Lys bryter fram i mørket for de rettskafne, for den som er nådig, mild og rettferdig.
Det går godt med den som villig gir lån, den som skjøtter sine saker rett
(Sal 112,4–5).
Bibelen er full av beskrivelser av Guds omsorg for de fattige og undertrykte, og han
ber sitt folk om å arbeide for dem. Enda problemene ofte er tatt opp, har folk bare
fulgt Bibelens veiledning sporadisk og delvis, og løftene blir ikke oppfylt fullt ut før
Kristi gjenkomst.
Inntil da har vi alle former for ondskap, drevet frem av djevelen og hans engler.
Denne ondskapen ses best i fattigdom, vold, undertrykkelse, slaveri, utnyttelse, egoisme
og griskhet. I en slik verden må samfunnet, kirkene og familiene motarbeide
disse ondene, uansett hvor vanskelig det er. Som svar på Guds kjærlighet må vi i lys
av Jesu liv og offer og styrt av Den hellige ånd vise medfølelse, kreativitet og mot så
vi «gjør rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud» (Mi 6,8).
Jesus og NTs forfattere påpekte at de som velger å tilhøre Guds rike, lever etter
andre verdier og prioriteringer enn verden.
LesMatt 6,25–33. Hvilken forsikring får vi, og hva bør den få å si for vår
prioritering?
Jesus lærte at «livet [er] mer enn maten og kroppen mer enn klærne» (Matt 6,25).
Dette er viktig, men vi må se det i lys av Guds rike, og da må vi omprioritere livet
rent praktisk. Når vi tar til oss Bibelens kall om omsorg for andre, blir kallet en
prioritert sak for oss når vi går i Jesu fotspor. Kallet bør få oss til å tenke mindre på
oss selv og mer på andre.
De nye prioriteringene endrer også forholdet til dem som har makt over oss og de
undertrykte. Bibelen lærer at den kristne skal respektere myndighetene og lyde dem
så langt det er mulig (f.eks. Rom 13,1–7), men før eller siden må vi si med Peter: «En
skal lyde Gud mer enn mennesker» (Apg 5,29). Jesus satte disse to prinsippene opp
mot hverandre: «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører
Gud» (Matt 22,21).
De som har makt, håndhever den ofte med trusler og maktbruk. Som Jesus behøver
heller ikke den troende alltid å forholde seg passiv overfor det onde. For eksempel
skrev Ellen White dette om slaveriet i Amerika: «Når menneskers lover står i
konflikt med Guds ord og lov, skal vi adlyde sistnevnte, uansett hva konsekvensene
måtte være. Landets lov påbyr at vi overgir en slave til hans herre. Den loven skal vi
ikke holde, og vi må ta følgene av vårt lovbrudd. Slaven er ikke en annens eiendom.
Gud er hans rettmessige herre, og mennesker har ingen rett til å ta hans verk i sine
hender og si at han er hans.» – Testimonies for the Church, bind 1, side 201, 202.
Hvor går linjen mellom lydighet mot myndighetene og forsvar av dem som er
offer for undertrykkende myndigheter?
Mange vil gjerne gjøre mer for å gjøre en forskjell i de nødstedtes liv, men våre gode
hensikter blir nesten overveldet av «all verdens problemer». En rekke holdninger og
handlinger kan hjelpe oss å gi et positivt svar til dem som trenger hjelp.
Medfølelse:
Å se problemet og ha empati med smerten hos dem som har det
vondt, er første skritt mot handling. Vi må vokse og ta vare på vår innlevelse i
lidelsen. I dag snakker folk om «omsorgstretthet», at vi er så omgitt sorg og tragedie
at mange blir trette av alle de gode formålene som vil ha vårt engasjement og
økonomiske støtte. Jesus var årvåken overfor ondskapen og smerten som omga ham,
men han bevarte sin medfølelse. Det må vi også.
Utdanning:
Urett og fattigdom er kompliserte forhold, og det er viktig å lytte og
lære mest mulig om dette. Mange ganger har velmenende mennesker gjort skade på
andres liv ved å prøve å hjelpe. Dette er ingen unnskyldning for passivitet, men vi
bør tenke gjennom vårt engasjement.
Bønn:
Når vi ser et problem, er vår første tanke «praktisk» handling. Men Bibelen
minner om at bønn er praktisk. Vi kan gjøre en forskjell i de fattiges og undertryktes
liv når vi ber for dem og for dem som har makt over dem (1 Tim 2,1–2), samt
ved å søke Guds veiledning for hvordan vi best kan hjelpe (Ordsp 2,7–8).
Forventninger:
Når vi vil lindre lidelse, er det viktig å ha de riktige
forventningene i lys av komplekse sosiale, politiske og personlige forhold. Vårt håp
bør være å gi folk valgmuligheter som de kanskje ellers ikke ville ha fått. Noen
ganger blir vi skuffet over hva folk gjør med mulighetene, men vi må respektere
deres valg. Når vi vil hjelpe dem som lider, må hovedprinsippet uansett være at det
dere «vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem» (Matt 7,12).
Les Jak 1,5–8. Hvilken rolle skal bønn spille i kristen handling? Hva sier Jak
2,15–16 om hvordan vi kan bidra til å besvare våre bønner for andre?
«Gud elsker en glad giver» (2 Kor 9,7), og generøse gaver er et viktig trekk ved kristenlivet.
Vi må la Bibelen utfordre vår giverglede og økonomiske prioriteringer, men
gavmildhet er mer enn bare å gi penger til en sak, uansett hvor god den er.
Gavmildhet er noe av det viktigste i livet og et kjennetegn på «dem som frykter
Herren», som Sal 112 sier flere ganger: «Det går godt med den som villig gir lån, den
som skjøtter sine saker rett» (Sal 112,5).
Paulus skrev ofte at kristenhåpets kilde var Guds gavmildhet (som viste seg mest
fullstendig da Jesus ga sitt liv for oss). Hans død for oss er det som gjør at vi viser
gavmildhet mot andre: «Jeg ber om at den tro du har felles med oss, må være virksom
og gi deg større innsikt i alt det gode vi har i Kristus» (Fil 1,6).
Generøsitet er en storsinnet, modig og omfavnende holdning til livet. Mye i livet,
samfunnet og kulturen får oss til å tenke på oss selv og beholde mest mulig selv. Og
de fleste tenker uansett nesten alltid på seg selv, selv, selv.
Hvis troen er ekte, vil den få oss til å la selvet dø og leve mer for andre. Troen
hjelper oss å se verden og dens mennesker slik Gud ser dem, både i deres godhet
og deres elendighet, og den tvinger oss til å prøve å hjelpe dem som lider nød, i den
grad det er mulig.
Som livsprinsipp er generøsitet noe veldedige organisasjoner vet å verdsette. Slik
gavmildhet er målbar og direkte anvendelig. Men store donasjoner er ikke alltid tegn
på gavmildhet (Mark 12,41–44). Et omtenksomt liv er større og mer verdifullt enn
noen donasjon. En generøs ånd i alt man gjør, må fremelskes og bli mer verdsatt.
For de fleste er ikke generøsitet naturlig. Det er en nåde vi må uttrykke proaktivt og
målrettet, på tross av vår synd og egoisme.
Med hva annet enn pengegaver bør vi vise en generøs ånd?
LesMatt 5,9. Hvordan gjør man dette her i verden? Hvor mye hell kan man ha med
det? Se Mark 13,7.
Voldskonflikter er en utbredt årsak til lidelse. Blant krigens kostnader er de direkte
ofrene og ødelagte liv, all oppmerksomheten og pengene som ofres på militærmaskineriet,
men kunne ha vært bedre brukt til å avhjelpe nød, og de overlevendes varige
men. I tillegg har man de mange mindre konfliktene som rammer utallige familier
og lokalsamfunn. Derfor kan ikke vår iver for rettferdighet ses isolert fra plikten til å
skape fred.
Sentralt i Jesu evangelium står Guds store fredshandling med forsoning mellom
syndige mennesker og skaperen (2 Kor 5,18–21). Og den forsoningen vi mottar, blir
mønsteret for oss som «ambassadører» for denne holdningen.
Fredens evangelium blir også motivasjon, mønster og ressurs for arbeidet for fred i
en voldsramt verden: «Den som lever i harmoni med Gud, har del i himmelens fred,
og utøver en velsignet innflytelse over alle han kommer i kontakt med. Fredens ånd
vil legge seg som dugg over hjerter som er trette av verdens strid og ufred.» – I naturens
tempel, side 34 [MB 28].
I Bergprekenen sa Jesus: «Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds
barn» (Matt 5,9). Og ikke nok med at han støttet budet mot drap, han sa at vi ikke
skulle være sinte eller bære nag (Matt 5,21–26). Vi skal elske våre fiender og be for
dem som forfølger oss (Matt 5,43–48). Så vi bør arbeide aktivt for at det skal gå dem
godt. Det går mange historier om folk som har viet livet til fredsskapende arbeid i
verdens problemområder og gir glimt av forsoning og bedring. Ofte lindrer de mye
av den urett og lidelse som konfliktene har ført med seg.
Hvordan kan din lokale menighet drive fredsskapende arbeid?
Salomo skrev at det er «en tid for å tie, en tid for å tale» (Fork 3,7). Det er ikke lett
for noen av oss å finne den rette balansen. Men kan det tenkes at vi som en kirke har
talt for lite når vår røst burde ha blitt hørt og det gjaldt å tale for de undertrykte og
være en røst for de stemmeløse og prøve å overvinne ondskap med det gode?
Kristne mennesker har ofte talt om å være Jesu hender og føtter, med henvisning
til kallet til praktisk tjeneste. Men i den profetiske rollen som Bibelen viser til, er
Guds fremste kall at menn og kvinner skal være hans røst. Og når de taler på Guds
vegne, skal de også tale på vegne av dem Gud vil forsvare (Sal 146,6–10).
LesJes 58,1–10. Hva bør dette budskapet, som ble gitt i en bestemt tid og sted og
kontekst, få si til oss i en annen tid, et annet sted og i en annen kontekst? Hvor mye
har egentlig forandret seg i mellomtiden?
Profetens kall til rettferdighet var aldri populært. De tok utgangspunkt i Guds kall
og sin forståelse av hans iver etter rettferdighet, sympati med de fattige og undertrykte,
og ønsket om det beste for sitt samfunn. Og da våget de å være en røst for de
stemmeløse i sin tid og sitt sted, til tross for motstand, ubehag og fare (1 Pet 3,17).
Ut fra vår forståelse av evangeliet og kallet om å gjenspeile Jesus for verden, har
vi også mye godt å tilby når det gjelder å takle verdens ondskap.
Så som: «Syvendedags adventister mener at tiltak for å redusere fattigdom og
tilhørende urettferdighet er en viktig del av den kristnes samfunnsansvar. Bibelen
viser tydelig at Gud er spesielt opptatt av de fattige og har forventninger til hvordan
hans barn skal hjelpe dem som ikke klarer å ta vare på seg selv. Alle mennesker er
bærere av Guds bilde og mottakere av Guds velsignelse (Luk 6,20). I arbeidet med
de fattige følger vi Jesu eksempel og undervisning (Matt 25,35–36). Som åndelig
fellesskap forfekter syvendedags-adventistene rettferd for de fattige og taler «for den
som ikke selv kan tale» (Ordsp 31,8) og mot dem som ’tar retten fra de hjelpeløse’
(Jes 10,2). Vi samarbeider med Gud som ’skaper rett for fattige.’ (Sal 140,13).»
– Syvendedags adventistenes offisielle uttalelse om global fattigdom, 24. juni 2010.
Les «En høyere erfaring» i Helse og livsglede, side 387–397 [MH 503–516]; «Duty
to the Unfortunate» og «Man’s Duty to His Fellow Men,» side 511–526 i Testimonies
for the Church, bind 3; «Doing for Christ» side 24–37 i samme, bind 2.
«Man kan gjennomforske himmel og jord, og man vil ikke finne noen sannhet mer
tydelig åpenbart enn den som viser seg i gode gjerninger mot dem som trenger vår
sympati og hjelp. Dette er sannheten som den er i Jesus. Når de som bekjenner Jesu
navn, begynner å praktisere prinsippene i den gylne regel, vil den samme kraft
ledsage evangeliet som på apostlenes tid.» – I naturens tempel, side 136 [MB 137].
«Å elske Gud over alt annet og uselvisk å elske hverandre er den beste gaven
vår himmelske Far kan gi. Denne kjærligheten er ikke et plutselig innfall, men et
guddommelig prinsipp og en stadig kraft. Et hjerte som ikke er helliget til Gud,
kan verken unnfange eller praktisere den. Det kan bare de som lar Jesus ha makten
i hjertet. … Når denne kjærligheten fyller sinnet, forskjønner den livet og sprer en
foredlende innflytelse overalt.» – Alfa og Omega, bind 6, side 378 [AA 551].
Forslag til samtale
I ukas lekse ser vi at evangeliet fremdeles er mal og motivasjon for å handle
på vegne av andre slik Jesus handlet på våre vegne. Hvordan har dette utvidet
din forståelse av evangeliet om hva Gud har gjort for oss og hvordan han
viser oss sin kjærlighet?
Vi kan bli trukket inn på offentlige og politiske arenaer om vi taler til fordel
for de stemmeløse, engasjerer oss i fredsskapende arbeid og lignende. Men
Syvendedags Adventistkirken har talt for adskillelse av kirke og stat. Hva er
forskjellen på upassende politisk engasjement og å tale og arbeide offentlig
for fred?
Hvilket tiltak som er nevnt i ukas lekse kunne du tenke deg å gjøre bruk av?
Hvordan kan du få realisert tanken?
Hvilket tilfelle av ondskap og undertrykkelse har du bestemt deg for å be for?
Sammendrag
Hvis vi følger Jesus, vil det forandre livet på mange måter. Det vil også gi oss iver
etter å få del i Guds aktive omsorg for fattige og underkuede. Dette er ikke lett og
sjelden populært, men det vil endre våre prioriteringer og motivere oss til å gå aktivt
inn for å avhjelpe smerte i verden omkring oss.
Ingen ville hjelpe Tito da faren døde. ”Han får ingen
kirkelig begravelse, begrav ham selv,” sa de. Faren
hadde bodd avsides i Nakavika og var blitt adventist.
Alle andre, også Tito, tilhørte en annen menighet.
Høvdingen ville tillate kirkelig begravelse, men bare
hvis Tito bygget en adventistkirke. Så han bygget et skur
der en adventistpastor talte om de døde.
Tito lyttet forferdet. Kom ikke de døde rett til himmelen?
Hans søster ga ham en bibel så han kunne følge
med mens presten talte om Lasarus, fra Joh 11. Så leste
han fra 1 Tess 4,16 om at de døde våkner i gravene når
Jesus kommer.
Det pastoren leste, stemte med Bibelen Tito leste. Etter begravelsen grep han tak i en adventist.
”Kan du komme og fortelle meg mer?” spurte han. Mannen kom og forklarte alt om de dødes
tilstand. Tito ville vite mer, og mannen lovte å komme tilbake.
Men Titos kone Vika ville ikke ha noe med det å gjøre. Hun stengte seg og barna inne på et
rom når adventisten kom. Etter to måneder kom studiet om dåpen, og Tito sa han ville bli døpt.
Vika gråt. ”Da får vi gå hver vår vei. Vi har to barn. Du tar en og jeg den andre.”
Tito var lei seg, men ga seg ikke. ”Fra nå av vil Gud være nr. 1 i mitt liv, og du nr. 2. Men hvis
jeg elsket deg 50 prosent før, skal det være 100 prosent nå.”
Etter dåpen sa Tito at han ikke ville hindre henne i å gå i kirka på søndag, men hun måtte
slutte med matlaging og klesvask på lørdager. Han skulle gjøre det på søndag.
Etter en måned så Vika at Tito var forvandlet. Han gikk ikke lenger ut og drakk med vennene.
Og ikke kom de hjem og røykte og bannet. Han gikk rett hjem fra jobben og var sammen med
henne og barna.
En dag sa hun: ”Du er ikke den samme. Vi krangler ikke mer, og vi er mer sammen som familie.
Jeg vil vite mer om din sannhet.” De ba og studerte sammen, og snart ble hun døpt.
Tito underviser i sabbatsskolen og Vika hos barna.
Livet har ikke bare vært lett på skolen etter at han ble adventist. En dag hadde noen tisset på
kateteret. Rektor måtte tilkalle politiet en dag en full mann truet Tito med kniv. Men Tito er bestemt
på å lære andre om evangeliet. Han ber: ”Gud, jeg er villig til å forkynne ditt ord for resten
av landsbyen. Bruk meg.”