Og kongen skal svare dem: «Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av
disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg» (Matt 25,40).
Etter å ha sett at Jesus levde et liv i omsorg for andre, skulle man forvente at han
også hadde mye å si om omsorg. Det hadde han.
Jesu lære er praktisk, fokusert på hva det vil si å leve som et Guds barn. Han
oppfordrer oss til rettferdige handlinger, godhet og barmhjertighet. Følger vi hans
eksempel, vil vi hjelpe andre.
Jesus talte også om himmelriket. Han beskrev det som en realitet vi kan være en
del av her og nå. Det er en livsstil med andre prioriteringer og verdier og moral enn i
jordiske riker. Jesu lære er oppskriften på dette riket, og den fokuserer på hvordan vi
tjener Gud og dermed forholder oss til andre. Vi ser også at det å hjelpe andre er en
tjeneste vi gjør Gud.
Jesu lengste tale – eller læresamling – er Bergprekenen. De tre kapitlene om livet i
Guds rike begynner med det idégrunnlaget som har fått navnet saligprisningene.
LesMatt 5,2–16 (se også Luk 6,20). Hva er felles for de ni verdiene eller mennesketypene
som Jesus kaller «salige»?
Ordene har en dyp åndelig anvendelse, men vi må ikke overse det praktiske innholdet.
Jesus talte om å se fattigdommen i oss selv og i vår verden. Han talte også om
rettferdighet, ydmykhet, barmhjertighet, fred og renhet i hjertet. Vi bør merke oss
den forskjellen som disse egenskapene vil gjøre i vårt liv og i verden når vi lever
dem. En praktisk lesning understrekes av Jesu oppfordring om å være salt og lys i
verden (Matt 5,13–16).
Riktig brukt vil salt og lys gjøre en forskjell. Salt får frem smaken og bevarer
mat, det er et symbol på det gode vi bør tilføre våre omgivelser. Og lyset fordriver
mørket, avslører hindringer og farer, gjør huset eller byen tryggere og er noe man
kan navigere etter, også på avstand. Som lyset skinner i mørket, sa Jesus, «slik skal
deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og
prise deres Far i himmelen!» (Matt 5,16).
Både salt og lys peker på vårt ansvar for å påvirke og høyne livet for omgivelsene
våre. Vi er salt og lys når vi lever slik at vi sørger når det er på sin plass, har et rent
hjerte, viser ydmykhet og barmhjertighet, skaper fred og utholder undertrykkelse.
Så Jesus innleder talen med å oppfordre oss til å leve ut hans rikes «undervurderte
verdier».
Hvordan er menigheten din salt og lys der du bor? Hvordan er stedet ditt et bedre
sted fordi menigheten er aktiv der? Og hvilken forskjell ville det gjøre for folk
hvis menigheten ble nedlagt?
Når vi ser på Jesu lære, bør vi huske hvem han talte til og deres omstendigheter. Det
var kommet store folkemengder til Jesus fra områdene der han hadde vært (Matt
4,25; Matt 5,1). De fleste var vanlige mennesker, som slet under romeråket, men noen var
rådsherrer og religiøse ledere. Tilværelsen var ofte besværlig. Folk hadde få alternativer
og slet med høye skatter og religiøse tradisjoner.
Jesus var opptatt av å gi dem et godt liv, et liv med verdighet og mot uansett
omstendigheter. Matt 5,38–48 er et eksempel på dette. Anvisningene «vend også
det andre kinnet til» og «la ham få kappen også» er så velkjent at de er blitt klisjeer.
Men selv om alle kjenner dem, er det radikale handlinger og holdninger.
Mange av lytterne kjente situasjonene. De ble ofte utsatt for overlast fra sine
«overordnede» eller herrer. Ofte var de gjeldsslaver og måtte gi fra seg det de hadde
til utleiere og långivere. Romerske soldater presset dem til gratisarbeid. Jesus lærte
dem å reagere med integritet og behandle undertrykkerne bedre enn fortjent. Slik
slapp de å miste sin egen menneskelighet. Når undertrykkerne brukte makt, sto det
folket fritt å velge hvordan de ville reagere, og med ikke-voldelig motstand og en
raus reaksjon ble undertrykkelsens ondskap og urettferdighet avslørt.
Sammenlign Matt 5,38–48 med Rom 12,20–21. Hvordan skal vi leve etter disse radikale
prinsippene?
Jesus oppsummerte «loven og profetene» – alle de hellige skriftene i GT – med
ett enkelt prinsipp som er blitt kjent som den gylne regel: «Alt dere vil at andre
skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem» (Matt 7,12). Hvordan kan
du her og nå prøve å gjøre det han befaler oss, koste hva det koste vil?
LesLuk 10,25–27. Den lovkyndige kom med en standard oppsummering av GTs
bud om et liv Gud har glede av. Hvordan er de to budene forbundet?
Når Jesus ble utspurt, avsluttet han ofte med noe annet enn det spørreren var ute
etter. Som respons på budet i 3 Mos 19,18 om å «elske din neste som deg selv»,
brukte religiøse mennesker ofte tid og krefter på å stramme inn omfanget og grensene
for «neste-prinsippet».
Jesus hadde prøvd å utvide disiplenes forståelse av begrepet og sa at de ikke bare
skulle elske naboene, men gjøre godt mot alle: «Men jeg sier dere: Elsk deres fiender,
velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem
som mishandler dere og forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen.
For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige
og urettferdige» (Matt 5,44–45).
Men da en ekspert på det religiøse lovverket prøvde å sette Jesus på prøve, stilte
han det mye omtalte spørsmålet: «Hvem er så min neste?» (Luk 10,29). Da fortalte
Jesus historien om den barmhjertige samaritanen, men det endelige svaret på
advokatens spørsmål var ikke å definere begrepet «neste». I stedet sa Jesus egentlig:
«Gå og vær neste for alle som trenger din hjelp» (Luk 10,36–37).
LesLuk 10,30–37. Hva skal man legge i kontrasten mellom de tre som ser at mannen
i veikanten trenger hjelp?
Jesu skarpeste kritikk gjaldt ofte de «religiøse» som brydde seg lite om andres
lidelser. «I fortellingen om den barmhjertige samaritan fremstiller han innholdet
i sann gudsfrykt. Han viser at den ikke består av systemer, trosbekjennelser eller
ritualer, men i kjærlighetsgjerninger, det å gjøre mest mulig godt for andre, og i ekte
barmhjertighet.» – Alfa og Omega, bind 5, side 55 [DA 497].
Jesus peker på en outsider for å vise hva Guds kall er for alle som sier de er hans
etterfølgere. Når vi kommer til Jesus og spør hva vi skal gjøre for å arve det evige
liv, sier han at vi skal gå og være neste for alle nødstedte.
I denne lignelsen (Luk 16,19–31) sammenligner Jesus en rik og en lutfattig mann. I
et land uten sosialomsorg, sykehus eller suppekjøkken var det vanlig at de som led
nød (funksjonshemmede og annerledes nødstedte), tigget utenfor de rikes hus. Man
forventet at de var gavmilde og delte litt av rikdommen for å lette lidelsene. Men
her viste den rike «det selviske menneskets likegyldighet overfor sin lidende bror.»
– Ord som lever (2006), side 182 [COL 261]. I livet forble deres respektive omstendigheter
uendret, men i døden, etter Guds dom, byttet de plass.
LesLuk 16,19–31 og Luk 12,13–21. Hva er likt og ulikt, og hvilken lærdom inneholder
begge historiene?
Ingen av tekstene beviser at mennene ble rike av å gjøre noe galt. Kanskje hadde de
jobbet hardt, vært dyktige forvaltere og blitt velsignet av Gud. Men noe gikk galt
med innstillingen til livet, Gud, penger og andre mennesker, og det fikk store og
evige følger.
Historien om den rike mannen og Lasarus benytter populære bilder fra Jesu tid.
Den viser at de valgene vi gjør her i livet, har følger for det neste. Vår reaksjon på
dem som ber om eller trenger vår hjelp, avslører våre valg og prioriteringer. Som
«Abraham» påpeker overfor den lidende rike mannen, gir Bibelen mer enn nok
veiledning til et bedre valg: «De har Moses og profetene, de får høre på dem» (Luk
16,29).
Jesus lærte at rikdommens fristelser – om man har mye, holder det for seg selv
eller jakter på overflod – kan føre oss bort fra hans rike, bort fra andre og inn i selvopptatthet
og egoisme. Jesus ba oss søke hans rike først og dele velsignelsene våre
med omgivelsene, især dem som lider nød.
Hvordan kan du unngå at penger eller pengebegjær forvrenger ditt syn på vårt
fokus her i livet?
En annen gang Jesus besvarte et spørsmål ganske annerledes enn forventet, finner
vi i talen i Matt 24 og 25. Disiplene kom og spurte om ødeleggelsen av templet i
Jerusalem og tiden for Jesu gjenkomst (Matt 24,1–3). Avslutningen av Jesu lange
svar på spørsmålet handler om å mette de sultne, gi drikke til de tørste, be hjem
fremmede, kle de nakne, ta seg av de syke og besøke dem som er i fengsel. Han sa:
«Det dere gjorde (eller ikke gjorde) mot én av disse mine minste søsken, har dere
gjort mot meg» (Matt 25,40; Matt 25,45).
Dette er knyttet til spørsmålene som innledet denne undervisningen som et bilde
på den endelige dom. I Matt 24 ga Jesus flere direkte svar på disiplenes spørsmål.
Han talte om tegn og advarsler om ødeleggelsen av Jerusalem og verdens ende, men
han understreket behovet for å «våke» og leve et godt liv i lys av løftet om hans annet
komme. I første del av Matt 25 viser historien om de kloke og uforstandige jomfruene
at man må være forberedt på en uventet eller forsinket gjenkomst. Historien
om de tre tjenerne viser behovet for å leve godt og produktivt mens man venter, og
lignelsen om sauene og geitene viser hva Guds folk bør være opptatt av.
LesMatt 25,31–46. Hva sier Jesus? Hvorfor er ikke dette frelse ved gjerninger?
Hva vil det si å ha en frelsende tro?
Jesu uttalelse – at når vi tjener andre, gjør vi det mot ham – bør farge våre relasjoner
og holdninger. Tenk å kunne be Jesus til kvelds eller besøke ham på sykehuset eller i
fengselet. Det er det vi gjør når vi gjør det for andre. Fantastisk!
Les Jesu ord i disse versene. Hvordan forstår vi dette at han praktisk talt setter
likhetstegn mellom seg og de sultne, de nakne og de innesperrede? Hvordan
forplikter det?
Les «Hvem er min neste?» i Alfa og Omega, bind 5, side 55–62 [DA 497–505];
«Kristendom i hverdagen» i samme, side 192–197 [DA 637–641]; «En dyp kløft» i
Ord som lever (2006), side 182–191 [COL 260–271] og sidene 249–258 [COL 376–389].
«Jesus rev ned egenkjærlighetens og nasjonalstolthetens skillevegg, og han forkynte
at vi skal elske alle mennesker. Han løfter menneskene opp fra egenkjærlighetens
snevre krets, og fjerner alle nasjonale grenselinjer og all kunstig klasseforskjell
i samfunnet. Han gjør ingen forskjell på naboer og fremmede, på venner og
fiender. Han lærer oss at et menneske i nød er vår neste, og at hele verden er vår
misjonsmark.» – I naturens tempel, side 47 [MB 42].
«Grunnlaget for den gylne regel er også den kristnes grunnlag, og alt som krever
noe mindre, er bare et bedrag. En religion som gir deg rett til å forakte mennesker
som Jesus satte så høyt at han ga sitt liv for dem, en religion som tillater oss å være
likegyldige overfor menneskenes nød og lidelse og rettigheter, er en falsk religion.
Når vi ikke bryr oss om de krav de fattige, lidende og syndige har, er vi forrædere
mot Jesus. Kristendommen har så liten kraft i denne verden, fordi mange av dem
som bekjenner seg til Jesu navn, fornekter ham i sitt daglige liv og sin karakter.»
– I naturens tempel, side 136 [MB 136, 137].
Forslag til samtale
Hvilken av tekstene vi har studert denne uka liker du best? Hvorfor?
Hvorfor er en tro som «tillater oss å være likegyldige overfor menneskenes
nød og lidelse og rettigheter, en falsk religion»? Hvorfor må vi unngå den fellen
det er å tenke at vi har «sannheten» og at det er alt som teller?
Hvordan viser versene i torsdagens avsnitt hva det vil si å ha «sannheten»
også innebærer?
Sammendrag
Jesu lære viser en annen måte å leve på for dem som tilhører Guds rike. Jesus bygget
på GTs skrifter da han gjentok og utvidet fokuset på omsorg for de fattige og undertrykte
og understreket at hans barn vil være preget av medfølelse og barmhjertighet
mens de venter på hans gjenkomst.
Annie Paama vokste opp som adventist i Ny-Caledonia, men forlot menigheten som 16-åring
og flyttet inn med kjæresten Leonce. De fikk to barn.
Leonce drakk, og de kranglet. Iblant slo han barna. En kveld hørte Annie Leonce rope på vei
opp mot huset. Hun skjønte at han var full. Det regnet litt, man ventet at orkanen Erika skulle
hamre inn over dem den natta.
Annie ville ikke sitte værfast med en full voldsmann, så hun grep treåringen og sønnen på åtte
måneder og fikk dem inn i bilen. Hun kjørte til bensinnåla viste tom tank før hun parkerte under
et tre.
Vinden rev i bilen og det ble kaldere. Hun hadde glemt tepper. Barna sov. For første gang på
turen tenkte hun på Gud. ”Pass på oss i natt, Gud, hvis du finnes,” sa hun.
Trettheten overmannet henne. Hun lente seg bakover og så ut av vinduet. Der ble skyene rullet
sammen og himmelen åpnet seg. Skjelvende så hun opp. Engler hastet frem og tilbake på himmelen.
Kanskje kunne hun se Guds trone? Hun strakte hals, men så rullet skyene på plass igjen. En
diger taustige falt ned mot bilen. Tre engler kom, hvite som snø. En stilte seg foran bilen, to andre
på sidene. Annie skalv av redsel. Så kjente hun at bilen vugget. De fyltes av varme. Hun følte en
dyp fred og sovnet. Hun våknet av fuglesang. Stigen kom ned igjen og englene forsvant oppover.
Annie begynte å riste av kulde. Da storheten i det som hadde skjedd, gikk opp for henne,
overga hun seg til Jesus. ”Jeg går aldri tilbake til det verdslige livet igjen, jeg lover å leve for
deg,” ba hun.
Det var nok bensin til å komme til morens hus. Moren tok imot henne med åpne armer og ga
henne penger til drivstoff.
Huset sto da hun kom hjem. Hun rev ned bilder av Bob Marley og cannabis fra veggene, rasket
sammen smykkene og kastet dem i peisen. De brant ennå da Leonce kom. Hun fortalte at hun
hadde tatt imot Jesus.
”Hvor var du og barna?” sa han. ”Det var tomt her da jeg kom.” Annie fortalte om fylleropene
hans og at hun hadde flyktet. Leonce ristet på hodet. ”Det var ikke meg. Jeg drakk ikke i går.”
Annie holdt løftet om å tjene Gud, og hun giftet seg med Leonce. Hun ble menighetssøster og
har vært det i ti år. Da Leonce fikk høre om englene, sluttet han å slå, og Annie ber om at han må
bli døpt.
Takk for gavene 13. sabbat for tre år siden, da vi bygget to barnesabbatsskolerom på Maré, en
av øyene i Ny-Caledonia.