La dem i dag få tilbake åkrene, vinmarkene, olivenlundene og husene sine, og
ettergi det de skylder i penger, korn, ny vin og fin olje som dere har lånt dem.
(Neh 5,11).
Vi slåss fremdeles med spørsmålet om rikdom, fattigdom og gapet mellom de rike
og de fattige og hva som kan gjøres med det. Ja, Jesus sa at ”de fattige har dere
alltid hos dere” (Matt 26,11), men det er ingen unnskyldning for ikke å gjøre noe
for å hjelpe dem. Nei, Skriften sier vi skal hjelpe. Ellers kan man vel ikke kalle seg
kristen.
Midt i de hjemvendtes prøvelser og trengsler da de skulle gjenreise Jerusalem,
dukker temaet opp. Ikke bare de fattiges fattigdom, men også de rike som undertrykker
dem. Dette var et problem før eksilet, og nå dukker det opp igjen.
Denne uken vil vi se et annet utslag av situasjonen og hvordan Nehemja prøvde
å takle det. Det som gjorde denne undertrykkelsen enda verre, var at det skjedde
så å si etter ”lovens bokstav”. Et godt eksempel på at vi må være forsiktige så ikke
reglene blir et mål i seg selv, men bare et middel til et mål som gjenspeiler Jesu sinnelag.
LesNeh 5,1–5. Hva skjer? Hva er folk opprørt over?
Jødene synes å stå sammen under Nehemjas lederskap mot ytre fiender. Men ikke
alt er bra på hjemmebane. Utad til er det en sterk og sammensveiset innsats mot
fienden, men fellesskapet er ødelagt. Lederne og de rike har brukt de fattige til
egen vinning. Det er blitt så ille at folk roper på befrielse. Noen sa at de ikke hadde
mat til barna, andre klaget over at de hadde pantsatt sin eiendom på grunn av
hungersnøden, og nå hadde de ingenting. Atter andre beklaget seg over at de måtte
låne penger til persernes skatt, og selv barna deres var slaver.
Det ser ut som at problemet skyldtes en hungersnød og skatter som presset de
fattige til å søke hjelp hos naboer. De persiske myndighetene krevde en skatt på 350
talenter sølv årlig av provinsen Juda. Hvis man ikke kunne betale sin del av den
obligatoriske skatten, ville familien vanligvis belåne eiendommen eller låne penger
først. Men hvis de ikke hadde inntekt neste år, måtte de gjøre noe med gjelden.
Gjeldsarbeid var som oftest det neste alternativet. De hadde allerede mistet jorden,
og nå måtte de sende noen i familien, som regel barn, ut for å tjene hos kreditoren så
gjelden kunne bli betalt.
Iblant fører vi oss selv vanskeligheter, eller vi blir syke og får økonomiske problemer
helt uforskyldt. Historien ovenfor forteller om en tid da myndighetenes politikk
armet ut folket. De ble fanget i en spiral av stadig større fattigdom, uten ende.
Da som nå kjemper folk med økonomisk undertrykkelse. Hva sier det deg når du
vet at Bibelen ofte tar opp emnet?
Slaveri var en del av oldtidens kultur. En forelder kunne enten bli slave selv eller
selge et barn. Foreldrene hadde rett til å selge sine sønner og døtre. Men Gud vil
frihet, så han begrenset praksisen i Israel ved å forlange at kreditorene skulle la slavene
gå hvert syvende år. Slik beskyttet Gud folk fra å bli slaver for alltid, og viste at
han ville at folk skulle leve i frihet.
Loven tillot lån av penger, men ikke mot renter (se 2 Mos 22,25–27;
3 Mos 25,36–37; 5 Mos 23,19–20). Likevel var den renten långiverne krevde, liten
sammenlignet med hva folkene rundt dem krevde. De ble bedt om å betale en prosent
hver måned. Mesopotamiske tekster fra det 7. århundre nevner årlige renter på 50
prosent for sølv og 100 prosent for korn i året. Dermed var 12 prosent rente per år
lavt i forhold til landene i Mesopotamia. Men det eneste kreditorene gjorde feil, var
å ta renter (Neh 5,10), og folk nevnte ikke engang det i klagen. Alt annet var innenfor
både samfunnets normer og lovens bestemmelser. Så hvorfor er Nehemja ”svært
sint”? Han handler ikke med en gang, men tenker gjennom saken.
Det er beundringsverdig at Nehemja håndterte problemet. Han lar ikke klagen
ligge bare fordi det rent teknisk er tillatt eller sosialt akseptabelt, og ”fint” i forhold
til det andre gjør. Lovens ånd ble overtrådt. I en tid med økonomisk motgang var det
en plikt å hjelpe hverandre. Gud er på den undertryktes og fattiges side, og han måtte
sende profeter for å tale mot ondskapen og volden mot de fattige.
Hvordan kan vi, også ubevisst, følge lovens bokstav, men forbryte oss mot dens
ånd? (Se Mi 6,8.)
Det virker ikke som irettesettelsen av stormennene og forstanderne – ”dere krever
rente av deres brødre!” (Neh 5,7, NBK) – førte frem. Men Nehemja ga seg ikke med
det. Han fortsatte kampen for de undertrykte. Han kunne ha sagt at han hadde prøvd
å tale de rike til rette, men at det ikke hjalp, så han måtte gi opp. Det var jo de rike
og mektige i landet som var motstanderne. Men han ga seg ikke før han fikk løst
problemet, enda det ga ham mektige fiender.
LesNeh 5,7–12. Hvordan argumenterer Nehemja mot det som foregår? Hva bruker
han for å overtale folket til å rette opp uretten?
Nehemja innkaller til et stort allmøte. Hele folket møtes for å løse problemet. Han
regner nok med at lederne vil skamme seg når alle er til stede og at de kanskje blir
redde for å fortsette undertrykkelsen.
Nehemjas første argument dreier seg om slaveri. Mange av jødene, sannsynligvis
også Nehemja, kjøpte fri andre jøder som var i tjeneste hos utlendinger. Nå spør han
stormennene og forstanderne om de synes det er rett å kjøpe og selge sine egne. Er
det riktig av jøder å kjøpe andre jøder og gi dem frihet bare for å la dem ende opp
som slaver blant sine egne?
Lederne svarer ikke, for de ser poenget, så Nehemja fortsetter. ”Burde dere ikke
heller leve i frykt for vår Gud, så de andre folkene, våre fiender, ikke skal spotte
oss?” spør han. (Neh 5,9). Så innrømmer Nehemja at også han har lånt folket penger
og korn. Ved å si: ”La oss slette disse lånene!” (Neh 5,10), bekreftet han loven som
forbød dem å ta renter av andre hebreere og viste at han ville at folk skulle være
omsorgsfulle. Utrolig nok er svaret enstemmig. Lederne går med på å gi alt tilbake
til folket.
Har du gjort urett mot noen? De fleste må svare ja. Hvorfor ikke rette det opp nå?
LesNeh 5,12–13. Hvorfor uttaler Nehemja en forbannelse over dem som ikke holder
sin del av avtalen?
Lederne går med på å gi tilbake det de har konfiskert, men ord er ikke nok for
Nehemja. Han vil ha bevis. Derfor får han dem til å sverge på det i prestenes påhør.
Slik fikk saken rettslig gyldighet hvis han måtte henvise til avtalen senere.
Men hvorfor uttaler han en forbannelse? Nehemja utfører en symbolsk handling
ved å samle klærne som om han holdt noe i dem og så riste dem ut som tegn på å
miste det. De som brøt eden, skulle miste alt. Det var vanlig å uttale forbannelser for
å understreke betydningen av en lov eller regel. Folk kviet seg for å bryte loven når
en forbannelse var forbundet med det. Nehemja følte at dette var så viktig en sak at
han måtte gjøre noe drastisk for å øke sjansen for suksess.
Talens bruk er en stor gave som Gud har gitt mennesket, den skiller oss fra dyrene.
Og det er makt i våre ord, makt over liv og død. Derfor må vi være varsomme med
hva vi sier og med det vi lover å gjøre. Det er også viktig at våre handlinger er i
samsvar med våre ord. Hvor mange har fått avsmak på kristendommen på grunn av
dem som bærer kristennavnet, men som lever helt annerledes?
Tenk på den virkningen dine ord har på andre. Hvordan kan vi lære å være forsiktig
med det vi sier, når vi sier det og hvordan vi sier det?
LesNeh 5,14–19. Hvorfor gjorde ikke Nehemja ”krav på stattholderens brød [avgifter]”
fra folket? (Se Neh 5,18.)
Nehemja skrev trolig dette etter at han kom tilbake til kong Artaxerxes’ hoff etter
tolv års styre i Juda. Guvernørene hadde rett til inntekter fra sine undersåtter, men
Nehemja benyttet ikke den retten. Han betalte selv. Han forsørget ikke bare seg
selv, men også familien sin og hele hoffet. Serubabel, den første guvernøren, er den
eneste andre guvernøren vi kjenner navnet på. Når han sier ”de som var stattholdere
før meg”, tenker han nok på guvernørene mellom Serubabel og seg selv. Da hans
tjenestetid var omme, hadde han snarere tapt penger enn å gjøre seg rik, som man
forventet av en i hans stilling. Nehemja var rik, derfor kunne han fø mange, og han
var rundhåndet med andre mennesker (Neh 5,17–18).
Dette var ikke det samme som Abraham gjorde etter redningsaksjonen beskrevet
i 1 Mos 14, men Nehemja åpenbarer likevel det samme prinsippet.
LesNeh 5,19. Hva sier han, og hvordan skal det forstås i lys av evangeliet?
Nehemja satte Herren og Herrens verk høyere enn egen vinning og fordel. Han er et
godt eksempel for alle, uansett stilling. Det er lett å arbeide for Herren når det ikke
koster stort.
Les Fil 2,3–8. Hvordan kan du åpenbare disse prinsippene?
”Solidaritet med de svake” i Alfa og Omega, bind 3, side 347–351 [PK 646–652].
”Nehemja ble opprørt da han hørte om denne grusomme undertrykkelsen. Han sa:
‘Da jeg hørte deres klagemål og det de fortalte, ble jeg brennende harm.’ Han var
klar over at han måtte håndheve rettferdigheten fullt ut hvis han skulle få slutt på
denne onde praksis. Med sin karakteristiske energi og besluttsomhet gikk han i gang
med å hjelpe sine frender.” – Alfa og Omega, bind 3, side 348 [PK 648].
”Jesus går videre og fastslår et prinsipp som ville gjøre edsavleggelse overflødig.
Han lærer oss at alt vi sier, skulle være sant: ‘Eders tale skal være ja, ja, nei, nei; det
som er mer enn dette, er av det onde.’ ” – I naturens tempel, side 70 [MB 67].
”Denne uttalelsen fordømmer alle de meningsløse ord og uttrykk som grenser
til banning. Men den fordømmer også falsk ros og smiger, samt omgåelse av sannheten
og falsk reklame, som er så alminnelig i handel og vandel i dagens samfunn.
Jesus lærer oss at ingen kan sies å være sannferdig som gir seg ut for noe han ikke
er, eller sier noe han innerst inne ikke virkelig mener.” – I naturens tempel, side
70–71 [MB 68].
Forslag til samtale
Hvorfor er egoisme kjernen i våre økonomiske og mellommenneskelige
problemer?
Hvordan kan Guds folk unngå grådighet? Hva er hans botemiddel mot det?
Les tekstene nedenfor: Jes 58,3–12 og Mi 6,6–8.
Snakk om ordenes betydning og makten i våre ord. Hva menes i Joh 1,1–2 når
Jesus kalles ”Ordet”? Hvordan hjelper dette oss å forstå hvor viktige ord er
og hva de betyr?
Det er utrolig at Jesus sa at de fattige alltid ville være blant oss. Vi blir også
bedt om å hjelpe dem som har det vondt. Hvordan motiverer disse to tankene
oss til å arbeide for dem som er mindre heldige?
Soldaten Daniel Deng Machiek ønsket ikke å drepe landsmenn i sivilkrigen i Sør-Sudan. I
tre dager fastet og ba han for fred i desember 2013. Den tredje dagen fikk han en drøm. Tre
engler sto foran ham på fødestedet Yirol, åtte timer med buss nord for Juba.
”Våkn og syng en sang sammen med oss,” sa en engel. ”Hvor er dere fra?” sa Daniel. ”Skaperen
har sett din faste. Vi skal døpe deg,” sa engelen. I drømme sang han og ble tatt med til Yirolsjøen
der han ble kledd i hvit kjortel og døpt. Så fikk han en bibel og ble bedt om å gå til en kirke
i nærheten. ”Der finner du noe interessant,” sa de.
Englene forsvant, og Daniel gikk til kirken. Folk lå døde på golvet. Bare en gutt på to år levde.
Han ba sammen med gutten. Da ble de døde levende. Daniel våknet av drømmen. I tre år funderte
han på hva den betød.
I 2017 traff han en pastor som døpte ham og kona hans en søndag. Daniel steg opp av vannet
og gjorde noe han aldri hadde gjort som voksen: Han gråt. ”Hvorfor gråter jeg?” spurte han. ”Det
er Den hellige ånds verk,” sa pastoren.
Daniel var sint og gråt enda mer. Han var flau. Menn gråter ikke i Sør-Sudan, ikke hardføre
soldater. Daniel gråt uavbrutt i to døgn. Da kom nevøen Abraham på 22 år og spurte hvorfor han
gråt. Han sa at han hadde grått siden dåpen.
”Hvorfor ble du døpt der?” spurte Abraham. ”Det er feil kirke!”
Abraham ga onkelen et bibelstudium om sabbaten. Daniel ble straks overbevist om at han
burde tilbe i Adventistkirken. Neste sabbat gikk både han og hans kone til Juba Adventistkirke.
Tre måneder senere, 20. januar 2018, ble de døpt. Daniel gråt ikke en tåre. ”Drømmen min har
gått i oppfyllelse,” jublet han og fortalte om den.
Etter at de så hvor glad han ble, har en av hans brødre og brorens kone tatt dåp, og hans mor
forbereder seg på dåp.
Daniel er forundret over hvordan Gud besvarer bønn. Han ba om fred i Sør-Sudan, og Jesus
svarte med en drøm som viste vei til sann fred: overgivelse til Kristus i dåpen.
Takk for offeret i 2016 som bidro til å bygge barnesabbatsskolelokaler i Adventistkirken i Juba. En
del av offeret denne gangen går til å bygge en high school nær kirken.