Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap
for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få
synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren (Luk
4,18–19).
Da Jesus kom, var det blant annet for å vise oss Gud. Det gjorde han med sin lære,
sitt offer og sitt liv. Mye av det han gjorde, førte til endringer i folks liv.
Denne siden av Messias’ virke var forutsagt i GT, av Jesu mor Maria og av Jesus
selv da han forklarte sitt oppdrag i sin første omtalte preken (Luk 4). Dessuten brukte
evangelienes forfattere ofte sitater fra profetene når de forklarte det Jesus gjorde.
De så Jesus som en som videreførte tradisjonen fra profetene, også medfølelsen med
de fattige og undertrykte.
Men de religiøse lederne så Jesus som en trussel. De fikk ham arrestert, stilt
for retten og korsfestet. I Jesus vet Gud hvordan urett kjennes – og i hans død ble
ondskapens grusomhet avslørt. Men i oppstandelsen seiret han på vegne av livet,
godheten og frelsen.
Tenk deg situasjonen: Maria hadde fått budskapet fra engelen Gabriel bare noen
dager før. Han hadde sagt at hun skulle bli mor til Jesus, Den høyestes sønn. Hun har
ikke fortalt det til noen, men hun besøker Elisabet, en eldre slektning, som også skal
ha et mirakelbarn. Med Åndens innsikt vet Elisabet allerede hva Maria har å fortelle,
og sammen feirer de Guds løfter og godhet.
LesLuk 1,46–55. Legg merke til blandingen av lovprisning mellom det som bare
var ment til henne – «for store ting har han gjort mot meg, han, den mektige» (Luk
1,49) – og det mye mer generelle. Hvorfor bør vår lovprisning og tilbedelse av Gud
favne både det personlige og det generelle?
Dette er en bemerkelsesverdig sang som kunne passe godt blant salmene eller profetenes
skrifter. Maria er full av undring og takknemlighet. Hun har sett Gud arbeide
i sitt eget liv, men hun er også klar over ringvirkningene av hans plan for sitt folk og
for menneskeheten.
Maria ser imidlertid ikke på Gud bare som mektig og verdig vår pris, han er
også barmhjertig og har en svakhet for de ydmyke, de underkuede og de fattige.
Engelen hadde knapt dratt etter å ha kunngjort «det gode budskapet» om at Maria
skal bli mor før hun sang: «Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave.
Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg» (Luk
1,52–53).
Helt i begynnelsen av historien om Jesu liv på jorden omtales han som hersker
(Luk 1,43) – men som hersker over et annet slags rike. Mange kommentatorer
har beskrevet det Gudsriket Jesus kom for å grunnlegge, som et «opp ned-rike»
sammenlignet med denne verdens riker og den måten samfunnet var ordnet på. I
beskrivelsene av Jesu rike er verdens mektige og rike blitt de minste, og de fattige og
undertrykte settes fri, mettes og løftes opp.
Hvis kirken skulle være et bilde på Guds rike, hvor godt eksemplifiserer den det
«opp ned-riket» som Maria beskrev? Hvordan kan man fremstille det uten å gjøre
urett mot de rike og mektige, for de var jo også gjenstand for Kristi kjærlighet?
Kanskje var det dagens tekst, eller kanskje valgte Jesus versene med overlegg (Jes
61,1–2) i den rullen han ble bedt om å lese fra. Men det var ingen tilfeldighet at disse
versene var teksten for hans første offentlige preken. Det er heller ingen tilfeldighet
at historien om Jesu korte preken: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere
hørte på» innleder Lukas’ beretning om Jesu offentlige virke (Luk 4,21).
Jesus fortsetter tonen fra Marias sang om et «opp ned-rike» idet han begynte å
sette det ut i livet i sitt virke. Jesus – og Lukas i fortellingen om Jesus – brukte Jesajas
profeti til å forklare hva Jesus gjorde og skulle gjøre, men det var også et uttrykk
for det Maria hadde beskrevet 30 år tidligere. De fattige, de lidende og de undertrykte
står i fokus og tar imot de gode nyhetene som Jesus forkynte.
Han brukte versene fra Jes 61 som idégrunnlag. Hans oppdrag skulle være både
åndelig og praktisk, og han ville vise at det åndelige og praktiske ikke står så langt
fra hverandre som vi iblant tror. For Jesus og disiplene var fysisk og praktisk omsorg
for mennesker i hvert fall en del av den åndelige omsorgen.
Sammenlign Luk 4,16–21 og 7,18–23. Hvorfor svarte Jesus slik? Hvordan vil du
svare på lignende spørsmål om Jesus som Messias og Gud?
Da Jesus sendte ut disiplene, fikk de et oppdrag som var i tråd med dette oppdraget.
De skulle kunngjøre at «himmelriket er kommet nær» (Matt 10,7), og han utdypet
det: «Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene og driv ut onde ånder! Gi
som gave det dere fikk som gave» (Matt 10,8). Deres tjeneste i hans navn skulle
avspeile og iverksette verdiene og prinsippene for hans tjeneste og det riket han
innbød folk til. Disiplene skulle også ta del i Jesu oppdrag med å styrke de svakeste
og fortapte.
Hvordan balanserer vi dette arbeidet med oppgaven å forkynne de tre englebudskapene?
Hvorfor må alt vi gjør, være forbundet med forkynnelsen av sannheten
for vår tid?
Evangeliene har mange fortellinger om Jesu mirakler, spesielt helbredelser. Som
Jesaja hadde profetert, helbredet han de blinde og satte fri dem som var fanget av
sykdom, noen ganger etter mange års lidelse (f.eks. Mark 5,24–34; Joh 5,1–15). Men
han gjorde mer: Lamme gikk igjen, og spedalske ble helbredet – ikke bare med ord,
men han rørte ved dem enda de var «urene». Han konfronterte demoner som hadde
besatt folk på sinn og kropp, og han vekket opp døde.
Man skulle tro disse miraklene ble gjort for å skaffe tilhørere og bevise hans
makt for tvilerne og kritikerne. Men så enkelt er det ikke. Jesus ga ofte den som ble
helbredet, beskjed om ikke å si det til noen. De holdt det neppe for seg selv likevel,
men Jesus ville ikke at miraklene skulle være noen oppvisning. Endemålet var at
folk skulle finne frelsen.
Jesu helbredelser var også uttrykk for hans medfølelse. Forut for miraklet da 5000
ble mettet, skriver Matteus: «Da han nå gikk i land, fikk han se en stor folkemengde.
Han fikk inderlig medfølelse med dem og helbredet de syke blant dem» (Matt 14,14).
Jesus følte smerten hos dem som led, og gjorde det han kunne for å hjelpe dem han
kom i kontakt med.
Les Jesajas profeti i Matt 12,15–21. Hvordan sier Jesaja og Matteus at Jesus gjorde
noe mer enn å helbrede noen få syke – eller til og med noen få hundre?
«Hvert mirakel Jesus gjorde, var et tegn på hans guddommelighet. Han gjorde
nettopp de gjerninger som det var forutsagt at Messias skulle utføre. Men for
fariseerne var disse barmhjertighetsgjerninger direkte anstøtelige. De jødiske ledere
så med hjerteløs likegyldighet på menneskelig lidelse. I mange tilfeller var deres
egoisme og tyranni årsak til den lidelse som Jesus lindret. Slik ble hans mirakler en
bebreidelse mot dem.» – Alfa og Omega, bind 4, side 349 [DA 406].
Jesu helbredelser var uttrykk for medfølelse og rettferd. Men de var ikke et mål i
seg selv. Han gjorde det for å føre folk til evig liv (Joh 17,3).
Når vi leser om Jesus i evangeliene, ser vi ofte den milde Jesus – omsorgen for de
syke og barna, historiene om å lete etter det tapte og ordene om Guds rike. Det kan
være derfor historier om at han taler skarpt til tidens religiøse ledere og deres skikker,
overrasker oss.
Det er ingen overraskelse at hendelsen er med i alle evangeliene. Den er full av
drama, handling og lidenskap. Jesus følte sterkt at denne bruken av templet var en
krenkelse av alt det ofringene sto for: hans død for verdens synd i vårt sted!
Slike direkte handlinger inngår i den profetiske tradisjon. Dette antydes i alle
evangeliene hvor enten Jesus eller forfatterne sitere fra Jesaja, Jeremia eller Salmene
for å forklare det som skjer i denne historien. Folket så Jesus som en profet (Matt
21,11) og kom til ham da han helbredet og underviste i templet etter å ha drevet ut
handelsmennene og pengevekslerne. Mange fant legedom i hans berøring, og håpet
vokste da de lyttet til det han sa.
De religiøse lederne skjønte også at Jesus var en profet – som truet deres makt og
stilling i samfunnet. Derfor ville de drepe ham, slik deres forgjengere hadde rottet
seg sammen mot profetene (Luk 19,47–48).
Hvordan kan vi gjøre vårt til at vår lokale menighet aldri blir et sted som trenger
det samme som templet trengte på Kristi tid? Hvordan kan vi unngå disse åndelige
farene? Hvilke farer?
Gud ser og hører de fattiges og undertryktes rop. I Jesus har Gud opplevd og utholdt
det verste av verdens umenneskelighet, undertrykkelse og urettferdighet. Enda så
mye medfølelse og godhet som Jesus viste i sitt liv og virke, var hans død et resultat
av hat, sjalusi og urett.
Fra Jesu fortvilte bønner i Getsemane, til pågripelsen med tortur, spott, korsfestelse
og død, utholdt han store smerter, grusomhet, ondskap og undertrykkelse. Alt
dette ble verre av at han som led, var uskyldig, ren og god: Han «ga avkall på sitt
eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske,
fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset» (Fil 2,7–8). I lys
av frelseshistorien ser vi skjønnheten i Jesu offer for oss, men vi skal ikke glemme
den lidelse og urett han ble utsatt for.
LesJes 53,3–6. Hva sier dette om det som skjedde med Jesus, den uskyldige som
led for de skyldige? Hvordan gjør dette det lettere å forstå hva han gjennomgikk på
våre vegne?
I Jesus vet Gud hvordan ondskap og urett føles. Det er uhørt at en uskyldig henrettes,
og mordet på Gud er enda mer uhørt. Han har gjort seg så til ett med oss
at vi ikke kan tvile på hans empati, medfølelse og trofasthet: «For vi har ikke en
øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på
samme måte som vi, men uten synd» (Hebr 4,15). For en åpenbaring av Guds karakter!
Hvordan skal man kunne fatte det gode budskapet om Gud som korset forteller?
Hvorfor må Jesu død som stedfortreder for oss og dem vi hjelper, få være sentrum
for alt vi gjør for Herren, spesielt når vi hjelper de nødstedte?
Les «In the Footsteps of the Master,» side 117–124 i Welfare Ministry; «I tjeneste for
andre» i Helse og livsglede, side 21–34 [MH 29–50]; «I sitt tempel» i Alfa og Omega,
bind 5, side 140–152 [DA 589–600] og «Fra Herodes til Pilatus» i samme, side
273–294 [DA 723–740].
«I sitt ord har Gud gjort det klart at han vil straffe dem som overtrer hans lov. De
som innbiller seg at han er for barmhjertig til å øve rettferdighet mot syndere, behøver
bare å kaste et blikk på Golgatas kors. At Guds syndfrie Sønn måtte dø, viser at
‘syndens lønn er døden’, og at ethvert brudd på Guds lov medfører rettferdig straff.
Den syndfrie Kristus ble gjort til synd for menneskene. Han bar skylden for
overtredelse, og måtte tåle at Faderen skjulte seg for ham, til hans hjerte brast og han
døde. Dette store offeret ble gitt for at syndere skulle bli frelst. Ikke på noen annen
måte kunne menneskene unngå straffen for synd. Enhver som avslår å få del i forsoningen
som kostet så mye, må selv ta syndens skyld og straff.» – Alfa og Omega,
bind 8, side 51 [GC 539, 540].
Forslag til samtale
Les sitatet ovenfor. Snakk om urettferdighetens virkelighet: Den uskyldige lider
de skyldiges straff! Hvorfor er det viktig å ha denne sannheten klart for øye?
Jesus gikk aldri inn for politiske reformer for å skape det «riket» han talte om.
Historien er full av historier om folk som har brukt vold og undertrykkelse for
å hjelpe de underkuede. Ofte erstattet de et urettferdig regime med et annet.
Vi kan og bør samarbeide med myndighetene for å hjelpe de fattige, men
hvorfor må vi alltid være forsiktige med å bruke politikk for å oppnå disse
målene?
Tenk på hva frelsesplanen innebar. Jesus, den rettferdige, led for de urettferdige
– for hver og en av oss. Hvorfor bør dette store offeret gjøre oss til nye
mennesker i Kristus?
Sammendrag
Evangeliene innleder og forklarer Jesu virke med henvisning til profetenes arbeid.
Godt nytt til fattige, frihet for undertrykte og helbredelse for syke ble forkynt som tegn
på Messias – og preget hele Jesu virke. Men da han døde, led han også urettferdig og
beseiret det verste av syndige menneskers umenneskelighet. Takket være hans urettferdige
død for oss kan vi få tilgivelse for våre synder, og vi har løftet om evig liv.
Sophie Buama ble adventist og aksepterte sabbaten
som hviledag. Men hun sluttet ikke i jobben.
Arbeidsdagene var tirsdag til fredag i kjøpesenteret i
landsbyen Mebuet på den lille øya Maré.
Sophie likte ikke å arbeide på sabbaten. Hun skulle
stenge butikken kl. 19, og solen gikk ned mellom 17.30
og 18.45, alt etter årstida. Men hun ville ikke slutte, for det var ikke mange jobber på øya, og hun
var familiens forsørger. Så hun ba Gud om å få en annen arbeidstid.
En fredag ringte Celine, som passet butikken på lørdagene. Hun var i hovedstaden Noumea og
fikk ikke billett hjem. ”Kan du ta over for meg i morgen?” ”Nei, i morgen skal jeg i kirka, det vet
du da,” sa Sophie.
Litt etter fikk Sophie SMS fra eieren av supermarkedet. ”Du må åpne butikken i morgen.” Sophie
SMS-et tilbake: ”Nei, i morgen er min helligdag.” Eieren svarte: ”Ikke noe problem. Steng.”
På søndag var medarbeideren fremdeles borte, så Sophie åpnet butikken. Eieren kom på jobb
og var rasende: ”Butikken har aldri vært stengt på lørdag, og det må aldri skje igjen,” sa hun.
Sophie minnet henne om sin tro og sa: ”Vil du sparke meg, så får du bare gjøre det.”
Sophie fikk beholde jobben. Noen uker senere fikk hun fri fire dager til å dra til hovedstaden
med sin datter. Men da hun kom hjem, sa eieren at hun måtte ta igjen det tapte. To av dagene var
sabbater.
Sophie prøvde å bytte med sin medarbeider, men eieren insisterte på at hun skulle gjøre det.
Sophie arbeidet begge sabbatene. Det gjorde vondt. Hun hadde vanskelig for å sove om nettene.
Fortvilet ba hun: ”Gud, hjelp meg å få fri på sabbaten.” Hun ba menigheten om å be også.
Noen dager senere kunngjorde eieren et nytt arbeidsprogram. Sophie hadde arbeidet mye overtid
og kostet eieren mye ekstra. ”Fra nå av skal du arbeide søndag til onsdag,” sa eieren.
Sophie fortalte det gledesstrålende til sin mann.
Nå tjener hun mindre enn før, men det er fint. Hun kan tilbe på sabbaten. ”Lønnen er ikke
viktig, men tiden med Gud er viktig,” sa hun.
For tre år siden gikk en del av offeret 13. sabbat til å bygge to barnesabbatsskoleklasser på
Maré, en av dem i Sophies menighet. Takk for gavene.