Min Gud! Jeg skammer meg og skjemmes over å løfte ansiktet mot deg, min
Gud! For våre synder er så mange at de har vokst oss over hodet, og vår skyld
er så stor at den når til himmelen (Esra 9,6).
Esra og Nehemja ble ledere i samfunn hvor inngifte med ikke-israelitter var blitt
normen. Begge to var sterkt opptatt av dette, for de ønsket å lede folket til et nært
forhold til Gud. De var klar over den negative innflytelsen ikke-troende eller avgudsdyrkere
kunne ha på israelittene, for de hadde sett de forferdelige følgene gjennom
historien. De kanaanittiske religionene spredte seg over hele Israel til Baal og Asjera
ble tilbedt på alle hauger. De hedenske ektefellene hadde også en negativ innflytelse
på israelittiske familier. Bileam rådet moabittene til å sende sine kvinner til
israelittene for at de skulle vende seg bort fra Gud når de falt for dem. Han fikk rett.
Ektefeller påvirker hverandre, og barnas tro blir berørt.
Hva skal Esra og Nehemja gjøre med Israels inngiftesituasjon? Vil de la det skure
eller motsette seg det? Denne uken skal vi se hvordan de to lederne håndterte problemet.
LesNeh 13,23–25. Hva skjedde, og hvordan forklarer vi Nehemjas reaksjon?
Siden barna ikke behersket arameisk (språket som ble brukt under eksilet) eller
hebraisk, kunne de ikke forstå bibelundervisningen. Dette var et reelt problem fordi
kunnskapen om Guds åpenbaring kunne bli forvrengt eller til og med forsvinne. De
skriftlærde og prestene forklarte stort sett Tora på arameisk for å gjøre forkynnelsen
klar for folket. Men med mødre fra Ammon, Asjdod og Moab som barnas primære
omsorgspersoner, er det ikke rart at de ikke talte fedrenes språk. Vårt språk påvirker
hvordan vi tenker om begreper fordi vi bruker denne kulturens ordforråd. Tap av
det bibelske språket ville ha betydd at de mistet sin særegne identitet. Derfor var det
utenkelig for Nehemja at familiene skulle miste kontakten med Guds ord og dermed
tilknytningen til den levende Gud.
Det Nehemja gjorde, var mest sannsynlig å føre offentlig skam over folket som
en del av den tids foreskrevne straffer. Når det står at Nehemja irettesatte dem og forbannet
dem, er det ikke slik at han brukte dårlig språk og ukvemsord, men heller at
han uttalte paktens forbannelser over dem. 5 Mos 28 beskriver de forbannelsene som
ville komme over dem som brøt pakten. Det er mulig at Nehemja valgte Bibelens ord
for å få dem til å erkjenne sine feil og følgene av sitt valg.
Og når teksten sier at Nehemja slo noen av mennene og ”rev dem i håret”
(Neh 13,25), er det en foreskrevet form for offentlig straff, ikke at Nehemja får et raserianfall.
Dette gjorde han bare mot ”noen av dem,” nemlig lederne som hadde gått
inn for slik oppførsel. Handlingene skulle gjøre dem offentlig til skamme. Nehemja
ville sikre seg at folket forsto hvor alvorlige saken var og hva det ville føre til.
Hvordan skal vi reagere når vi ser det vi mener er feil opptreden i menigheten?
LesNeh 13,26–27. Hva sier dette om bibelhistoriens betydning for å vise oss farene
ved å vike av fra den rette vei?
Salomos valg førte ham dypere inn i synden. Han utformet sin egen ødeleggelse ved
ikke å følge Guds befaling til Israels konger: ”Kongen skal heller ikke ta seg mange
koner slik at han fristes til frafall” (5 Mos 17,17). Salomos liv er et dårlig eksempel:
Han giftet seg ikke bare med mer enn en kone, men som Nehemja påpeker, han
valgte kvinner som ikke tilba Gud.
Befalingen om ikke å gifte seg med hedninger handlet ikke om nasjonalisme, men
avgudsdyrkelse. Bibelen nevner mange som giftet seg med ikke-israelitter. Moses giftet
seg med Sippora, som var midjanitt, Boas giftet seg med Rut, en moabitt. Problemet
for Nehemja var at de giftet seg med kvinner som var av en annen tro eller uten noen
tro. Problemet var at folket på Esra og Nehemjas tid ikke giftet seg med mennesker
som trodde på Gud. Richard M. Davidson skriver dette i Flame of Yahweh: ”Planen for
ekteskapet i Edens hage … forutsatte en helhet der to partnere utfylte hverandre i tro og
andre viktige verdier.” – Side 316. De hedenske konene i denne historien valgte ikke å
avstå fra avgudsdyrkelse. Så Nehemja var kanskje mer bedrøvet enn opprørt over folks
valg, for i hans øyne viste det at de ikke tok sin gudstro på alvor.
Bibelen gir oss eksempler på slik praksis som vil holde oss nær til Gud og styrke vår
lykke. Befalingen om ikke å stå under fremmed åk sammen med personer som ikke
tror, skal hjelpe oss å få et bedre liv og oppmuntre til gjensidig hengivenhet til Gud.
Hvilke prinsipper i disse fortellingene kan hjelpe oss å verne om vår tro og vår
familie?
Folket kom selv til Esra med spørsmålet om blandingsekteskap. Ordene de benyttet
når de omtalte folkene som drev med vederstyggeligheter, viste at de kjente toraen,
for listen er hentet rett ut av bibelhistorien. Interessant nok kom de sivile lederne
til Esra med nyheten, for nasjonens åndelige ledere, prestene og levittene, var også
skyldige i overtredelsen.
”Mens Esra var opptatt med å undersøke hva som var årsaken til fangenskapet i
Babylonia, fant han at Israels frafall i alt vesentlig skyldtes at de hadde blandet seg
med hedenske folkeslag. Han innså at de kunne ha unngått mange sørgelige og ydmykende
erfaringer hvis de hadde rettet seg etter Guds påbud om å holde seg atskilt
fra nabofolkene. Derfor ble han svært oppbrakt da han fikk vite at fremtredende
menn, til tross for erfaringene i fortiden, hadde våget å overtre de lover som var gitt
til vern mot frafall. Han tenkte på hvor god Gud hadde vært mot dem da han lot dem
vende tilbake til deres fedreland, og ble overveldet av rettferdig harme og sorg over
deres utakknemlighet.” – Alfa og Omega, bind 3, side 329 [PK 620].
Ordet ”skille seg” brukes om motsatte enheter. Det betegner faktisk totale motsetninger.
Med denne uttalelsen erkjente folket at de hadde kjent til Guds befaling om
å holde seg unna falske religioner. De forsto at ingen kunne si at han/hun ville gifte
seg med en som ikke ville påvirke ekteskapet eller barneoppdragelsen med sin tro.
De skjønte hvor alvorlig situasjonen var blitt.
Hva kan vi gjøre for å bevare troen i vårt hjem og i familien, selv om vi har valgt
feil?
LesEsra 10. Hvordan taklet Esra og lederne blandingsekteskapene?
Hele forsamlingen besluttet seg for å sende vekk de fremmede konene. Utrolig
nok ble planen godtatt også av de som var gift med dem, bortsett fra de fire som
er nevnt ved navn i Esra 10,15. Jødene lovte å sende vekk sine ektefeller, og det
tok tre måneder å gjennomføre planen. 111 jødiske menn skilte seg fra sine koner
(Esra 10,18–43). Det siste verset (Esra 10,44) sier at noen av blandingsekteskapene
var barnefamilier. Å sende vekk mødrene fra barnefamilier virker verken fornuftig
eller rett for oss. Men vi må huske at dette var en spesiell tid da Gud begynte forfra
med jødefolket, og de med ham. Å følge Gud fullt ut krevde radikale tiltak.
De ordene som brukes i Esra 10,11; Esra 10,19, ”skill dere fra” (badal) og ”sende fra seg”
(yatza), er ikke brukt om skilsmisse andre steder i Skriften. Esra kjente til det vanlige
ordet for skilsmisse, men han brukte det ikke. Han betraktet ikke ekteskapene
som gyldige etter at det viste seg at de var lovstridig. Ekteskapet ble altså opphevet
fordi det var i strid med loven. Prosessen var oppløsning av et ugyldig ekteskap.
Men vi får ikke vite hva som skjedde med konene og barna og den innvirkningen
det hadde på samfunnet. Etter tidens skikk vil de tidligere ektemennene ha sørget
for overføringen av sine tidligere koner og deres barn. Konene ville normalt ha gått
tilbake til sine foreldre.
Med tiden begynte noen jødiske menn igjen å gifte seg med ikke-troende, og kanskje
hentet noen hjem konene de hadde sendt vekk. Når resultatet ikke ble varig,
skyldes det menneskenaturen og vårt vekslende gudsforhold. Selv de av oss som
mener vi er sterke i troen, har tider da gudsforholdet er mindre intenst og vi ikke
vandrer så nært ham. Vi mennesker har vanskelig for å la Gud beholde førsteplassen.
Hvordan har det vært å oppleve perioder med ”mindre engasjement for Gud”?
Hva har du lært av det?
Fra det vi har sett i Esra og Nehemja, er det klart at Gud tar ekteskapet på alvor, og
det skal vi også gjøre. Vi bør tenke gjennom en mulig ekteskapspartner under bønn,
og ta Gud med på råd. Vi bør være trofaste mot hans prinsipper, for de kan beskytte
oss mot mye sorg og elendighet.
Les om hvordan Paulus håndterte problemet når en kristen hadde en ikke-troende
ektefelle. Les 1 Kor 7,10–17. Hvordan bør vi håndtere blandingsekteskap i dag?
Det finnes ikke noe bibelsted som sier hva vi skal gjøre med blandingsekteskap.
Det ville være uklokt og mot tekstens prinsipper å insistere på at skilsmisse fra
den ikke-troende er riktig vei å gå bare fordi det ble gjort slik under Esra. Esras
og Nehemjas situasjon var et spesielt tilfelle og etter Guds vilje (Esra 10,11) fordi
hele folkets fremtid og tilbedelse sto på spill. De holdt på å miste sin identitet som
tilbedere av den sanne Gud. Vi vet at den jødiske bosetningen på øya Elefantine i
Egypt (samtidig med Esra og Nehemja) tillot blandingsekteskap. Man fikk en blandingsreligion
med Jahve og hans hedenske ledsagerske, gudinnen Anat.
Dessuten var den messianske linjen i fare. Derfor bør denne engangshendelsen
ikke betraktes som en oppskrift for å bryte opp ekteskap og familier når en kristen
gifter seg med en ikke-troende. Men historien viser at Gud legger stor vekt på felles
tro i ekteskapet. Satan gleder seg når vi blir gift med en som ikke oppmuntrer til
troskap mot Gud, for han vet at hvis begge ektefeller er av samme overbevisning,
står de sterkere i sitt misjonsarbeid for Gud enn om bare en av dem er tro mot ham.
Bibelen råder oss til å unngå blandingsforhold (2 Kor 6,14), men vi finner også
steder hvor de som har valgt annerledes, møter Guds nåde. Gud gir dem som har
giftet seg med ikke-troende, kraft til å være trofast mot Gud og ektefellen. Gud forlater
oss ikke når vi gjør ting i strid med hans vilje, og hvis vi ber ham om hjelp, gir
han hjelp. Dette betyr ikke at vi gjør hva vi vil og forventer at Gud skal velsigne oss
likevel, men at han alltid hører oss når vi kommer til ham med et behov og et ydmykt
sinn. Uten Guds nåde ville det ikke være håp for noen av oss, for vi er alle syndere.
”En nødvendig reformasjon” i Alfa og Omega, bind 3, side 362–367 [PK 669–678].
”Når Gud gir mennesker en oppgave, er det en kristenplikt å skjøtte den med flid. De
bør benytte de anledninger Gud gir til å sette i verk hans vilje, og de vil oppnå store
resultater hvis de handler raskt og bestemt. Men hvis de nøler eller forsømmer anledningen,
vil de lide nederlag, og Gud vil bli vanæret. Hvis lederne i Guds verk viser
mangel på iver og er likegyldige og ubesluttsomme, blir menigheten også likegyldig,
sløv og forlystelsessyk. Men hvis de har fattet et hellig forsett om å tjene Gud og
ham alene, vil det føre til enhet, håp og pågangsmot.
Guds ord er fullt av skarpe og slående kontraster. Synd og hellighet eksisterer
side om side, så vi kan sky det ene og si ja til det andre. De samme kapitlene som
fremstiller Sanballat og Tobia som hatefulle, falske og forræderske, forteller også om
Esra og Nehemja som viste storsinn, fromhet og selvfornektelse. Vi kan selv velge
hvem vi vil ligne. De fryktelige følgene av å overtre Guds bud er en kontrast til velsignelsene
som kommer av lydighet. Vi må selv avgjøre om vi vil lide under det ene
eller glede oss over det andre.” – Alfa og Omega, bind 3, side 365–366 [PK 676].
Forslag til samtale
Når vi leser disse historiene, ser det ut til at mange ikke hadde noe gudsforhold
og valgte hedenske koner av den grunn. Esra overlater dem ikke bare til
seg selv, han prøver å irettesette og få dem til å endre kurs. Men lyktes det?
Forandret de seg da oppførselen endret seg? Ga det dem et bedre gudsforhold?
Hva tyder på at mange ikke forandret seg? Hva sier dette om hvor viktig
sinnets omvendelse er?
Hvordan kan vi hjelpe medlemmer i vår menighet som sliter med følgene av
ukloke ekteskap?
Guds prinsipper er evige og absolutte, men det er stor forskjell på kulturer.
Hvorfor må vi ha dette i bakhodet når vi prøver å anvende Guds prinsipper i
vårt eget liv og vår situasjon?
Patrick Kayend Omughamay (32), Den demokratiske republikken Kongo
Patrick var eldst i en familie med ni barn i Kinshasa. Da moren døde, fikk fjortenåringen
ansvaret for søsknene. Han gikk fra dør til dør og tigget. Naboene avviste ham, de trodde han
var en trollmann. Året etter kom han på barnehjem, men da han var 21 år, var han tilbake der han
kom fra.
De to neste årene var vanskelige. Fremtiden virket håpløs. Lyspunktet var kirken, der han gikk
hver sabbat. Moren hadde vært adventist.
En adventistlege sa han ville hjelpe alle som hadde en forretningsidé. Patrick ville starte
internett-kafé. Det var for dyrt, men han fikk 50 dollar. Patrick ga tiende først. Nå hadde han 45 dollar.
Han kjøpte en stor paraply, et bord og to mobiltelefoner som bare kunne ringe ut. Bordet satte han
i gata med skiltet ”Offentlig telefon” foran. Folk fikk låne telefonene mot betaling.
”Hva slags forretning er dette?” sa naboene. ”Det går aldri.”
Overskuddet var bare 2,50 om dagen. Så han lånte en motorsykkel og tilbød seg å kjøre folk
om kveldene. Etter en stund hadde han 300 dollar.
En pastor ba om løfter til en møteserie i Kinshasa. Patrick lovte 200 dollar. Naboene ristet på
hodet.
En dag kom en fremmed og tilbød ham en laptop for 120 dollar. Patrick kunne bare tilby 80 og
fikk den for det. Dagen etter kom en annen fremmed og spurte om han kjente noen med en laptop.
”Min venn er villig til å betale 600.”
Da vennen fikk se at laptopen fungerte, spurte han om prisen. ”600 dollar,” sa Patrick.
”Du får 550,” sa mannen. ”Solgt!” sa Patrick.
Han oppgraderte telefonbordet til telefonkiosk og begynte å tilby pengeveksling i tillegg til
telefontjenester. Snart tjente han 300 til 400 dollar i uka. Senere igjen 2000 dollar.
Patrick kjøpte barnehjemmet der han hadde bodd. I dag har han og hans kone seks barn på
barnehjemmet og driver en barneskole der. Gatebarn får gratis måltider, og enker får 50 dollar til
å starte en liten forretning.
Takk for offeret i 2016 som bidro til barnesabbatsskolerom i tre kirker i Kinshasa. En del av offeret
dette kvartalet går til å hjelpe Kinshasa Adventistklinikk.