Du skal ikke ta hevn og ikke bære nag til landsmennene dine, men du skal elske
din neste som deg selv. Jeg er Herren ().
Gud har alltid hatt noen han har hatt et spesielt forhold til. I fortellingene om Enok,
Noah, Abraham, Isak og Jakob – blant andre – ser vi at Gud ønsker å gjenreise det
ødelagte forholdet til menneskene. Men det gjaldt ikke bare noen få. Når de var
forbundet med Gud og han velsignet dem, var det som del av en større plan om å
reparere forholdet og dele velsignelsen med andre. Som Gud sa til Abraham: «Jeg vil
gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre navnet ditt stort. Du skal bli
til velsignelse. … I deg skal alle slekter på jorden velsignes» (). Når han
ble velsignet, kunne han være til velsignelse for andre.
Denne velsignelsen skulle komme gjennom Israel som folk og i siste instans Messias,
som skulle komme av dette folket. Da Israels folk var blitt til, arbeidet Gud med
en hel nasjon. Han ga dem lover, forskrifter, høytider og praksiser så de kunne leve
slik at de som ble velsignet av Gud, ble en velsignelse for andre også.
«Jeg har sett mitt folks nød i Egypt og har hørt skrikene deres under slavedriverne.
Jeg kjenner deres smerte» ().
Fire hundre år er lenge å vente når livet som slaver blir stadig hardere. Gud hadde
lovet at han ville komme og føre folket sitt ut av Egypt, men i tiår etter tiår slavet de
for undertrykkernes velstand og prestisje, mens Gud lot til å være taus.
Så talte Gud. Han sto frem i en brennende busk ute i ørkenen hos en landflyktig
prins, gjeteren Moses. Motstrebende tok Moses på seg oppdraget, og den første oppgaven
ble å gå til israelittene i Egypt med budskapet om at Gud hadde hørt og sett
undertrykkelsen – og jo da, han brydde seg. Og han ville gjøre noe som skulle endre
situasjonen dramatisk.
Les . Hvorfor var det viktig for Gud å skissere sin plan for dem med
nettopp dette budskapet? Hva fanger din oppmerksomhet?
Men Gud stanser ikke der. Han har en plan om et bedre land, og han har ikke tenkt
at flyktningene skal starte på bar bakke. I hundrevis av år har de bidratt til imperiets
rikdom. Gud så at farao ville gjøre motstand, men lovte Moses at de skulle få igjen
for sitt harde arbeid: «Og jeg lar dere finne nåde i egypternes øyne. Når dere drar,
skal dere ikke dra tomhendt» ().
Etter den langvarige undertrykkelsen benyttet Gud anledningen til å skape et nytt
slags samfunn med de tidligere slavene. Han ville de skulle leve på en annen måte og
ha et bærekraftig og levedyktig samfunn. Det nye samfunnet skulle være modell for
de andre folkene, og som Abraham skulle de velsignelsene de mottok fra Gud også
velsigne hele verden.
Hvor viktig er det for deg at Gud er en som ser menneskers lidelser og hører
deres rop om hjelp? Hva sier det om Gud? Tenk på .
Les og . Hvordan hjelper Jesu sammenfatning av
budene deg å forstå dem?
De ti bud lyder som en grunnlov. En kort innledning beskriver grunnlaget for
utsagnene – Guds frigjøring av folket. Så kommer de viktigste prinsippene nasjonen
bygger på. Klare bud sa hvordan man best kan leve ut sin kjærlighet til Gud og
til hverandre. Det er ikke rart at mange nasjoner har bygget sitt lovverk på disse
hovedprinsippene.
Mange av uttalelsene er korte, men man skal ikke undervurdere deres innflytelse
som livets lov. Det sjette budet: «Du skal ikke drepe» () favner «alle
urettferdige handlinger som bidrar til å forkorte livet» og «en egoistisk forsømmelse
av omsorg for trengende eller lidende». – Alfa og Omega, bind 1, side 292–293 []. Og forbudet mot å stjele () fordømmer «slavehandel, og det forbyr
erobringskrig». Det «krever fullt oppgjør av lønn og gjeld» og forbyr «ethvert forsøk
på å skaffe seg fordeler på grunn av andres uvitenhet, svakhet eller ulykke.» – Alfa
og Omega, bind 1, side 294 [].
Det er lett å overbevise oss selv om at vi ikke er dårlige mennesker. For eksempel
hvis vi ikke er direkte skyldig i mord eller tyveri, kan vi ta oss godt ut. Men da Jesus
talte om budene, gjorde han det klart at vi ikke holder dem ved å unnlate å gjøre
visse ting. Nei, tanker, motiver og unnlatelse av å gjøre ting vi vet vi burde, kan
være brudd på Guds lov ().
Så tenk deg et samfunn der alle de ti bud ble tatt på alvor og holdt fullt ut. Det
ville være et aktivt, levende samfunn der alle viste sin kjærlighet til Gud ved å elske
og ha omsorg for hverandre.
Hvorfor har vi lett for å gi de ti bud en «snever» betydning og ignorerer den bredere
anvendelsen i livet? Hvorfor er den snevre lesemåten lettere å leve med?
Les . Hva er Guds budskap til Israel i dette verset?
Som frigjorte slaver visste israelittene hva undertrykkelse, utnytting og marginalisering
var. De feiret friheten, men Gud ville ikke de skulle glemme hvor de kom
fra, hvordan det var å være utestengt og hva han hadde gjort for å redde dem. Han
innstiftet påsken som et minne og en anledning til å gjenfortelle historien: «Med
sterk hånd førte Herren oss ut av Egypt, ut av slavehuset» ().
Les . Hvor viktig var minnet om slaveriet for budet om hvordan de
skal behandle de uheldige i det nye samfunnet?
De ti bud var knapt gitt før Moses ble bedt om å tilbringe mer tid med Gud og
få detaljerte instrukser om hvordan budene skulle praktiseres blant israelittene.
Før anvisningene om bygging av tabernaklet gir Gud retningslinjer om passende
behandling av slaver, lover som må ha stått i sterk kontrast til det mange av israelittene
hadde opplevd. De fikk lover om voldskriminalitet, lover om eiendom, lover for
hverdagslivet og prinsipper for domstoler som skulle gjennomføre disse lovene og
håndheve lov og rett ().
Sentralt i disse lovene var hensynet til andre i det nye samfunnet og omsorgen for
dem som sto utenfor og behandlingen av de mest sårbare. De skulle ikke utnyttes,
de fikk rett til mat på måter som respekterte deres verdighet, som å samle det som
sto igjen etter innhøstingen. Slik behandling av «utenforstående» og fremmede var
ikke vanlig i oldtiden. Den dag i dag er det noen som glemmer disse prinsippene om
behandling av andre.
Hvilket minne gir deg mer medfølelse og omsorg for andres lidelser eller urett?
Mange følger Bibelens lære om å betale – eller gi tilbake – tiende. Det vises ofte til
, og det er en enkel formel for å gi 10 prosent av sin inntekt – eller «avling»
– til å støtte kirkens arbeid for å spre evangeliet. Kirkene har gjerne strenge retningslinjer
for bruken av disse midlene, primært til forkynnelse og evangelisering.
Les . Hva er hovedformålet med tienden?
Man kan fristes til å tro at man har gjort sitt når man har gitt 10 prosent. Men hos
israelittene tyder alt på at tallet var en begynnelse. Studier antyder at en israelitt som
levde og ga etter retningslinjene i de levittiske lovene, regelmessig skulle gi mellom
en fjerdedel og en tredjedel av årets inntekt til Guds sak, til støtte for prestene og
helligdommen og til hjelp for de fattige.
Noen kaller disse gavene – for å hjelpe de fremmede, foreldreløse og enker – som
en tiende nummer to. Folket skulle glede seg over resultatet av sitt arbeid og feire
avlingen, og Gud lovte å velsigne dem i det nye landet, men de skulle ikke ta velsignelsen
for gitt eller glemme dem som ikke var så favorisert.
I vanlige år ble denne delen av avlingen ført til helligdommen og delt ut derfra.
Men hvert tredje år skulle de ha et særlig fokus på å dele velsignelsene sine i
lokalsamfunnet. I disse høstfestene fokuserte man spesielt på dem som lett kunne
bli glemt: De skulle gi det til «levittene, innflytterne, de farløse og enkene», så de
kunne spise seg mette i byene deres ().
Gud ville at iallfall en del av det israelittene ga, skulle gå til økonomisk og praktisk
hjelp for dem som hadde mest bruk for det. Dette skulle igjen bygge på Guds
barmhjertighet og rettferdighet mot dem.
Les . Hva sier Herren til dem? Hvordan skal vi bruke dette til vår
egen holdning til å gi til dem i nød?
Israelittene var et folk uten eget hjem; de ventet på å komme til løftets land. Gud
visste hvilken betydning landet ville få i det nye samfunnet. Under Josvas ledelse
sørget Gud for en ryddig fordeling av landet etter stammer og familier.
Men han visste også at med tiden ville rikdom, muligheter og ressurser som var
knyttet til jorden, komme på stadig færre hender. Familieproblemer, dårlig helse,
dårlige beslutninger og andre vanskjebner ville få grunneiere til å selge jorden for
kortsiktig gevinst eller for å overleve, men da ble familien stående på bar bakke i
påfølgende generasjoner.
Guds løsning var å si at jorden ikke kunne selges for all fremtid. Den ble bare
solgt til neste «frigivelsesår». Da skulle den gå tilbake til den første familien, og
solgt mark kunne når som helst innløses av selgeren eller et annet familiemedlem.
Igjen minner Gud folket om forholdet til ham og hvordan det påvirker forholdet til
andre: «Jord må ikke selges for all fremtid. For landet er mitt, og dere er fremmede
og innflyttere hos meg» ().
Les . Hvordan ville samfunnet være annerledes hvis disse prinsippene
ble fulgt, spesielt ordene «dere skal ikke gjøre urett mot hverandre»?
«De retningslinjene Gud gav, hadde til hensikt å fremme sosial likhet.
Bestemmelsene om sabbatsåret og jubelåret ville i stor grad råde bot på de feilgrep
som i mellomtiden hadde skjedd i nasjonens liv og sosiale forvaltning.» – Alfa og
Omega, bind 2, side 124 [].
Man vet ikke om disse økonomiske og sosiale rytmene noen gang ble fulgt fullt ut
i lengre tid (). Likevel gir dette et spennende innblikk i hvordan verden
kan fungere hvis Guds lover ble fulgt. Dessuten understreker de Guds omsorg for de
marginaliserte og hans ønske om praktisk rettferdighet her i verden.
«Velferd for alle» – Alfa og Omega, bind 2, side 121–126 [].
«Ved siden av hensynet til Guds egne krav var det ikke noe som Moseloven la mer
vekt på enn å vise gavmildhet, vennlighet og gjestfrihet overfor de fattige. Selv om
Gud hadde lovt å sørge for sitt folk, mente han ikke at fattigdom dermed ville være
helt ukjent blant dem. Han sa tvert imot at det alltid ville være fattige i landet. Alltid
ville det være noen som appellerte til deres sympati, godhet og velvilje. Da som nå
var det mennesker som ble utsatt for ulykke, sykdom og tap av eiendom. Men så
lenge de rettet seg etter Guds undervisning, ville det ikke være noen blant dem som
tigget eller manglet mat.» – Alfa og Omega, bind 2, side 121 [].
«Disse tiltakene skulle gagne de rike like mye som de fattige. De ville legge
en demper på griskhet og tendensen til selvopphøyelse, og fremelske trangen
til godgjørenhet. Etter hvert som det ble mer fordragelighet og tillit mellom alle
folkegrupper, ville samfunnsforholdene bli bedre og mer stabile. Vi er alle vevd
sammen i menneskehetens store vev. Alt det vi kan gjøre for å gagne andre og
høyne deres kår, vil bli til velsignelse for oss selv.» – Alfa og Omega, bind 2, side
124 [].
Forslag til samtale
Tenk på den oppskriften Gud ga israelittene for den samfunnsformen de
skulle ha. Hvilket preg, lov eller regel springer deg i øynene?
Hvorfor er Gud så opptatt av de mest sårbare i de lovene han ga?
Hvordan skal vi forstå og forholde oss til disse lovene i dag? Hvordan avgjør vi
hva som er relevant i vår tid? Hva er det viktigste vi kan lære av anvisningene
om hvordan israelittene skulle ordne samfunnslivet?
Sammendrag
Gud hørte de lidende israelittenes rop i Egypt og grep inn for å redde dem. Han ville
ha et paktsforhold med dem og samarbeide med dem for å skape et nytt samfunn
som ville være til gagn for alle, også de glemte, marginaliserte og sårbare.
”Hva skjedde?” sa Talitha til romkameraten som
hadde fått to blå øyne. Doreen på 23 år tok av
seg blusen og viste frem en rygg som også var full av
merker.
”Mannen min drikker,” sa hun og gråt. ”Du må ikke
dra hjem,” sa Talitha.
Men Doreen hadde en ettåring som svigermor passet i Mount Hagen. Hun savnet barnet.
Både Doreen og Talitha var lærerstudenter i Knudiawa, tre timers kjørsel fra Doreens hjemsted.
”Det er bare sorgen, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å være en god mor og kone,” sa
Doreen.
Talitha tenkte på mor og kvinnene som kom til henne med ekteskapsproblemer. Hun hentet
alltid visdom fra Bibelen.
”Mor sa at bare Gud kan forandre folk. Gud vet hvordan han skal reparere oss,” sa Talitha og
oppfordret Doreen til å be og lese i Bibelen hver dag.
Doreen hadde lagt merke til at Talitha holdt andakt hver dag kl. 5 og visste at foreldrene hennes
hadde vært drankere, og at hun vokste opp hos en adventist som lærte henne daglig andakt.
Neste gang Doreen kom tilbake etter et hjemmebesøk, fikk hun en overraskelse. Talitha hadde
skrevet av tre bibelfortellinger og et par misjonsfortellinger. ”Les det når du har tid,” sa Talitha.
Hun fortalte at hun hadde begynt å be for sin far for et år siden og om hvor avvisende han
hadde vært før han ble arrestert og sendt i fengsel. Nå hadde han tatt imot Jesus. ”Hvis Gud kan
forandre ham, kan han også forandre din mann,” sa Talitha.
Doreen begynte å be for mannen sin hver dag. To måneder gikk, og så ringte Doreens svigermor.
Hun sa at Doreens mann, som aldri gjorde noe i hagen, hadde gravd opp og plantet til en stor
hage helt alene.
Doreen dro hjem. Nå prøvde han å ta seg av henne og familien for første gang. Han sluttet
også å drikke. Ingen der forsto hva som gikk av ham.
Doreen ga Talitha en stor klem da de møttes igjen. ”Gud er god!” sa hun.
Nå går Doreen og mannen fast i kirka. ”Nå er jeg en glad mor med en glad mann,” sa hun.
Doreen er en av mange som har hørt om Gud fra Talitha. Talitha er bare 19 år, men elsker å
fortelle om Jesus og hans rettferdighet. ”Adoptivmoren min lærte meg å være disippel helt fra jeg
var liten, og jeg takker alltid Gud for at han ga meg en slik mor,” sa hun.
For tre år siden gikk noe av offeret 13. sabbat til å bygge sabbatsskolerom for barna i Talithas
hjemby Goroka. Takk for gavene!