Siden sa jeg at levittene skulle rense seg og komme og holde vakt ved portene,
så sabbatsdagen kunne holdes hellig. Husk meg også for dette, min Gud, og
forbarm deg over meg i din store godhet! (Neh 13,22).
I tiden mellom hendelsene som er beskrevet i kapittel 12 og 13, er Nehemja tilbake
i Babylon. Vi vet ikke vet hvor lenge han var borte, men da han kom tilbake (trolig
rundt 430–425 f.Kr.), var folket i frafall. De hadde inngått pakt med Gud om: a) ikke
å gifte seg med avgudsdyrkere, b) å holde sabbaten nøye og c) å ta vare på tempelet
og personalet der med tiende og offergaver (Neh 10). Men alle tre løftene hadde de
brutt.
Da Nehemja kom tilbake, var jødene slappe i sitt gudsforhold. Folk hadde sluttet å
gi tiende og offergaver, og de hadde begynt å bruke tempelrommene til andre formål,
sluttet å holde sabbaten ordentlig og til og med begynt med inngifte med andre folkeslag
igjen. Verst av alt var det at de lederne han hadde etterlatt, bidro til forfallet.
Nehemja var rystet over endringene. Men i stedet for å godta dem, handlet han igjen
til Guds ære.
Neh 13 innledes med uro for ammonittiske og moabittiske utlendinger/avgudsdyrkere
i deres midte (Neh 13,1–3). Versene handler ikke om å fordrive personer fra en
annen nasjon eller rase som fulgte Gud, men om å sende vekk dem som var av en
annen tro – ikke konvertitter, men avgudsdyrkere. (Se også 5 Mos 23,3–6)
Både Eljasjib og Tobia er kjente personer i Nehemjas bok. Eljasjib var landets øversteprest
og ansvarlig for tempelet. Tobia er nevnt som Nehemjas ammonittiske fiende
som var voldsomt imot hans arbeid i Jerusalem. Alliansen Eljasjib og Tobia tyder på
et familieforhold.
Det er ikke bevart opptegnelser om den ekteskapelige forbindelsen, men vi vet at
Tobia var et jødisk navn (som betyr at ”Herren er god”) og at han derfor mest sannsynlig
hadde jødisk bakgrunn. Konens familie, Arahs etterkommere, antas å ha vært
i slekt med Eljasjibs familie. Og horonitten Sanballat, Nehemjas andre motstander,
hadde en datter som var gift med Eljasjibs barnebarn. Nehemja må ha vært omgitt av
intriger når landets fremste tjenestemenn var i familie med hverandre og rottet seg
sammen mot ham.
I guvernørens fravær lot øverstepresten Tobia få et av de rommene i tempelet som
var satt av til å oppbevare tiende, gaver og offergaver. Tobia fikk permanent opphold
i tempelet. Slik ble han gjort til en av landets ledere. Nehemjas fiender oppnådde det
de hadde ønsket hele tiden: å fordrive Nehemja og ta over selv. Men Nehemja ble
ikke sittende med hendene i fanget.
Lar Guds folk gjennom hele bibelhistorien seg lett føre vill? Hvordan kan vi
unngå den feilen?
LesNeh 13,10–14. Hva prøver Nehemja å rette opp igjen?
Sangerne, portvaktene og andre tempeltjenere måtte gå tilbake til sine egne marker
for å kunne brødfø familiene sine, siden folk ikke sluttet opp om Guds verk. Hele
systemet med tiende og offergaver lå i ruiner. Nehemja måtte begynne forfra. Det å
kaste alt ut av rommet, viser desperasjon.
”De hadde ikke bare vanhelliget tempelet, men også misbrukt offergavene. Dette
hadde bidratt til å undergrave folkets giverglede. De hadde mistet mye av sin iver og
begeistring og hadde liten lyst til å betale tiende. Det kom derfor sparsomt med midler
i tempelkisten. Mange av sangerne og andre som var knyttet til tempeltjenesten,
hadde forlatt sin gjerning i Guds hus og hadde tatt annet arbeid fordi de ikke fikk det
nødvendige underhold.” – Alfa og Omega, bind 3, side 362–363 [PK 670].
Det er fascinerende at hele Juda kom og rettet opp det som var ødelagt. Folket
stilte seg på Nehemjas side mot Tobia og Eljasjib, for de må ha skjønt at Nehemja
gjorde alt han kunne til beste for folket. Dessuten overlot Nehemja oppsynet med
tempelplassen til menn han trodde var trofaste og pålitelige. De fikk i oppgave å
samle inn tiende og gaver, sørge for at varene ble lagret riktig og dele ut til rette vedkommende.
Det ser med andre ord ut til at Nehemja kom og rykket opp det korrupte
ledersystemet med ett slag.
Selv om Nehemja satte trofaste menn over tempelets organisasjon, mistet den
korrupte øverstepresten, Eljasjib, ikke sin stilling, for den gikk i arv i Arons familie.
Hans arbeid i tempelet ble kanskje hemmet da Nehemja overlot noen av øversteprestens
ansvarsoppgaver til andre, men han var fortsatt øversteprest.
Nehemja hadde bedt: ”Husk meg, min Gud, for dette! Stryk ikke ut det gode jeg
har gjort for min Guds hus og for tjenesten der” (Neh 13,14). Hva var menneskelig
ved denne bønnen?
Tempelet kunne ikke fungere uten at det kom inn tiende og offergaver. Da tienden
stoppet, gikk gudstjenesten i tempelet i stå, og hele systemet var i fare. Når
tempelpersonalet så seg om etter andre jobber for å fø familien, kunne de ikke
fokusere på tempelet. Tilbedelsen av Gud ble mindre viktig.
”Tiendesystemet er vakkert i sin enkelhet. Dets kapital er en forholdsvis lik belastning
for rike og fattige. Vi skal gi tilbake i forhold til det Gud har gitt oss av sin
eiendom.
Når Gud krever tiende (Mal 3,10), appellerer han verken til takknemlighet eller
gavmildhet. Selv om takknemlighet bør være hele vårt gudsforhold, gir vi tienden
fordi Gud har befalt det. Tienden tilhører Herren, og han ber oss gi den tilbake til
ham.” – Seventh-day Adventists Believe ... (2. utg., 2005), side 135, 304.
Uten medlemmenes støtte ville menigheten gå i oppløsning, slik det skjedde med
tempelet. Våre gudstjenester ville ikke fungere uten folk som er betalt for å sette av
tid til pastoralt arbeid, planlegging og styring av kirken for Gud. Tilbedelsen av ham
ville også skrante. Og uten tiende og gaver ville evangeliseringsarbeidet gå i stå.
Vi gir også tiende fordi Gud innførte systemet ifølge sitt ord. Det hender at Gud
ikke behøver å forklare hvorfor han innførte noe. Han forventer at vi stoler på at han
er i kontroll. Vi bør finne ut hvordan systemet fungerer, men overlate det til ham.
Hvorfor er tienden så viktig for vårt åndelige liv, og som et mål på vår tillit til
Gud?
Det er ikke lett å stå opp for Gud når man er i mindretall. Gud hadde sagt at sabbaten
skulle være en hellig dag da ingen skulle arbeide. Derfor ville Nehemja sørge
for at budet ble overholdt i Jerusalem. Han følte seg nok moralsk forpliktet til å ta det
standpunktet han gjorde og så handle ut fra det.
Sabbaten ble skapt som skapelsesukens høydepunkt fordi det var en spesiell dag
da folk skulle fornyes og gjenskapes ved å være sammen med Gud på en særlig
måte.
Det har blitt sagt at ”det var mer slik at sabbaten bevarte Israel enn at Israel
bevarte sabbaten.” Poenget er at sabbaten var og er et sterkt middel til å bevare troen
levende i dem som forsøker å holde den ved Guds nåde og nyte de fysiske og åndelige
fordelene dem gir.
LesNeh 13,17–22. Hva gjør Nehemja for å hindre kjøp og salg på sabbaten?
Nehemja er guvernør i Juda og ser det som sin oppgave å håndheve reglene. De var
basert på Guds lov, så han blir lovens vokter, også sabbatens vokter. Kanskje ville
Nehemja ha unngått dette hvis de innflytelsesrike i Juda hadde motsatt seg den korrupsjonen
som øverstepresten innførte. Men storfolket har kanskje vært irritert på
Nehemja fordi han hadde fått dem til å gi tilbake til de fattige tidligere. Derfor hadde
de ikke noe imot de endringene som Eljasjib og Tobia innførte.
Nehemja irettesetter først de fornemste, og så gir han ordre om at portene skal
stenges og bevoktes. Når markedsplassen bare flytter seg ut av byen, innfører han
mer drastiske tiltak og truer med å legge hånd på selgerne neste sabbat. Nehemja må
ha vært mann for sitt ord, for handelsmennene fattet poenget og holdt seg borte fra
da av.
Nehemjas iver for sabbaten er beundringsverdig. Han var så opptatt av at hviledagen
skulle holdes riktig at han lovte å legge ”hånd på” selgere fra andre folkeslag. Med
andre ord ville han ha grepet personlig inn hvis han hadde funnet dem i byen eller
ved portene på sabbaten igjen. Som guvernør hadde han et offisielt ansvar for at
påbudet ble overholdt.
”Nehemja ga dem en alvorlig skrape for deres pliktforsømmelse. ‘Hvordan kan
dere bære dere så ille at og vanhellige sabbaten?’ spurte han strengt. ‘Var det ikke
fordi fedrene deres gjorde slikt, at vår Gud førte all denne ulykken over oss og denne
byen? Og nå øker dere Guds vrede mot Israel ved å vanhellige sabbaten.’ Deretter
påbød han at de skulle lukke portene så snart det tok til å mørkne i portrommene
kvelden før sabbaten, og at de ikke skulle åpne dem igjen før sabbaten var over.
Fordi han stolte mer på sine egne tjenere enn på dem som myndighetene i Jerusalem
valgte ut, lot han dem stå vakt ved portene for å se til at hans ordrer ble fulgt.” – Alfa
og Omega, bind 3, side 363 [PK 671].
Nehemjas advarsel om brudd på sabbaten og andre advarsler mot å bryte den,
hadde nok forplantet seg helt ned til Jesu tid. Dette vet vi fordi evangeliene viser at
Jesus var uenig med de religiøse lederne om riktig sabbatshelligholdelse.
LesMatt 12,1–8; Mark 3,1–6; Luk 6,6–11 og Joh 5,5–16. Hvilket problem blir beskrevet
i disse tekstene, og hvordan kan det gamle Israels historie forklare hvorfor
striden oppsto?
I sin misforståtte iver for at sabbaten ikke skulle bli ”vanhelliget”, var de religiøse
lederne så fanatiske at de hevdet at Jesus, sabbatens Herre (Luk 6,5), krenket den.
Snakk om å overdrive! Det ironiske er at mange av dem uttrykte stor bekymring
for loven, men glemte ”det som veier mer” i loven: ”rettferdighet, barmhjertighet og
troskap” (Matt 23,23).
Hvordan kan vi (som enkeltpersoner og som menighet) unngå å gjøre den samme
feilen som dem, enten det er med sabbaten eller med noe annet vi mener er viktig
for troen?
”Glede i Herren” i Veien til Kristus, side 137–153 [SC 115–126]
”Da han la frem for dem Guds påbud og advarsler og de fryktelige straffedommer
som hadde rammet Israel i fortiden på grunn av denne synden, våknet deres samvittighet.
Det ble satt i gang en reformasjon som resulterte i at straffedommen ble
avverget, og at de i stedet fikk oppleve Guds velsignelse.
Noen blant presteskapet gikk i forbønn for sine hedenske koner og fremholdt
at de ikke kunne få seg til å skille seg fra dem. Men det ble ikke gjort forskjell og
ikke tatt hensyn til rang eller posisjon. De av prestene og lederne som nektet å bryte
forbindelsen med avgudsdyrkerne, ble øyeblikkelig fjernet fra Herrens tjeneste. En
sønnesønn av øverstepresten som hadde giftet seg med en datter av den beryktede
Sanballat, ble ikke bare fjernet fra tempeltjenesten, men ble uten videre utelukket fra
Israel. Nehemja ba: ‘Min Gud, kom i hu hva de har gjort! De har vanæret prestestanden
og prestenes og levittenes pakt.’” – Alfa og Omega, bind 3, side 364 [PK
673].
Spørsmål til drøftelse
Les sitatet ovenfor. Hva synes dere om Nehemjas tiltak, at han ikke gjorde
noen unntak, selv for dem som virkelig lot til å elske sine koner og ikke ønsket
å skille seg fra dem. Tror du Nehemja var for hard, for ubøyelig, og kunne
ha gjort noen unntak? Hvorfor eller hvorfor ikke? Og hvordan kan menigheten
drive menighetstukt i kjærlighet og forståelse og samtidig være konsekvent
og ikke senke normene for Guds sannhet?
Vi vet at det ikke er lovisk i seg selv å holde sabbaten – slik det heller ikke er
lovisk å la være å begjære, stjele eller lyve, men hvordan kan vi unngå at sabbatshelligholdelse
(eller lydighet mot andre bud) blir lovisk? Hvorfor er det
å betrakte korset og det Kristus har gjort for oss som det beste vernet mot
lovtrelldom?
Og hvordan kan vi unngå farene som lurer når man sakte men sikkert inngår
kompromisser, som det Nehemja sto overfor?
De to første studieårene ved Universitetet i Addis Abeba gikk som en vind for Sintayehu. Men
så la en lærer statistikkeksamen til en lørdag. Sintayehu kunne ikke fullføre graden sin uten
ståkarakter. Han ba læreren om å få slippe å ta eksamen på sabbaten. Læreren lo. ”Dette er en
akademisk institusjon,” sa hun. ”Vi kan ikke ta religiøse hensyn.”
Sintayehu var første adventist i familien. Han forklarte situasjonen og ba dem be. Men de
presset ham. Det var hans plikt å ta eksamen, for da foreldrene var døde, skulle han ta seg av seks
yngre brødre og to søstre. En slektning i USA så et smutthull. ”Ta eksamen, og så tar du dåp igjen
etterpå. Det hender de gjør slikt her.”
Sintayehu var døpt som barn på misjonsskolen i Akiki. Han avslo. Dåp er ikke noe man gjør
om og om igjen.” En adventistpastor ba ham også om å ta eksamen. ”Satan prøver å gjøre all din
skolegang til intet.” Men Sintayehu sa: ”Jeg tror Gud vet hva som skjer. Hvis han vet og likevel
tier, så har jeg noe bedre i vente. Jeg venter.”
Sintayehu uteble fra eksamen, og læreren ga ham stryk. Men Sintayehu følte han ikke hadde
noe å tape.
Året etter tok han statistikklassen om igjen med samme resultat. Etter tredje gang ble han
utvist fra universitetet.
Sintayehu fikk jobb på en førskole utenfor Addis. Året etter endret universitetet reglene. Altfor
mange hadde strøket tre ganger. Nå fikk de med godt gjennomsnitt komme tilbake.
Sintayehu tok statistikkurset for fjerde gang. Den forrige læreren hadde sluttet, og han besto
med glans. En adventistskole i Addis ga ham jobb på grunn av hans gode rykte fra førskolen.
Siden tok han en MA og fikk jobb i Adventist World Radio. Nå er han TV-produsent for Adventistkirken.
Sintayehu liker å snakke med adventiststudenter på universitetet i Addis. Mange har sabbatsproblemer.
Han oppfordrer dem til å følge Gud og holde sabbaten, for de har ingenting å tape.
”Vennene mine mente jeg gikk glipp av mye da jeg ble utvist fra universitetet,” sier han. ”De
fikk jobb med en gang. Men nå har jeg det bedre. Hvis de mister jobben eller får andre problemer,
kan de miste alt. Men jeg har ingenting å miste. Jeg har Gud, og han er alt for meg.”