Nei, dette er fasten jeg har valgt: å løse urettferdige lenker, sprenge båndene
i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, å dele ditt brød med
sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og
kle ham, du skal ikke snu ryggen til dine egne (Jes 58,6–7).
Selv en overfladisk lesning av profetbøkene avslører deres bekymringer om uretten
mot de fattige og undertrykte. Profetene og den Gud de talte for, var rasende over det
som ble gjort hos nabofolkene (f.eks. Am 1 og 2). Men de viste også vrede og sorg
over uretten som ble gjort av Guds eget folk. I lys av historien og deres lover burde
de ha visst bedre. Men det gjorde de ikke alltid, og profetene hadde mye å si om
tingenes tilstand.
Det er interessant at mange av profetenes mest kjente uttalelser om rett og urett
er gitt i sammenheng med retningslinjer om tilbedelse. Vi skal se at sann tilbedelse
ikke bare skjer i religiøse sammenhenger. Tilbedelsen handler også om å leve et liv
der man viser Guds omsorg for andres ve og vel og løfter opp dem som er undertrykt
og glemt.
Gud førte israelittene ut av Egypt og satte dem stevne på Sinai-fjellet. Der fikk de
tibudsloven, deriblant budene om å ikke tilbe andre guder og ikke lage avguder
(2 Mos 20,2–6). Til gjengjeld lovte folket å gjøre alt de var blitt befalt og leve som
hans folk (2 Mos 24,1–13).
Men så ble Moses på fjellet i nesten seks uker, og folk begynte å lure på hva som
var blitt av ham. Aron ga etter og laget en gullkalv som de ofret til, og etterpå satte
de «seg ned for å spise og drikke, og så begynte de å more seg» (2 Mos 32,6). Gud og
Moses var rasende over at folket hadde vendt seg bort fra Gud og til avgudsdyrkelse
så fort – og det later til at det bare var Moses’ forbønn som reddet Israel fra straffen
(2 Mos 32,30–34).
Avgudsdyrking var ofte en fristelse for Guds folk. Historien om kongene i Israel
og Juda inneholder perioder med avgudsdyrking og uhyrligheter som noen konger
fikk folket med på under tilbedelsen av avgudene. Profetene som Gud sendte for å
kalle folk tilbake, sto ofte overfor slik utroskap. Og mens de forkynte reformasjon,
oppfordret de folket til å behandle de fattige, de nødstedte og de hjelpeløse bedre.
LesSal 115,1–8. Hvilket viktig poeng gir forfatteren uttrykk for?
Vi blir fort som den eller det vi tilber og fokuserer på. Så det var bare naturlig at
omsorgen for andre og lov og rett led når Guds folk sluttet å tilbe en rettferdig
Gud og tilba nabofolkenes avguder, som ofte var krigs- eller fruktbarhetsguder.
Når de valgte andre guder, endret folket seg på mange området, også i behandlingen
av andre. Hadde de vært trofaste mot Gud, ville de ha vist hans omsorg for de
nødstedte.
Tenk på den kjensgjerning at vi blir som det vi tilber. Hvor ser man dette i dag?
I Bibelen oppfordres Guds folk til å tilbe Gud, og det oppgis grunner for det. Vi skal
tilbe ham for den han er, det han har gjort og for hans mange egenskaper, blant annet
hans godhet, rettferdighet og nåde. Når man husker hvordan Gud er, hva han har
gjort for oss (tenk på korset) og hva han vil gjøre, har vi god grunn til å tilbe og prise
ham.
Slike grunner for tilbedelse var ikke noe nytt hos Guds folk. Da israelittene var
blitt reddet ved Guds inngripen, tilba de ham med stor iver. For eksempel etter at de
ble reddet ut av Egypt og hadde krysset Rødehavet, ledet Moses og Mirjam folket i
lovsang til Gud for det de hadde sett og blitt frelst fra (2 Mos 15).
Guds rettferd og barmhjertighet åpenbarte seg i slike hendelser og måtte ikke
glemmes. Folket holdt historiene levende ved å gjenfortelle dem jevnlig, og Guds
handlinger og rettferd var en inspirasjon til tilbedelse i senere generasjoner. Et eksempel
på slik gjenfortelling og tilbedelse står i 5 Mos 10,17–22.
Guds rettferdighet er først og fremst uttrykk for hans natur. «Gud gjør ikke urett,
Den veldige fordreier ikke retten» (Job 34,12). Gud er rettferdig og er opptatt av
rettferd – og det er en grunn til å tilbe og prise ham.
Vi ser også Guds rettferdighet i hans rettferdige handlinger for sitt folk og for alle
fattige og undertrykte. Hans rettferd handler aldri bare om hans karakter. Nei, Bibelen
skildrer en Gud som «hørte skriket fra de hjelpeløse» (Job 34,28) og vil rette opp
den uretten som er så åpenbar i verden. Dette vil bli fullt ut realisert i Guds endelige
dom og når han gjenskaper verden.
Om det gamle Israel hadde grunn til å prise Herren, har vel vi mye mer grunn til å
prise ham, vi som lever etter korset?
I bedre tider under Israels og Judas konger vendte folket tilbake til templet og
tilbedelsen av Gud, selv om den ofte var ispedd avgudsdyrkelse og trekk fra nabofolkenes
religioner. Men ifølge profetene var ikke engang deres beste forsøk nok til å få
dem fra den ondskapen som ble begått i landet fra dag til dag. Og uansett hvor stor
vekt de la på religiøsitet, kunne ikke salmesangen overdøve ropene fra de fattige og
undertrykte.
Amos sa om folket på sin tid at de «tråkker fattige ned og gjør ende på de hjelpeløse
i landet» (Am 8,4). Han så at de ville få ritualene unnagjort så de kunne åpne
markedet igjen og drive sin uærlige handel der de «kjøper … småkårsfolk for penger,
en fattig for et par sandaler» (Am 8,6).
Gjennom profetene latterliggjør Gud religion og tilbedelse som er løsrevet fra og står
i motsetning til andres lidelser og undertrykkelsen. I Am 5,21–24 leser vi om Gud
som sier han «hater» og «forakter» tilbedelsen deres. Møtene deres holder han ikke
ut, og ofringene og musikken vil han ha seg frabedt.
Mika spotter dem med forslag om hvordan de best kan tilbe Gud. Han foreslår
brennoffer der man øker antallet til «tusenvis av værer, titusenvis av oljebekker»
(Mi 6,7), for så å ty til forferdelige – men ikke ukjente – ekstreme løsninger, som å
foreslå at de skal ofre sine førstefødte for å få Guds gunst og tilgivelse.
Men til slutt kommer det som Herren virkelig ønsker fra dem, at de «gjør rett,
viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud» (Mi 6,8).
Har du noen gang vært mer opptatt av religiøse former enn av å hjelpe dem som
trenger din hjelp? Hva lærte du av det?
I sin forklaring av forholdet mellom tilbedelse og rettferd anbefaler profetene enda
en ting: Vær aktivt opptatt av å hjelpe de fattige og undertrykte og dem som er i nød,
for det er en del av selve tilbedelsen. I Jes 58 er sammenhengen tydelig.
LesJes 58. Hva har gått galt mellom Gud og hans folk, slik det er beskrevet i den
første delen av kapitlet?
Vi har sett at kritikken er rettet mot religiøst aktive mennesker. De ser ut til å mene
alvor med gudsdyrkelsen, men den har ingen virkning. Så Gud sier de bør endre
tilbedelsen, finne en annen måte å tjene ham på. De bør heller «løse urettferdige
lenker, sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker» (Jes
58,6). De bør også gi de sultne mat og de hjemløse et sted å bo, og hjelpe dem som er
i nød.
Dette er ikke den eneste måten å tilbe på, men Gud peker på det som en form for
tilbedelse som er bedre enn mer tradisjonelle former for tilbedelse. Den skal ikke
bare være innadrettet, den skal være til gagn for alle som omgir dem som tilber
Gud. «Troslivets sanne hensikt er å sette menneskene fri fra deres syndebør, utrydde
intoleranse og undertrykkelse og fremme rettferdighet, frihet og fred.» – SDA Bible
Commentary, bind 4, side 306.
I Jes 58,8–12 lover Gud å velsigne slik tilbedelse. Egentlig sier han at hvis folk var
mindre selvopptatt, ville de oppdage at Gud arbeider med dem og gjennom dem for å
helbrede og gjenreise.
Kapittelet forbinder interessant nok slik tilbedelse med fornyelse av glad sabbatshelligholdelse.
Vi har sett noen sammenhenger mellom sabbaten og hjelpetjenester,
men disse versene rommer begge deler i kallet til folket om å gi tilbedelsen ny kraft
og oppdage Guds velsignelse. Ellen White skriver at «de som holder Herrens sabbat,
skal drive et arbeid preget av barmhjertighet og godhet.» – Welfare Ministry, side
121.
Da noen av de religiøse lederne kritiserte Jesus for at han spiste sammen med «syndere», siterte han profeten Hosea og ba dem om å se i Skriften hva Gud mente da han
skrev: «Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer» (Matt 9,13, se Hos 6,6).
Vi skal se at Jesus levde et liv i omsorg og tjeneste. Hans omgang med andre,
hans helbredelser og mange av lignelsene viste at dette var den beste måten å vise
Gud sin troskap på. De religiøse lederne var hans største kritikere, men de var også
gjenstand for hard kritikk. Som de religiøse på Jesajas tid trodde de at de hadde et
spesielt forhold til Gud i kraft av sine religiøse former, mens de utsuget de fattige
og ikke tenkte på de nødstedte. Tilbedelsen og livet var i utakt, og Jesus fordømte
hykleriet.
LesMark 12,38–40. Virker Jesu ord om at de «eter enker ut av huset» malplassert
i listen, eller er det dette han prøver å si? Hvordan ville du forklare hvorfor «de skal
få desto hardere dom»?
Kanskje finner vi Jesu mest skremmende preken (spesielt for religiøse mennesker) i
Matt 23. Ikke nok med at han beskrev religionen deres som ikke å hjelpe dem som er
dårlig stilt i livet, han regnet slik religion som en ekstra bør. Jesus sa at de med sine
handlinger eller mangel på handling og omsorg «stenger himmelriket for menneskene» (Matt 23,13).
Som profetene i GT pekte også Jesus på gapet mellom religiøs praksis og den
uretten de godtok og hadde fordel av. «Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere
hyklere! Dere gir tiende av mynte og anis og karve, men forsømmer det som veier
mer i loven: rettferdighet, barmhjertighet og troskap» (Matt 23,23). Jesus tilføyde at
religiøs praksis ikke er galt i seg selv, men det kan ikke erstatte rettferdig behandling
av andre.
Hvordan kan vi unngå å tro at det er nok å ha og kjenne sannheten?
Les «Jes 58 – A Divine Prescription,» side 29–34 i Welfare Ministry; «Til advarsel
og formaning» i Alfa og Omega, bind 5, side 162–174 [DA 610–620].
«Da profeten understreket betydningen av praktisk gudsfrykt, gjentok han bare
det rådet som Israel hadde fått flere hundre år tidligere. … Fra slekt til slekt gjentok
Herrens profeter disse formaninger med tanke på dem som stod i fare for å komme
inn i formalistiske vaner og glemme å vise barmhjertighet.» – Alfa og Omega, bind
3, side 154 [PK 326, 327].
«Jeg er bedt om å vise vårt folk til Jesaja 58. Les kapitlet nøye og forstå hva slags
tjeneste som vil gi liv i menighetene. Evangeliet skal frembæres både ved hjelp av
vår raushet og vårt arbeid. Når dere møter lidende som trenger hjelp, så hjelp dem.
Når dere finner dem som er sultne, så gi dem mat. Gjør dere dette, arbeider dere slik
Jesus gjorde. Mesterens hellige arbeid var et velvillig arbeid. La vårt folk overalt bli
oppmuntret til å delta.» – Welfare Ministry, side 29.
Forslag til samtale
Har du noen gang tenkt på det å gjøre rett og vise trofast kjærlighet som
tilbedelse? Hvordan kan dette endre din måte å vise omsorg for andre på?
Hvordan kan det endre din oppfatning av tilbedelse?
Hvordan kan vi unngå å forsømme «det som veier mer i loven» (Matt 23,23),
både hver for oss og som menighet? Har du eksempler på at du kan ha silt
bort myggen, men slukt kamelen (Matt 23,24)?
Hvorfor er hykleri en stor synd? Er det ikke bedre å la det se ut som om vi gjør
godt?
Hva har Guds visjon og iver for de fattige og nødstedte å si for ditt verdenssyn?
Ville du få et annet syn på lokalnyhetene hvis du så og hørte med profetenes
øyne og ører? Hvordan?
Sammendrag
Profetene var opptatt av ondskapen i landet, men de var spesielt opptatt av det onde
som ble begått av dem som kalte seg Guds barn og tilba som om Gud var deres
eiendom. For Jesus og profetene er tilbedelse uforenlig med urett, og slik religiøsitet
er hykleri. Den ekte tilbedelsen som Gud søker, innbefatter å motarbeide undertrykkelse
og vise omsorg for de fattige og nødstedte.
Kinnie Aitorea var 18 da hun ble valgt til menighetssøster
på adventistenes internatskole i Salomonøyene.
Hun var så glad. Pastoren fortalte Kinnie og en av
de andre, Wendy, at de hadde en helt spesiell oppgave:
Finne ut om jentene på internatet trengte noe.
De satte i gang. Det var plass til 40 jenter i sovesalen.
Hadde de gode lakener, ulltepper og puter? Og hadde de klær og skolesaker? Noen trengte en
smule hjelp.
Så kom de til Mitlyn Todongas seng. Et tynt teppe lå sammenbrettet i fotenden. Ingen madrass.
Verken laken eller pute. Hun hadde heller ikke den riktige hvite blusen og den lange, svarte
skjorta som jentene skulle ha.
Kinni og Wendy ville snakke med Mitlyn, men fikk vite at hun var på kortur til et museum i
hovedstaden. Dette var førsteåret hennes, hun gikk i 7. klasse og kom fra en annen øy. Foreldrene
var ikke adventister. De hadde prøvd å hjelpe henne, men pengene strakk ikke til.
Så sa jentene noe som gikk inn på Kinnie. De fortalte at Mitlyn gråt om nettene fordi andre
ertet henne med at hun var fattig. De sa: ”Hun har ikke engang en ordentlig seng. Hva gjør hun
her? Alle andre har bra seng.”
Kinnie og Wendy fortalte pastoren om Mitlyn. ”OK, vi skaffer madrass og klær,” sa han.
De dro til byen og kjøpte en fem cm tykk madrass så Mitlyn kunne ligge godt. De kjøpte også
et brunt laken og et teppe med små blomster, pute og et brunt putevar, hvit bluse og svart skjorte,
skrivepapir, penner, såpe, tannkrem og tannkost.
Da de kom hjem, redde Kinnie og Wendy sengen og la klærne og tingene på den.
Da Mitlyn kom tilbake fra korturen, ble hun forferdet. ”Hvem eier denne madrassen?” spurte
hun de andre. ”Den er din,” sa de. ”Hvem kom med den?” spurte hun. ”Kinnie og Wendy kom
med madrassen og klærne,” sa en annen.
Da Kinnie kom inn i internatet den kvelden, løp Mitlyn gråtende bort til henne. ”Jeg hadde
aldri trodd at noen ville kjøpe meg madrass og klær,” sa hun. ”Det er stort, det dere har gjort. Far
blir så glad!”
Kinnie var glad, hun også. Hun skjønte at Gud har en plan om at vi skal hjelpe hverandre.
”Det er OK,” sa Kinnie og omfavnet Mitlyn. ”Å hjelpe andre er Guds verk.”