En gudsdyrkelse som er ren og feilfri for Gud, vår Far, er å hjelpe enker og
foreldreløse barn i deres nød, og ikke la seg flekke til av verden (Jak 1,27).
Misjonsbefalingen (Matt 28,18–20) er blant Bibelens mest kjente tekster. Versene
kalles gjerne vår målsetning og har gitt inspirasjon til utallige misjons- og evangeliseringsprosjekter.
Inspirert av disse versene har kristne mennesker utbredt
evangeliet over hele verden.
Hva sa Jesus i misjonsbefalingen? Å gjøre til disipler, døpe og lære dem å «holde
alt det jeg har befalt dere» (Matt 28,20). Og mye av det Jesus befalte oss, har å gjøre
med å ta seg av dem som lider nød, har det vondt eller ikke klarer å ta vare på seg
selv. Vi skal huske at for Jesu første disipler var ikke dette noen ny oppgave, som
de ikke hadde hørt eller sett før, men mer en videreføring av oppdraget han hadde
arbeidet med blant dem. Denne siden av Jesu lære ser vi tydelig i kirkens liv som en
del av oppfyllelsen av misjonsbefalingen.
Etter Jesu himmelfart og Den hellige ånds komme på pinsedagen, vokste gruppen
av troende raskt og dannet den første menighet, et nytt samfunn blant Jesu tilhengere
som først ble ledet av de opprinnelige disiplene. Men det nye fellesskapet var
ikke bare noe de fant på. Det bygget på Jesu lære og virke og hentet inspirasjon fra
jødenes gamle skrifter.
LesApg 2,42–47 og Apg 4,32–37. Hva er det sentrale i disse beskrivelsene av det første
menighetsfellesskapet?
Israelittene ser ikke ut til noen gang å ha levd ut planen om et rettferdig og raust
samfunn, men den første menighet tok det på alvor at: «Det skal ikke finnes noen
fattige hos deg» (5 Mos 15,4). Et av de praktiske uttrykkene for deres tro var å dele
det de hadde – til og med selge jord og bidra med de midlene det ga (Apg 4,34–5,2)
– for å hjelpe trossøsken og være til velsignelse for dem som sto utenfor det nye fellesskapet,
især ved hjelp av helbredelser (Apg 3,1–11; Apg 5,12–16).
Likevel var det ikke et utopisk fellesskap. Da antallet troende økte, ble det uro om
fordelingen av ressursene, særlig når det gjaldt utdelingen av mat til enker (Apg 6,1).
Disiplene var de naturlige lederne, men ønsket å fokusere på forkynnelsen. For å
håndtere situasjonen, måtte man omorganisere.
Dermed ble sju personer satt til å ta seg av praktiske anliggender. Dette var kanskje
den første erkjennelsen av de ulike tjenestene og evnene som skulle til i kirken.
Samtidig viste det betydningen av praktisk tjenersinn i kirkens liv og vitnesbyrd.
«Fromheten og rettferdigheten, som var rettesnorer for dem som ledet Guds folk
mens Moses og David levde, gjaldt også for dem som fikk overoppsynet med den
nyorganiserte menigheten i evangeliets tidsalder.» – Alfa og Omega, bind 6, side 67
[AA 95].
Prøv å forestille deg hvordan det må ha vært i den første menighet. Hvordan kan
vi gjenspeile de samme prinsippene i dag?
Da kirken fikk større utbredelse – som Jesus forutsa – «i Jerusalem og hele Judea, i
Samaria og helt til jordens ende» (Apg 1,8), tok nye troende del i hans tro og tjeneste.
Blant dem var Dorkas – også kjent som Tabita – i byen Jaffa. Hun tok på alvor det
Jesu sa om at når hun kledde de nakne, gjorde hun det for Jesus selv (Matt 25,38; Matt 25,40).
Les beskrivelsen av Dorkas og hennes arbeid i Apg 9,36. Hvordan kan ditt liv og
tjeneste sammenfattes? Hvordan vil du gjerne omtales?
Det ser ut til at Dorkas’ tjeneste var slik at beskrivelsen av henne som «disippel»
(Apg 9,36) og hennes trofasthet, energi og fokus på andre var kjent også utenfor
hjembyen.
Peter besøkte byen Lod ikke langt unna, og folk i Jaffa ba ham om å komme etter
Dorkas’ altfor tidlige død (Apg 9,37–41). Da Peter kom til Jaffa, ble han møtt av
mange som Dorkas hadde hjulpet. De viste ham klærne hun hadde sydd og sa sikkert
mye om hvordan hun hadde hjulpet dem og andre.
Det at Peter ba for Dorkas og Gud ga henne livet tilbake, er ingen garanti for at
det vil gå slik for alle som lever i tjeneste for andre. Dorkas var jo allerede blitt syk
og hadde utåndet, og diakonen Stefanus var blitt den første martyren (Apg 7,54–60).
Et liv i tjeneste er ikke et problemfritt liv, iblant kan det også være hardere enn vanlig.
Men her brukte Gud erkjennelsen av hans kjærlighet og makt i Dorkas’ liv og død
til å gjøre et sterkt inntrykk på folk i Jaffa: «Dette ble kjent over hele Jaffa, og mange
kom til tro på Herren» (Apg 9,42).
Ville ditt bidrag ha blitt gjenstand for sorg og savn hvis du skulle dø, slik Dorkas’
tjeneste ble husket og sørget over? Hvordan kan vi etterlate oss et bedre minne
om vår tjeneste? Hvilke praktiske evner har du (som Dorkas’ ferdigheter til å lage
klær) som du kan bruke i tjenesten for andre?
Etter omvendelsen tok Paulus oppdraget med å bringe evangeliet ut til hedningene.
Den suksess Gud ga ham, reiste spørsmål om forholdet mellom den nye troen, dens
jødiske røtter og Jesu nye, ikke-jødiske tilhengere. På et rådsmåte i Jerusalem drøftet
jødiske og hedningkristne ledere saken og søkte Guds veiledning i disse kompliserte
spørsmålene. Møtet og resultatene er nedtegnet i Apg 15.
Men i Paulus’ rapport om møtet i Gal 2 føyer han til noe annet som Jerusalemrådet
sa om hans virksomhet blant hedningene: «Vi måtte bare huske på de fattige,
og nettopp det har jeg lagt vinn på å gjøre» (Gal 2,10).
Paulus fortsatte å ha dette fokuset (Apg 20,35) hele tiden. Som den første menighet
i Jerusalem, utvidet han tanken om det kristne fellesskapet til å favne alle
troende.
Les2 Kor 8,7–15. Hvordan forbinder Paulus evangeliet med giverglede?
Paulus viste også til to GT-tekster for å få de troende til å vise gavmildhet og omsorg
for vanskeligstilte trossøsken. Han siterte historien om mannaen i ørkenen som
eksempel på å gi og dele med resten av menighetsfellesskapet (2 Kor 8,15). Han
siterte også fra Sal 112,9: «Han strødde ut og ga til de fattige, hans rettferd skal alltid
vare» (2 Kor 9,9).
Paulus ba leserne gi med plan, og systematisk legge til side noe av inntekten, så
det ble lett å gi når han eller Titus besøkte dem for å hente gavene til de troende som
led nød i Jerusalem. Han brukte eksempelet fra en menighet til å oppmuntre andre
til liknende gavmildhet. «Når dere trofast har fullført tjenesten, vil de prise Gud
fordi dere var lydige og bekjente dere til Kristi evangelium og helhjertet delte med
dem og med alle» (2 Kor 9,13).
Hvordan bør vi prioritere når vi ikke kan gi til alle gode formål?
Romerbrevet er best kjent for den grundige forklaringen av læren om frelse ved tro
på grunn av Kristi død. Men etter elleve kapitler endrer han fokus. Han gir praktisk
veiledning til et godt liv i kjærlighet ut fra Guds nåde og kjærlighet slik vi ser det
i Jesus og evangeliet: «Derfor formaner jeg dere ved Guds barmhjertighet, søsken:
Bær kroppen fram som et levende og hellig offer til glede for Gud. Det skal være
deres åndelige gudstjeneste» (Rom 12,1). Paulus sier vi skal leve slik på grunn av det
Gud har gjort for oss i Jesus.
Oppsummer Rom 12 og legg merke til anvisningene om å elske andre og ha omsorg
for dem, spesielt dem som lider nød.
Rom 12 tar opp mange emner som Paulus behandler i større detalj i andre brev. Han
taler om de ulike rollene og gavene i forsamlingen, så som å tjene og oppmuntre
andre og gi gode gaver (vers 3–8). Men dette skal vi ikke bare gjøre, men med iver
og kjærlighet (vers 9–11).
Paulus gir praktiske tips om et slikt liv. Han ber dem være tålmodige i
vanskeligheter og forfølgelse, ta seg av de nødstedte, skape fred hvor og når det er
mulig å gjengjelde ondt og urett med godhet, overvinne ondskap ved å gjøre godt
(Rom 12,20–21).
Kapitlet skisserer hva det vil si å leve et nytt liv, tjene Gud hver for oss og som del
av fellesskapet. Paulus fortalte de nye troende at liv, prioriteringer og handlinger bør
ta form etter det Jesus gjorde for dem ved sin død på korset og håpet om evig liv. De
levde i et undertrykkende og ofte grusomt samfunn i Romerrikets midte, men Paulus
ber dem leve annerledes: «Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere
forvandle ved at sinnet fornyes» (Rom 12,2).
Hvilke holdninger og handlemåter i storsamfunnet må du avstå fra for å leve og
elske godt som Jesu etterfølger?
Kristen tradisjon tyder på at Jakob, Jesu bror eller stebror, ble leder for den første
menigheten i Jerusalem og ledet apostelmøtet i byen (Apg 15; Gal 1 og 2). I så fall er
det sannsynlig at han skrev Jakobs brev.
Jakob var et vanlig navn, men hvis det var samme person, kan han også ha vært
den kirkelederen som kalles Jakob «den rettferdige», noe som antyder at han var en
klok leder som behandlet andre riktig og tok seg av dem som ofte ble glemt eller
tråkket på. Boken som bærer hans navn, er blitt kalt «Ordspråkene i Det nye testamentet», siden den fokuserer på praktisk gudsfrykt og et klokt liv som Guds etterfølgere.
Forfatteren av Jakobs brev minnet leserne om å «gjøre det Ordet sier, ikke bare
høre det, ellers vil dere bedra dere selv» (Jak 1,22), og at den troen som betyr noe og
er ren og varig i Guds øyne, fokuserer på omsorg for de nødstedte og undertrykte og
motsetter seg storsamfunnets ødeleggende innflytelse (Jak 1,27).
LesJak 2,1–9 og Jak 5,1–5. Hvordan skiller Jakobs holdning til de rike seg fra det som
er vanlig i de fleste samfunn? Hva sier han om hvordan rike og fattige skal behandles
i menighetsfellesskapet?
Jakob sier at det nytter lite bare å ønske folk alt godt hvis de fryser og sulter. Det er
bedre å gi dem mat og klær som uttrykk for omsorg enn å servere fromme følelser
og velmente ønsker (Jak 2,14–16). Jakob bruker dette som eksempel på samspillet
mellom tro og gjerninger. Han gjentar også (Jak 2,8) det Jesus lærte om å elske sin
neste som seg selv, og viser hvordan budet skal etterleves i hverdagen, nemlig i tjeneste
for Gud og andre, ikke for å fortjene frelsen, men fordi det uttrykker sann tro.
Hvorfor er det så lett å foretrekke de rike fremfor de fattige?
Les «Dorcas – Her Ministry and Its Influence,» side 66, 67 i Welfare Ministry; «En
gavmild menighet» i Alfa og Omega, bind 6, side 232–238 [AA 335–345]; «This Is
Pure Religion,» side 35–41 i Welfare Ministry.
«Frelseren har gitt sitt dyrebare liv for å opprette en menighet som er i stand til å
ha omsorg for mennesker som er nedtrykt av sorg og fristelser. Mange troende kan
være fattige, ulærde og ukjente. Men i Kristus kan de gjøre en gjerning i hjemmet, i
nabolaget, i menigheten og endog på fjernere felter. Resultatene av dette vil bli like
vidtrekkende som evigheten.» – Alfa og Omega, bind 5, side 196 [DA 640].
«Uegennyttig gavmildhet brakte den første menighet overstrømmende glede, for
de troende visste at deres innsats bidro til at evangeliet ble utbredt blant dem som
levde i mørket. Deres godgjørenhet viste at de ikke hadde tatt imot Guds nåde forgjeves.
Hva annet enn helliggjørelse ved Ånden kan skape en slik gavmildhet? Både
for troende og vantro var dette en nådens undergjerning» – Alfa og Omega, bind 6,
side 237–238 [AA 344].
Spørsmål til drøftelse
Hvordan kan menighetsfellesskapet bli mer likt det fellesskapet vi leser om i
de første kapitlene i Apostlenes gjerninger? Hvilke praktiske skritt kan ledelsen
ta for å føre menigheten i denne retningen?
Syvendedags Adventistkirken bruker noen av prinsippene i ukas lekse til å
fordele tiende og gaver mellom ulike deler av verden. Hva er fordelene med et
slikt system for ressursdeling?
Er det realistisk og praktisk å leve etter retningslinjer som dem vi finner i Rom
12? Fungerer de i «den virkelige verden,» eller føles de mer som idealiserte
bilder for pene «hellige»?
Jak 5,1–5 bruker sterke ord som minner om GT-profetenes skarpe advarsler.
Hvorfor er et så kraftig uttrykk hensiktsmessig og nødvendig?
Sammendrag
Ansporet av Jesu misjonsbefaling og Den hellige ånds kraft satte disiplene og de
første kristne i gang og utbredte Jesu budskap og misjon. Den første menighet hentet
inspirasjon fra Jesu lære og GT, og var et nytt fellesskap der de delte det de hadde med
dem som led nød, både i og utenfor den lokale menigheten. I liv og lære viste lederne
hvordan menighetene kunne leve i troskap og tjeneste, spesielt for dem som led nød.
William Arama er pastor i Kerikeri New Zealand,
250 km nord for Auckland, landets største by. Det
var bare en adventistfamilie der. Hvordan få kontakt med
folk? Gud ga ham tanken om å starte et treningssenter.
Snart hadde han kontakt med en masse mennesker. Han
begynte også å bidra til Hope Channel New Zealand,
som ble startet i 2016. Der ga han mosjonstips, talte om
folks bekymring for helsen og spurte: ”Men hva med din
åndelige helse?”
Dette programmet talte til Colin Horshall og hans
kone Robyn. De skulle flytte til byen og så seg om etter
en kirke å gå i, så de sendte en e-post til William, som
forklarte at adventistene hadde møter på et eldresenter
kl. 10 hver sabbat.
Colin og Robyn fikk en hjertelig velkomst av de tolv
medlemmene, og fant seg godt til rette under lunsjen
etterpå. ”Alle var hyggelige, og de fortsatte å komme”
sier William.
Det viste seg at Colin på 75 var medaljevinner i landets
store sykkelkonkurranse World Masters Games, og
Robyn elsket Hope Channel.
Colin og Robyn ba om bibelstudier og forbereder seg
nå på dåp. William er overbevist om at Hope Channel
åpner mange dører i det sekulære New Zealand. ”Slik
kan Gud tale til dem som har problemer de ikke vil at
andre skal vite om. De vil ikke bli sett i en kirke, men
med Hope Channel kan de sitte hjemme i egen stue og
høre Guds budskap.”
Takk for offeret 13. sabbat i andre kvartal 2016, som
hjalp Hope Channel å starte gratis sendinger til alle husstander
i New Zealand. Takk også for deres regelmessige misjonsgaver som sprer budskapet om
Jesu snare gjenkomst til verden.
Du finner bilder til denne historien her: bit.ly/fb-mq
Verdens lengste stedsnavn er
Taumatawhakatangihangakoau-auotam
ateapokaiwhenuakitanatahu,
en høyde i Hawkes-bukta i New
Zealand.
Kjempe-wetaen er verdens tyngste
insekt og holder til i New Zealand.
Den er tyngre enn en spurv og ser ut
som en kjempeedderkopp.
I 1893 ble New Zealand det første
landet i verden der kvinnene fikk
stemmerett.
Sir Edmund Hillary, som var første
menneske på Mount Everest i 1953,
var fra New Zealand.
15 prosent av New Zealands innbyggere
er maorier.
Med 4 mill. innbyggere og et areal
som er 70 prosent av Norges størrelse,
er New Zealand mindre tett
befolket enn Norge.
Maorienes navn for New Zealand
er Aotearoa og betyr ”den lange,
hvite skys land”.
Kea-fuglen er kjent for å dra
vindusviskerne av biler og spise
gummilistene fra vinduer.
I New Zealand Pacific Union Conference
er det 83 menigheter, 26
grupper og 13 000 medlemmer.