For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave.
Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. For vi er hans
verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt
ferdige for at vi skulle vandre i dem (Ef 2,8–10).
Når vi taler om Guds befalinger, krav og anvisninger, kan vi bli fristet til å tro at vi
på et vis fortjener eller bidrar til vår frelse eller kommer på særlig god fot med Gud.
Men Bibelen sier gjentatte ganger at vi er syndere og frelst av Guds nåde i Jesus og
hans død for oss på korset. Hvordan kan vi fikse på dette? Eller som Ellen White
har skrevet: «Om man rasker sammen alt som er godt og hellig og edelt og elskelig i
mennesket, og så forteller Guds engler at dette bidrar til menneskets frelse eller gjør
noen fortjent til noe, ville utsagnet ha blitt forkastet som høyforræderi.» – Tro og
gjerninger, side 19,20 [FW 24].
Derfor må vi ikke tro at barmhjertighetsgjerninger gir oss status. Nei, når vi
forstår frelsen bedre, vil forbindelsen mellom Guds kjærlighet og hans omsorg for de
fattige og undertrykte bli overført til oss som har mottatt hans kjærlighet. Vi har tatt
imot, derfor gir vi. Når vi ser hvor høyt Gud har elsket oss, ser vi også hvor høyt han
elsker andre og vil at vi skal elske dem.
I Joh 3,16 står det: «For så høyt har Gud elsket verden …» – det greske ordet er
kosmos og betyr «verden som en skapt, organisert enhet.» – SDA Bible Commentary,
bind 5, side 929. Verset handler om frelse for menneskene, men frelsesplanen har
også følger for hele skaperverket.
LesRom 8,20–23. Hva sier dette om de mer vidtrekkende delene av frelsesplanen?
Selvfølgelig handler frelsen om hver enkelt av oss og vårt forhold til Herren. Men
ikke bare det. Rettferdiggjørelsen handler ikke bare om å få vår synd tilgitt. Ideelt
sett bør det også handle om hvordan Herren skaper Guds familie gjennom Jesus og
Den hellige ånds kraft, en familie som feirer tilgivelsen og frelsesvissheten ved blant
annet å vitne for verden med gode gjerninger.
LesJoh 3,16–17. Hvordan bidrar vers 17 til en bredere forståelse av vers 16?
Vi godtar at Gud elsker andre enn bare oss selv. Han elsker dem vi elsker, og det er
vi glad for. Han elsker også dem vi rekker ut til, og derfor rekker vi ut til dem. Men
han elsker til og med dem vi har liten sans for eller frykter. Gud elsker alle mennesker
overalt, også dem vi kanskje ikke har stort til overs for.
I skaperverket ser vi et eksempel på dette. Bibelen peker konsekvent på verden
rundt oss som bevis på Guds godhet: «For han lar sin sol gå opp over onde og gode
og lar det regne over rettferdige og urettferdige» (Matt 5,45). Livet er en gave vi får
fra Gud uansett vår respons eller holdning til ham.
Hvordan burde det endre vår holdning til andre og deres omstendigheter når vi
ser at de er skapt og elsket av Gud?
Historiene om frelse og den store konflikten vil ha oss til å innse en sannhet om
livet som er grunnleggende for vårt syn på verden og oss selv: både vi og verden er
avsporet, ødelagt og syndig. Verden er ikke slik den skulle være, og selv om vi fortsatt
bærer Guds bilde, er vi en del av forfallet. Synden i vårt liv er av samme natur
som det onde som medfører så mye smerte, undertrykkelse og utbytting verden over.
Derfor er det riktig å føle smerten, ubehaget, sorgen og tragedien i verden omkring
oss. Bare roboter kan unngå å føle smerten i livet her i verden. Klagene i Salmenes
bok, Jeremias og de andre profetenes sorg og Jesu tårer og medfølelse viser
at det er riktig å reagere slik på verden og dens ondskap, særlig overfor dem som så
ofte lider under det onde.
LesMatt 9,36; Matt 14,14; Luk 19,41–42 og Joh 11,35. Hva leser vi i disse versene som
fylte Jesus med medfølelse? Hvordan kan vi bli berørt av smerten rundt oss?
Vi må også huske at synd og ondskap ikke bare er «der ute» eller resultatet av at
andre er har sporet av: «Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten
er ikke i oss» (1 Joh 1,8). Slik Bibelens profeter så det, var synd en tragedie,
ikke bare fordi noen hadde brutt «reglene», men fordi synden har ødelagt forholdet
mellom Gud og hans folk og påfører andre smerte. Enten det skjer i liten eller stor
skala, er ondet det samme.
Selvopptatthet, griskhet, smålighet, fordommer, uvitenhet og uforsiktighet er
roten til all verdens onder, urett, fattigdom og undertrykkelse. Og det å bekjenne
vår syndighet er et første skritt til å takle ondet, men også et første skritt mot å la
Guds kjærlighet få sin rette plass i hjertet: «Dersom vi bekjenner våre synder, er han
trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett» (1 Joh 1,9).
Se på deg selv. Hvordan er du sporet av og en del av det større problemet? Hva er
det eneste svaret, og det eneste stedet å finne det?
Sammenfatt Ef 2,8–10. Hva sier versene om forholdet mellom nåde og gode
gjerninger?
Bibelen forteller at vi ble skapt for å tilbe Gud og tjene andre. Bare i fantasien kan vi
prøve å forstå hva disse handlingene ville være i et syndfritt miljø.
Men nå, og på grunn av synden, kjenner vi bare en maltraktert og syndig verden.
Heldigvis åpner Guds nåde i Jesu offer for verdens synder veien til tilgivelse og legedom.
Midt i vår avsporede eksistens blir livet mer Guds håndverk, og Gud lar oss
samarbeide med ham for å helbrede og rette opp skaden og smerten i andres liv (Ef
2,10). «De som tar imot, må dele med andre. Fra alle kanter lyder rop om hjelp, og
Gud kaller på mennesker for at de med glede skal tjene sine medmennesker.»
– Helse og livsglede, side 72 [MH 103].
Og vi gjør ikke gode gjerninger (viser omsorg for de fattige, hjelper de undertrykte,
gir mat til de sultne) for å fortjene frelsen eller stå på god fot med Gud. I Kristus
står vi på så god fot med Gud ved tro som vi noensinne får bruk for. Nei, vi innser
at vi er både syndere og syndens ofre, men elsket og frelst av Gud. Vi kjemper mot
fristelsen til selvopptatthet og grådighet, men Guds selvoppofrende nåde tilbyr en ny
form for liv og kjærlighet som forandrer livet.
Når vi vender blikket mot korset, ser vi det store og fullkomne offeret som er gjort
for oss og skjønner at vi ikke kan føye noe til det vi får i Kristus. Men dette betyr
ikke at vi skal være uvirksomme etter alt det vi har fått i Kristus. Tvert imot må vi gi
et svar, og hvordan kan vi bedre besvare den kjærligheten som er vist oss enn ved å
vise andre kjærlighet?
Les 1 Joh 3,16–17. Hva sier disse versene om hva vårt svar på korset skal være?
Med ord og handling oppfordret Jesus til en radikalt inkluderende holdning. Alle
som søkte hans oppmerksomhet med ærlige motiver (enten det var kvinner med
dårlig rykte, skatteoppkrevere, spedalske, samaritaner, romerske offiserer, religiøse
ledere eller barn) ble ønsket velkommen med ekte varme og omsorg. Som man
skulle se i den første menighet, inkluderte dette tilbudet om frelsens gave.
Da de første kristne langsomt begynte å innse hvor inkluderende evangeliet er,
ble ikke gode gjerninger for andre bare noe «fint» å gjøre. Det var kjernen i deres
forståelse av evangeliet slik de hadde opplevd det i Jesu liv, tjeneste og død. Mens de
kjempet med problemene og spørsmålene som oppsto, først hver for seg hos ledere
som Paulus og Peter (f.eks. Apg 10,9–20), deretter som kirke ved apostelmøtet i Jerusalem
(Apg 15), begynte de å innse den dramatiske endringen som evangeliet hadde
tilført forståelsen av Guds kjærlighet og inkluderende natur, og hvordan det burde
vise seg hos dem som sier de er hans folk.
Hva lærer disse tekstene om vår felles menneskelighet? Hvordan skal hver av ideene
påvirke vår holdning til andre?
Gal 3,28 er et teologisk sammendrag av Jesu praktiske historie om den barmhjertige
samaritanen. Ikke krangle om hvem vi skal hjelpe. Bare gå og hjelp dem, og kanskje
til og med være innstilt på å bli hjulpet av dem vi kanskje ikke forventer hjelp fra.
Fellesskapet i vår globale familie realiseres på et høyere plan i fellesskapet hos dem
som hører sammen i evangeliet, ved Guds frelsende kjærlighet som kaller oss til
enhet i ham: «For med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp, enten vi er jøder
eller grekere, slaver eller frie» (1 Kor 12,13).
Evangeliets forvandlende invitasjon til «dem som bor på jorden, for alle nasjoner og
stammer, tungemål og folk» (Åp 14,6), har fortsatt gjennom kristenhetens historie.
Men Åpenbaringen skildrer en fornyet forkynnelse av dette budskapet – den gode
nyheten om Jesus og alt dette innebærer – ved tidens ende.
LesÅp 14,6–7. Hvordan er den vanlige forståelsen av evangeliet (som regel oppsummert
i Joh 3,16) inkludert i budskapet i vers 7?
Åp 14,7 samler tre sentrale elementer vi allerede har nevnt i denne studien av Guds
bekymring over ondskap, fattigdom og undertrykkelse i hele Bibelen:
Dom:
Appellen om dom – så rettferdighet kan skje – har de undertrykte gjentatt
opp gjennom hele historien. Heldigvis hører Gud nødropene. I Salmene leser vi om
at for dem som blir behandlet urettferdig, er dommen som godt nytt.
Tilbedelse:
I profetenes skrifter hører tilbedelse og gode gjerninger ofte sammen,
spesielt når de sammenligner tilbedelsen hos dem som kaller seg Guds folk med den
urett de begikk og videreførte. Gud ga uttrykk for at den tilbedelsen han ønsket seg
mest, var godhet og omsorg for fattige og nødstedte (Jes 58,6–7).
Skapelsen:
Et av grunnelementene i Guds kall til rettferdighet er at menneskene
er én familie, at alle er skapt i Guds bilde og elsket av ham, at alle er verdifulle i
hans øyne og at ingen skal utnyttes eller undertrykkes på grunn av andres urettmessige
vinning og griskhet. Det ser ut som om forkynnelsen av evangeliet i den siste tid
er et bredt kall om å ta imot den redning, gjenløsning og gjenreisning som Gud ønsker
for menneskeheten. Midt i spørsmålet om sann og falsk tilbedelse og forfølgelse
(Åp 14,8–12) vil Gud ha et folk som står for det som er rett, for Guds bud og Jesu tro,
også midt i den verste ondskap.
Hvordan kan vi hjelpe dem som er i nød og samtidig gi dem del i håpet og advarslene
i englebudskapene?
Les «Da Gud ble menneske» i Alfa og Omega, bind 4, side 11–17 [DA 19–26];
«Frelst for å tjene andre» i Helse og livsglede, side 66–76 [MH 95–107]
«Gud gjør krav på hele jorden som sin vingård. Riktignok er den ennå i hendene på
maktraneren. Men den tilhører Gud. Den er hans, først fordi han har skapt den, og
dernest – noe som ikke er mindre – fordi han har gjenløst den. Det var for denne
verden Kristi offer ble brakt. ’For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn,
den enbårne.’ Joh 3,16. Det er ved denne ene store gaven også alle andre gaver er
blitt menneskene til del. Daglig tar hele verden imot velsignelser fra Guds hånd.
Hver regndråpe og hver solstråle over vår utakknemlige slekt, hvert blad og hver
frukt vitner om Guds overbærenhet og hans store kjærlighet.» – Ord som lever
(2006), side 216 [COL 301, 302].
«Hos Kristus finnes det ’ikke jøde eller greker’, ’ikke slave eller fri’. Nei, nå er
hver og en som før ’var langt borte, ved Kristi blod kommet nær’ (Gal 3,28; Ef 2,13).
Hvor stor enn forskjellen i religiøs oppfatning måtte være, så må et kall fra den
lidende menneskeheten høres og besvares. … Overalt omkring oss er det stakkars
forpinte mennesker som trenger medfølende ord og hjelpende hender. Det finnes
enker som har behov for sympati og aktiv støtte. Det finnes foreldreløse som Kristus
har bedt sine etterfølgere ta imot som en betroelse fra Gud. Altfor ofte går en rett
forbi slike uten å akte på dem. De kan riktignok være alt annet enn tiltrekkende,
så fillete og uflidde som de gjerne er. Men de er ikke desto mindre Guds eiendom.
De er blitt kjøpt for en høy pris, og i hans øyne er de like dyrebare som vi er. De er
medlemmer av Guds store husstand, og kristne er som Guds husholdere ansvarlige
for dem.» – Ord som lever (2006), side 281, 282 [COL 386,387]
Forslag til samtale
Når vi prøver å gjøre godt og hjelpe andre: Hvordan kan vi motstå fristelsen til
å tro at det på et vis gjør oss bedre og gir oss en fordel Gud bør ta hensyn til?
Er dere et menighetsfellesskap der det er «ingen forskjell», men alle er ett i
Kristus? Hvordan kan det bli mer slik? Hvor inkluderende er menigheten din?
Hvordan finner vi den rette balansen mellom å gjøre godt mot dem som lider,
(fordi de trenger det og vi kan hjelpe) og å rekke hånden ut med evangeliets
sannheter? Hvordan kan vi gjøre begge deler, og hvorfor er det alltid best å
gjøre begge deler?
Sammendrag
Guds kjærlighet slik den er skildret i frelsesplanen og uttrykt i Jesu liv og offer,
tilbyr oss tilgivelse, liv og håp. Som mottakere av nåden vil vi dele den med andre,
ikke for å fortjene frelsen, men fordi det er det vi er skapt og gjenskapt for å gjøre.
Evangeliet forvandler relasjoner og motiverer oss til tjeneste, spesielt for de svakeste.
Jayson var uregjerlig som barn. Han drev med innbrudd
og stjal biler fra han var ti år. Da han var 15
år, stjal han sin første cannabis-plante og flyttet inn med
kjæresten Krystal hjemme hos foreldrene hennes. Han
ble med i en gategjeng og solgte cannabis i flere år. Så
ble han avhengig av metamfetamin og solgte det i 11 år.
”Jeg var kjent fra innbrudd, kidnapping og pengeutpressing.
Jeg hadde tre kokker og fire som solgte for
meg.” Han hadde masse penger. To ganger i uka håvet
han inn 50 000 kroner på meth-salget.
Så en dag kom en som het Andrew bort til ham i svømmebassenget og inviterte ham til gratis
kickboksing-klasser. Jayson ville gjerne forbedre gatekampkunstene sine.
Han og andre gangstertyper stilte opp i en gymsal onsdag kveld. Andrew førte an i en times
hard trening. Så fant han frem bibler og sa: ”Vi setter oss rundt bordet og prater.” Jayson var
lamslått og ville gå, men ble værende. Han raste mot Gud mens Andrew talte. Han tenkte: ”Hvem
er Gud? Jeg er Gud i min verden!”
Han kvapp til da Andrew avsluttet møtet med Matt 6,19–20: ”Dere skal ikke samle skatter på
jorden, hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men dere skal samle
skatter i himmelen, der verken møll eller mark ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler.”
Jayson tenkte: ”Hvordan samle smykker i himmelen der andre tyver ikke fikk tak i dem?” Det
funderte han på til neste onsdag. Flere uker senere spurte Andrew om han ville hjelpe til med
klassen. Jayson ble glad. For å bli godkjent tok han et førstehjelpskurs i Andrews kirke.
Snart kom Jayson og Krystal og deres syv barn på sabbatsmøtene i kirka. Han tok imot Jesus
og fridde til Krystal, etter 21 år sammen. Menighetens største dåp var dagen da de to og fem av
barna ble døpt samme sabbat. De to yngste ble barnevelsignet.
Jaysons liv er snudd opp ned de siste tre årene. ”Vi bor ikke lenger bak to meter høye gjerder
med avsagde rifler og Rambo-kniver. Nå bor vi bak et hvitt stakittgjerde, og jeg driver min egen
håndverkerbedrift.”
Han hjelper fremdeles til med kickboksingklassen, som har ført til at seks personer er blitt
døpt. ”Nå lever jeg et fredelig liv. Jeg vil ikke bytte med noen. Jeg er et Guds barn og vil fortelle
så mange som mulig om ham,” sier Jayson.