Han har kunngjort for deg, menneske, hva godt er. Og hva krever Herren av
deg? Bare at du gjør rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din
Gud (Mi 6,8).
Profetene er noen av Bibelens mest interessante personligheter. Deres skarpe ord og
dristige budskaper, deres sorg, sinne og raseri, samt sporadiske dramatiske fremstillinger
av budskapene, gjorde at de ikke kunne overses, selv om de kanskje ikke alltid
var de enkleste å leve med.
De talte primært til Israel og Juda og kalte folket tilbake til Gud. Folket og lederne
ble revet med av nabofolkenes avguder og livsstil. Profetene fikk den utakknemlige
oppgaven å kalle dem til omvendelse, iblant ved å minne dem om Guds kjærlighet og
det han hadde gjort for dem, iblant ved å advare om følgene av å gå bort fra Gud.
Blant det de advarte lederne og folket imot, var undertrykkelsen av de fattige, de
nødstedte og de hjelpeløse. Avgudsdyrkelse var ille, og falske religioner var ille, men
de som utnyttet de svake og fattige, skulle fordømmes.
Gud hadde klare planer for Israel, men folket levde sjelden opp til kallet. Og dagen
kom da de ba profeten og dommeren Samuel om å sette en konge til å styre dem,
«slik alle de andre folkene har» (1 Sam 8,5).
Les1 Samuel 8,10–18. Hva advarte Samuel dem om da de ba om en konge?
Samuel så det som et skritt mot å bli som de andre folkene også på andre måter. Da
han prøvde å veilede den første kongen, Saul, begynte profetien å bli virkelighet.
Selv i Israels storhetstid, under David og Salomo, tok fristelser, korrupsjon og utsvevelser
overhånd.
Under kongene i Israel og Juda sendte Gud profeter som forkynte hans vilje og
minnet lederne og folket om deres ansvar for de forsømte medlemmene av samfunnet.
Profetene oppfordret til å leve og handle rett. Profetene konfronterte ledernes og
folkets utroskap og talte for de stemmeløse, de som var offer for at Israel unnlot å
følge Guds vilje.
Abraham Joshua Heschel reflekterer over profetenes brennende glød og krav om
rettferdighet i kontrast til vår selvtilfredshet: «Det som forferdet profetene, hender
hver dag i hele verden i vår tid. … Vi kan oppfatte deres heseblesende utålmodighet
med urett som hysteri. Vi er også vitne til urett, hykleri, falskhet, ugjerninger og
elendighet, men vi blir sjelden forarget eller spesielt opprørt. For profetene antar selv
en liten urett kosmiske proporsjoner.» – The Prophets (New York , 1962), side 3, 4.
Profetene gir oss innblikk i Guds hjerte og sinn. Når de taler for Gud, hjelper de
oss å se uretten og lidelsen gjennom Guds tårefylte øyne. Men denne lidenskapen
kaller til handling, til samarbeid med Gud for å lindre og rette opp den undertrykkelse
og sorg som omgir oss.
Hvordan prøver vi iblant å være som «alle de andre folkene» på måter som kan
skade oss og andre?
«Ikke er jeg profet og ikke profetdisippel. Jeg holder husdyr og dyrker fiken. Men
Herren tok meg bort fra saueflokken, og Herren sa til meg: ‘Gå og tal profetord til
mitt folk Israel!’» (Am 7,14–15).
Amos la ikke skjul på at han manglet kvalifikasjoner som profet, men når han
fremfører sitt budskap for folket, blir tilhørerne revet med.
Han begynner populært og tar for seg nabofolkene Syria, Filistia, Fønikia, Edom,
Ammon og Moab og deres forbrytelser, ugjerninger og grusomheter som Gud vil
straffe dem for (Am 1,3–2,3). Det er lett å se for seg israelittene humre over anklagene
mot fienden, for mange av disse forbrytelsene hadde gått ut over dem.
Men så blir Amos mer nærgående og avviser Guds dom mot folket i Juda, naboen
i sør. Amos viser til deres avvisning av Gud, deres ulydighet mot hans bud og
straffen som skulle ramme dem (Am 2,4–5). Folk i nordriket klapper nok når Amos
påpeker nabofolkets feil.
Men så taler han til dem. Resten av boka fokuserer på Israels ondskap, avgudsdyrkelse,
urett og mange feil i Guds øyne.
Amos advarer om en kommende dom, og budskapet kaller dem til omvendelse. Da
må de behandle de fattige med rettferd og omsorg: «La rett velle fram som vann
og rettferd lik bekker som alltid strømmer» (Am 5,24). De siste versene av Amos’
profeti peker på en fremtidig gjenreisning for Guds folk (Am 9,11–15): «Da frafallet
var dypest og nøden størst, sendte Gud et budskap med tilgivelse og håp.» – Alfa og
Omega, bind 3, side 129 [PK 283].
Hender det at vi må bruke harde ord for å rette opp feil? Hvordan kan vi vite når
slik tale er på sin plass?
«Han har kunngjort for deg, menneske, hva godt er. Og hva krever Herren av deg?
Bare at du gjør rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud» (Mi
6,8). Hvordan kan du leve ut disse ordene her og nå?
Mi 6,8 er kanskje en av Skriftens best kjente tekster. Men som med mange av de versene
vi lager slagord eller «plakater» av, vet vi kanskje mindre om versets kontekst
enn vi vil innrømme.
Mens Akas var konge i Juda, nådde Guds folk et nytt lavmål. Avgudsdyrkingen og
dens onder tiltok. De fattige ble fortsatt utnyttet og utbyttet.
Mika er like mye dommedagsprofet som sine kolleger. Hans første tre kapitler
uttrykker Guds vrede og sorg over det onde folket hadde gjort, og forkynte ødeleggelsen
som lå foran.
Men Gud hadde ikke forlatt sitt folk. Selv profetenes harde ord var tegn på at
Gud elsket dem. Hans advarsler bunnet i kjærlighet og omsorg. Han ønsket å tilgi og
gjenreise dem. Han ville ikke være sint til evig tid (Mi 7,18–20).
Dette er bakgrunnen for den kjente «formelen» – gjøre rett, vise trofast kjærlighet
og vandre ydmykt. Det kan lyde enkelt, men å leve slik er en utfordring, spesielt når
man kommer i utakt med resten av samfunnet. Når andre har fordel av urett, spotter
barmhjertighet og er stolte av det, da krever det mot og utholdenhet å gjøre rett, vise
trofast kjærlighet og vandre ydmykt. Men vi gjør det ikke alene, for når vi handler
slik, vandrer vi med Gud.
Hva er sammenhengen mellom å gjøre rett, vise trofast kjærlighet og vandre
ydmykt for Gud?
Hvis man spurte en gruppe mennesker om «Sodomas synder», ville vi nok få høre
om seksuelle synder. For 1 Mos 19,1–13 skildrer et sykt og forkvaklet samfunn som
er modent for ødeleggelse.
Interessant, men svaret er ikke så liketil. Tenk på Esekiels beskrivelse: «Se, dette
er synden som din søster Sodoma gjorde seg skyldig i: hovmod. Hun og døtrene
hennes hadde nok mat, ro og trygghet. Men hun ga ikke de hjelpeløse og fattige en
håndsrekning» (Esek 16,49). Herren overså ikke de andre ondene, men Esekiel er
opptatt av økonomisk urett og manglende omsorg for dem som led.
Var de økonomiske syndene like ille i Guds øyne som de seksuelle?
Esekiel kommer etter Amos, Mika og Jesaja, og domsbudskapet i de første profetiene
hans minner om deres. Men etter at babylonerne inntok Jerusalem og folket
kom i fangenskap, fokuserte Esekiel mer på Guds løfter om gjenreisning.
LesEsek 34,2–4; Esek 34,7–16. Sammenlign Guds ord om Israels korrupte ledere med ham
som hyrde. Hvordan skiller deres behandling av de svakeste «sauene» seg fra hans
metoder?
Enda de ble sammenlignet med Sodoma, kom Herren til dem i håp om vende dem
bort fra ondskapen. I Guds nye plan for sitt folk skulle de komme hjem igjen,
Jerusalem ville bli gjenreist og templet bygget opp igjen. Guds høytider skulle atter
feires, og landet skulle deles likt mellom folket som arv (Esek 47,13–48,29). Gud
ville tydeligvis at planen han hadde gitt Moses og israelittene etter utgangen fra
Egypt, skulle videreføres når folket kom tilbake fra fangenskapet. Dette omfattet
omsorg for de svakeste i samfunnet og dem som kunne kalles fremmede.
Hvor viktig er det at Gud gir en ny sjanse, også til dem som har kommet galt av
sted etter å ha fått sjansen til å velge noe bedre?
Jesajas åpningstale – de fem første kapitlene – er en blanding av krass kritikk av det
Guds folk var blitt, advarsler om forestående dom fordi de hadde forkastet Gud og
gjorde ondt, og tilbud om håp hvis de vendte om til Gud og fornyet sitt liv og samfunnet.
Men først og fremst uttrykker han sorg. Ut fra sin forståelse av hvem Gud
er og hva han ønsker for folket, sørger profeten over det som er gått tapt, de utallige
som er glemt og har det vondt, og dommen som kommer over folket.
Jesaja fortsetter slik gjennom sitt profetiske virke. Han ber folket huske hva Gud
har gjort for dem. Han gir dem også håp om hva Gud vil gjøre i fremtiden. Derfor
bør de søke Herren nå, for dette forholdet til ham vil omfatte omvendelse fra det gale
de gjør nå og en annen måte å behandle andre på.
I kapittel 58 og 59 beskriver Jesaja igjen et samfunn der «retten er drevet tilbake,
rettferdigheten står langt borte. For sannheten har snublet på torget, og det som er
rett, kommer ingen vei» (Jes 59,14). Men han bekrefter også at Gud er klar over det
og at han vil redde sitt folk: «En som løser ut, skal komme» (Jes 59,20).
I en stor del av Jesajas bok forkynner profeten den kommende Messias, han som
skal gjenreise Guds styre på jorden og føre rettferd, barmhjertighet, legedom og
gjenreisning med seg.
Les Jes 9,6–7; Jes 11,1–5; Jes 42,1–7; og Jes 53,4–6. Hvordan passer disse profetiene med
det du forstår av Jesu liv, tjeneste og død? Hva antyder profetiene om hensikten
med hans komme til verden?
Les «Israel-riket forsvinner» i Alfa og Omega, bind 3, side 127–134 [PK 279–292],
«Jesaja får profetkall» i samme, side 140–144 [PK 303–310].
«Profetene hevet sin røst mot tidens åpenbare maktmisbruk, den skrikende urett,
den uvante luksus og overdådighet, den skamløse festing og drukkenskap og den
løsslupne livsførsel. Men det var forgjeves at de protesterte og fordømte synden.»
– Alfa og Omega, bind 3, side 128–129 [PK 282].
«Det var særlig de sosiale forhold som gav grunn til engstelse. For å kare til seg
mest mulig kjøpte innbyggerne opp hus og jord. Lov og rett ble satt til side, og ingen
hadde tanke for de fattige. … Selv øvrighetspersoner som hadde plikt til å beskytte
de hjelpeløse, vendte det døve øret til ropet fra de fattige og trengende enkene og de
farløse. …
Under disse forhold var det ikke så merkelig at Jesaja vek tilbake for ansvaret da
han de siste årene av Ussias regjeringstid ble kalt til å formidle Guds advarsler og
irettesettelser til Juda. Han visste at han ville møte innbitt motstand.» – Side 141–142
[PK 306, 307].
«Disse tydelige utsagn som profetene … har gitt, bør vi oppfatte som Guds røst til
ethvert menneske. Vi bør ikke gå glipp av noen anledning til å vise barmhjertighet,
vennlig omtanke og kristelig høflighet mot dem som er nedtrykt og bærer tunge
byrder.» – Side 154 [PK 327].
Forslag til samtale
Vi tenker ofte at profetier forutsier fremtiden. Men GTs profeter fokuserte på
den verden de levde i. Hvordan endrer dette din oppfatning av deres rolle?
Profetenes liv og budskap viser hvor vanskelig og farlig det kan være å stå for
sannheten. Hvorfor gjorde de det de gjorde og talte slik de talte?
I profetenes skrifter later Gud til å veksle mellom å være sint og vise dyp omsorg
for sitt folk. Hvordan kan du forene disse to sidene av Guds natur?
Sammendrag
Profetene var ofte lidenskapelige og opprørte forsvarere av Guds vilje og handlemåte
med sitt folk. De gjenspeilte Guds engasjement og sterke fokus på rettferd for de fattige
og undertrykte. Profetenes oppfordring til å komme tilbake til Gud, innebar slutt
på urett, noe Gud lovte å gjøre i sine visjoner om en bedre fremtid for sitt folk.
Geoff Samuel, som er sjef for et bygningsfirma på
Salomonøyene, trodde ikke sine egne øyne da en
av de tilsatte slanket seg 40 kilo på et år. Kunne han
klare det samme? Geoff veide 130 kilo og hadde hatt
høyt blodtrykk i ti år. Han visste at det gikk utfor bakke.
Geoff hadde vokst opp som adventist og kjente helsebudskapet,
men han levde stikk i strid med det. Dagens
største måltid var kveldsmaten.
En dag i 2017 spurte han Herik hvordan han hadde
klart å slanke seg 40 kilo. Herik forklarte at han fulgte
Ellen Whites råd. ”Jeg kan lære deg det jeg gjorde,” sa
han. ”Når kan jeg begynne?” ”I dag, hvis du vil.”
De to begynte med 45 minutters økter på stranda. Det
var hardt for Geoff, men han holdt ut. Etter hvert ble flere med. Herik ledet og Geoff var koordinator.
I dag er de over 200 som mosjonerer fire ganger i uka.
Hver økt begynner og ender med bønn. En gang i uka settes det av tid til vitnesbyrd. Herik og
Geoff understreker kostholdets betydning. Rådene kommer fra Ellen White.
”Har dere det bra nå? Så hvorfor ikke endre deres åndelige liv,” spør Herik. ”Tenk hvor godt
det ville føles hvis dere ba hver morgen,” sier Geoff.
Herik og Geoff er ikke helsepersonell, men de har sett at Gud hjelper kroppen lege seg selv
når folk behandler den rett.
Geoff har et stykke igjen før han når idealvekta. Men han har slanket seg 35 kilo på et og et
halvt år og føler seg mye bedre. ”Jeg kan løpe, klatre og hoppe. Og hvis jeg kan det, kan alle!” sa
han med et bredt smil.
Fedme er et stort problem i Salomonøyene, og det er mye diabetes. En del av offeret 13. sabbat
går til prosjektet ”Redd 10 000 tær”, som er en kampanje for å overvinne diabetes. Prosjektet
ble startet i 2017 og finansierer Herik og Geoffs mosjonsklasser. Takk for sabbatsskoleofferet.
Den spanske oppdagelsesreisende
Álvaro de Mendaña oppdaget
øyene i 1568. Han fant spor etter
avleiret gull og trodde han hadde
funnet kilden til kong Salomos
rikdom. Herav navnet.
Det skal ha bodd folk på Salomonøyene
siden iallfall 2000 f.Kr.
Penger er relativt nytt. Byttehandel
og andre slags penger, som for
eksempel skjell, benyttes fremdeles.