Da jeg hørte dette, satte jeg meg ned og gråt. Jeg sørget i flere dager. Jeg fastet
og ba til himmelens Gud. Jeg sa: Å, Herre, himmelens Gud, du store og skremmende
Gud, som holder pakten og viser kjærlighet mot alle som elsker deg og
holder dine bud (Neh 1,4–5).
To grupper av fanger har vendt tilbake til Juda, i alle fall en delvis oppfyllelse av
Guds løfter til folket.
Men Gud forbereder en ny gruppe utvandrere. Den siste gruppen fanger skal løse
et problem. De to første gruppene kom tilbake for å gjenreise Jerusalem og fullføre
en del av prosjektet ved å fullføre tempelet, men resten av byggearbeidet stoppet da
nabofolkenes motstand tiltok. Folket fra omegnen ville ikke at israelittene skulle
bygge byen og murene, for de var redde for at de kunne bli en like mektig nasjon
som før (Esra 4,6–24). Israelittenes hjemkomst ble oppfattet som en trussel, som
de var fast bestemt på å forhindre. Men Gud kalte ikke sitt folk for så å forlate dem
mens de gjorde det han hadde bedt dem om.
Han forberedte en annen mann til å utføre sin vilje. Han het Nehemja, og nå vil vi
se vi på ham og hans arbeid for Herren.
Nehemjas bok åpner litt slik Daniels bok gjorde det (les Dan 1,1–2): med dårlige
nyheter. Ja, mange hadde dratt hjem, men det gikk ikke så bra der.
LesNeh 1,1–4. Hvorfor var Nehemja nedtrykt? Hvordan reagerte han på de dårlige
nyhetene?
Noen jøder som ble tatt til fange for lenge siden, ble ført til Susa, et av Perserrikets
fire administrative sentra, der Nehemja var munnskjenk på slottet. Uttrykket
”Hanani, en av brødrene mine” viser trolig til hans bror av blodet fordi det er en
lignende, men mer familiær omtale av Hanani i Neh 7,2, selv om det også kan
være en omtale av en vanlig israelitt. Samtalen med Hanani fant trolig sted mellom
midten av november og midten av desember 445 f.Kr., ca. 13 år etter at Esra dro
til Jerusalem. Hanani melder at situasjonen i Jerusalem er alvorlig. Folket har ikke
kunnet gjenreise byen, og fienden hadde revet bymurene, så den var forsvarsløs.
Nehemja har nok hørt rykter om at samaritanene hadde ødelagt bymurene, men
det var først nå han fikk vite noe sikkert. Kong Artaxerxes knuste selv de tilbakevendtes
håp ved å stoppe fremdriften i byggearbeidene etter at folkene på den andre
siden av elva klaget (Esra 4).
Selv om tempelet var gjenreist, fungerte det ikke optimalt når de som skulle stå
for tempeltjenesten, ikke kunne bo i Jerusalem. Nyhetene gjorde Nehemja nedstemt:
Jødene hadde ikke æret Gud enda det var derfor de hadde kommet tilbake. De hadde
forsømt Guds hus og den hellige by av frykt for fienden og undertrykkelsen.
Dermed legger Nehemja saken frem for Gud. Han klager ikke over at de i Juda
mangler tro eller er feige, men han godtar heller ikke situasjonen. Nehemja begynner
å be og faste.
Da han fikk den dårlige nyheten, gråt Nehemja og fastet og ba. Hva bør dette
lære oss om betydningen av å legge ting frem for Gud?
Nehemjas bønn er vakkert bygget opp. Den forteller om Guds storhet, deres egen
syndighet og avslutter med et rop om hjelp. Bønnen ligner Daniels bønn (Dan 9), og
det er mulig at Nehemja kjente den bønnen. Merk at Nehemja ikke begynner med et
rop om hjelp. Han sier først sannheten om hvem Gud er, som stor og skremmende.
Han peker også på at Gud holder sin pakt og er barmhjertig mot dem som elsker
ham, som om han vil minne Gud om at han alltid har vært trofast og ikke kan være
annerledes.
Bønnen er bygget opp på en bestemt måte (se ovenfor) og setter fokus på vers 8,
som sier at Nehemja nevner Guds løfter. Han sier: ”Husk!” Med andre ord: Husk
Gud, at du lovte at du vil spre oss når vi er utro, men at du også lovte å føre oss
hjem og gjenreise alt. Siden det første har skjedd, er det på tide å oppfylle det andre
fordi vi kommer tilbake til deg. Nehemja er ikke redd for å gjøre krav på Guds løfter
og minne ham om dem. Det er jo ikke slik at Gud ikke vet om eller husker hva han
har lovet. Nei, han gleder seg over at vi gjør krav på hans løfter. Han vil vi skal tro
på dem og legge dem frem for ham. Ved å sette ord på det Gud har lovet oss, kan vi
styrkes i vår egen beslutning om å stole på løftene, spesielt når alt virker håpløst.
Hva er noen av Guds løfter som du kan gjøre krav på akkurat nå? Hvorfor er det
viktig aldri å slutte å gjøre krav på disse løftene?
Neh 1,11 sier at Nehemja er kongens munnskjenk. For oss kan jobben virke
ubetydelig, men munnskjenker kunne ha stor innflytelse, for de hadde alltid adgang
til kongen. Munnskjenken smakte på kongens drikker, så kongen ikke skulle bli syk
eller dø. Herodot sier at perserne regnet munnskjenkene for høytstående embetsmenn.
For eksempel var den assyriske kongen Asarhaddons munnskjenk også hans
statsminister. Så Nehemja hadde en høy stilling i riket, og med sin adgang til kongen
ber han Gud bruke ham til å snakke med kongen om forholdene i Juda.
LesNeh 2,1–8. Hva skjedde da Nehemja hadde bedt og fastet?
Bønnen blir besvart i måneden nisan, omkring april 444 f.Kr. Fire måneder er gått
siden Hanani og jødene kom med foruroligende nyheter om Jerusalem til Nehemja.
I fire måneder ba Nehemja og fastet, og det kunne virke som om Gud ikke svarte.
Men Guds tidsplan er perfekt. Han forberedte kongen til å høre Nehemja og å gi et
positivt svar.
Det var ikke ofte man lot munnskjenken ta fri fra pliktene så han kunne være
guvernør i et annet land. Gud talte gjennom Nehemja og påvirket perserkongen
Artaxerxes 1 så han gjorde Nehemja til guvernør (stattholder) over Juda. Omtalen av
dronningen tyder på at det kan ha vært en privat anledning, for hun var ikke alltid til
stede ved formelle banketter. Nehemja nevner ikke Jerusalem med det samme for å
unngå at kongen skal være forutinntatt, men han kommer med en følelsesladet appell
om noe som opptar ham personlig. Når stedet blir nevnt, har han allerede kongen på
sin side.
Hvilke likheter er det mellom Nehemjas stilling ved dette hoffet og Daniels stilling
i Babylon? Hva sier det om Nehemja at kongen virker så positivt innstilt til
ham?
Kongen sendte brev med Nehemja til horonitten Sanballat og ammonitten Tobia
som var høye tjenestemenn i provinsen bortenfor Eufrat, for å bane vei for det
Nehemja skulle gjøre. Dessuten ga kongen Asaf, vokteren for kongens parker, beskjed
om å gi Nehemja alt det tømmeret han trengte for å gjenreise byen, murene og
tempelportene.
LesNeh 2,9–10. Hva sier dette om den motstanden Nehemja og jødene kom til å
møte?
Nehemja kom til Jerusalem en gang i år 444. Motstanden melder seg før Nehemja
forsøker noe som helst, for forespørselen til guvernørene skaper problemer. Tobia
er et jødisk navn som betyr ”Herren er god” (sønnen Johanan hadde også et jødisk
navn, ”Herren er nådig”), men han var guvernør i Ammon. Så Jerusalem var omgitt
av fiender: Sanballat, guvernøren i Samaria i nord, Tobia, guvernøren i Ammon i
øst og araberen Gesjem (Neh 2,18–19) i sør, som tok seg av Edom og Moab. Det er
uheldig at ledelsen i regionen unngikk Nehemja fordi han var opptatt av de undertryktes
ve og vel. Bøller trives ikke når lykken smiler til dem de vil skremme.
Men Nehemjas ”ankomst til Jerusalem med militær eskorte viste at han var kommet
i et eller annet viktig ærend. Det vakte derfor straks motvilje hos de hedenske
stammene som holdt til i nærheten av byen. De hadde ofte vist sitt fiendskap mot
jødene ved å plage og fornærme dem. I spissen for disse illgjerningsmennene stod
Sanballat fra Bet-Horon, tjenestemannen Tobia fra Ammon og araberen Gesjem.
Helt fra første stund voktet disse lederne med kritiske øyne på alt det Nehemja
foretok seg, og prøvde på alle mulige måter å krysse hans planer og hindre ham i
arbeidet.” – Alfa og Omega, bind 3, side 340 [PK 635].
Hvilke andre bibelhistorier viser at de som ble kalt av Gud til å gjøre hans vilje,
møtte motstand? Snakk om det i gruppen på sabbaten.
Herren hadde kalt Nehemja til oppgaven og ville gi ham alt han trengte. Nehemja
gikk i gang, utrustet med kunnskapen om Guds løfter og vissheten om å være kalt
av Gud. Men han gikk forsiktig frem og i ba regelmessig. Så han tenkte seg om, selv
om han visste at Gud var med ham.
LesNeh 2,11–20. Hva gjør Nehemja for å forberede seg på gjenoppbyggingen av
muren?
Lærdom for ledere:
Nehemja forteller ikke noen hva ”Gud hadde lagt meg på
hjertet å gjøre for Jerusalem” (Neh 2,12). Ikke nok med at han ikke forteller det til
fienden, han sier det heller ikke til de jødiske lederne. Hans oppdrag er å rekognosere
og finne ut hva som må gjøres.
Før Nehemja legger frem noe, gjør han leksene
sine og planlegger alt arbeidet som skal til.
Når Nehemja taler om oppgaven,
skisserer han først hva Gud har gjort for denne ekspedisjonen så langt, og så føyer
han til kongens ord. Han oppmuntrer før han ber om engasjement. Det er et rent
mirakel at jødene tar så godt imot budskapet og bestemmer seg for å bygge til tross
for motstanden som venter. Gud hadde ikke bare forberedt kongen med Nehemjas
bønner og faste, men også jødefolket, slik at de viser mot og vilje.
Våre ord viser hvem vi er og hva vi virkelig tror på. Nehemja har det med å
oppmuntre folk. Han er ikke redd for å ta Gud med i alt han sier og ærer ham også
når folk ler av ham. Nehemja kjenner fiendenes forakt, men han legger ikke noe
mellom eller holder Gud utenfor samtalen. Som Josef i Egypt mange år før, er
Nehemja ikke redd for å opphøye Gud overfor folk som ikke tror på ham.
Tenk gjennom ”Til Jerusalem med kongelig fullmakt” i Alfa og Omega, bind 3, side
335–339 [PK 628–634].
Nehemja var en bønnens mann: ”Nehemja hadde ofte utøst sin sjel i bønn til Gud for
sitt folk. Men da han bad denne gangen, begynte en hellig plan å ta form i hans sinn.
Han ville selv påta seg å lede gjenoppbyggingen av Jerusalems murer og gjenreise
Israels nasjonale styrke, hvis han bare kunne få kongens samtykke og sikre seg de
nødvendige materialer og hjelpemidler. Derfor bad han Herren om at kongen måtte
vise ham velvilje så planen kunne lykkes. ‘La din tjener ha lykken med seg i dag,’
bad han, ‘og la meg møte barmhjertighet hos denne mannen!’ I fire måneder ventet
Nehemja på en gunstig anledning til å legge frem sin sak for kongen.” – Alfa og
Omega, bind 3, side 336 [PK 629, 630].
Forslag til samtale
Apropos onsdagsspørsmålet: Hva betyr det at gjennom hele Bibelen har de
som er kalt av Gud, møtt stor motstand? Ja, hva betyr det at det skjedde i nesten
alle tilfellene? Kanskje kunne et bedre spørsmål være: Hvilke eksempler
kan du finne på en som ble kalt av Gud for å gjøre hans vilje, men ikke møtte
motstand? Hva har dette å si for betydningen av ikke å bli motløs når vi møter
stor motstand mens vi gjør det vi tror Herren har bedt oss om?
Les Neh 2,18. Hva sier dette om den kraft som kan ligge i et personlig vitnesbyrd,
og hvordan det gjorde utslaget for å få det positive svaret som Nehemja
fikk av de andre jødene?
Hverken Esra eller Nehemja kunne ha gjort noe uten kongens hjelp. Guds
menn samarbeidet med de politiske myndigheter, som var hedninger. Hva
kan dette lære oss som en menighet om når og hvordan vi kan stå sammen
med politiske myndigheter, hvem de enn er? Og hvorfor må menigheten være
forsiktig når den gjør dette?
Les Nehemjas bønn (Neh 1,1–11) i gruppen. Hva kan du hente der som kan gi
deg et dypere forhold til Gud? Hva lærer den om overgivelse, bekjennelse og
å gjøre krav på løfter?
Francis Ndacha har ført 800 til dåp i Kenya. Men han er bare 32 år og ikke ansatt av Adventistkirken.
Er det mulig?
Francis gikk ikke i noen kirke som barn i Nyeri i Kenya. Som ung mann begynte han å selge
brukte sko i Kitale og fikk venner i en ikke-kristen religion. En dag gikk han til et møte mellom
tre predikanter fra denne religionen og fem kristne predikanter. Francis ble rystet da de ikke-kristne
talte om gode og dårlige ånder. Han nektet å tro at det fantes gode demoner.
Etter samtalen spurte Francis predikantene hvilken kirke de tilhørte. ”Syvendedags-adventistene,”
sa en av dem. Francis hadde ikke hørt om dem. En gammel skoselgerkollega sa: ”Det er en
satanisk menighet. De lærer folk om dyr med horn på hodet.” Huff, tenkte Francis.
Åtte måneder senere fulgte Francis enda en slik debatt i en uke. Adventistene la frem bibelstudier,
og Francis ble overbevist. Han og tre andre ble døpt.
Nå var han 20 og ville forkynne Jesus. Han kjøpte bøker og DVD-er for å lære. Året etter
solgte han skoforretningen og begynte å reise fra by til by, han talte på gatene og diskuterte med
ikke-kristne predikanter. Når folk ba om dåp, sendte han dem til Adventistkirken.
”Kristus gjør mange mirakler når vi forkynner,” sa Francis. ”Femti har bedt om dåp den siste
måneden.”
I juli 2018 deltok han i en dialog i en by der mange hadde sluttet seg til den ikke-kristne religionen.
Da de hørte Francis sammenligne denne læren med Bibelen, kom mange tilbake til Jesus.
Dette gjorde en øvrighetsperson sint, og Francis ble kastet i fengsel. Folk samlet seg utenfor
politistasjonen og forlangte ham løslatt. ”La ham tale,” sa de. ”Nå har vi lært sannheten å kjenne.”
Fem timer senere var Francis fri.
Nå begynte han å legge vekt på profetier. 27 ble døpt, og en mann med ikke-kristen bakgrunn
er nesten ferdig med bibelstudiene og skal bli døpt. ”Jeg så hva de ikke-kristne gjorde. De brukte
makt og arresterte ham. De er ikke oppriktige.”
Francis reiser rundt sammen med kone og to små barn, samt flere adventistvenner som hjelper
ham. Ingen behøver være pastor for å forkynne Jesu gjenkomst, sier han.