Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i
oss, for at verden skal tro at du har sendt meg (Joh 17,21).
Familielivet byr på ulike årstider i livet. For mor og far er barna en stor omveltning,
som varer livet ut. Og for barna er det å gå fra ikke-eksistens til eksistens en stor
overgang. Barna gjennomlever livets ulike stadier til de forlater hjemmet og kanskje
får egne barn.
Men både foreldre og barn kjemper med det samme: vår syndige natur som kan
komme til å sette samholdet på prøver.
Ja, i Jesu Kristi legeme på korset ble hele menneskeheten forenet med Gud og
hverandre (Ef 2,13–16; Kol 1,21–23), men i praksis må vi hver dag motta Kristi nåde
så familiens enhet kan bli en levende erfaring for alle som søker den i tro. Dette må
vi oppleve daglig. Og ved Kristi nåde kan vi det.
Hvilken illustrasjon bruker Paulus for å beskrive den nye enheten mellom mennesker
i Kristus? Hvordan har Kristus gjort «to» til «ett»? Ef 2,11–22; se også Gal 3,28.
Kristi kors fjerner hindringene som skiller folk fra hverandre. Murer skilte tilbederne
i det jødiske tempelet, menn fra kvinner og jøder fra hedninger. Paulus skildret
enheten mellom jøder og hedninger i Kristus med ord som også gjelder andre skiller
mellom nasjoner, folkegrupper, sosiale lag og kjønn. Kristus skapte «fred da han av
de to skapte ett nytt menneske i seg» (Ef 2,15). Dette er godt nytt og hjelper par til
virkelig å føle seg som «en kropp», en enhet i ekteskapet. Og ved troen på Kristus
kan splittede familier bli forsonet.
Det er én ting å sitere bibeltekster om enhet i Kristus. Det er noe annet å oppleve
det. Hvilke praktiske endringer virker Kristus i vårt liv, slik at vi kan oppleve
den enheten og det samholdet som vi er lovet? Se f.eks. Rom 6,4–7; 2 Kor 5,17;
Ef 4,24–32.
Forestill deg en stor sirkel med mange linjer fra kanten og inn mot sentrum. Jo
nærmere disse linjene kommer sentrum, desto nærmere kommer de hverandre.
«Jo nærmere vi kommer Kristus, desto nærmere kommer vi også hverandre.»
– Det kristne hjem, side 134 [AH 179].
«Mellom far og sønn, mann og kone, … står Kristus som mellommann, enten de
merker ham eller ei. Vi kan ikke opprette direkte kontakt utenfor oss selv annet enn
gjennom ham, gjennom hans ord og gjennom det at vi følger ham.» – Dietrich Bonhoeffer:
The Cost of Discipleship (New York 1979), side 108.
Hvor nært sentrum står familien eller menighetsfamilien din? Hva annet må vike
for at forholdene skal være slik de burde være?
Og må Herren la kjærligheten dere har til hverandre og til alle mennesker, få vokse
seg rik og stor (1 Tess 3,12).
Jesus ba til sin Far om at hans disipler måtte «være ett, slik vi er ett» (Joh 17,22).
Sammenfatt Jesu ord, og legg vekt på kjærlighetens betydning for oppnå denne
enheten.
Jesus var opptatt av disiplenes enhet i denne bønnen. Agape-kjærlighet er viktig
for denne enheten. «Agape» er Bibelens ord for Guds kjærlighet i denne bønnen
og mange andre steder i NT. Slik kjærlighet er Guds natur (1 Joh 4,8), og den kjennetegner
Jesu etterfølgere (Joh 13,35). Guds kjærlighet er ikke naturlig for syndere.
Den kommer inn i vårt liv når Jesus bor i oss ved sin Ånd (Rom 5,5; Rom 8,9; Rom 8,11).
«Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere» (Joh 15,12). Johannes, som
skrev dette, var en gang stolt, maktsyk, kritisk og hissig (Mark 3,17; Luk 9,54–55;
se også Alfa og Omega, bind 4, side 249–250 [DA 295]). Senere i livet husket han at
Jesus hadde elsket ham tross alt dette. Jesu kjærlighet forandret Johannes slik at han
kunne elske andre i kristen enhet. Han skrev: «Vi elsker fordi han elsket oss først»,
og «har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre» (1 Joh 4,19;1 Joh 4,11).
Les 1 Kor 13,4–8. Sett inn navnet ditt der du ser ordet «kjærlighet». Hvor godt
passer det? Be Jesus om å gi deg kjærlighetens egenskaper. Hvilke forandringer
kan Ånden drive deg til for å nå dette idealet?
«Hvis stolthet og selviskhet var lagt til side, hadde fem minutter vært nok til å løse
de fleste vanskeligheter.» – Herren har vist meg, side 109, 110 [EW 119].
Vår natur er fordervet av synd. Og det største eksemplet på dette kan være
egoismens forbannelse. Vi synes å være født egoistisk. Vi ser det hos små barn, som
har selvet som grunnverdi. «Meg, meg, meg …» Når vi blir voksne, kan dette vise
seg på fryktelig vis, spesielt i hjemmet.
Men Jesus kom for å forandre på dette (Ef 4,24). Hans ord lover at i ham trenger
vi ikke å la oss styre av dette karaktertrekket. Hans liv viser hva det vil si å leve
uten egoisme, og i den grad vi etterligner hans liv (1 Joh 2,6), kan vi vinne seier over
hangen til å leve bare for oss selv.
Slå opp til disse tekstene. Hva sier de om å leve et uegennyttig liv?
Som vi leste: Hvis stolthet og egoisme ble satt til side, ville man fort kunne løse
mange problemer, lenge før de blir til noe stygt. Alle i familien, spesielt foreldrene,
må renses (Ordsp 16,6) for denne synden ved korsets fot (uegennyttighetens beste
eksempel), selv om man stadig må komme tilbake til korset i bønn, tro, tårer og
underkastelse.
Hvor mye tid tilbringer du ved korset i kamp mot egenkjærligheten i ditt liv?
Hvordan kan dette verset (Matt 7,16) vise deg om du har vært der lenge nok?
Hva sier Paulus om ydmykhet og tjeneste i relasjoner? Ef 5,21. Hvordan tror du
denne holdningen bidrar til samhold i menigheten? Hvorfor er det så viktig i hjemmet?
Ef 5,22–6,9.
Ordene «vær underordnet» (Ef 5,21) betyr at man frivillig er ydmyk overfor
en annen person. Dette unike prinsippet begynte med Kristus (Matt 20,26–28;
Joh 13,4–5; Fil 2,5–8) og kjennetegner alle de som er fylt av hans Ånd (Ef 5,18).
«Ærefrykt for Kristus» er drivkraften i slik underkastelse (Ef 5,21). Gjensidig
selvoppofrelse var og er en revolusjonerende kristen lære om sosiale relasjoner. Det
gir liv til den åndelige sannheten om at alle er ett i Kristus, det finnes ingen unntak.
Et husholdningsprinsipp. Prøven på kristen underkastelse er hjemmet. Hvis prinsippet
virker der, vil det gjøre stor forskjell i menigheten. Paulus går rett fra prinsippet
om underkastelse til å drøfte dets plass i familien.
Tre forhold tas opp i Ef 5,22–6,9 – samfunnets vanligste, men minst likestilte.
Hensikten er ikke å underbygge en eksisterende sosial orden, men å vise hvordan
Kristi troskultur fungerer når kristne underkaster seg hverandre på en helt annen
måte.
Hvorfor tror du Paulus hele tiden taler først til den sosialt svakere part – koner, barn
og slaver? Skriv ned den frasen som er føyd til underkastelsen.
De med størst sosial makt – mennene, foreldrene, slaveeierne – tiltales alltid sist.
Hver av dem får et påbud som er ganske uvanlig i deres kultur. Disse påbudene må
ha forbauset de kristne i det første århundret. De jevnet ut jorden rundt korset og
åpnet veien for sann enhet i relasjoner.
Enhet og samhold i familien er avhengig av at hver enkelt, først og fremst ektefellene,
tar vare på de andre. Bibelhistorien er full av eksempler på brutte løfter,
tynnslitt tillit og mangel på troskap. Men Skriften har også eksempler på vanlige
mennesker som med Guds hjelp forpliktet seg overfor venner og familier og holdt
sine løfter.
Se på disse familiene og deres engasjement. Hvordan kunne samholdet ha blitt
styrket i noen av familiene? Hva oppmuntret til det samholdet man ser hos de
andre?
Når vi forplikter oss overfor en annen, som i ekteskapet eller i beslutningen om å
føde eller adoptere et barn, må det overgivelse til for å kunne gjøre et annet valg i
fremtiden: Vi må oppgi kontrollen over en viktig del av vårt liv. Lover kan legge en
demper på negativ oppførsel, men ekteskapet og familien trenger kjærlighet for å
blomstre.
Hva betyr Jesu løfte om støtte (Hebr 13,5) for deg? Hvilken virkning burde hans
tro på deg ha for troen på ham, din ektefelle, barna og dine trosfeller?
– «En hellig sirkel» i Det kristne hjem, side 132–134 [AH 177–180]; Testimonies for
the Church, bind 6, side 236–238.
Enhet bringer resultater. «Det første ansvar som hviler på alle kristne, er å sørge for
harmoni i familien. …
Jo nærmere familiemedlemmene er forent i arbeidet innenfor hjemmet, desto mer
oppløftende vil deres innflytelse utenfor familiekretsen være.» – Det kristne hjem,
side 29 [AH 37].
Hemmeligheten ved familiefellesskapet. «Den egentlige grunnen til splid og
uenighet i familien og i menigheten er at forholdet til Kristus ikke er i orden. Når vi
kommer nærmere ham, vil vi også komme nærmere hverandre. Hemmeligheten ved
sant fellesskap i hjem og menighet består ikke i smidig diplomati, i takt og klokskap,
ikke i de beste menneskelige anstrengelser for å overvinne vanskeligheter — uansett
hvor nødvendige disse ting kan være. Hemmeligheten består i et nært samfunn med
Kristus.» – Det kristne hjem, side 133–134 [AH 179].
Forslag til samtale
Snakk om de kreftene i samfunnet som motarbeider familiens enhet. Hvilke
praktiske løsninger kan du tilby en familie som sliter med slik påvirkning?
Er det en familie i din menighet akkurat nå som har falt fra hverandre? Hva
kan dere i så fall gjøre for å hjelpe dem i krisen?
Snakk om temaet underkastelse. Hvordan skal det forstås i kristen sammenheng?
Hvordan har prinsippet blitt misbrukt?
Hvilke prinsipper for familiens enhet kan også anvendes på tanken om enhet i
kirken?
I 14 år ba vi Gud om et barn. Men legen ga oss små
sjanser. Og adopsjon er vanskelig hjemme i Argentina.
Så kom anledningen til å arbeide for Gud i et lukket
land langt borte. ”Kanskje vil Gud vi skal adoptere et
barn der,” tenkte vi.
Alt klaffet. Divisjonen sa ”ja” til ønsket om å være
borte i fem år. Kirkens ledere i det lukkede landet sa
”ja”, og myndighetene sa også ”ja”.
Så fikk min kone vite at hun var gravid. ”Hvorfor
nå?” tenkte jeg. Nå ville alle si nei.
Men Guds tidsplan var perfekt. Ingen hadde motforestillinger,
ikke engang myndighetene i det andre landet:
”Helt fint. Vi elsker barn.”
Esekiel ble født tre måneder etter at vi kom til det
lukkede landet. Han har åpnet minst 80 % av dørene der vi kunne vitne for Gud. Folk her elsker
barn, og enda bedre er det om du er utlending. Folk stopper deg og tar bilder. Besteforeldre med
barnebarn kommer med tips om oppdragelsen. Alle samler seg om Esekiel, både i blokken vår,
på butikkene og i parkene. Våre nye venner kommer til fødselsdager og andre selskaper. Foreldre
vil at barna deres skal være sammen med Esekiel, så de kommer til sabbatsskoleklassen hans.
Noen kommer ofte på besøk. Vi hadde ikke drømt om at barnet vårt skulle bety så mye for vårt
vitnesbyrd.
Mens vi gledet oss over Esekiels evne til å vitne, skjedde noe fantastisk. Min kone ble gravid
igjen, og vi fikk en jente. Folk her stopper oss på gata og sier at det å ha både gutt og jente er
perfekt. Vi smiler, takker og peker på Gud som den fullkomne.
I Matt 24,14 leser vi Jesu ord: ”Og dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til
vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.” Vårt vitnesbyrd taler høyere enn ord. Jeg
tror Gud vil vi skal være et levende vitnesbyrd.
Gud bruker min sønn til å oppfylle Matt 24,14 og rydde vei for Jesu annet komme. Esekiel har
nok allerede flere stjerner i sin krone enn sine foreldre.
Gud viser oss syndere at hans planer alltid er best. I Jes 55,8 sier Herren: ”For mine tanker er
ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier.” Guds plan er fullkommen.
Navnene er endret for å beskytte familiens identitet.
I Argentina har vi 116 391 medlemmer
i 606 menigheter og 438
grupper.
De første adventistene i Argentina
var fire familier i Diamante i provinsen
Entre Rios. De kom fra Tampa
i Kansas, USA, i 1890. Dette var
tyskere som hadde vært kolonister
i Russland og ble adventister mens
de bodde i USA.
I 1896 kom 150 mennesker til
adventistenes første leirstevne i
Crespo i Entre Rios i Argentina