La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av håpet, for han som ga løftet,
er trofast. La oss ha omtanke for hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet
og gode gjerninger (Hebr 10,23–24).
Når vi arbeider for å fullføre det kristne oppdraget, bør vi ikke undervurdere kirkens
potensial som et organisert fellesskap av troende. Vi har alt merket oss de utfordringene
vi kan støte på når vi takler urett og fattigdom. Men når vi samarbeider i et
trosfellesskap kan vi være en velsignelse for mennesker rundt oss.
Når vi samles som en menighet, blir vi lett distrahert av å holde kirken i gang, og
glemmer at den skal tjene den verden Gud har satt den i. Som menighet må vi ikke
lukke øynene for lidelsen og ondskapen som omgir oss. Hvis Kristus ikke ignorerte
det, må heller ikke vi gjøre det. Vi må være trofaste mot vårt mandat om å forkynne
evangeliet, og med forkynnelsen kommer også arbeidet med å hjelpe de undertrykte,
de sultne, de nakne og de hjelpeløse.
Som kirkesamfunn og organisasjon er vi Kristi legeme (1 Kor 12,12–20). Som et
fellesskap må vi vandre som Jesus vandret, rekke ut hånden slik Jesus gjorde det og
tjene andre som Jesu hender, føtter, røst og hjerte i verden i dag.
I de første kapitlene i Apostlenes gjerninger så vi at de første troende skapte et alternativt
samfunn og viste omsorg for dem som led nød. Sammen rakte de ut hånden
til dem utenfor. De tilbød hjelp der det var nødvendig og ba dem bli med på det Gud
gjorde blant dem.
Jesus talte om salt og lys. Paulus har en rekke bilder på kirkens aktivitet i verden.
Han beskriver blant annet de som lever som Guds folk som et offer (Rom 12,1),
Kristi kropp (1 Kor 12,12–20), ambassadører (2 Kor 5,18–20) og som parfyme (2 Kor
2,14–16). Hvert av disse bildene viser til en rolle som representanter for Guds rike
her og nå, i en verden som herjes av den store konflikten.
Se over hver av disse «representative» beskrivelsene ovenfor. Hvilken passer best
til hvordan du vil representere Gud og hans vei der du bor, og hvorfor?
Alle bildene er forbundet med handling, ikke som middel til å bli akseptert av Gud,
men fordi vi er godtatt av Gud ved Kristi offer og har tatt imot Guds kjærlighet og
nåde til å være hans representanter i en skakkjørt verden.
Men de kan også forstås på et dypere plan: Siden Guds rike handler om Guds
kjærlighet og nåde, deltar vi aktivt i evighetsriket når vi handler slik og gjenspeiler
hans kjærlighet og nåde for andre her og nå.
I folkeretten anses et lands ambassade som en del av det landet den representerer,
også når den rent fysisk ligger i et fremmed land, kanskje langt hjemmefra. Når man
handler i tråd med Guds rike, gir man et glimt av evighetens virkelighet her og nå,
og da peker man også på og er en forsmak på det ondes endelige nederlag. Og når vi
gjør det – som Kristi ambassadører eller sendebud – kan vi oppleve at hans kjærlighet
og rettferdighet er en realitet i vårt liv, i menigheten og i dem vi søker å tjene.
Les 2 Kor 2,16. Hva er forskjellen på de to duftene, og hvordan kan vi vite hvilken
vi er?
Standarddefinisjonen på dem som omtales som «de andre» (KJV: «remnant», en
rest) finner vi i Åp 12,17: «de som følger Guds bud og holder fast på vitnesbyrdet om
Jesus» (også Åp 14,12). Dette kjennetegner Guds folk mot slutten av verdens historie.
Men i bibelhistorien finner vi også eksempler på hvordan en slik «rest» opptrer og
hvordan slike mennesker tjener andre.
Moses er et eksempel på det. Les 2 Mos 32,1–14. Hva er likt og ulikt mellom Moses
i denne historien og resten i Åp 12,17?
I vrede mot israelittene truer Gud med å ødelegge dem og overføre løftene som var
gitt til Abraham – at hans etterkommere skulle bli et stort folk – til Moses og familien
hans (2 Mos 32,10).
Men Moses nektet. Han drister seg til å krangle med Gud og sier at hvis Herren
gjør det han truer med, vil han ta seg dårlig ut (2 Mos 32,11–13). Men Moses går
lenger og satser sin egen posisjon.
Han hadde slitt med å lede folket gjennom villmarken. De hadde klaget og kjeklet
nesten hele veien. Men likevel sier han: Hvis du ikke kan tilgi dem, «så stryk meg ut
av boken du skriver i» (2 Mos 32,32). Moses vil gi avkall på evigheten for å redde dem
han har reist sammen med. For et eksempel på selvoppofrende forbønn for dem som
ikke fortjener det! Og for et symbol på hele frelsesplanen!
«Da Moses gikk i forbønn for Israel, glemte han sin frykt på grunn av sin dype
interesse og kjærlighet til dem han hadde vært Guds redskap for. Herren lyttet til
hans uselviske bønn og oppfylte den.
Gud satte sin tjener på prøve for at han kunne vise sin trofasthet og kjærlighet
til dette villfarne, utakknemlige folket. Og Moses bestod prøven med glans. Hans
interesse for Israel hadde ikke noe selvisk motiv. Folkets ve og vel betydde mer for
ham enn personlig ære, og mer enn å skulle bli stamfar til et stort folk. Gud så med
velvilje på hans trofasthet, hans hjertelag og hans hederlighet. Fordi han var en tro
hyrde, fikk han det store oppdraget å føre Israel til løftets land.» – Alfa og Omega,
bind 1, side 298 [PP 319].
Hva sier dette om hvordan vi bør behandle dem omkring oss som er på villspor?
Menighetens drøftelser kan ofte henge seg i et følt behov for å velge enten et fokus
på sosialt arbeid eller evangelisering, enten godgjørenhet eller vitnetjeneste. Men
når vi forstår begrepene bedre og ser på Jesu liv, blir forskjellen borte, og vi ser at
forkynnelsen av evangeliet og arbeidet for å hjelpe andre hører sammen.
En av Ellen Whites mest kjente uttalelser lyder slik: «Ikke noen annen metode
enn den Kristus brukte vil gi virkelig suksess når det er snakk om å nå mennesker.
Frelseren blandet seg med menneskene som en som ønsket at de skulle ha det godt.
Han viste dem sin sympati, fylte deres behov og vant deres tillit. Så bød han dem:
«Følg meg. …
Vi må lindre de fattiges nød, pleie de syke, trøste dem som har sorg, undervise de
uvitende, gi råd til de uerfarne. Vi må lære oss å gråte med dem som gråter og glede
oss sammen med dem som har glede.» – Helse og livsglede, side 104–105 [MH 143].
Vi har sett at rettferd og evangelisering hører sammen, ikke bare i Jesu virksomhet,
men i hans første utsendelse av disiplene: «Gå og forkynn: ‘Himmelriket
er kommet nær!’ Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene og driv ut onde
ånder! Gi som gave det dere fikk som gave» (Matt 10,7–8). Kort sagt, en av de beste
måtene å nå andre med budskapet vårt, er å avhjelpe deres nød.
Les1 Pet 2,12 og Fil 2,15. Hva sier Peter og Paulus om det vitnesbyrdet som ligger
i Guds folks gode gjerninger?
I lys av en utvidet forståelse av Guds budskap gir evangelisering uten engasjement
for andre ingen mening. Vers som 1 Joh 3,16–18 og Jak 2,16 understreker hvor
selvmotsigende det er å forkynne evangeliet uten å leve det. På sitt beste er evangelisering
– å overbringe den gode nyheten om håp, redning, omvendelse, forvandling
og Guds altomfattende kjærlighet – et uttrykk for rettferd.
Både evangelisering og ønsket om rettferd bunner i anerkjennelse av Guds kjærlighet
til fortapte, avsporede og skadde mennesker – en kjærlighet som vokser i oss
under Guds påvirkning. Vi velger ikke den ene eller andre handlingen. I stedet samarbeider
vi med Gud når vi arbeider med mennesker, avhjelper deres reelle behov og
bruker de ressursene Gud har betrodd oss.
Men hvordan kan vi sikre oss at vi ikke forsømmer å forkynne evangeliet om frelsen
når vi også gjør godt mot andre?
I begynnelsen av Jobs bok peker Gud på Job og hans trofasthet som eksempel på at
Guds veier og hans omgang med syndere er god (Job 1,8). Det er påfallende at Gud
lar sitt gode navn og rykte avhenge av hvordan hans folk lever. Men Paulus utvidet
den tilliten Gud har til enkelte av sine «hellige» til å omfatte menighetsfellesskap:
«Slik skulle hans mangfoldige visdom bli kunngjort gjennom kirken for maktene og
åndskreftene i himmelrommet» (Ef 3,10).
LesEf 2,19. Hva tror du ligger i tanken om å beskrive menighetsfellesskapet som
Guds «familie»? Hva bør denne beskrivelsen få å si for hvordan kirken som organisasjon
opptrer?
I grupper og organisasjoner er den måten medlemmene behandles på, en gjenspeiling
av gruppens grunnverdier. Som Guds familie, Kristi kropp og Åndens
fellesskap har kirken det høyeste kall for sitt liv og levnet: «For Gud vil ikke uorden,
men fred» (1 Kor 14,33).
Verdiene rettferd, nåde og kjærlighet – slik de ses i lys av Guds rettferd, nåde
og kjærlighet – bør få styre alt som skjer i menigheten. Fra lokale menigheter til
verdensorganisasjonen bør disse prinsippene veilede kirkeledere i hvordan de leder,
tar beslutninger og viser omsorg for «disse mine minste» i menighetsfellesskapet. De
samme prinsippene bør avgjøre hvordan vi løser tvister som oppstår blant medlemmer.
Hvis vi ikke kan behandle våre egne med rettferd og verdighet, hvordan skal vi
kunne gjøre det med andre?
Der kirken sysselsetter folk, bør den være en generøs arbeidsgiver og sette mennesker
høyere enn andre hensyn og motarbeide urettferdig behandling av medlemmer.
Kirken skal være et trygt sted der alle gjør det de kan for å beskytte de svake.
Og som i den første menighet bør medlemmene være innstilt på å støtte dem i
«menighetsfamilien» som har det vondt eller lider nød.
Dette var Jesu befaling, en befaling som ikke bare ville forvandle trosfellesskapet,
men også vise andre at troen var ekte: «Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre.
Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at
dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre» (Joh 13,34–35).
Selv om vi har de beste motiver og tror vi er på Guds og det godes side, kan arbeidet
for Herren være både vanskelig og hardt. Sorg og smerte er en realitet. Derfor
trenger vi menighetsfellesskapet. I arbeidet med disiplene ga Jesus eksempel på et
støttende fellesskap. Han sendte sjelden folk ut alene, og når det skjedde, kom de
snart tilbake for å dele sine opplevelser og samle krefter og nytt mot.
LesHebr 10,23–25. Vers 25 er best kjent av disse versene, men hvordan utvider de
to foregående versene forståelsen av dette kjente verset? Hvordan kan vi oppmuntre
hverandre til «kjærlighet og gode gjerninger»?
I nesten hvilken som helst oppgave, tiltak eller prosjekt kan en gruppe som arbeider
sammen, oppnå mer enn om alle arbeider hver for seg. Dette minner oss igjen om
kirken som Kristi legeme (Rom 12,3–6) der vi har ulike oppgaver, men utfyller hverandre.
Når alle gjør det vi er best til, men gjør det slik at vår innflytelse kan fungere
sammen, kan vi ha tillit til at vårt liv og virke vil gjøre en forskjell for evigheten.
Resultater er viktige når man søker å gjøre det som er riktig – for utfallet gjelder
mennesker og deres liv – men vi må iblant la Gud ta seg av resultatene. Det hender
vi ser liten fremgang når vi arbeider for å avhjelpe fattigdom, beskytte de sårbare,
sette fri de undertrykte og tale for de stemmeløse. Men vi har det håpet at vi arbeider
for en langt større og i siste instans seirende sak: «La oss ikke bli trette mens vi gjør
det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. Så la oss gjøre godt
mot alle så lenge det er tid, og mest mot dem som er vår familie i troen» (Gal 6,9–10;
se også Hebr 13,16).
Derfor er vi kalt til å oppmuntre hverandre, bokstavelig talt inspirere hverandre
med mot. Et trofast liv er både vanskelig og fullt av glede. Både rettens Gud og rettsfellesskapet
støtter oss og det vi oppmuntrer andre til å bli med i.
Hvem kjenner du som arbeider fast med å avhjelpe andres lidelser? Hvordan kan
du oppmuntre dette mennesket eller denne gruppen i det gode de gjør?
Les «Et trofast vitne» i Alfa og Omega, bind 6, side 375–381 [AA 546–556];
«Kindness the Key to Hearts,» side 81–86 i Welfare Ministry.
«Det arbeidet disiplene gjorde, må vi også gjøre. Hver eneste kristen må være en misjonær.
I vår tjeneste for dem som trenger hjelp må vi gjenspeile sympati og medlidenhet
og forsøke på en uegennyttig måte å lindre smertene blant lidende mennesker. …
Det er vår oppgave å mette dem som sulter, kle de nakne og trøste dem som lider
og har det vondt. Vi skal hjelpe dem som lever i fortvilelse, og gi håp til dem som
føler at de ikke har noe håp.
Når Kristi kjærlighet kommer til uttrykk gjennom uegennyttig tjeneste for andre,
vil den kunne gjøre mer for å omvende en urettferdig enn hva sverd og domstoler
vil kunne gjøre. … Det er ofte slik at det hjertet som hardner under irettesettelser, vil
smelte under Kristi kjærlighet.» – Helse og livsglede, side 73–75 [MH 104, 106].
«Slaveriet, kastesystemet, urettferdige rasefordommer, undertrykkelse av fattige,
forsømmelse av de ulykkelige – alt dette fremsettes som ukristelige og alvorlige
trusler mot menneskets velvære og som onder som Herren har kalt Kristi menighet
til å bryte ned.» – Generalkonferansens formann A. G. Daniells i sin tale om Ellen
Whites livsverk ved hennes begravelse, Life Sketches of Ellen G. White, side 473.
Forslag til samtale
Mange mennesker, grupper og organisasjoner søker å avhjelpe nøden
i verden. Hvilke sterke sider, tanker og ressurser har Syvendedags
Adventistkirken som kan tilføres denne oppgaven?
Kan du huske en tid da du har følt deg oppmuntret og støttet av menighetsfellesskapet?
Hvordan kan den erfaringen hjelpe deg å gi den samme oppmuntringen
videre til andre?
Hva annet enn menighetsfellesskapets støtte kan hjelpe oss å unngå at vi blir
«trette mens vi gjør det gode»?
Hvilke rettferds- og fattigdomsprosjekter og initiativer vet du om som
Syvendedags Adventistkirken for tiden støtter opp om rundt om i verden?
Hvordan kan du bidra til denne siden av kirkens arbeid?
Sammendrag
Ja, som kristne er vi kalt til å avhjelpe andres behov, spesielt andre som har det
vondt, lider og er undertrykt. Og selv om vi har individuelle oppgaver på dette området,
kan vi være mye mer effektive når vi arbeider sammen som en kirkefamilie.
Lepani Kuruduaua følte at livet var slutt. Den pensjonerte læreren hadde skåret seg i høyre
bein mens han reparerte en kirke i en landsby. Såret grodde ikke, og beinet måtte amputeres.
Lepani var sengeliggende en måned, og funderte på livet. Han hadde vært adventist i 17 år og
hadde ikke brukt sine to bein til å føre noen til Jesus. Nå hadde han bare ett bein.
Han fikk et nytt, kunstig bein ti måneder senere og tenkte at han måtte gjøre noe for Gud. Han
kom til å tenke på en landsby der det bodde en adventistfamilie. Han ville be dem om hjelp med
en møteserie.
Da han kom frem, traff han datteren Anna. Foreldrene hadde flyttet, men Anna fortalte at hun
iblant holdt andakt sammen med naboen Nico, som ikke var adventist. ”La oss be, jeg vil besøke
Nico,” sa Lepani.
Da de nærmet seg huset, fløy døra opp og en mann ropte: ”Du er gjesten jeg har ventet på!”
Nico sa han hadde bedt og bedt om at noen skulle komme og snakke med ham om Jesus. Da
han hadde samlet brenne i morges, følte han sterkt at nå ville gjesten komme. Han skyndte seg
hjem, men der var det ingen. Så han tok en dusj og hadde akkurat kommet ut av dusjen da han
hørte Lepani utenfor.
”Jeg vil bli med i din menighet,” sa Nico. ”Neste sabbat kommer jeg sammen med kone og tre
døtre.” Lepani ba sammen med ham. Men han sa: ”Neste sabbat kommer jeg til deg, og så starter
vi en menighet hjemme hos deg.”
De neste sju månedene kom Lepani. Flere naboer kom også. Etter møteserien ble 16 døpt,
deriblant Nico, hans kone og to av de tre døtrene. Menigheten vokste og flyttet ut av huset og inn
i egen bygning.
Lepani er 60 år nå og vil plante en ny menighet et annet sted i år. Og en tredje et tredje sted
neste år. ”Det jeg ikke fikk gjort med to bein, kan jeg gjøre med ett,” sa han. ”Jeg har funnet min
oppgave.”
En del av offeret i dag går til ”Redd
10 000 tær”, et program som skal forebygge
diabetes og hjelpe diabetikere i Fiji og seks
andre land. Takk for at du gir.