Barn er en gave fra Herren, livsfrukt er en lønn ().
Fødsler er så alminnelige at vi lett kan glemme hvor fantastiske de er. Tenk deg hva
Eva må ha følt da hun så Kain første gang. Endringene i kroppen, som hadde est ut
i disse månedene, den uhyggelige smerten under fødselen og så å se det lille barnet
som lignet dem, men var så forsvarsløst. Og hva må ikke 90-årige Sara ha tenkt da
hun betraktet sønnen Isak? Hun må ha ledd hver gang hun uttalte navnet. Etter å ha
bedt om en sønn i lange tider, holdt Hanna Samuel og sa: «Denne gutten var det jeg
ba om, og Herren har gitt meg det jeg ba ham om» (). Og tenk på ungjenta
Maria som koste med gutten sin, Guds Sønn, med en blanding av forbauselse og
frykt.
Men ikke alle får den forretten og ansvaret som følger med å være foreldre.
Denne uken skal vi se på foreldreoppgaven med dens utfordringer, bekymringer,
tilfredsstillelse og glede.
Les ; ; og . Hva har disse menneskene felles?
Hvordan svarte Gud på deres lengsel?
Barn er en velsignelse. Men ikke alle blir velsignet med barn. Noen håper og ber om
å få en familie, og Gud gir dem det, noen ganger ganske mirakuløst, som i Saras
tilfelle. Andre ber like mye, men møter øredøvende taushet. Når de ser venner takke
Gud for at de skal bli foreldre og iakttar deres glede over det lille barnet, blir såret
bare dypere ved tanken på det tomme redet deres. Selv uskyldige spørsmål som for
eksempel: «Hvor mange barn har du?» blir sårende påminnelser om en eksklusiv
klubb de ikke får være med i.
De som har opplevd dette, må forstå at Gud kjenner deres sorg. Salmisten sier
dette om Gud: «Du har talt mine hjemløse skritt, mine tårer har du samlet i din
lærflaske. Står det ikke i din bok?» (). Han kan virke taus, men «som en far
er barmhjertig mot sine barn, er Herren barmhjertig mot dem som frykter ham»
().
Andre velger kanskje å avstå fra å få barn. I en verden med mye lidelse, smerte,
ondskap og katastrofer kan man forstå at noen velger ikke å sette flere inn i den.
Noen adopterer barn i stedet. Slik kan de oppdra barn som allerede er her, og ofte får
disse barna et bedre liv enn det de ellers ville ha fått.
Vår verden er et komplisert sted, og vi møter alle slags mennesker i alle slags situasjoner
når det gjelder dette med å få eller ikke å få barn. Men vi kan uansett leve
med forsikringen om Guds kjærlighet til oss og hans ønske om at det må gå oss godt.
Og la oss vise forståelse for folk som av en eller annen grunn ikke har barn.
Jesus fikk heller ikke egne barn på den måten. Hva kan vi lære av det?
Enslige foreldre er et av vår tids fenomener, men det er ikke alltid en kvinne som står
alene.
Noen ganger tenker vi at den enslige har fått barn utenfor ekteskapet. Men ikke
alltid. Hagar ble presset til å ha barn med Abraham, og så ble hun tvunget til å ta
barnet og dra sin vei (; ). Batseba ble gravid etter at en maktperson
la seg etter henne (). Elia ble sendt til landsbyen Sarepta for å hjelpe en
enslig mor som var enke (). Da Jesus begynte sitt virke, var adoptivfaren
Josef død og Maria var enke og alenemor. «Døden hadde skilt henne fra Josef, som
sammen med henne hadde kjennskap til det hemmelighetsfulle ved Jesu fødsel. Nå
fantes det ingen som hun kunne betro sin frykt og sine forhåpninger til. De siste to
månedene hadde vært en svært sorgfull tid.» – Alfa og Omega, bind 4, side 116–117
[].
Å være enslig forelder kan være en av de tøffeste jobbene som finnes. Mange får
problemer, f.eks. med økonomien, med den andre forelderen, eller bare å finne tid til
seg selv eller være sammen med Gud, og de undrer seg på om de noen gang vil finne
kjærligheten igjen.
Hvilke løfter kan også enslige foreldre finne i disse versene: ; ;
; ; ; .
Som menighet har vi ansvar for å hjelpe enslige foreldre. Jakob skrev: «En gudsdyrkelse
som er ren og feilfri for Gud, vår Far, er å hjelpe enker og foreldreløse
barn i deres nød» (). Man kunne tilføye: «og enslige foreldre i deres nød.»
Og ikke bare økonomisk hjelp. Vi kan gi dem et lite pusterom ved å passe barna
en stund, så de kan få tid til andre ting, hvile, be og studere Guds ord. Vi kan være
mentorer for barna eller reparere ting i huset. Vi kan være Guds hender og hjelpe
enslige foreldre på mange måter.
Hvordan kan du oppmuntre og hjelpe enslige foreldre uten å dømme dem for situasjonen
de har havnet i?
Les . Hva er hovedtanken i den korte salmen? Hvilke viktige prinsipper har
den til oss og vårt liv?
Når du lager favorittretten, følger du en oppskrift. Tilsetter du alle nødvendige
ingredienser og følger oppskriften, går det gjerne bra. Men barneoppdragelse er
noe annet. Det finnes ikke to like barn, og resultatet kan bli et annet, selv om du
behandler dem likt. Det kan skyldes kjønn, nummer i barneflokken, temperament
eller mye annet. I Guds plan skulle foreldre lære barna å elske og adlyde ham
(; ). Guds beskjed er: «Lær den unge veien han skal gå»
(), ikke mikrostyr barnet så det aldri gjør noe galt.
Vi ønsker at barna skal gå fra å være nusselige, forsvarsløse smårollinger til å bli
selvstendige, dyktige voksne, men vår oppgave er å sørge for at de lærer å kjenne,
elske og tjene Jesus. Vi kan følge den planen for åndelig utvikling av våre barn som
er omtalt i . Det er fire viktige forutsetninger: at vi anerkjenner «Herren vår
Gud» (), at vi elsker ham av hele vårt hjerte (), at vi kjenner hans
ord () og at vi forteller barna det vi vet om ham ().
I er det to viktige prinsipper. Først, prateprinsippet (). Undervisning
er formell opplæring, men prat er uformell undervisning. I begge tilfeller
formidles bibelsk sannhet fra foreldre til barn. Formell undervisning kan skje under
familieandakten når vi studerer Guds ord med dem. Uformell undervisning skjer
spontant i hverdagen, og er enda viktigere. Via hverdagshendelser kan bibelske
sannheter formidles effektivt (). Det andre prinsippet er binde- og
skrive-prinsippet (). Åndelig sannhet må være forbundet med våre handlinger
(«hånd») og holdninger («pannen»), men den må også skrives i vårt private
(«dørstolper») og offentlige (porter) liv. Det må gå fra hjertet til hjemmet og fra
hjemmet til verden.
Les og . Sammenlign de to fedrene. Hva var resultatet
av barneoppdragelsen?
Foreldre skal oppdra barna til disipler, så de vil velge Jesus selv. Det finnes foreldre
som tror at man oppdrar sine barn ved å bruke fysisk straff – jo mer, jo bedre
(; ; ). Slike tekster har blitt misbrukt til å mishandle barn og
tvinge dem til underkastelse, men slike metoder har også ofte ført til opprør mot
foreldrene og mot Gud.
Bibelen sier at foreldre skal styre med godhet (; ) og undervise
barna med rettferd (; ; ; ). Som foreldre skal vi ta
oss av våre barn () og være et godt eksempel de kan følge (;
; ). Vi skal lede vårt hus på en god måte (; ) og oppdra
barna (; ) mens vi viser dem Guds kjærlighet (; ;
).
Men Bibelen taler også om foreldre på avveier. Isak og Rebekka foretrakk en sønn
fremfor den andre (), og senere viste Jakob samme holdning overfor sine
barn (). Eli var leder, men rettledet ikke barna (). Samuel,
som også ble oppdratt av Eli, ble også en mangelfull far (). Kong David
begikk hor og bestilte mord. Det lærte barna av ham. Kong Manasse ofret sine barn
til onde ånder (). Det gjorde også kong Akas ().
Men det finnes eksempler på gode foreldre. Mordekai var en god adoptivfar for
Hadassa, dronning Ester (), og Job ba jevnlig for sine barn (). Både
de gode og de dårlige kan lære oss noe om foreldrerollen.
Hva kan vi lære av Bibelens eksempler på barneoppdragelse? Hvordan kan vi
bruke noen av prinsippene på barn som ikke er våre egne?
Les . Hvordan forstår du dette verset? Er det en garanti, et løfte eller en
sannsynlighet?
Noen foreldre gjør alt riktig – lærer barna de riktige tingene, lever etter det de vet
om Gud, sender dem på gode skoler, går fast i kirken, arbeider for Gud sammen
med dem – men de forlater den troen man har oppdratt dem til. Smerten er ulidelig,
og man får ikke et øyeblikks fred for ens bekymring om deres frelse. Det behøver
ikke å være foreldrenes feil. Barn tenker selv og er ansvarlige overfor Gud for sine
handlinger.
Noen har oppfattet ordene «forlater han den ikke når han blir gammel» som et
løfte, en garanti for at riktig oppdragelse vil føre til barnets frelse. Men ordspråk er
prinsipper, ikke løfter uten forbehold. Teksten lærer at det man har lært som barn,
følger en livet ut. Barn når en alder da de enten gjør foreldrearven til sin, eller de
avviser den. De som ga sine barn en gudfryktig oppdragelse, har løftet om at det de
lærte barna, alltid går med dem, og hvis eller når barna går sin vei, vil frøene man
plantet i deres sinn, kalle på dem og dra dem mot hjemmet. Å være en god forelder
er vårt valg. Hvordan barna våre blir, er deres valg.
Hva skal en forelder gjøre når et barn går seg vill? Overlat det til Gud i oppriktig
bønn. Hvis det er noen som forstår smerten din, er det Gud, for utallige barn
har vendt den beste av alle foreldre ryggen. Du kan støtte dine bortkomne med
kjærlighet og bønn og være klar til å stå sammen med dem når de kjemper med Gud.
Ikke unndra deg å be om støtte og forbønn. Ikke klandre deg selv, og vær ikke
så opptatt av den bortkomne at du glemmer resten av familien. En bortkommen kan
splitte familien, så stå skulder til skulder med din ektefelle og sett klare grenser for
barnet. Husk at Gud elsker barnet ditt mer enn du gjør, og se frem til bedre tider.
Godta at barnet ditt er en som Gud arbeider med.
Det er bare naturlig at du klandrer deg selv. Du har jo gjort feil, men hvorfor er
det bedre å tenke fremover og på Guds løfter? Se .
«Dere bør ta tid til å samtale og be sammen med de små, og ikke tillate noe å forstyrre
samfunnet med Gud og med barna. Dere bør forklare tilfeldige besøkende at Gud har
gitt dere en oppgave å utføre, og at dere ikke har tid til tomt snakk. Dere må være klar
over at dere er opptatt med en gjerning som har følger for tid og evighet. Deres fremste
plikt gjelder barna.» – Det kristne hjem, side 207 [].
Helt fra begynnelsen av er spedbarna mottagelig for undervisning, og foreldrene er
de første lærerne. En mild og prinsippfast kjærlighet betyr mer for deres oppvekst enn
all verdens pedagogiske ideer. Det er hevdet at gode minner er den fremste beskyttelsen
mot alt som truer og ødelegger et menneskes liv. Det er sannsynligvis riktig.
Viljens makt er stor, og foreldrene bør ikke kue barnets selvstendighet og naturlige
livsfølelse, men være eksempler i godhet, vennlighet og respekt for andre mennesker.
Ingen er fullkommen, og alle, stor og liten, trenger å lære tilgivelsens kunst.
Og i denne kunstarten har kanskje en voksen noe å lære av den som vokser? «Barn
er de hender vi griper himmelen med,» skriver Henry Ward Beecher.
Forslag til samtale
Hva betyr det å være et Guds «barn»? Hvordan skal vi forstå bildet, og hvilken
trøst gir det?
En far sa dette: «Jeg har lært to store teologiske sannheter i de første årene
etter at barna mine ble født. Den første er at fri vilje finnes, den andre er menneskenaturens
syndighet.» Hvordan kan barn ha lært ham dette?
Når er den riktige tiden til å forme barnets vilje? Hvordan gjør man det?
Hvordan kan vi forme våre barns vilje i tråd med Guds plan når vi ikke har
overgitt oss selv fullt ut til hans vilje?
Tenk på de enslige foreldrene. Hvordan kan menigheten som helhet hjelpe
enslige foreldre og barna som de prøver å oppdra alene?
Hvordan kan man oppmuntre foreldre når barna har forlatt troen?
Juan og Juanita var legemisjonærer fra Argentina et år. De tjente ikke stort, men delte ris og
annen mat med barn som banket på hos dem. Ikke alle var syke. Kanskje hadde de emosjonelle
behov?
Juan og Juanita dro og besøkte en tenåring fra en annen bygd som gjorde forefallende arbeid
for dem. Hjemmet forbauset dem. Han hadde to små brødre på tre og fem år som bodde alene.
Det var vinter, og de var syke. Tenåringen var borte mye av dagen. Siden de hadde plass hjemme,
tok de med småguttene hjem til sykehusleiligheten, der de kunne bo i de ti dagene behandlingen
tok.
Guttene hadde ingen far, og moren arbeidet langt borte. Juan og Juanita lot dem bo hos seg, ga
dem mat og skolegang og tok dem med i sabbatsskolen.
Enda de var små, var de hjelpsomme. En morgen da Juanita våknet, sto femåringen på tå ved
kjøkkenvasken og vasket opp. ”Gutten smilte og sa han visste vi var trette. Han ville bare hjelpe
litt så vi kunne ligge litt lenger,” sa Juan.
Da volontørenes opphold endte, fikk de andre til å ta seg av guttene. Senere kom Juan og
Juanita tilbake og fikk vite at tenåringen var død og moren hadde hentet guttene. Juan oppsporet
dem.
”Det var stort. Hun er et herlig menneske. Guttene var sjenert fordi det var lenge siden sist.”
Da det andre misjonsoppholdet gikk mot slutten, bestemte paret seg for å besøke den gjenforente
familien igjen. Juan ble en ukes tid og hjalp moren med juridisk papirarbeid og praktiske ting. Før
de reiste, ga Juan og Juanita familien en eske med barnebøker om Bibelen, en bibel til hver av de
tre på deres eget språk og Mot historiens klimaks. De holdt sabbatsskole og gudstjeneste for folk
i nærmiljøet før de sa adjø. ”Det var en vakker stund, for vi følte at et kapittel i livet var slutt,” sa
Juan. ”Vi ber Herren vanne frøene som er sådd.”
Juan og Juanita opplevde at Afrika-oppholdet forandret dem. De merket seg at Ellen White
også var opptatt av en levende, praktisk tro. ”Dette var en revolusjon for meg,” sa Juan. ”Man ser
ofte misjonærer jobbe i nærmiljøet, men hvor ofte tar de med misjonsarbeidet hjem?” Han minner
om at den som tar inn dem som har det vondt, tar imot engler. Juan og Juanita ber adventister
være sårbare og ta med misjonsarbeidet hjem.