnere skal knyttes nært til hverandre i ekteskapet. Guds kjærlighet får virke
på deres hjerte, og «den lutrer, renser, foredler og opphøyer» den menneskelige
kjærlighet. – Det kristne hjem, side 73 [AH 99].
Disse versene inneholder også de høyeste tanker om kjærligheten. Men sann
kjærlighet kommer ikke naturlig til menneskehjertet. Den er en gave fra Den hellige
ånd (Rom 5,5). Slik kjærlighet knytter mann og kone sammen i et varig fellesskap.
Det er den forpliktende kjærlighet som er så nødvendig i forholdet mellom foreldre
og barn om de unge skal lære å vise tillit. Det er den kjærligheten som gir av seg selv
som binder oss sammen i Kristi legeme. Høysangen oppfordrer oss til å la denne
kjærligheten bli en aktiv kraft i forholdet til vår ektefelle.
Hvordan er slik nærhet en avspeiling av det forholdet vi kan ha til Gud? Hvilke
paralleller kan man trekke (bruk av tid, gi seg helt hen, osv.)? Hvilke andre paralleller
finnes?
Mange har sett et tilbake til Eden-tema i Høysangen. Paret er ikke Adam og Eva,
men diktet fører tankene til Edens hage. Guds plan om at de skal være «én kropp»
(1 Mos 2,24–25), er skildret med fine metaforer og symboler.
Hvordan viser Høysangen til gjensidig forpliktelse i ekteparets samliv? Høys 4,7–
5,1. Hva er likheten med Paulus’ undervisning i 1 Kor 7,3–5?
Salomo oppfordrer henne: «Kom med meg» (Høys 4,8). Bruden kommer. Senere
inviterer hun ham: «Å, om min kjæreste ville komme til hagen» (Høys 4,16). Han
kommer (Høys 5,1). Skriften viser at de ikke bruker makt eller manipulasjon. Begge
trer inn i forholdet fritt og i kjærlighet. «Hagen min» er «hans hage».
Både Salomo og Sjulam er ord som er avledet av det hebraiske shalom, «fred»
eller «helhet». Beundringen er gjensidig (Høys 4,1–5; Høys 5,10–16). Balansen i forholdet
går igjen i den poetiske stilen med linjepar og vers. Paktsuttrykket «Min kjæreste
er min, og jeg er hans» (Høys 2,16) er et ekko av ordene fra Edens hage: «Nå er det
bein av mine bein og kjøtt av mitt kjøtt» (1 Mos 2,23).
Versene nedenfor bruker «kjenne» i grunnteksten. Hvordan berikes forståelsen
av vårt gudsforhold av skildringen av ekteskapet som å «kjenne» hverandre?
1 Mos 4,1; 1 Mos 4,25; 1 Sam 1,19; Luk 1,34; Joh 17,3; 1 Kor 8,3.
Bibelen bruker kjenne om den nære enheten mann og kone imellom. I denne kjærlige
«kunnskapen» lar man den andre få tilgang til ens innerste vesen. Ikke bare to
kropper, men to hjerter føres sammen. Å kjenne beskriver også forholdet mellom den
enkelte og Gud. Ekteskapets unike og ømme kjennskap til den andre, med fellesskap,
forpliktende valg og uendelig glede, gir oss innblikk i det høyeste og helligste
mysterium av alle, forholdet mellom Kristus og kirken.
Høysangen inneholder noen av Skriftens klareste beviser for at Gud vil vi skal være
seksuelt avholdende før ekteskapet. Se f.eks. henvisningen til hennes barndom, da
brødrene lurte på om hun var en mur eller en vegg (Høys 8,8–9). Altså: Vil hun være
avholdende før ekteskapet (en vegg), eller promiskuøs (en dør). Som voksen kvinne
bekrefter hun at hun har bevart sin kyskhet og kommer ren til sin mann: «Jeg var en
mur» (Høys 8,10). Han bekrefter at hun er jomfru på bryllupsnatten ved å si at hun er
«en stengt hage, en forseglet kilde» (Høys 4,12). Av egen erfaring kan hun anbefale
vennene sine å være nøye med trinnene til kjærlighet og ekteskap. Tre ganger
i Høysangen taler hun til «Jerusalems døtre» og ber dem om ikke å vekke den
intense kjærligheten før tiden er inne (Høys 2,7; Høys 3,5; Høys 8,4), det vil si når de er innenfor
ekteskapets intime paktsvegger, der hun befinner seg.
For andre gang i diktet oppfordrer den elskede sin brud til å bli med ham
(Høys 2,10; Høys 4,8). Før bryllupet kunne hun ikke akseptere hans invitasjon, men
nå er det hun som inviterer ham til sin hage (Høys 4,16), og han kommer gladelig
(Høys 5,1). Han er ikke bare tiltrukket av hennes skjønnhet, hun har stjålet hans
hjerte (Høys 4,9), han er beruset av kjærlighet (Høys 4,10), og han sier overstrømmende
at hun nå er hans og ingen annens for alltid: «En stengt hage er min søster,
min brud, en stengt hage, en forseglet kilde» (Høys 4,12). Hos denne fullkomne
kvinnen er det som om han har nådd det forjettede land: «Fra leppene dine drypper
den fineste honning, min brud. Honning og melk er under din tunge» (Høys 4,11).
Gud hadde en egen hensikt med å skape mennesket som mann og kvinne
(1 Mos 1,26–28). Begge bærer hans bilde, men ekteskapets «en kropp» avspeiler
guddommens enhet på en spesiell måte. Foreningen av mann og kvinne sørger også
for forplantning og nytt liv, et menneskelig uttrykk for Guds bilde.
Skriften avviser alt som endrer eller ødelegger Guds bilde i mennesket. Ved å avvise
visse former for seksuell praksis, veileder Gud sitt folk mot seksualitetens sanne
formål. Når vår erfaring konfronteres med Guds bud, blir sjelen overbevist om synd.
De kristne venter på å bli satt fri fra syndens forfall ved Kristi gjenkomst. De venter
i tro, regner seg som død fra synden ved Kristi død på korset og lever i ham i kraft
av hans oppstandelse. Med uopphørlig bønn, vaktsomhet og Åndens kraft anser
de sin syndige natur som korsfestet, og søker å adlyde Kristus i sitt tankeliv. De
aksepterer Guds eierskap av deres kropp og seksualitet og bruker dem i tråd med
hans plan.
Gud tilgir dem som omvender seg fra synd (1 Joh 1,9). Evangeliet gjør at de som
har hatt tilfeldige seksuelle forbindelser og en syndig seksuell livsstil kan bli en del
av trosfellesskapet. Synden kan ha endret menneskets seksualitet så sterkt at noen
ikke får skikk på denne siden av tilværelsen. Noen velger et liv i sølibat fremfor
seksuelle forhold som er forbudt i Guds ord.
Hvordan skal vi som kirke forholde oss til f.eks. homofile? Hvordan bør deres
egen holdning til seksuell orientering påvirke svaret?
«Ekteskapet har fått Kristi velsignelse og skal betraktes som en hellig institusjon.
Sann religion skal ikke motarbeide Herrens planer. Gud ville at mann og kvinne
skulle forenes i ekteskapet og ha familier som er symboler på familien i himmelen.
Ved begynnelsen av sitt offentlige virke ga Kristus en klar velsignelse til denne
ordningen som ble innstiftet i Edens hage. Slik kunne alle se at han ikke holder
seg borte ved brylluper og at et ekteskap inngått i renhet og hellighet, sannhet og
rettferdighet, er en av de største velsignelsene menneskene noen gang har fått.»
– Daughters of God, side 180, 181.
Høysangen viste at seksuell kjærlighet kan være noe fantastisk. Men et varig
forhold kan ikke bygges utelukkende på ytre skjønnhet og fysisk tiltrekning.
Kroppen eldes og forfaller, og verken kosthold, mosjon, eller plastikkirurgi gir
evig ungdom. Ekteskapet mellom Salomo og kvinnen fra Sjulam er livslangt og
forpliktende. Tre ganger bekrefter de at de tilhører hverandre (Høys 2,16; Høys 6,3;
Høys 7,10). Første gang er det en erkjennelse av gjensidig eierskap (se Ef 5,21; Ef 5,33). Andre
gang vender hun på rekkefølgen idet hun bekrefter sin underkastelse (også
Ef 5,22–23). Den tredje gangen uttrykker det hans lengsel etter henne (Ef 5,24–32).
Slik kjærlighet kan ikke slukkes (Høys 8,7), den er som et segl som ikke kan brytes
(Høys 8,6).
Forslag til samtale
Hvordan er Salomos beskrivelse av sin kone som fullkommen (Høys 4,1–
5; Høys 6,8 og Høys 7,1–9) sammenlignet med det Adam sa da han fikk se Eva?
(1 Mos 2,23). Hvordan bør menn forholde seg til sine koner? (Ef 5,28–29).
Noen har sett Høysangen som en allegori om forholdet mellom Gud og hans
folk eller mellom Jesus og kirken. Man skal ikke overdrive, men hvilke sider
ved forholdet mellom disse to kan sammenlignes med vårt forhold til Gud? Se
også Jes 54,4–5; Jer 3,14; 2 Kor 11,2.
Les Ordsp 31,26; Høys 5,16 og Ordsp 25,11. Hvor viktige er våre ord når det
gjelder å rive ned eller bygge opp vår ektefelle og svekke eller styrke ekteskapet?
Finn ytterligere illustrasjoner her: Jak 1,26; Jak 3,5–11.
Miguel er 69 og full av energi. En dag ba vennen
Dino Fernandez ham holde bibelstudier hos seg
i fattigstrøket La Teja i Montevideo. De studerte også
Bibelen hjemme hos folk i distriktet, der adventistene
ikke hadde noen kirke.
Året etter ble deltakerne invitert til en møteserie om
Daniel og Åpenbaringen. Seksten ble døpt. Deretter
leide de et hus og holdt sabbatsmøter. Oppmøtet økte
etter som de kontaktet naboer med mat og klær. Det ble
for trangt, og problemet ble løst da Teja SDA-menighet fikk hjelp av offeret 13. sabbat 2016 til å
kjøpe bygning og livsstilssenter.
Dette var ikke Miguels første misjonsprosjekt. En gang hadde han og en gruppe fra menigheten
i El Prado jevnlig tatt turen til en slumleir i en farlig del av Montevideo, der folk bodde i hus
laget av pappesker.
”Fem av oss ga 25 bibelstudier hver sabbat. Vi hadde også med mat. Vi prøvde å hjelpe folk,”
sa Miguel. 47 voksne og 90 barn fikk kontinuerlig hjelp. De bygget også et hus der folk kunne
finne ly i regntiden. Folk derfra begynte å komme i Adventistkirken. ”21 ble døpt,” sa Miguel.
Miguel arbeidet for ADRA Uruguay i 27 år. Et av hans beste minner er Walter, en hjemløs
med sukkersyke og uten ben som dukket opp i et ADRA-senter i Montevideo. Han hadde verken
mat eller noe sted å gjøre av seg, og Miguel ble kjent med ham og ga ham bibelstudier. En dag
mens Miguel laget mat og funderte over en tale han skulle holde, spurte Walter: ”Hva skal du tale
om?” Miguel sa han ville tale ut fra et bilde på kjøleskapdøra. Bildet forestilte et barn som fisket
mat opp av søpla og stilte spørsmålet: ”Hva syter du for?”
Miguel åpnet Bibelen og leste Luk 9,13: ”Dere skal gi dem mat!” Dette sa han rett før miraklet
med brødene og fisken. Miguel fortsatte med maten, og Walter ga seg til å skrive på et ark. ”Blir
det bra, skal du få det til talen,” sa han. Miguel leste det opp under gudstjenesten. Forsamlingen
gråt. Walter hadde skrevet som om Jesus skrev til folk. Det sto: ”Dere syter, men se dere om:
Mennesker er hjemløse, uten mat og klær. Dere har et sted å sove, mat og klær.” Så skrev han om
seg selv: ”En gang hadde jeg venner. Vi drakk og danset. Men nå syter de over problemene sine,
og jeg sier: ”Hva er så ille? Se på meg. Jeg har diabetes og mangler ben.”
Noen måneder senere tok Walter imot Jesus. Da han kom ut av dåpsvannet, ropte han: ”Takk,
Jesus!” Walters rop runger fremdeles i Miguels ører. Et par måneder etter dåpen døde Walter. ”Jeg
håper å få se ham igjen når vår Far henter oss,” sa Miguel. ”Jeg håper å få være sammen med ham og
alle som Gud har latt oss få dele evangeliet med.” Takk for offeret til menigheten i La Teja i 2016.
Den første SDA-skolen i Uruguay
ble startet i 1908, i kolonien Nueva
Helvecia hjemme hos Julio Ernst,
og med Otto Heydeker som lærer.
Uruguay Academy, nå Uruguay
Adventist Academy (Instituto Adventista
del Uruguay) i Progreso, åpnet
i 1944.