Men Guds øye hvilte på de eldste blant judeerne. Ingen hindret dem i arbeidet,
men man sendte en melding til Dareios og ventet på svarbrev om saken
().
er tematisk bygd opp og dekker ulike historiske perioder med motstand
mot gjenreisningen av tempelet. Når vi går ut fra denne tematiske tilnærmingen, blir
det lettere å få med seg helheten i budskapet.
Esra er første gang nevnt med navn i . Med hans ankomst i 457 f.Kr.
endret ting seg, og byen Jerusalem og muren reiste seg i rykk og napp. Tretten år
senere kom Nehemja (sendt av Artaxerxes 1 i 444 f.Kr.), og byggingen av muren ble
gjenopptatt. Motstanden var intens, men arbeidet ble fullført på 52 dager ().
Motstand mot Guds verk er et gjennomgangstema i Esra og Nehemja. Det er
ikke overraskende at gjenreisingen av tempelet og Jerusalem førte til motstand og
forfølgelse. Overalt i dagens verden møter Herrens verk motstand. Satan prøver å
hindre at evangeliet spres, for det truer hans herredømme. Hvordan håndterte jødene
motstanden under Esra og Nehemja?
Les . Hvorfor tror du resten av israelittenes nektet andre å hjelpe dem
med å bygge tempelet?
På overflaten var forespørselen en vennlig nabotjeneste, så hvorfor takke nei
til hjelp? Svaret finner vi i selve teksten. ”Motstanderne” kom for å tilby hjelp.
Motstandere? Bare det er et tydelig tips om hvorfor israelittene reagerte som de
gjorde.
Hvorfor ble folk kalt ”motstandere”? forklarer at disse menneskene
ble importert fra andre nasjoner til Samaria og omegn etter at israelittene i
Nordriket ble deportert. Assyrerkongen sendte dem prester som skulle lære dem å
dyrke landets Gud, Israels Gud. Men religionen hadde også plass for kanaaneernes
guder. Derfor var israelittenes rest redd for at denne religionen skulle få innpass i
tempeltjenesten. Så det var best og smartest å gjøre som de gjorde og si: ”Nei, takk.”
Vi må også huske hvorfor det skjedde. Det var forfedrenes stadige kompromisser
med de hedenske religionene rundt dem som hadde ført til ødeleggelsen av tempelet
og eksilet. Nå som de skulle bygge opp tempelet på nytt, var de lite innstilt på å bli
for lik nabofolkene.
Hva ellers viser at det var riktig å avslå? (Se )
Tenk på hvor lett de kunne ha forsvart å godta hjelpen. Hva har å si til
oss i denne sammenheng?
Dessverre førte motstanden fra de omkringliggende folkene () til at de var
redde og uvillige til å arbeide på tempelet.
Som før nevnt, står ikke i kronologisk rekkefølge. Derfor ser vi på
før .
Les . Hvorfor sender Gud profetene Haggai og Sakarja til jødene? Hva er
resultatet av deres innsats?
Jødene hadde sluttet å bygge fordi de var redde. Men Gud hadde sendt dem til Juda
for å gjenreise tempelet og byen, og han hadde en plan. Siden de var redde, måtte
han gjøre noe for å oppmuntre dem. Derfor kalte han to profeter som skulle gripe
inn. Menneskelig motstand stopper ikke Gud. Jødene bidro til motstanden ved sine
egne handlinger, men Gud forlot dem ikke. Han arbeidet gjennom profetene for å
motivere dem til handling igjen.
Les . Hva er budskapet, og hva kan vi lære av det?
”Herren sendte profetene Haggai og Sakarja for at de skulle møte krisen. Gripende
utsagn fra disse utvalgte sendebud ga beskjed om årsaken til vanskelighetene. De
sa at mangelen på materiell fremgang skyldtes at folket hadde unnlatt å sette Guds
interesser først. Hvis de hadde tjent Gud og vist ham den aktelse og ærbødighet han
hadde krav på, ved å prioritere byggingen av hans hus, ville han vært med dem og
velsignet dem.” – Alfa og Omega, bind 3, side 299 [].
Hva gjorde ”fiendene” nevnt i for å stanse arbeidet i Jerusalem?
”Folket i landet” skrev anklagebrev mot jødene og deres arbeid, først til Dareios
( og ), og senere til kongene Xerxes og Artaxerxes. De gjorde alt i sin makt
for å stoppe arbeidet i Jerusalem.
Nabofolkene sa at hvis byen ble gjenreist, ville kongen miste sin makt over den
fordi Jerusalem alltid hadde vært et opprørsk og problematisk sted. Dessverre fikk de
kong Artaxerxes til å tro at jødene bare bygde fordi de ønsket å få sin uavhengighet
og dermed skape konfrontasjon. Han ga beskjed om at arbeidet skulle opphøre, og
folket sendte en hær for å forhindre videre byggearbeider. Denne håndfaste tilnærmingen
stanset Guds verk.
Les . Hvorfor sluttet jødene å bygge? Visste de ikke at Gud ville at de
skulle gjenreise byen? Hva kom i veien?
Det er tydelig at jødene visste at Gud hadde kalt dem til å gjenreise byen og tempelet,
men den sterke motstanden skremte dem. Kanskje kom de med unnskyldninger
som: ”Dette kan ikke være det riktige tidspunktet”, eller: ”Hvis Gud ville at vi skulle
gjøre dette, ville han ha funnet en løsning” eller: ”Kanskje burde vi ikke ha kommet
tilbake.” Når motstand hindrer oss i å gjøre det vi tror Gud kaller oss til å gjøre, har
vi lett for å tvile på hans ledelse. Vi kan med letthet overbevise oss selv om at vi har
gjort en feil. Frykten lammer oss, og tankene vendes til fortvilelse og hjelpeløshet i
stedet for å være rettet mot Guds kraft.
Har du opplevd noe lignende, vært sikker på at Gud hadde kalt deg til noe, og så
tvilt når du møtte motgang? (Tenk for eksempel på døperen Johannes.) Hva har
du lært av det?
Les . Hvordan tok jødene under Nehemjas lederskap kampen opp mot motstanderne?
Hvorfor var det viktig å forberede seg på kamp i stedet for bare å late
som ingenting og tro at Gud ville beskytte dem?
Folk begynte å jobbe igjen. Jødene ba, og så innførte Nehemja et aktivt vakthold.
Folk sto vakt på skift både natt og dag, så de var forberedt på angrep. Nehemja
sørget også for at mennene ved muren hadde våpen, slik at de var klar til kamp.
Dessuten delte han tjenerne sine i to grupper, der en arbeidet og den andre holdt
våpnene. Det var også spesielle tiltak for alle som jobbet på muren, der faren var
størst. Hver bygningsmann hadde et sverd i den ene hånden og la murstein/stein og
mørtel på muren med den andre. De var forberedt på motstand. De gjorde sitt, og
Gud gjorde resten. Nehemja trodde på Guds beskyttelse. Men han satt ikke i sofaen
og ventet på at Gud skulle gjøre alt. De forberedte seg som best de kunne.
De to tekstene ”Vær ikke redde for dem! Tenk på Herren, den store og skremmende,
og kjemp for brødre, sønner og døtre, kvinner og hjem!” (se ) og
”Vår Gud vil kjempe for oss” (se ) er inspirerende uttalelser.
Jødene kunne ha stanset byggingen igjen på grunn av den vedvarende motstanden,
men denne gangen festet de tanken på løftet om at Gud ville kjempe for dem, i
stedet for å bli lammet av frykt. Når vi møter motstand mot Guds navn, mot vår tro,
eller mot det Gud kaller oss til, bør vi huske at ”Gud vil kjempe for oss.”
Til slutt skjønte jødene at Herren sto bak det de gjorde, og dette ga dem mot til å
fortsette.
Hvorfor er det så viktig å vite at det du gjør, er Guds vilje? Dette blir et viktig
spørsmål: Hvordan vet jeg om det jeg gjør, er Guds vilje?
Les . Hvorfor ser Nehemja det han gjør i Jerusalem som et ”stort arbeid”
()? Hva ble gjort for å stanse ham?
beskriver mange forsøk på å ta Nehemjas liv. Sanballat og Gesjem sendte
stadig vekk brev til Nehemja for å få ham til å komme til dem under påskudd av
et møte. Men møtet var på Ono-sletten, som lå i fiendeland. Det var tydelig hva
formålet var. Sanballat, Tobia og Gesjem ser en mulighet som bare varer til muren
er ferdig og portene stengt. Jødene står under perserkongens beskyttelse, og derfor
kan fiendene ikke overvinne dem med et frontalangrep. Men blir de kvitt lederen,
stopper fremdriften opp, kanskje for alltid. Så de gir seg ikke. Selv om Nehemja
ikke svarer, fortsetter de å prøve. Det må ha vært frustrerende for Nehemja å skulle
håndtere motstand hele tiden. Han svarer med ordene: ”Jeg er opptatt med et stort
arbeid” ().
Verden ville si at Nehemja gjorde et stort arbeid da han var kongens munnskjenk.
Det var en prestisjetung oppgave, en av de viktigste i landet hvor han var kongens
rådgiver. Men å bygge opp en by som lå i ruiner og ikke hadde noen åpenbar oppgave
i verden? Det kaller han et stort arbeid? Nehemja betraktet arbeidet for Gud
som ”stort” og viktig fordi han skjønte at Guds navns ære sto på spill i Jerusalem.
Da Gud innstiftet helligdomstjenesten, innstiftet han også prestedømmet. Helligdommen
skulle være noe hellig og spesielt i folks bevissthet, så bare prestene fikk
utføre pliktene der. Hver for oss har vi vanskelig for å se Guds hellighet. Derfor la
Gud forholdene til rette så israelittene kunne komme frem for Gud i ærbødighet.
Nehemja visste at tempelplassen var for alle, men ikke de indre rommene. Når Sjemaja
talte om å møtes i tempelet, viste han ikke bare at han var en falsk profet. Han
foreslo noe som strider mot Guds ord og avslører seg som en forræder.
Hvordan kan vi som ikke har noen jordisk helligdom, bevare følelsen av Guds hellighet?
Hvordan fører erkjennelsen av Guds hellighet og vår synd oss til korset?
”Bygningsmennene på muren”, ”Solidaritet med de svake” og ”Fiendtlig komplott” i
Alfa og Omega, bind 3, side 340–357 [].
”De som i dag arbeider for Gud, vil møte samme slags motstand og skuffelser som
bygningsfolkene på Nehemjas tid. De vil ikke bare møte motstand i form av hat,
forakt og vold fra fiender, men også treghet, prinsippløshet, lunkenhet og svik fra
slike som går for å være venner og medarbeidere.” – Alfa og Omega, bind 3, side 346
[].
”Det var Nehemjas urokkelige hengivenhet til Guds verk, og hans like faste tillit
til Gud, som gjorde at fiendene mislyktes i å få ham i sin makt. Den som er slapp og
sløv, blir et lett bytte for fristelsen. Men det onde får ikke så lett fotfeste hos den som
har et fast forsett og et edelt mål i livet. En kristen som hele tiden går fremover, blir
ikke svak i troen. I alle forhold merker han at den kjærlige Gud er med og leder alt
etter sin gode vilje. Guds sanne tjenere arbeider målbevisst, og de vil ikke mislykkes,
fordi de hele tiden får hjelp fra ham som er rik på nåde.” – Side 357 [].
Forslag til samtale
Sett deg i Serubabels og Josvas og de andre ledernes sted når disse folkene
kom og tilbød hjelp. I ettertid ser vi at det var rett ikke å ta imot tilbudet.
Hvordan kan vi adventister vite, når vi bør og ikke bør samarbeide med slike
som har en annen tro? Hvordan avgjør vi om det er rett eller galt?
Bibelhistorien peker på farene ved å gå på akkord med vår tro. Historien helt
til det babylonske fangenskapet er full av slike kompromisser. Men hva skjer
når folk går for langt i forsøket på å unngå denne faren? Jesus ble anklaget for
å bryte sabbaten (se ). Var ikke det et godt eksempel på at hans
anklagere gikk i den andre grøfta? Hvordan finner vi den rette balansen?
Mary John Ijaa mistrivdes i sin menighet i Sør-Sudan og flyttet til en annen kirke da hun var
16 år. Der sloss folk om å få sjefe i menigheten. Hun så ingen kjærlighet og flyttet etter to
år.
I den neste kirka var de opptatt av misjon, men etter en stor humanitær leveranse av klær sloss
folk om kjoler, bukser og skjorter. Mary forlot dem.
I den fjerde kirka kjente Mary en plutselig varme i beinet da hun kostet kirkegården. Beinet
hovnet. I tre år behandlet en heksedoktor henne daglig. Mary hadde smerter så hun bare kunne
krabbe, ikke gå. Plutselig en dag var smerten borte og hun kunne gå. Heksedoktorens pris? To
geiter, en høy pris for henne.
Mary gikk nå i en femte kirke til det kom en ny kirke ved siden av. Så fulgte nummer seks, sju
og åtte.
Hun fikk en sønn. Mens hun lå og lespet vann fra en kopp, fikk hun en skarp smerte i halsen
og den hovnet opp. Heksedoktoren sa at noen hadde prøvd å forgifte henne. Mary lå til sengs et år
til før han erklærte henne frisk.
Mary gikk i nye kirker på jakt etter kjærlighet og samhold. Hun ble syk to ganger til. Den siste
gangen hovnet halsen, og hevelsen spredte seg til hele kroppen. Heksedoktoren sa noen hadde
forgiftet maten hennes, men han kunne ikke hjelpe. To av hans kolleger sa det samme, men kunne
ikke hjelpe henne.
I den trettende menigheten ba hun for første gang Gud om hjelp. Hun ba og fastet i tre dager.
Så dro hun til sykehuset. Da legen hørte om hennes bønn og faste, sa han at hun gjorde rett. ”Du
går til den store legen,” sa han og ga henne en sprøyte. Hevelsen forsvant.
Etter en ny negativ opplevelse i kirken husket hun Adventistkirken. Der hadde hun aldri vært.
Hun husket at hun hadde sett kjærlighet i ansiktet til adventistene hun talte med.
Mary ble døpt etter en møteserie i Juba i 2017. Senere ble hennes mann og eldste sønn også
døpt. Hun er ikke lenger redd for å bli forbannet. ”Jeg er fri og glad,” sier hun. ”Jesus er sterkere
enn noen forbannelse.”
Takk for offeret i 2016 som bidro til å bygge barnesabbatsskolelokaler i Adventistkirken i Juba. En
del av offeret denne gangen går til å bygge en high school nær kirken.