Så sier Kyros, kongen av Persia: Herren, himmelens Gud, har gitt meg alle
kongeriker på jorden, og han har pålagt meg å bygge et hus for ham i Jerusalem
i Juda (Esra 1,2).
I Jeremias skrifter hadde Gud lovt at hans folk skulle få komme hjem etter 70 års
eksil i Babylon. Gud brukte kong Kyros til å oppfylle løftet. Han var salvet av Gud
(Jes 45,1) og kunngjorde et dekret ca. 538 f.Kr. som ga folket frihet til å dra hjem og
bygge opp tempelet.
Det var Gud, ikke Kyros, som sa dette om Jerusalem: ”Hun skal bygges! og om
tempelet: Det skal grunnlegges” (Jes 44,28). Gud garanterte at Jerusalem skulle bli
gjenoppbygd, og han fikk Kyros til å tillate byggeprosjektet.
Det er godt å se Guds folk reagere positivt på Herrens handlinger: ”Da brøt de
opp, Benjamins og Judas familieoverhoder, prestene og levittene, alle som Gud hadde
gitt den tanken at de skulle dra opp og bygge Herrens hus i Jerusalem” (Esra 1,5).
Her ser vi et eksempel på at folk reagerer positivt på Guds handlinger. Våre beste
prestasjoner kommer av at vi innser hvem Gud er og hva han har gjort, og av å vite
at han griper inn på vegne av sitt folk.
Herren påvirket Kyros så han lot dem dra i tråd med Jeremias profeti om de 70 år.
Jeremia hadde skrevet at Juda skulle ligge øde i 70 år under Babylon (dette skjedde
fra 606/605 f.Kr. til 537/536 f.Kr.), men da ville Gud åpne dørene så fangene fikk dra
hjem. Da Daniel studerte Jeremias skrifter, skjønte han at tiden var inne.
I Dan 9 leser vi at Daniel var forvirret fordi de 70 årene var nesten omme uten at
noe hadde skjedd, og Perserriket hadde nå kommet til makten. Han sørget og ba Gud
om å oppfylle løftene. I samme kapittel (Dan 9,24–27) går det frem at Gud forsikret
Daniel om at han overvåker alt og har planlagt en fremtid med en frelser som skal dø
for folket og sone deres synd, bringe rettferdighet og oppfylle offersystemet. Egentlig
sa Gud: ”Daniel, ta det med ro. Den sanne redningsmannen (Jesus) kommer, og jeg
vil også sende dere en redningsmann nå.” Kort tid etter fikk Gud perserkongen Kyros
til å befale at fangene skulle frigis. Gud holder alltid ord (se Dan 10 om hvordan
Gud griper inn for sitt folk i hjemlandet.)
Kong Kyros kunngjør at israelittene får dra hjem til Jerusalem og bygge Herrens
hus (Esra 1). Befalingen ble gitt en gang i tiden 539–537 f.Kr. I tillegg til å la dem
dra, sørget Kyros for at de kom tilbake med gaver og offer, deriblant karene fra tempelet,
som Nebukadnesar hadde stjålet. Hendelsen minner om da israelittene forlot
Egypt lenge før. Da fikk Gud også folk til å gi dem avskjedsgaver. Denne første
gruppen som kom tilbake til Juda, besto av cirka 50 000 mennesker, trolig også
kvinner og barn fra andre områder.
Hvilke andre historiske profetier ble oppfylt, og hvordan kan vi finne trøst i dem?
Hva sier de om Gud?
Den første gruppen som kom tilbake, skulle gjenoppbygge tempelet. Vi skal ta for
oss motstanden de møtte i et senere studium. Nå skal vi ta for oss perserkongene
under tempelets lange byggetid og gjenreisningen av Jerusalem. Vi må kjenne forhistorien
til beretningene om Esra og Nehemja, for den gir oss større innsikt i deres
budskap.
LesEsra 4,1–7. Hvem var konger da motstanden mot byggingen av tempelet fant
sted?
Her er en kronologisk liste over perserkongene som vi kan knytte til Esras og
Nehemjas bøker. Det begynner med Kyros, som grunnla Perserriket og inntok
Babylon i 539 f.Kr.:
Kyros 2 ”den store” (559–530 f.Kr.)
Kambyses 2 (530–522 f.Kr.)
Dareios 1 (522–486 f.Kr.)
Xerxes 1 (485–465 f.Kr.)
Artaxerxes 1 (465–424 f.Kr.)
Når vi studerer disse bøkene, må vi være klar over at kongene ikke er nevnt i
kronologisk rekkefølge hos Esra. For eksempel står Esra 4,6–24 foran kapittel 5,
som fortsetter historien om motstanden mot gjenreisningen av tempelbygningen.
Derfor hører brevene som gjelder Xerxes 1 og Artaxerxes 1 og som er nevnt i Esra 4,
til etter hendelsene i kapittel 5 og 6, som handler om Dareios 1. Dette kan virke
forvirrende. Det er lettere å forstå budskapene i Esra og Nehemja når vi kjenner
begivenhetenes rekkefølge.
Hvor ofte har du funnet ting i Bibelen som har forvirret deg? Hvordan kan du stole
på Gud og hans ord, også når det ikke ser ut til å gi mening? Hvorfor er dette
viktig? (Se Jes 55,8–9.)
I Esra 7,1–10 og 8,1–14 ser vi at kong Artaxerxes 1 lar Esra dra tilbake til Jerusalem
(året er 457 f.Kr.) og ta med seg alle som vil. Man vet lite om forholdet mellom
kongen og Esra, eller om Esra jobbet ved hoffet. Esra 8 inneholder familieoverhodene
til dem som kom tilbake, først prestefamiliene, så etterfulgt av kongeslekten,
og så resten av jødene. Tolv familier er spesielt nevnt. Man får inntrykk av at dette er
en bevisst påminnelse om Israels tolv stammer.
Avsnittet omtaler ca. 1500 menn. Det var trolig 5000–6000 i alt med kvinner og
barn. Dette var en mye mindre gruppe enn den første gruppen som kom sammen
med Serubabel og Josva.
Esra er skriver, og han er etterkommer av Aron, Moses’ bror og Israels første prest.
Ennå i dag nyter Esra høy anseelse, delvis på grunn av fortellingene i Esras bok,
delvis takket være jødisk tradisjon. Man vet ikke om han var skriver hos kong
Artaxerxes. Omtalen av Esra som skriver viser enten til tidligere oppgaver eller til
tiden etter ankomsten til Juda. Men Esra må ha hatt en rimelig betrodd stilling hos
Artaxerxes siden han ble brukt som ekspedisjonsleder.
I Esra 7,6 og Esra 7,10 omtales han som en lærd og samvittighetsfull skriver eller lærer.
Ordet ”lærd” betyr bokstavelig talt ”rask”, rask i oppfattelsen og hurtig til å håndtere
informasjon. Esra var snartenkt – han var kjent for sin kunnskap og dyktighet når
det gjaldt Guds lov. Det at kongen valgte ham til å føre en gruppe israelitter til Juda,
vitner om Esras mot og lederevner.
Legg merke til at Esra satte alt inn på å granske ”Herrens lov” (Esra 7,10).
Hvordan kan vi anvende dette prinsippet?
LesEsra 7,11–28. Hvordan var kongens dekret sammensatt? Hvorfor var disse anvisningene
viktige for jødene?
Artaxerxes’ dekret minner om Kyros’ første dekret. Kongen oppfordrer alle som var
villige, spesielt prestefamiliene, om å reise til Jerusalem. Murashu-dokumentene
viser at de fleste jødene ble i Persia (som vi ser av Esters historie), men noen hadde
ventet på muligheten til å starte et nytt liv i hjemlandet. De fleste av kongens ord var
rettet til skattmestrene i området på den andre siden av Eufrat. De skulle gi Esra alt
han trengte for å gjenreise byen og ”pryde Herrens hus” (Esra 7,27). Kongen ba Esra
om å sikre at både Guds lov og landets lov ble overholdt, ved å innføre rettssystemet.
Den orden og ryddighet som dette skulle føre til, er viktig i alle samfunn. Kongen
gjorde det også lettere for Esra og israelittene å gjenreise hjemlandet.
Betyr kongens omsorg for gjenoppbyggingen av byen og tempelet at han trodde
på Esras Gud? Artaxerxes kaller Gud, ”Israels Gud, han som har sin bolig i Jerusalem”
(Esra 7,15). Dette viser at han så på Herren som en lokal guddom som måtte
mildnes med gaver. Han ville ikke at den lokale guden skulle være sint på ham
og hans sønner (Esra 7,23). Vi skal også merke oss at 457 f.Kr. også er året for et
egyptisk opprør mot perserstyret. Det er sannsynlig at kongenes velvillige holdning
skulle skape lojalitet i provinsen Juda.
Men kongen trodde ikke på Gud. Ingenting i teksten tyder på at han gjorde det.
Altså kan Herren til og med bruke uomvendte mennesker til å utrette sin vilje.
Hvordan kan vi lære å stole på Guds makt midt i lidelser?
LesEsra 7,6 og 10. Hva sier dette om betydningen av god trosopplæring?
Esras troskap mot Gud og beslutningen om å studere, praktisere og lære Guds ord
(Esra 7,6 og Esra 7,10) forberedte ham til større oppgaver. Bibelteksten sier bokstavelig talt at
han viet seg til å studere, følge og undervise i Herrens lov.
”Esra var etterkommer av Aron og hadde fått opplæring som prest. Han var dessuten
kjent med skriftene til åndemanerne, astrologene og vismennene i Medo-Persia.
Men han var ikke tilfreds med sin åndelige tilstand. Han lengtet etter å komme
helt og fullt i harmoni med Gud og få visdom til å gjøre hans vilje. Derfor satte han
seg fore å granske Herrens lov og å følge den. Spesielt ivrig var han etter å studere
Guds folks historie slik den er fremstilt i skriftene om profetene og kongene. Han
studerte også de historiske og poetiske bøkene i Bibelen for å få vite hvorfor Herren
hadde tillatt at Jerusalem ble ødelagt og hans folk ført som fanger til et hedensk
land.” – Alfa og Omega, bind 3, side 321–322 [PK 608].
”Esras innsats for å vekke ny interesse for studiet av de hellige skrifter satte
varige spor, ettersom han gjennom hele sitt liv arbeidet omhyggelig med å ta vare på
de hellige skriftrullene og lage avskrifter av dem. Han samlet alle de eksemplarer
av loven som han kunne få tak i, og sørget for at de ble skrevet av og delt ut. Guds
rene ord, som på den måten nådde ut til mange mennesker, formidlet en kunnskap av
uvurderlig verdi.” – Side 322.
Esra hadde lært om hedningens veier, men han så at de ikke var riktige. Derfor
søkte han å kjenne sannheten fra Guds ord og ”Herrens lov”. Han måtte legge bort
en stor del av det han lærte på verdslige læresteder, for mye av det var utvilsomt galt.
For til hvilken nytte var ”astrologenes og vismennenes” skrifter?
Hvordan kan vi bli nødt til å glemme mye av det vi har lært i verden?
Les ”Esra – den lovkyndige presten” i Alfa og Omega, bind 3, side 321–327 [PK
607–617]
Tenk på Esras arbeidsomhet: ”Han ble Guds talerør og underviste dem som var
sammen med ham, i de prinsipper som danner grunnlaget for himmelens styreform.
Resten av sitt liv var han hovedsakelig lærer, både når han var ved hoffet til den
medo-persiske kongen og når han var i Jerusalem. Etter hvert som han underviste
andre, økte hans egen arbeidskapasitet. Han ble en gudfryktig og plikttro mann, og
Herren benyttet ham for å vise verden at Bibelen har kraft til å foredle dagliglivet.”
– Alfa og Omega, bind 3, side 322 [PK 609].
”I det reformasjons verk som skal utføres i dag, er det behov for personer som i
likhet med Esra og Nehemja nekter å bagatellisere eller unnskylde synd og som ikke
vil nøle med å hevde Guds ære. De som har stort ansvar i Guds verk, vil ikke tie når
det blir gjort urett, og de vil heller ikke dekke over synden med en kappe av falsk
overbærenhet. De er klar over at Gud ikke gjør forskjell på folk, og at strenghet mot
de få kan bety barmhjertighet mot de mange. De vil også ha klart for seg at den som
vil påtale synd, alltid må være drevet av Kristi sinnelag.” – Alfa og Omega, bind 3,
side 365 [PK 675].
Forslag til samtale
Vi har fått mange store løfter av Herren. Men han tvinger seg ikke innpå oss.
Hvilke valg kan vi gjøre i livet som kan hindre oppfyllelsen av hans løfter til
oss?
Les bønnen i Dan 9,1–23. Hvilke prinsipper kan du anvende på deg selv? Hva
gjorde Daniel, hva var holdningen hans, og hva ba han om? Hva kan ellers
være aktuelt for oss i dag?
I torsdagens avsnitt leser vi et sitat om hvor viktig Guds ord var for Esras
innsats og hvor flittig han arbeidet for å utbre det. Hva kan dette si oss i dag
om den betydningen Guds ord burde ha i vårt liv og vår menighet?
Phylis Odindo hadde smerter i høyrebeinet i 2017. Da det ble uutholdelig, dro hun til sykehuset
i Kisumu, men der var det streik. Phylis fant en liten klinikk uten røntgenapparat. Legen
anbefalte amputasjon, men Phylis, som var enke med en ung voksen sønn, ville ikke ofre beinet,
og dro hjem. Men smertene ga seg ikke, og hun lot klinikken amputere beinet nedenfor kneet.
Tre uker senere ble Phylis svært syk og kunne ikke bevege seg. På det offentlige sykehuset
fikk hun tatt røntgen. Legen sa det hadde gått koldbrann i såret og spredt seg langt ovenfor kneet.
Hun måtte amputere igjen.
Etter amputasjonen skrantet Phylis og mistet motet. Hun ba Anna, lederen for kvinneforum i
menigheten Kenya-Re SDA-menighet, om forbønn.
Da Anna så henne, var hun sikker på at hun lå for døden. Anna ba, og Phylis følte seg bedre og
spurte Anna om å fortsette å be for henne. Anna ville det, og ga henne noe å drikke.
Neste dag kom Anna tilbake med flere andre fra menigheten. Det fortsatte de med. Pastoren og
forstanderne kom også.
Phylis ba: ”Kjære Gud, se i nåde til meg, for jeg har bare en sønn.” Hun hadde oppdratt ham
alene, og etter at mannen hennes døde for 11 år siden, forlot gutten menigheten. Han var sint på
farens slektninger fordi de hadde gitt moren skylden for hans død og tatt fra henne huset og alt de
eide.
Menighetsmedlemmene besøkte Phylis hver dag i de tre månedene hun lå på sykehuset. De
hjalp henne med legeregningene og skaffet sykeforsikring. Da hun kom hjem igjen, fortsatte de å
besøke henne og hjelpe henne.
Noe utrolig skjedde. Åtte pasienter på sykehuset og syv par i nabolaget ba om dåp etter å ha
sett omsorgen som Phylis’ venner viste henne. Da Phylis’ mor kom besøk, ordnet medlemmene
en bønnefrokost for Phylis. Moren hennes ble så imponert at hun sa hun ville bli adventist. Senere
ble hun og en av Phylis’ søstre døpt.
Også Phylis’ sønn ble døpt, og han ble gift i kirka i 2018.
”Jeg takker Gud for at amputasjonen førte sønnen min tilbake til menigheten,” sa hun. ”Jeg har
bare ett bein, men det har gitt oss mange åndelige gaver. Det har ført 25 mennesker til Gud.”
En del av offeret 13. sabbat går til å bygge et SDA-sykehus i Phylis’ hjemby Kisumu. Takk for dine
gaver.