Den som undertrykker den svake, håner hans skaper, den som hjelper den fattige,
gir Gud ære (Ordsp 14,31).
Har du prøvd å skape noe, kanskje noe innen kunst og håndverk, et måltid eller noe
annet kreativt, og fått det ødelagt eller avvist av den du ga det til? Da har du fått et
lite glimt av hva Gud opplevde da han skapte verden og ga menneskene livet, bare
for å få se det han skapte bli ødelagt av synd.
Bibelen sier at verden ble skapt med omhu, og det var «svært godt». 1 Mos 1 og
2 viser hva Gud følte da han skapte. Dette er sammenhengen for syndefallet, med
Guds sorg da han møtte dem han hadde skapt (1 Mos 3).
Gud elsker fremdeles verden, tross tusener av års synd, vold, urett og opprør.
Han iverksatte sin plan om å frelse og gjenskape verden og har gitt oss oppgaver i
oppfyllelsen av sine store planer. Ja, vi har fått av hans nåde, men denne nåden lar
oss arbeide sammen med Herren. For et hellig ansvar!
Verden og alt liv i den begynner med Gud, «for det er i ham vi lever, beveger oss og
er til» (Apg 17,28).
Her begynner Bibelens fortelling: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og
jorden» (1 Mos 1,1). Og det at alt ble til da han talte, viser at det er en kraft og en
prosess som vi ikke fatter.
Gud skapte ikke på lang avstand, han engasjerte seg tett innpå, spesielt da mennesket
ble skapt (1 Mos 2,7).
Les historien om skapelsen av de første menneskene i 1 Mos 26,31–31. Hva sier
teksten oss om Gud? Hva sier den om menneskene?
Det sies ofte at vi kan lære mye om Gud i naturen, av å betrakte hans skaperverk
og se glimt av skaperens sinn der. Men vi kan også se glimt av hvordan Gud skapte
verden ved å granske vår forståelse av Gud selv. Hvis Gud for eksempel er en ordens
Gud, bør vi forvente å finne orden i skaperverket. Eller hvis vi tror at Gud er en
kreativ Gud, bør ikke naturens mange eksempler på kreativitet overraske oss.
Slik tror vi også at Gud er relasjonenes Gud, og derfor sto disse sentralt da han
skapte verden. Han skapte hver eneste lille ting i forhold til resten av sitt verk. Han
skapte dyrene i harmoni med hverandre. Han skapte mennesker som hadde et forhold
til ham, hverandre og resten av skaperverket.
Vi har på mange måter en begrenset forståelse av Gud, men det vi ser av hans
karakter, burde gi oss tanker om hvordan verden bør være.
Hva betyr det for din forståelse av verden om du ser den som et gjenskinn av
Guds karakter, selv etter syndens herjinger?
Det er lett å lengte tilbake til Edens hage. Det er noe ved hagen som skaper hjemlengsel
hos oss. Vi forstår ikke hvordan en slik verden ville fungere, men vi vil
gjerne oppleve den.
Gud later til å ha fått stor tilfredsstillelse av den: «Gud så på alt det han hadde
gjort, og se, det var svært godt!» (1 Mos 1,31). Han skapte noe som var både vakkert
og funksjonelt. Den var et utsøkt design. Den var full av liv og farge, men hadde
også alt som skulle til for at livet kunne blomstre. Så Gud stoppet opp og reflekterte
over at den verden han skapte, var god.
Bibelen feirer naturens verden, som nevnt i Job 38–41 og Sal 148. Dette er ikke skrevet
som et tilbakeblikk på verden slik den var da den ble skapt, før synden. Det står i
presens, og feirer godheten vi fremdeles kan se i verden.
Jesus viste også til Guds godhet og omsorg i naturens verden (Matt 6,26; Matt 6,28–30)
da han anbefalte oss å ha tillit til Gud og sette pris på de enkle gavene som forundrer
oss. Når vi åpner øynene og betrakter skaperverkets mirakler, ser vi at skaperen
har gitt oss fantastiske gaver. Selv når vi opplever prøvelser, burde vi overgi oss til
gavegiveren i takknemlighet og ydmykhet.
Vi feirer skaperverket og venter på Guds kommende rike. Vi må innse at den
skjønnheten, gleden og godheten vi ser og opplever i verden, er glimt av hva vår
verden en gang var og hva den igjen skal bli.
Hva setter du spesielt pris på i skaperverket? Hvordan kan du bli bedre kjent med
Herren gjennom naturens underverker i hverdagen?
Ifølge Bibelen var Edens hage og den nye jorden preget av overflod og skapt for et
rikt liv som spesielt menneskene ville glede seg over.
Men Gud ga dem også en oppgave i skaperverket. Adam og Eva skulle ha en
spesiell status i den nye verden.
Adam fikk jobben med å gi dyrene og fuglene navn (1 Mos 2,19). Så fikk han en
annen oppgave, som var en velsignelse fra Gud selv: «Gud velsignet dem og sa til
dem: Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde
over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av
på jorden» (1 Mos 1,28).
Les og sammenlign 1 Mos 1,28 og 2,15. Beskriv menneskenes oppgave med et par
setninger?
I kristenhetens historie har 1 Mos 1,28 ofte blitt brukt som påskudd for rovdrift,
til og med for å ødelegge naturen. Ja, verden ble skapt for at menneskene skulle ha
glede og nytte av den. Men de skulle «dyrke og passe den» (1 Mos 2,15).
Når vi taler om forvaltning, tenker vi gjerne penger, men det første forvalterskapet
Bibelen nevner, er å ta vare på jorden som Gud har skapt og betrodd oss. Påbudet
forutså at jorden også skulle tilhøre deres barn og kommende generasjoner. Planen
var at den skapte verden skulle fortsette å være en kilde til liv, godhet og skjønnhet
for alle, og Adam og Eva fikk ansvar for å bevare den.
Jorden tilhører fremdeles Herren (Sal 24,1), og vi skal forvalte alt Gud har gitt
oss. I en syndig verden er forvalteransvaret kanskje enda større.
Hva innebærer det at du skal forvalte jorden i dag, i en syndig verden? Hvordan
bør erkjennelsen av dette ansvaret påvirke ditt hverdagsliv?
Av alle skapninger fikk bare Adam og Eva moralsk frihet. Som moralske vesener var
de forskjellige fra planter, dyr og trær. Denne moralske friheten var så viktig at Gud
ga dem muligheten til å velge å være ulydige. Han satte alt det skapte på spill for et
større mål: et forhold som bygget på kjærlighet og fri vilje.
Men det var også en ødelegger som ville forstyrre den fullkomne verden som
Gud skapte og bruke skaperverket på jorden til å gjøre det. Djevelen talte gjennom
slangen og stilte spørsmålstegn ved det Gud hadde betrodd dem (1 Mos 3,1–5). Den
største fristelsen var å begjære mer enn Gud hadde gitt dem, å tvile på hans godhet
og stole på seg selv.
Med dette valget ble de relasjonene som var innebygget i skapelsen, forpurret.
Adam og Eva hadde ikke lenger det forholdet til skaperen som de var skapt for
(1 Mos 3,8–10). De oppdaget at de var nakne og skammet seg, og forholdet dem
imellom forandret seg. Forholdet til resten av verden ble også anstrengt.
Les1 Mos 3,16–19. Hva sier versene om de endrede forholdene mellom menneskene
og naturens verden?
Etter synden ble livet mye hardere for Adam og Eva og resten av skaperverket. Synd
har følger, spesielt for mennesker og deres relasjoner. Vi fjernet oss fra skaperen.
Våre familier påvirkes også, og forholdet til andre settes på prøve. Vi strever med
naturen og den verden vi lever i. Alt i livet og verden er preget av syndens herjinger.
Men det var ikke slik Gud ville ha det. «Forbannelsene» i 1 Mos 3 har også et
løfte om at Gud ville gjenskape verden og gjenopprette relasjonene som ble ødelagt
av synden. Vi fortsetter kampen mot synden og er kalt til å forsvare verdens godhet
og prøve å leve Guds plan for verden i vårt eget liv.
Da synden kom, førte den til stadig større forfall. Sjalusi, misforståelse og sinne
førte til det første drapet. Kains ord om sin synd var sannsynligvis ironisk ment: «er
jeg min brors vokter?» (1 Mos 4,9), men underforstått i Guds spørsmål var svaret:
«Ja, du er din brors vokter.»
LesOrdsp 22,2. Hva er underforstått? Hva sier det om vårt forhold til våre
medmennesker?
Alle er Guds skapninger, skapt i hans bilde og en del av det nettverket av relasjoner
som forbinder oss i Guds skaperverk, enda så ødelagt det kan være. «Vi er alle vevd
sammen i en menneskehet. Et onde som rammer en del av denne store familien, er
en fare for oss alle.» – Helse og livsglede, side 263 [MH 345]. Enten vi liker det eller
ei, betyr denne samhørigheten at vi har et ansvar overfor Gud og hverandre (Matt
22,37–39).
Hele Bibelen understreker at Gud er vår skaper. Dette er bakgrunnen for sabbatsbudet
(2 Mos 20,11) og tilbedelsen av Gud i endetiden (Åp 14,7). Det er også en
viktig grunn til å vise omsorg for andre, for dem som har det vondt.
Vårt felles opphav i Gud binder oss sammen. «Den som undertrykker den svake,
håner hans skaper, den som hjelper den fattige, gir Gud ære» (Ordsp 14,31). Kan
forholdet uttrykkes klarere?
Som skaper har Gud krav på oss som omfatter hele livet, også tilbedelse, tjeneste
og omsorg for andre. Det er nok både frustrerende og ubeleilig til tider, men vi er jo
vår «brors vokter».
Hvorfor tror du Guds krav som skaper går igjen i hele Bibelen? Hvorfor er dette så
viktig, og hva bør det ha å si for vår behandling av andre?
«Da verden ble til» i Alfa og Omega, bind 1, side 22–30 (PP 44–51).
«‘Gud er kjærlighet.’ Hans natur og hans lov er kjærlighet. Slik har det alltid vært.
Slik vil det alltid være. ‘Han som er høyt opphøyet, som troner evig,’ ‘han går fram
som i gammel tid’. ‘Hos ham er det ingen forandring eller veksling mellom lys og
mørke.’
Enhver åpenbaring av skapermakt er et uttrykk for grenseløs kjærlighet. Guds
herredømme innbefatter et rikt mål av velsignelse til alle skapte vesener.» – Alfa og
Omega, bind 1, side 11 [PP 33].
«Hvis folk gjorde sin plikt som trofaste forvaltere av Herrens ting, ville ingen
rope etter brød, ingen lide nød, ingen være naken og nødstedt. Det er menneskenes
utroskap som skaper den lidelsen som menneskeheten er hensunket i. … Gud har
gjort menneskene til sine forvaltere, lidelsene, elendigheten, nakenheten og fattigdommen
er ikke hans skyld. Herren har sørget rikelig for alle.» – Welfare Ministry,
side 16.
Forslag til samtale
Se nøye på det siste sitatet ovenfor. Hva er poenget? Hvem er i siste instans
ansvarlig for så mye av den fattigdommen vi ser? Hva sier det om betydningen
av å være trofaste forvaltere?
Kan vi fortsatt se det gode i skaperverket etter syndens mangetusenårige
herjinger? Vi tror på skaperen. Hvordan kan vi hjelpe andre å se det gode i
skaperverket?
Hva forstår du med ordet forvaltning? Har noe i studiet denne uka gitt deg
større forståelse av det forvalteransvaret Gud kaller oss til?
Hvordan ville det forandre vår innstilling til andre hvis vi hver enkelt bar et
tegn som minnet oss om at de er skapt av Gud i hans bilde og elsket av ham?
Sammendrag
Gud skapte en god og fullendt verden, og han satte mennesker som var skapt i hans
bilde, til å «dyrke og passe» på skaperverket. Synden forpurret de forholdene Gud
la til rette for oss, men vi har fortsatt en oppgave som forvaltere av skaperverkets
godhet og våre medmenneskers ve og vel. I denne oppgaven kan vi ære Gud som vår
skaper.
Talithas foreldre spilte og drakk i fjellbyen Goroka på Papua Ny-Guinea. De glemte rent datteren
på åtte år, så de ga henne bort da en snill nabo ba om å få adoptere henne.
Hun lærte å kalle naboen ”mor”. Klokka ringte kl. 5 neste morgen. Mor gled ut av sengen, ned
på kne og ba til Gud. Hun nevnte Talitha ved navn. Så åpnet hun en svart bok og leste.
Neste dag skjedde det samme. Kl. 5 sto mor opp og ba og leste. Senere på dagen kom naboer
med sine problemer, og mor ba og leste fra den svarte boka.
Talitha begynte å gjøre som mor. Hun sto opp når klokka ringte, ba og leste i Bibelen. Mor
lærte henne å fortelle andre om det hun fant ut. Talitha så at Gud hører bønn. Hun trodde.
Årene gikk. Talitha ble døpt da hun var 17 år. En dag sa mor at hun skulle flytte hjem. ”Mener
du det?” spurte Talitha. Mor svarte gråtkvalt: ”Du har tatt imot Jesus, så du må lære foreldrene
dine om ham.”
Talithas foreldre tok imot henne, og hun ble venner med to yngre brødre og en søster som hun
aldri hadde truffet. Talitha satte klokka til å ringe kl. 5. Da sto hun opp og ba og leste i Bibelen.
Talitha prøvde å fortelle foreldrene om det hun hadde lest, men de ville ikke høre. Så hun gikk
bort til sengen deres mens de sov og fortalte bibelhistorier. Hun ba og husket mors ord: ”Det er
ikke vår oppgave å omvende noen, det er Guds jobb.”
Et år senere gikk moren med på å bli med i kirka. Far sa ikke et ord da mor kom hjem. Talitha
ba ham bli med, han også, men han ville ikke. ”Du er bare barnet,” sa han. ”Du skal ikke fortelle
meg hva jeg skal gjøre.”
Talitha fortsatte å be for ham. Men da hun leste i Daniel 4 om Nebukadnesar som ble som et
dyr før han ville høre på Gud, ba hun: ”Gjør noe med far som gjør vondt så han vil ta imot deg.”
Kort tid etter ble han arrestert. Han hadde arbeid som elektriker, men arbeidsgiveren fikk ham
sendt i fengsel fordi han ikke hadde gjort ferdig en jobb. I fengselet begynte han å tro på Jesus.
Tre måneder senere var han fri og ble med i dåpsklassen i kirka. Talitha var så glad! Men en
måned senere døde far av tyfus. Han ble bare 45 år.
Talitha forstår ikke det som skjedde, men hun er glad at Gud hørte hennes bønner og at han
døde i troen på Jesus.
Talitha er 19 år og lærerstudent.
For tre år siden gikk en del av offeret 13. sabbat til å bygge barnesabbatsskolerom i Talithas
hjemby Goroka. Takk for gavene!