Ja, jeg regner alt som tap fordi det å kjenne Kristus Jesus, min Herre, er så mye
mer verdt. For hans skyld har jeg tapt alt, og alt jeg har tapt, regner jeg som
verdiløst skrap, bare jeg kan vinne Kristus (Fil 3,8).
Da Adam og Eva spiste av frukten på treet til kunnskap om godt og ondt, opplevde
de sitt første tap, den tapte uskyld. Den ble fortrengt av egoisme, konflikt, klander og
et ønske om kontroll og overlegenhet over hverandre.
Kort etter fallet opplevde de det første tapet av liv. De fikk dyreskinn til å dekke
sin nakenhet. De fikk ikke komme til livets tre, så de ikke skulle spise og leve evig.
Dermed mistet de også sitt fullkomne hjem, og senere mistet de sønnen Abel, drept
av sin bror. Til slutt mistet en av dem ektefellen, før den overlevende mistet sitt eget
liv. Så mange tap etter bare én beslutning.
Ja, vi kjenner smertelige tap, og de fleste føler det dypest når det skjer i familien.
Det er forståelig, for i familien har vi våre nærmeste bånd, og et tap der rammer
hardest.
Denne uken vil vi se på familien i forbindelse med ulike former for tap.
Det er lenge siden livets tre, og vi føler det når det gjelder helsen. Før eller senere
mister vi helsen.
Og det er spesielt smertefullt når det rammer, ikke bare oss selv, men noen i familien.
Mange har pleiet et sykt barn og ønsket at det var dem selv som var syk, ikke
barnet. Dessverre er ikke det et valg vi får.
I hvert av disse tilfellene, og sikkert mange flere, var det en som ba Jesus hjelpe en
annen i sin familie.
Vi vet at vi lider fordi vi lever i en fallen verden. Da synden kom inn i verden,
kom ikke bare døden, men også kronisk smerte og sykdom. Når vi står overfor
kronisk eller uhelbredelig sykdom, opplever vi kanskje sjokk, sinne og fortvilelse. Vi
kan ha lyst til å rope: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Hvorfor er du
så langt borte når jeg trenger hjelp og skriker ut min nød?» (Sal 22,2). Vi burde gå til
Gud med spørsmål, sinne og smerte, slik David gjorde.
Sykdom og lidelse forblir et mysterium til døden møter sin overmann ved Jesu
gjenkomst. Men vi finner viktige sannheter i Guds ord. Job opplevde ubeskrivelig
smerte, men han kom Gud nærmere. «Før hadde jeg bare hørt rykter om deg. Nå har
jeg sett deg med egne øyne,» sa han (Job 42,5). Paulus hadde en kronisk sykdom og
taklet den på en måte som viser at lidelse kan utruste oss for å trøste andre, gi oss
medfølelse med dem som har det vondt, og det kan gjøre oss i stand til å tjene mer
effektivt (2 Kor 1,3–5) – hvis vi ikke lar det knekke oss.
Enten vi eller en i familien er syk, har vi visse løfter. Hvilke? Hvorfor er Jesu lidelser
på korset så viktig for oss i slike tider? Hva sier hans lidelser på korset om
Guds kjærlighet, også når det er sykdom i familien?
Vi er syndige, dysfunksjonelle mennesker som før eller siden svikter en som stolte
på oss. Og hvem har ikke vært utsatt for svik? Men svik i familien er mye verre.
Noen ganger får man mest lyst til å gi opp og avbryte forbindelsen når vi ikke synes
det er bryet verdt å starte forfra. Men det er ikke så lett når det er en i familien, f.eks.
en ektefelle. Man kan til og med si at et formål med ekteskapet er å lære oss å gjenreise
tilliten når den er knust.
Å gjenreise ødelagt tillit er som en reise: Man må ta ett steg om gangen. Reisen
begynner med en oppriktig erkjennelse og innrømmelse av sannheten, uansett hva
som har skjedd og hvem som har feilen.
Når utroskap er årsak til bruddet, begynner helbredelsen når svikeren tilstår.
I helbredelsesprosessen må tilståelsen følges opp med full åpenhet fra svikerens
side. Ingenting må holdes skjult, for når det blir oppdaget – og det skjer som regel
– ødelegger det den tilliten som var gjenopprettet. Og når tilliten ødelegges annen
gang, blir det enda vanskeligere å lege skaden enn første gang.
Det tar tid og tålmod å bygge tillit. Jo verre det man har gjort, desto mer tid tar
det å rette opp skaden. Godta at det kan føles som to skritt fremover og tre skritt
bakover. Én dag gir håp for morgendagen, og neste dag har du lyst til å løpe din vei.
Men mange har klart å reparere sitt ødelagte forhold og fått et dypere, mer fortrolig,
mer tilfredsstillende og lykkelig ekteskap.
Hvilke prinsipper for å helbrede et ekteskap kan anvendes på andre former for
ødelagt tillit? Og i hvilke situasjoner kan det være tilgivelse å få, men ikke mer
tillit, og det burde det heller ikke være?
En annen måte tillit går tapt på, er ved vold i familien. Forskning viser at hjemmet
er samfunnets mest voldelige sted. Familievold rammer alle slags familier, også
kristne. Vold er et angrep – verbalt, fysisk, emosjonelt, seksuelt eller aktiv eller
passiv vanrøkt – som er begått av en eller flere mot en annen i familien.
Bibelen forteller om familievold, også blant Guds folk. Hva tenker og føler du når du
leser disse versene? Hvorfor tror du dette står i Skriften?
Mishandling er én persons bevisste valg av å utøve makt og kontroll over en annen.
Det kan ikke forklares eller unnskyldes med alkoholisme, stress, behovet for å
oppfylle seksuelle lyster eller bedre kontroll over sinnet, eller noe som offeret har
gjort. Offeret er ikke ansvarlig for mishandlerens ugjerning. Mishandlere fordreier
kjærligheten, for «kjærligheten gjør ikke noe ondt mot nesten» (Rom 13,10). Kyndig
behandling kan hjelpe på mishandlerens oppførsel, men bare hvis man tar ansvar
for sin atferd og søker hjelp. Hvis de vil åpne seg for Guds nærvær, kan han gjøre
uendelig mye for å hjelpe et menneske å slutte med mishandlingen, omvende seg
fra sine holdninger og sin atferd, gjøre opp for seg på alle mulige måter og ta imot
agape-kjærlighetens egenskaper, så hjertet kan bli helbredet og lære å elske andre (se
Ef 3,20).
Prøv å tenke deg at du ble traumatisert av vold. Hvilke anerkjennende, trøstende
og håpfylte ord ville du gjerne høre? Hvorfor er det viktig å gi omsorg og anerkjennelse
heller enn gode råd om hvordan man skal leve med mishandleren?
Bare Gud vet hvor mange som sliter med misbruk. Forskere forstår fremdeles ikke
riktig hva som skaper det, selv om de i visse tilfeller ser den delen av hjernen der
lengselen og ønsket bor.
Men å finne stedet hvor misbruk holder til, er ikke det samme som å sette oss fri
fra misbruket.
Misbruk er tøft for alle, ikke bare misbrukeren. Familien – foreldre, ektefeller,
barn – alle lider når en i familien er fanget av en makt de ikke klarer å rive seg løs
fra.
Narkotika, alkohol, tobakk, gambling, pornografi, sex, ja, også mat, kan binde oss
i et misbruk av tiltagende natur. Du kan ikke slutte selv om du vet at det er skadelig.
Du har din frie vilje, men du blir slave under det du er avhengig av, og slik mister
du friheten. Peter forklarer hva avhengighet er, og hva den fører til: «Frihet lover
de, men de er selv slaver av forfallet. Det en ligger under for, er en også slave av»
(2 Pet 2,19).
Synd og avhengighet er ikke nødvendigvis det samme. Du kan begå en synd som
du ikke er avhengig av, men det kan ofte føre til avhengighet. Da er det mye bedre
å ta imot Guds kraft og stoppe synden før den blir en avhengighet. Og den eneste
varige løsningen på problemet synd og avhengighet er å få et nytt hjerte. «De som
hører Kristus til, har korsfestet kjøttet med dets lidenskaper og begjær» (Gal 5,24).
Paulus forklarer også hva det vil si å regne seg som død for den syndige, vanedannende
natur, slik at vi kan leve for Kristus (Rom 6,8–13). Han tilføyer: «Men kle
dere i Herren Jesus Kristus, og vær ikke så opptatt av kroppen at det vekker begjær»
(Rom 13,14).
Hvem har vel ikke kjent kampen mot avhengighet, enten i eget eller andres liv,
kanskje også hos en i familien? Hvordan kan du hjelpe folk å forstå at det ikke er
et åndelig nederlag hvis de fortsatt trenger faglig hjelp?
Vi kjenner dødens virkelighet. Vi leser om det, vi ser det, og vi har kanskje sett et
dødsfall i øynene.
Les1 Kor 15,26. Hvordan beskrives døden, og hvorfor slik?
Den som har mistet en av sine kjære, vet hvor stor en fiende døden er. Men de døde
har det «godt». Hvis de var i Herren, vil det virke som et øyeblikk for dem til de
vekkes til udødelighet. «For den troende er døden en underordnet sak. … For den
kristne er døden bare en søvn, et øyeblikk i stillhet og mørke. Livet er skjult med
Kristus i Gud, og ‘når Kristus, vårt liv, åpenbarer seg, da skal også dere åpenbares i
herlighet sammen med ham’.» – Alfa og Omega, bind 5, side 338 [DA 787].
Nei, det er de levende, spesielt venner og familie, som kjenner den virkelige smerten
og sorgen når noen dør. Sorg er en naturlig reaksjon på tap. Det er den emosjonelle
lidelsen vi opplever når noe eller noen vi elsker, blir borte.
Sorgprosessen er ikke den samme for alle, men de fleste opplever flere stadier.
Den første og mest vanlige reaksjonen på at en elsket person dør, er sjokk og fornektelse,
også når døden er ventet. Sjokket er et vern mot å bli for plutselig overveldet
av tapet, og det kan vare i to-tre måneder. Du kan oppleve en tid da du blir oppslukt
av tanker om din kjære, også under vanlige hverdagsoppgaver. Samtalen går ofte om
tapet eller om din kjære. Denne perioden kan vare fra et halvt til et år.
Stadiet med fortvilelse og depresjon er en lang sorgperiode, sannsynligvis det
mest smertefulle og langvarige stadiet for den som sørger, før man gradvis forsoner
seg med tapets realitet. I dette stadiet kan man oppleve en rekke følelser, f.eks.
sinne, skyld, anger, tristhet og angst. Formålet med sorgen er ikke å fjerne smerten
eller minnene om tapet. I sluttfasen av din restitusjon begynner du igjen å fungere
normalt og interessere deg for hverdagens aktiviteter.
Misbruk har påført mennesker lidelse. De er blitt slaver under sine lengsler og har
mistet penger, jobb, helsen og friheten. Men Jesus kom for å sette oss fri fra vår
synd og alle våre misbruk, og «får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri»
(Joh 8,36). Jesus lovte også at han alltid ville være hos oss (Matt 28,20; Jes 43,2), så
vi behøver ikke å kjempe kampen alene. Vi skal huske at det er Herren som rår for
krigen (1 Sam 17,47), og han lover seier (1 Pet 1,3–9). I dag kan du starte på veien til
seier over enhver avhengighet og få den friheten du ønsker deg og som Gud ønsker
for deg. Du slipper ikke å kjempe, og du kan komme til kort noen ganger. Men så
lenge du ikke slipper Herren, vil ikke han slippe deg. Og det er heller ikke noe galt i
å søke faglig hjelp. Herren bruker helsepersonell til å hjelpe deg med helseproblemer,
og han kan også bruke en profesjonell rådgiver til å hjelpe med avhengighet.
«Når vanskeligheter og prøvelser omgir oss, bør vi stole på Gud og tillitsfullt
vente hjelp fra ham som er mektig til å frelse og utfri oss. Hvis vi ønsker å få Guds
velsignelse, må vi be om det. Å be er en plikt og en nødvendighet, men forsømmer
vi ikke å prise Gud? Bør vi ikke oftere takke ham som gir oss alle våre velsignelser?
Vi trenger å oppelske takknemlighet. Vi bør ofte tenke over og fortelle om Guds
barmhjertighet og prise og herliggjøre hans hellige navn, selv når vi går gjennom
sorg og lidelse.» – På fast grunn, 2. bok, side 268 [2SM 268].
Forslag til samtale
Hvilken rolle spiller tilgivelsen ved tap av tillit og i helbredelsen av et ødelagt
forhold? Matt 6,12–15; Matt 18,21–22. «Kjærligheten … gjemmer ikke på det
onde» (1 Kor 13,5).
Hva har man igjen for å tenke på og snakke om Guds barmhjertige handlinger
når man går gjennom sorg og lidelse?
Hvordan kan menighetsfamilien som helhet hjelpe dem som sliter med sorg?
De unge drakk og skålte mens de fremsa sine ønsker
for det nye året på en sandstrand på Itaparica-øya
i Brasil. Beatriz de Jesus Santana funderte på hvordan
festing og alkohol gjorde livet bedre.
På jobben neste mandag var hun utmattet etter festingen.
Sjefen, Anna Christina, satte seg hos henne og viste
henne en kort video på telefonen. Beatriz fulgte interessert
med mens en pastor talte om Jesus. Neste morgen
fikk hun en ny video av Ana Christina via WhatsApp.
Dagen etter kom det også en. Beatriz så dem og undret
seg over pastorens fredelige fremtoning. Selv bodde hun
hos sin far, som drakk tett, og de kranglet mye. Det var derfor hun festet.
Noen dager senere googlet hun pastorens navn. Han var leder for programmet ”Det står skrevet”
på Novo Tiempo TV, Brasil-utgaven av Hope Channel.
Beatriz begynte å følge med på serien og sjekket tekstene i Bibelen. Det overrasket henne da
hun hørte om de ti bud og sabbaten.
Etter tre uker ba hun Gud om tilgivelse for sitt liv og åpnet seg for ham. Hun lette etter en
kirke å gå i. En venn foreslo en søndagskirke, men Beatriz husket det fjerde bud, og skjønte ikke
hvorfor vennens kirke ikke holdt budene.
Ana Christina merket at Beatriz hadde fått et annet gudsforhold, og ba henne med i husmenigheten
Sharing Jesus, der folk møttes i små grupper for å studere Bibelen. Beatriz falt pladask for
menigheten. ”Jeg følte meg så velkommen, så full av fred. De kjenner meg ikke, men de ønsker
meg en fin dag og spør etter min bibelkunnskap. De bryr seg om meg før de vet hvem jeg er.”
To av de unge ga henne bibelstudier hver sabbat. Beatriz tok imot Jesus og ble døpt. Ana
Christina gråt av glede.
Nå ber Beatriz for sin mor og far og storebror, at de må ta imot Jesus. Broren studerer allerede
”Det står skrevet.”
”Før trodde jeg ikke på mirakler. Men Gud har utført et mirakel i mitt liv. Jeg hadde en tomhet
som fest og fyll ikke kunne bøte på. Men tomheten var akkurat så stor at Jesus kunne fylle den.”
I fjor feiret Beatriz nyttårsaften hjemme hos sin forlovede, som også er adventist, og hans
familie. De drakk druesaft og takket Gud for hans velsignelser.
En del av offeret 13. sabbat vil hjelpe husmenigheten Sharing Jesus å flytte fra leide lokaler til
en større bygning der man kan holde kokekurs og helseseminarer. Takk for misjonsgavene.
I Brasil har vi 1,7 mill. medlemmer
i 9006 menigheter og 8813 grupper.
Adventistene startet legemisjonsarbeid
i Brasil i 1939, da Boa Vistaklinikken
ble åpnet under Antonio
Alves de Miranda. I 1942 ble den
erstattet av Sao Paulo adventistsykehus
under ledelse av Galdino
Nunes Vieira.