Derfor, mine kjære søsken, stå fast og urokkelig. Arbeid raust og rikelig for
Herren! For dere vet at i Herren er ikke deres strev forgjeves ().
Jesus kunngjorde Guds rike som en realitet her og nå. Han sendte disiplene ut for
å forkynne det sanne evangeliet og tjene andre. De skulle gi for intet det de hadde
mottatt for intet ().
Men Jesus lærte også at hans rike var annerledes – «ikke av denne verden» () – og dets fulle komme ligger i fremtiden. Da han ble menneske, levde og døde
og sto opp, ble Guds rike innviet, men Jesus så frem til en tid da hans rike skulle
erstatte denne verdens riker fullt ut og Guds rike ville overta helt.
Alle som venter på hans komme og dette riket, er håpets folk. Men håpet er ikke
bare en fremtidig ny verden. Håpet er fremadrettet, men det forvandler dagen i dag.
Med et slikt håp lever vi i nåtiden som vi forventer å leve i fremtiden, og vi arbeider
for å gjøre en forskjell nå i tråd med den verden vi venter på.
I Bibelen finner vi at Guds folk – særlig de som opplever slaveri, eksil, undertrykkelse,
fattigdom eller annen urett eller tragedie – gjentatte ganger roper til Gud om å
gripe inn. Slavene i Egypt, israelittene i Babylon og mange andre ba Gud se og høre
deres lidelser og rette opp uretten. Og Bibelen gir eksempler på at Gud grep inn og
reddet sitt folk. Iblant tok han også hevn mot undertrykkere og fiender.
Men slike redningsaksjoner var som regel kortvarige, og profetene fortsatte å
peke mot et endelig inngrep da Gud ville sette en stopper for all ondskapen og gi de
underkuede deres rett. Samtidig fortsatte profetene å rope: «Hvor lenge, Herre?» For
eksempel spurte Herrens engel om israelittenes eksil: «Herre over hærskarene, hvor
lenge vil det vare før du viser barmhjertighet?» ().
Salmene er fulle av klagesanger om de ugudeliges velstand og lykke mens de
rettferdige er misbrukt, utnyttet og fattige. Salmisten ber ofte Gud om å gripe inn i
tillit til at verden for tiden ikke er slik Gud skapte den eller vil ha den. Her gjentas
profetenes og de undertryktes rop. «Hvor lenge, Herre?» (f.eks. ).
Urett er på et vis vanskeligere å utholde for dem som tror på en rettferdig Gud
som ønsker rettferdighet for sitt folk. Guds folk vil alltid være utålmodige med verdens
ondskap – og Guds tilsynelatende handlingslammelse vekker også utålmodighet.
Derfor stiller profetene iblant krasse spørsmål: «Hvor lenge, Herre, skal jeg rope
uten at du hører, skrike til deg om vold uten at du frelser?» ().
Et lignende rop finner vi i NT, der hele skaperverket stønner etter at Gud skal
redde og gjenskape (). I ropes det «Herre, hvor lenge?» på
vegne av dem som har lidd døden for sin tro på Gud. Men det er det samme ropet om
at Gud må gripe inn på vegne av sitt undertrykte og forfulgte folk.
Les . Hva sier Jesus om Guds svar på sitt folks rop og bønner om handling?
Hvordan er dette forbundet med behovet for tro?
Troen blir ofte kritisert for at den gjør de troende verdensfjerne og får dem til å
lengte etter et bedre liv etter døden, at den blir en salig virkelighetsflukt og gjør den
troende mindre dugelig i verden og samfunnet. Iblant har slik kritikk vært på sin
plass, og maktmennesker har oppmuntret fattige og undertrykte til å godta sin triste
skjebne her og nå fordi alt skal bli rettet opp når Jesus kommer igjen.
Ja, verden er et syndig og tragisk sted, og det er ikke galt å lengte etter tiden
da Gud vil sette alt i rette skikk og gjøre slutt på urett, smerte og sorg, da han vil
erstatte tidens uorden med sitt rettferdsrike. For uten dette håpet og dette løftet har
vi jo ikke noe håp.
I sin tale om verdens ende ( og ) benyttet Jesus den første halvdelen til
å beskrive behovet for en redning og sa at «om disse dagene ikke ble forkortet, ville
ikke noe menneske bli frelst» (). Men dette er mer en innledning til hans
forklaring av betydningen av Guds løfter. Hvis man kun fokuserer på kristenhåpet
som flukt eller redning, går man glipp av noen av de dypere av Jesu uttalelser.
Les og . Hva er det viktigste i Jesu tale? Hvordan vil du oppsummere
hans ord om hvordan vi skal leve mens vi venter på hans komme?
Vår forståelse av fremtiden har følger for livet. En sunn tillit til Guds løfter om hans
fremtid for verden, bør utløse energisk engasjement og gi oss et liv som er rikt og
dypt og gjør en forskjell for andre.
Hvordan kan og bør håpet og løftet om Jesu gjenkomst påvirke oss her og nå,
spesielt når det gjelder å hjelpe de nødstedte?
Vårt håp om Jesu annet komme handler ikke bare om å glede seg til en lys fremtid.
For de første kristne ga Jesu legemlige oppstandelse løftet om gjenkomsten en solid
forankring. Hvis han kunne komme tilbake fra de døde – og det hadde de selv sett –
ville han jo komme tilbake for å fullføre arbeidet med å fjerne synden og dens følger
og fornye verden ().
For Paulus var oppstandelsen nøkkelen til adventhåpet. Han var villig på å satse
hele sin forkynnelse på dette ene mirakelet i fortellingen om Jesus: «Men hvis Kristus
ikke er stått opp, da er deres tro uten mening» (). Tenk på det han sier
her, og hvor viktig Kristi oppstandelse er for vårt håp.
Les . Hvordan vil du forklare en interessert ikke-kristen hvorfor
oppstandelsens sannhet er så viktig for kristenhåpet?
Møtet med den oppstandne Jesus forvandlet de første disiplene. Jesus hadde sendt
dem ut for å kunngjøre og leve Guds rike (), men da han døde, mistet
de motet, og håpet lå i grus. Misjonsbefalingen (), som de fikk av den
oppstandne Jesus og kraften de fikk da Den hellige ånd kom (), gjorde at
de kunne forandre verden og leve ut det riket Jesus hadde opprettet.
De første kristne fryktet ikke døden, men levde og forkynte i Jesu navn (). Det onde som fører til døden, er det samme onde som gir all slags lidelse,
urett, fattigdom og undertrykkelse. Men takket være Jesus og hans seier over døden,
skal alt dette en dag ta slutt. «Den siste fienden som blir tilintetgjort, er døden»
().
Alle vi hjelper nå, kommer til å dø. Hva sier denne harde virkelighet om hvor viktig
det er å la andre få kjennskap til håpet om Jesu død og oppstandelse?
Les . Hvor ser du disse ord i deres harde virkelighet?
Lidelse, undertrykkelse og tragedie er ille nok, men urett og fornærmelser er verre
hvis det synes meningsløst eller går upåaktet hen. Den mulige meningsløsheten er
tyngre enn sorgen når den først rammer. En verden uten endelig rettferdighet er
grusomt absurd. Ikke rart at ateistiske forfattere har stønnet over det de så som det
«absurde» i menneskets tilværelse. Hvis vi var uten håp om rettferdighet, dom eller
håp om at ting blir rettet opp, ville verden virkelig være absurd.
Men ropet er ikke slutten på visa. Etter alle sine protester gjør Salomo plutselig
helomvending. Midt i klagesangen om det meningsløse sier han i bunn og grunn: Hold
nå an, Gud skal dømme, så alt er ikke meningsløst. Ja, nå har alt og alle betydning.
Les . Hva sier dette om viktigheten av alt vi gjør?
Håpet om dommen dreier seg om det man tror om Guds natur, livet og verden vi
lever i. Bibelen lærer at vi lever i en verden Gud skapte og elsker, men det er en
verden som har sporet av og hvor Gud arbeider på sin plan om gjenskapelse gjennom
Jesu liv og død. Guds dom er et viktig ledd i hans plan for å få verden på rett kjøl.
Løftet om dom er godt nytt for dem som har vært utsatt for verdens urett, de som er
blitt marginalisert, brutalisert, undertrykt og utnyttet.
Hva betyr det for deg at den rettferdigheten vi lengter etter, en dag endelig skal
komme, og det på en måte vi ikke kan forestille oss? Hvordan kan dette løftet gi håp?
Les ; og tenk på hvordan livet vil bli slik det er beskrevet her.
Hvorfor er det vanskelig å tenke seg et liv uten synd, død, smerte og tårer?
Bibelens skildring av livet etter synden er fantastisk, og bare en skygge av det som
venter oss. Versene sier nesten like mye om hva som ikke skal være der som det som
skal være der. Når vi bare kjenner vår verden, blir det vanskelig å forestille seg livet
uten smerte og lidelse, død og frykt, urett og fattigdom.
Ikke nok med at dette skal være borte, beskrivelsen får et personlig preg: «Han
skal tørke bort hver tåre fra deres øyne» (). Guds medfølelse med alle som
har opplevd lidelser, når sitt klimaks i denne setningen. Han ikke bare setter punktum
for lidelsen, han skal selv tørke vekk tårene.
Etter urett og tragedier peker Åpenbaringen på en helingsprosess for alle som har
vært syndens offer. Om livets tre sier Johannes at «bladene på treet er til legedom for
folkene» (). Igjen viser Gud at han forstår og har medfølelse med hva det vil
si å være menneske og føle, oppleve, være vitne til og ta del i verdens ondskap. Vår
gjenreisning og legedom inngår i hans plan for å gjenskape verden.
Inntil det skjer, må vi være alt vi kan i Kristus og gjøre vårt, enda så lite det er,
for å hjelpe mennesker omkring oss som trenger hjelp. Uansett hva vi kan bidra med
– vennlige ord, et varmt måltid, medisiner, tannlegehjelp, klær, veiledning – skal vi
gjøre det med den kjærlighet som Jesus viste da han var her.
Verden blir verre uansett hva vi gjør. Det visste Jesus, men det hindret ham ikke i
å hjelpe andre, og det bør heller ikke stanse oss.
Les «Høyere mål» i Alfa og Omega, bind 6, side 215–223 []; «Jorden
legges øde» i samme, bind 8, side 151–158 [].
«Når Guds røst gjør slutt på fangenskapet for hans folk, våkner de som har tapt alt
i livets store strid, og det skjer med gru. Så lenge prøvetiden varte, var de blendet
av djevelens bedrag, og de prøvde å finne unnskyldning for sitt syndige liv. De rike
opptrådte nedlatende overfor dem som ikke var så heldig stilt. Men rikdommen
hadde de skaffet seg ved å overtre Guds lov. De forsømte å gi mat til de sultne
og klær til de nakne og gjøre rett og vise barmhjertighet. … De solgte sin sjel for
materiell rikdom og fornøyelser fremfor å bli rike i Gud. Resultatet ble et mislykket
liv. Deres glede blir til sorg, og deres rikdom smuldrer bort.» – Alfa og Omega, bind
8, side 151–152 [].
«Den store strid er slutt. Synd og syndere er ikke mer. Hele universet er rent.
Harmoni og glede går som pulsslag gjennom hele det umåtelige skaperverket. Fra
ham som skapte alt, strømmer liv, lys og glede ut gjennom universets grenseløse
rom. Alle ting, fra det minste atom til den største klode, det levende og det livløse,
forkynner i ufordunklet skjønnhet og fullkommen glede at Gud er kjærlighet!»
– Alfa og Omega, bind 8, side 175 [].
Forslag til samtale
Forklar hvordan det dere har studert denne uka, viser at livet her og nå betyr
noe. Sammenlign dette med tanken om at vi ikke skal tenke på dette livet
og denne verden fordi Gud skal ødelegge alt og starte forfra. Hvordan kan vi
passe på at vi ikke bruker løftet om en ny eksistens til å forsømme dem som
lider (siden Gud vil rette opp alt)? Og hvordan kan vi unngå at vi blir en av
dem som har brukt løftet til å utnytte andre?
Vår forståelse av Bibelens profetier forventer at ondskap, problemer og lidelse
skal tilta etter som vi nærmer oss Jesu gjenkomst. Når dette skjer, viser
vi ofte til . Hvordan skal vi oppfatte disse tragediene i lys av ?
Sammendrag
Gud vil ikke la det onde fortsette til evig tid. Bibelens store håp er Jesu gjenkomst
for å gjøre ende på ondskapen, rette opp urett og skape verden ny, slik den var ment
å være. Håpet bygger på Jesu oppstandelse. Det forvandler dagen i dag og gir mot til
å tjene Gud og andre mens vi venter på hans gjenkomst.
Joel Rabos tante sto over ham ved sengen på sykehuset.
”Du må kutte ut den menigheten. Det vil skje
mye mer vondt hvis du fører den til vår landsby. Du
tilber på en annen dag. Nå ser du følgene.”
Joel så på bandasjene sine. Begge armene ble brukket
i bilulykken. To av nevøene hans var døde.
Joel hadde ivret etter å forkynne adventbudskapet på
hjemstedet Nabouciwa. Mange var imot, også slektninger. Men ti ble døpt. Han skaffet kirketomt
og satte av en dag da menigheten skulle rydde tomta. Men dagen før skulle han tidlig opp og
kjøre en nevø til flyplassen.
Kl. 4 sovnet Joel ved rattet og kjørte utfor. Nevøen og hans bror døde. Andre kom på sykehus.
Joels tante kom for å få ham til å slå fra seg tanken om å bygge kirke.
”Tante,” sa han, ”du har bare en sønn. Hvis jeg kunne dø her på sykehuset for at sønnen din
skulle bli adventist en dag, ville jeg takke Gud for at jeg fikk gi mitt liv for din sønns liv.” Tante
snudde seg bort med tårer i øynene.
Joel var likevel ikke så sikker. Den måneden på sykehuset ba han: ”Kjære Gud, jeg vet ikke
om jeg gjør din vilje.” Men da han ble utskrevet, var han sikker. Lidelse har vært en del av Guds
folks liv siden Abels tid. Så hvorfor skal vi sky lidelser?
Joel skjønte at slikt kan skje når man utbrer evangeliet. Kirka ble åpnet en måned senere. Nå
ville Joel plante en kirke i Kiuva. Men han ville ikke ha noen tragedie, så de fastet og ba to ganger
i uka mens de gikk fra hus til hus. Til hans overraskelse ble de bedt om å holde gudstjenester
hjemme hos en av innbyggerne. Senere ga han tomt til en kirke. Joel følte at bønn og faste bidro
til at det gikk så lett.
Senere kom de til Buretu. Igjen ba og fastet de. Her ble høvdingen og familien hans døpt. Men
før de fikk bygget en kirke, døde høvdingen av diabetes, og folk lurte på om det var straffen for at
han ble adventist.
Joel sa at det var djevelens verk og tror at kirka vil bli bygget. Han gleder seg også til offeret
13. sabbat, som skal bidra til å forebygge diabetes med midler til prosjektet ”Redd 10 000 tær”.
Joel sa at Gud vil seire i landsbyen. Han mintes ordene om at han hadde vært villig til å dø for
sin tantes eneste sønn. Senere ble han og hans fire barn døpt. ”Da jeg besøkte tante før hun døde,
takket hun meg for at jeg delte budskapet med sønnen hennes,” sa Joel. ”Gud styrer alt.”