Velsignet er Herren, våre fedres Gud, som ga kongen den tanken at han skulle
pryde Herrens hus i Jerusalem (Esra 7,27).
Kaller Gud hver enkelt til en bestemt oppgave? Er det noe som gjør noen mer kvalifisert
til en oppgave enn andre? Er disse kriteriene forskjellige hos mennesker og hos
Gud? De fleste vil nok si ja, spesielt til de to siste spørsmålene. Noen ganger forbereder
Gud oss på en bestemt oppgave via utdanning eller livserfaringer. Andre ganger
velger han oss til tjeneste bare fordi vi er villige og ydmyke. Men det er ikke alltid
lett å vite hva Guds kall er i vårt liv, vel? Likevel er Bibelen full av historier om
mennesker som Gud valgte til en bestemt oppgave.
Interessant nok kalte Gud Esra og Nehemja til en bestemt oppgave: å gjenreise det
som lå i ruiner. Men gjenreising i dette tilfellet omfattet ulike oppgaver. De skulle
føre folk tilbake til Jerusalem og gjenreise tempelet og byen. Samtidig skulle de lære
folket om Gud og fremfor alt føre dem tilbake til et forpliktende forhold til ham. Det
var et stort og viktig kall.
Vi kunne også finne andre grunner.
Men det er ett vers som kanskje best viser hvorfor Esra fikk denne oppgaven.
Hva sier Esra 7,10 om ham? Hvordan kunne Esra ha ”forberedt” eller ”lagt” sitt
hjerte for å søke ”Herrens lov” og å gjøre det?
Ordet for ”lagt” er kun. Det kan oversettes med ”forberedt, lagt, være fast, å gjøre
fast, være stabil eller sikker.” Det virker som om denne setningen betyr at Esra gikk
fullt og helt inn for å søke Gud.
Da Esra kom til Jerusalem, var han et eksempel på troskap mot Gud, og han lærte
Guds ord i byen i 13 år. Han kan ha følt at han ikke gjorde noen forskjell i de 13
årene, men da murene var ferdige, kalte folket sammen til møte – ikke av tvang, men
fordi de ønsket å gjøre det. Guds ord gjennom Esra hadde slått rot.
Nehemja elsket Gud og folket. Han ble urolig da han fikk vite at arbeidet i Jerusalem
hadde stoppet opp. Nehemja brant for saken, og som Esra meldte han seg frivillig.
Gud besvarte deres bønner og ønsker. Noen ganger tror vi at hvis vi brenner for
noe, kan det ikke være fra Gud, for han vil bare gi oss vanskelige oppgaver som vi
kanskje ikke har lyst på. Men hvis vi vandrer med Gud, er ønsket om å gjøre noe vi
liker, ofte gitt Gud. Gud vil vi skal brenne for det vi gjør for ham.
Hvordan har du opplevd at Gud kaller deg til å gjøre noe du liker?
I det første studiet dette kvartalet så vi hvordan Gud kalte Serubabel (ca. 538 f.Kr.)
og Esra (457 f.Kr.) til spesielle oppgaver. I det andre studiet så vi på Guds kall av
Nehemja (444 f.Kr.). Vi må forstå at disse kallene var i harmoni med Guds forutviten.
For eksempel ble Serubabel inspirert til å utføre en bestemt oppgave som svar på
at de 70 årene med fangenskap som Jeremia hadde profetert, var slutt.
I hvilket år ble Esra kalt til tjenesten? Det var det året kong Artaxerxes utstedte et
dekret. Hvorfor er dette året viktig i profetiene? Les Dan 9,24–27.
”Fra den tid et ord går ut om å gjenreise og bygge Jerusalem, inntil en Salvet, en
Fyrste, står fram, skal det gå sju uker og sekstito uker” (Dan 9,25, NBK). Den siste
uken i denne profetien er nevnt i vers 27. En uke er syv dager, så en profetisk uke
er syv år (4 Mos 14,34; Esek 4,5–6). Derfor taler profetien om 70 uker, altså 490 år.
Spørsmålet blir: Når begynner de 70 ukene i profetien? Teksten sier det skal regnes
fra det tidspunktet dekretet gis om å gjenreise og bygge Jerusalem.
Det kom i alt tre dekreter om gjenopprettelsen av jødefolket. Både Kyros, Dareios
og Artaxerxes befalte gjenreisninger. Men bare Artaxerxes’ dekret inneholder
omsorg for selve byen Jerusalem, og bare dette dekretet er knyttet til lovprisning av
Gud for hans inngrep (Esra 7,27–28).
Vi teller begynnelsen på profetien om 70 uker fra 457 f.Kr., det sjuende året til
kong Artaxerxes 1, som nevnt i Esra 7,7–26. Og fordi året 457 f.Kr. også er starten
på den 2300 dager lange profetien i Dan 8,14 (se morgendagens studium), er dette
dekretet utgangspunktet for disse to profetiene. De sytti ukene ender i år 34, som
er da forkynnelsen av evangeliet gikk til hedningene (markert med forfølgelse av
urkirken og Stefanus’ martyrdød). Midt i den siste uken er da år 31, da Jesus døde på
korset.
Se gjennom profetien i Dan 9,24–27. Hvordan åpenbarer den Jesu virke? Hvordan
bør en slik profeti styrke vår tro?
Ordet ”bestemt” i Dan 9,24, ”sytti uker er bestemt,” betyr bokstavelig talt ”sytti
uker er kuttet av.” Selv om ordet oversatt som ”bestemt” ikke brukes andre steder
i Bibelen, er det funnet i jødisk litteratur, og det betyr å ”kutte av” fra noe som er
lenger. Siden Dan 8 presenterer profetien på 2300 år, som ikke er gitt noe utgangspunkt
i Dan 8, følger det logisk at når neste kapittel (Dan 9) skriver om 490 år som
”bestemt” eller ”tilmålt”, kan de bare være ”tilmålt ” av de 2300 profetiske årene i
forrige kapittel. For hva kan denne perioden bli ”kuttet av” fra, om ikke en annen og
lengre tidsprofeti?
Tolkningen av begge profetiene ble gitt av Gabriel (se Dan 8,16; Dan 9,21).
Den eneste delen av synet som ikke ble forklart i Dan 8, var synet om de 2300 kvelder
og morgener (noen ganger oversatt som ”dager”) i Dan 8,14.
Dan 8 inneholder synet og en delvis tolkning av
det, mens Dan 9 bare har en tolkning, i dette tilfellet tolkningen av den eneste delen
av Dan 8 som ikke ble forklart – nemlig den 2300 dager lange profetien i Dan 8,14,
den ene delen av synet som Daniel ikke hadde forstått (se Dan 8,27).
Informasjonen i Esra fyller ut det som mangler i profetiens forutsigelser i Daniel,
nemlig når man skal regne profetisk tid som fører frem til viktige sider ved Kristi verk.
Mange taler om Guds utvelgelse av oss eller hans valg av oss til å gjøre noe. Det
finnes mange slags tanker om hva valget går ut på. Hva sier Bibelen om utvelgelsen?
LesRom 8,28–29. Hva kaller Gud oss til? Hva velger han oss til?
Avsnittet sier tydelig at Gud forutbestemte mennesker til å bli formet etter hans
Sønns bilde. Det sier ikke at Gud forutbestemmer oss, hverken til å bli frelst eller
fordømt, eller at vi ikke har noe valg selv. Med andre ord: Utvelgelsen har vår
forvandling for øye. Vi skal forvandles så vi gjenspeiler Guds Sønn. Denne forvandlingen
blir vi lovet i neste vers (Rom 8,30), der Paulus sier at alle som Gud har kalt,
har han kjent rettferdig og herliggjort. Så vi skal ikke forvandle oss selv, for Gud
lover å forvandle oss ved sin kraft.
LesRom 9. Hva slags utvelgelse eller kall er beskrevet i kapitlet?
Paulus skriver om Guds utvelgelse til en bestemt oppgave. Israelittene ble valgt til å
føre budskapet om Gud ut til verden. Uttrykket ”Jakob elsket jeg, men Esau hadde
jeg uvilje mot” (Rom 9,13) blir ofte misforstått som at Gud bare elsket en av brødrene.
Her sier Paulus imidlertid at Jakob ble utvalgt, men ikke Esau. Hva ble Jakob
valgt til? Å være far for israelittene. Så det er to slags utvelgelse. Først velger Gud
hver eneste en av oss til frelse og vil at vi skal forvandles til Jesu bilde. Dessuten
velger Gud noen mennesker til bestemte oppgaver.
Hvorfor bør det være oppmuntrende å vite at du ble forutbestemt til frelse? Men
hvorfor betyr det ikke at valgene dine ikke kan føre til at du mister den frelsen
Gud tilbyr?
Hvis vi er kalt av Gud, kan vi likevel fritt velge å ta imot eller avvise kallet, akkurat
som vi fritt kan ta imot eller avvise frelsen han tilbyr alle. Han kan føre oss til en
bestemt situasjon, men vi kan velge ikke å følge hans ønsker. Ja, han vil vi skal gjøre
bestemte ting for ham, like mye som han kaller oss til å bli som ham. Guds valg til
en bestemt oppgave er en del av planen for vår frelse. Når vi gjør det han kaller oss
til, åpenbarer vi ektheten i den frelsen han har tilbudt oss.
Kong Saul fikk være konge. Men han overga seg aldri helt til Gud, til tross for den
oppgaven han fikk. Å være kalt av Gud til en spesiell oppgave betyr ikke at man blir
grepet av Gud. Vår frihet avgjør, og følger vi ikke Guds ledelse, kan vi miste alt.
Les2 Mos 3 og 4. Hva skjer når Herren kaller noen til en oppgave?
Vi kan svare som Esra og Nehemja, som gikk uten noen om og men, eller vi kan
være som Moses, som kom med innvendinger og unnskyldninger. Moses gikk til
slutt, men først prøvde han å vri seg unna. Han protesterte, sa han ikke var god nok,
med null innflytelse. Så hvorfor skulle farao høre på ham? Han var også redd for at
israelittene ikke ville tro eller høre på ham og at alt arbeidet ville være forgjeves.
Han klaget også over at han ikke hadde talegaver – ”sen er min munn, og sen er min
tunge” (2 Mos 4,10) – eller de evnene som skulle til. Til slutt ba han Gud sende en
annen. Men når vi leser historien om Moses, ser vi hvilken mektig, om enn ufullkommen
leder han ble. Han gjorde den oppgaven som Herren hadde bedt ham om å
gjøre.
Hvilke unnskyldninger holder oss ofte fra å gjøre det vi vet Herren vil vi skal
gjøre?
Les Alfa og Omega, bind 3, side 376–377 [PK 697–699] om profetien på 70 uker og
dens historiske oppfyllelse.
”Tiden for Kristi første komme, hans salving med Den hellige ånd, hans død og
evangeliets forkynnelse for hedningene var tydelig påpekt. Jødefolket kunne ha
forstått disse profetiene og erkjent at de ble oppfylt i Jesu virksomhet. Kristus fremholdt
meget sterkt for disiplene hvor viktig det var å granske profetiene. Han henviste
til Daniels profeti om deres tid, og sa: ‘Forstå det, den som leser! Matt 24,15’. Etter
sin oppstandelse ‘begynte han å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene’.
Luk 24,27. Frelseren hadde talt gjennom alle profetene. ‘Kristi Ånd som var
i dem,’ ‘vitnet om hvordan Kristus skulle lide og deretter opphøyes i herlighet’
1 Pet 1,11.” – Alfa og Omega, bind 4, side 114 [DA 234].
Forslag til samtale
Tenk mer på forestillingen om at Gud kaller deg til å gjøre noe du liker å gjøre.
Hvilke prinsipper kan du følge for å vite at du gjør Guds vilje, og ikke bare når
det gjelder noe du liker å gjøre, men mer generelt?
Les historien om Jona og hans reaksjon på Guds kall. Hva kan vi lære av det?
Sammenlign det Jona gjorde med det Paulus gjorde da Gud kalte ham (se
Apg 9,1–20.) Hvilke forskjeller ser du?
”Beretningen om Judas viser den sørgelige slutten på et liv som kunne
ha blitt til Guds ære. Hvis Judas hadde mistet livet før sin siste reise til
Jerusalem, ville han ha vært betraktet som et verdig medlem blant de tolv, en
som ville blitt dypt savnet.” – Alfa og Omega, bind 5, side 266 [DA 716]. Tenk
på Judas Iskariot. Var hans ”kall” å forråde Jesus? Ville det ha vært rettferdig
å kalle ham til det? Hvordan kan vi forstå Judas og de anledningene han fikk,
i motsetning til det han til slutt gjorde? Hva kan dette lære oss om betydningen
av det frie valg?
Da Michael var ni år og bodde i Uganda, skilte faren seg fra hans mor. Michael besøkte faren
noen ganger på gården. Han arbeidet hardt, men fikk ikke mat. Så nektet han å dra dit igjen.
Livet var hardt, og Michael ga faren skylden. Han var pengelens og sluttet på skolen etter
tredje år på high school. Han ble rapper og jobbet på nattklubber i Kenya i to år. Der la han seg til
rastafletter.
En onkel inviterte ham til Sør-Sudan der han drev med hiphop på nattklubber i Juba.
En dag han ropte en selger til ham på gata: ”Hvor går du i kirke?” ”Jeg går ikke i noen kirke,”
sa han. ”Hvorfor ikke?” ”Se på rastaflettene. Kan jeg gå i noen kirke?” ”Ja visst,” svarte selgeren.
Michael spurte hvor selgeren gikk i kirke, og han svarte Juba Adventistkirke. Selgeren inviterte
ham, men han ville ikke. Men en dag sa selgeren: ”Vi starter en møteserie neste lørdag. Kom.”
Michael likte de enkle bønnene. Så talte pastoren om sabbaten og hvordan den ble forandret.
Han leste i Bibelen hjemme og ble sikker på at sabbaten er lørdag.
På den siste sabbaten i serien, ble Michael og flere andre døpt i Nilen. Ingen nevnte rastaflettene.
Senere fikk han kommentarer om håret. Han visste noe var galt. Men han ba folk om ikke å
dømme ham eller være redde for ham på grunn av håret.
Innerst inne ville han vite om adventistene virkelig elsket ham eller om de bare utnyttet ham,
slik faren hadde gjort. Etter et år skjønte han at menigheten virkelig elsket ham. Så klippet han av
rastaflettene.
Da husket han faren. Han leste Matt 6,15 og ba: ”Far, hvis det er din vilje, så la det skje. Lær
meg å tilgi.”
Da han ringte, trodde han faren ville være sint, men det var han ikke. ”Er det sønnen min?” sa
han. ”Ja,” sa Michael. ”Det er vanskelig å forklare.” ”Det er OK, jeg vil bare ha tilbake sønnen
min. Kom når du kan, så velsigner jeg deg.” Tretti års hat rant av Michael.
”Jeg trodde jeg ville hate ham resten av livet,” sa Michael, som nå er sjåfør og altmuligmann i
Juba. ”Men alt endret seg med det jeg hørte i Adventistkirken. Den bereder folk for himmelen.”
Takk for offeret i 2016 som bidro til å bygge barnesabbatsskolelokaler i Adventistkirken i Juba. En
del av offeret denne gangen går til å bygge en high school.