De leste opp fra Guds lovbok mens de tolket og forklarte det som ble lest, slik
at folket skulle forstå (Neh 8,8).
Bymuren sto ferdig. Da portene var på plass, var det viktigste gjort. Da muren var
ferdig, var nabofolkene slått av ærefrykt og innså at det var ”med vår Guds hjelp
dette verket var blitt fullført” (Neh 6,16). Fiendene skjønte at Israels Gud var virkelig,
for israelittene hadde fullført arbeidet til tross for motstand og hat.
Etter at muren var ferdig, utnevnte Nehemja en guvernør i Jerusalem (sin bror
Hanani) og en leder for borgen (Hananja). De ble valgt ut fra integritet, pålitelighet
og ærefrykt for Gud (Neh 7,2). Muren ble ferdigstilt i måneden elul (6. måned,
Neh 6,15).
Hva sto så for tur? De neste kapitlene i Nehemja (Neh 8–10) beskriver viktige
hendelser i den 7. måned (Neh 8,2). Her kan vi se eksempler på at israelittene var
oppsatt på å følge Guds ord og at de var glade for å gjøre det.
LesNeh 8,1–2. Hva sier dette om Guds ords betydning for folket?
Da jødene var ferdige med muren og flyttet inn i Jerusalem, samlet de seg på torget
i den syvende måneden. Den syvende måneden (tisri) var en av de viktigste for israelittene.
Da blåste man på trompeter den første dag i måneden (forberedelse til Guds
dom), forsoningsdagen (dommens dag, den tiende i måneden), og løvhyttefesten (til
minne om utfrielsen fra Egypt og Guds hjelp på reisen i villmarken, den 15. dag i
måneden). Sammenkomsten fant sted på den første dagen i måneden, da det ble blåst
i basuner. Og de leste opp fra loven, så de fikk lære om sin Gud og sin historie.
Folket ba Esra lese fra Moseloven for dem. De bygget også en plattform for anledningen.
Det var ikke lederne som tvang menigheten til det. Nei, ”de” (folket) ba Esra
ta med boken. Mest sannsynlig lest Esra fra Mosebøkene for folket.
Esra ”bar loven frem” for forsamlingen for å lese. Hva leste han? Bare de ti bud
om og om igjen en halv dag? Henvisningen til lovboken skal forstås som de fem
Mosebøkene, toraen. Begrepet ”lov” dekker derfor bare en del av det som ble lest.
Det ville være bedre å oversette det som ”anvisning”. Gud forklarer hvor veien går,
så vi ikke skal bomme på målet. Da Esra leste, hørte folket om sin historie som Guds
folk, fra skapelsen til Josva. Via fortellinger, sanger, dikt, velsignelser og lover ble
de minnet om sine problemer med å følge Gud og om hans trofasthet. Toraen inneholder
”lov”, men er mer enn det: den er Guds folks historie og viser Guds ledelse.
Den viste folket deres røtter og identitet.
Det at folket ønsket å høre Guds ord, skyldes nok Esras lesing og undervisning i
ordet siden han kom til Jerusalem 13 år tidligere. Han hadde viet seg til Guds verk
og var bestemt på å gjøre en forskjell. Guds ord ble virkelig for folket etter som de
hørte på Esra. De lyttet fordi de ville høre fra Gud. Derfor så de med ærbødighet på
toraen og ønsket å lære mer.
Når vi fordyper oss i Ordet, skapes det en lengsel etter å la Gud være med i vårt
liv.
Hvordan forholder du deg til Guds ord? Du sier du tror på det, så hvordan har
dette vist seg i ditt liv, i den forstand at du prøver å følge ordet? Hvor annerledes
ville livet være om du ikke fulgte Bibelen?
To grupper på 13 menn bisto Esra under lesingen. Den første gruppen (Neh 8,4)
hjalp ham med å lese Guds ord, og den andre gruppen (Neh 8,7) bisto med å forstå
tekstene. Vi vet ikke hvordan dette ble gjennomført på torget, men de som hjalp med
lesingen, holdt kanskje toraen (hebraiske ruller var tunge og måtte rulles ut av andre)
og skiftet på å lese den. Siden de leste fra morgen til middag, hadde de funnet ut
hvordan de kunne nå alle på torget.
Uttrykkene ”de tolket” og ”forklarte det som ble lest” (Neh 8,8) viser hva prosessen
var. Folket hadde kommet tilbake fra Babylon, der de hadde bodd i mange år, og
førstespråket var arameisk. Derfor har spesielt ikke de yngre hatt lett for å forstå når
det ble lest på hebraisk. Dessuten kan lesere av Bibelen ha nytte av forklaringer og
kommentarer. Forkynnelse og forklaring gjør teksten levende og får tilhørerne til å
ta til seg budskapet.
LesApg 8,26–38. Hva skjedde her som minner om det som fant sted i Jerusalem,
ifølge teksten ovenfor? Hva kan vi lære av dette?
Som protestanter forstår vi at den enkelte kristne selv må kjenne Guds ord og at vi
ikke blindt kan godta det andre sier om bibelske sannheter, uansett hvem de er. Men
hvem har vel ikke blitt velsignet av å ha noen som kan forklare hva tekster betyr?
Hver for seg må vi vite hva vi tror på, men vi kan likevel lære av andre.
Når Esra åpner Guds ord, reiser folket seg. Før han leser, velsigner han Gud. Etter at
han har lest, svarer folket ”Amen, amen!” (Neh 8,5–6) unisont og løfter hendene mot
himmelen. De bøyer hodet og tilber med ansiktet vendt mot bakken.
LesNeh 8,9–12. Hvorfor sa lederne at folket ikke skulle sørge eller gråte?
”Og så, mange år senere, da Guds lov ble opplest i Jerusalem for dem som var vendt
hjem fra fangenskap i Babylon, gråt folket over sine synder da de hørte disse herlige
ordene: ‘Sørg ikke og gråt ikke! … Gå nå og et fete retter og drikk søte drikker og
send gaver av det til dem som ingen har laget noe til for. For dagen er helliget vår
Herre. Og sørg ikke, for glede i Herren er deres styrke!’ Neh 8,9–10.” – Helse og
livsglede, side 215 [MH 281].
Mens folket lyttet til Guds ord, ble de slått av sin syndighet og begynte å gråte.
Når Gud åpenbarer seg for oss og vi begynner å fatte hans kjærlighet, godhet, barmhjertighet
og trofasthet, ser vi våre mangler og at vi ikke er det vi burde være. Når
vi ser Guds hellighet i hans ord, får det oss til å se vår elendighet i et nytt lys. Dette
fikk israelittene til å gråte og sørge, men de skulle ikke sørge, ”for gleden i Herren er
deres styrke” (Neh 8,10). Til tross for sine feil kunne de stole på Guds kraft.
Dette var også en spesiell dag, basunfesten (rosh hashanah), hvor korte basunstøt
signaliserte betydningen av ”hjertets” forberedelse for Herrens dom (forsoningsdagen
ble feiret den 10. dagen i måneden tisri). Basunstøtene signaliserte at de skulle
stå frem for Gud og omvende seg. Gråt og sorg er forståelig, for dagen skulle minne
folket om å vende seg til Gud. Men lederne minnet dem om at når de hadde omvendt
seg, hadde Gud hørt dem, og derfor skulle de glede seg over hans tilgivelse.
Hva burde det si om syndens syndighet når den naglet Jesus til korset som
eneste løsning av syndens problem, så vi kan ha håp?
”Gleden i Herren er deres styrke” (Neh 8,10). Gud vil vi skal glede oss og nyte livet.
Men det er ikke en hvilken som helst glede. Det er gleden som kommer av å kjenne
Gud og hans kjærlighet. Å glede oss i Gud og hans godhet, og for alt han har gitt oss,
er noe vi bør gjøre hver dag. Dessuten gir gleden i Gud oss kraft til å møte dagen og
takle det den bringer.
LesNeh 8,13–18. Hva skjedde, og hva forteller det oss om folket og lederne deres?
Neste dag kommer folkets ledere til Esra for å lære mer fra Guds bok. Dette initiativet
viste at lederne ønsket å lede folket til Gud. De forsto at det å lede folket på den
rette veien, ikke ville skje hvis de ikke søkte Gud og lengtet etter kunnskap om ham.
Les3 Mos 23,39–43. Hva skulle israelittene gjøre, og hvorfor?
Legg merke til at teksten sier at det de gjorde, var i tråd med det som er ”skrevet”
(Neh 8,15). Også her ser vi hvor oppriktig de ønsket å følge Guds ord, for etter årtier
i fangenskap hadde de lært leksen om ulydighet. Og ifølge tekstene i 3 Mos skulle de
”feire Herrens høytid i sju dager” (3 Mos 23,40). Når de husker Guds barmhjertighet
og nåde og frelse, skal folket glede seg over hva Herren har gjort for dem.
Tenk på hva Jesus har gjort for oss og som ble symbolisert i israelittenes høytider.
Hvordan kan vi lære å glede oss over Herren også under harde prøvelser?
Hvorfor er det spesielt viktig for oss å gjøre det i slike tider?
”Lovboken blir lest for folket” side 358–361 [PK 661–668] i Alfa og Omega, bind 3.
”Nå skulle de vise at de stolte på hans løfter. Gud hadde godkjent deres anger, derfor
skulle de glede seg i forvissningen om at syndene var tilgitt og at Gud hadde tatt
dem til nåde. …
Det gir alltid varig glede for den som vender om til Herren. Når en synder lar
Den Hellige Ånd slippe til, ser han sin egen skyld og urenhet i motsetning til den
hellige Gud som gransker hjerter. Han føler seg fordømt på grunn av sin synd. Men
han skal ikke miste motet og fortvile, for tilgivelsen er alt skaffet til veie. Han kan
glede seg over at synden er tilgitt og at hans himmelske Far elsker ham. Gud er så
stor at han tar syndige, angrende mennesker i sin kjærlige favn, forbinder sårene
deres, renser dem for synd og kler dem i frelsens drakt.” – Alfa og Omega, bind 3,
side 361 [PK 668].
Forslag til samtale
Hva er betingelsene for å få oppleve ”gleden i Herren” (Neh 8,10) som din
styrke? Det vil si: Er det noe vi må gjøre for å oppleve Guds kraft og tilgivelse?
Hva skulle det eventuelt være?
Hvordan finner vi den rette balansen mellom sorg over vår synd og glede i
Herren? Strider de ikke mot hverandre? Hvordan gir loven og evangeliet oss
svaret? (Se Rom 3,19–24.)
Les Neh 8,10. Nehemja sier til folket: ”Gå og spis fete retter og drikk søt vin,
og send mat som gaver til dem som ikke har noe! For denne dagen er hellig
for vår Herre. Vær ikke bedrøvet! For gleden i Herren er deres styrke.” Spise
fett, drikke søt vin, gi til dem som ikke har – og gjøre dette fordi dagen er hellig
for Gud? Hva kan dette lære oss om hvordan vi kan glede oss i Herren? Hva
betyr det at det er ”hellig” i denne sammenheng?
Samuel Ndagijimana forkynner når han tar bussen. En dag i Kigali kom en kvinne bort til ham:
”Du gjør en flott jobb, men kanskje vet du det ikke. Du talte om noe på bussen som var et
problem for meg.”
Hun minnet ham om at han hadde talt om å la Gud få førsteplassen. ”Du sa: La Gud komme
først i dine planer, i alt du sier og alt du gjør.”
Budskapet fikk henne til å ta en viktig beslutning da hun kom på jobb. ”Jeg knelte på kontoret
og ba: ”Gud, den Guds mann som talte på bussen i dag, sa vi skulle sette deg først. Hjelp meg å
gjøre det.” Etter bønnen følte hun seg sterkere. Hun visste hva hun skulle si til sjefen.
Det gikk noen timer, så kom han bort til henne. ”Når kan vi gå?” spurte han. ”Sjef, jeg vil ikke
synde. Det er tre grunner til at jeg ikke kan bli med:
Jeg er gift og vil være tro mot min mann.
Jeg er kristen og vil ikke synde mot frelseren.
Jeg er leder i kirken og må være et eksempel for andre.”
Sjefen var rystet. ”Jeg har kommet mange ganger, og du har sagt hverken ja eller nei,” sa han.
”Hvorfor? Du hørte forslaget, men tok ingen beslutning.” Øynene smalnet av raseri. ”Du får
sparken for dette,” snerret han og forlot rommet.
Kvinnen svelget og ba: ”Gud, jeg har æret deg på jobben. Jeg satte deg først. Får jeg sparken,
må du ta deg av barna mine.”
Dagen etter ventet hun på oppsigelsen. Den kom ikke. Enda en dag gikk, og ikke noe brev.
Den kvelden fortalte kveldsnyhetene at sjefen hadde fått sparken. Hun gråt og takket Gud.
Ute på gaten sa kvinnen til Samuel: ”Jeg skulle sparkes, men fikk beholde jobben. Jeg takker
Gud for at han verner om dem som setter ham først.”
Samuel vil fortsette å forkynne på bussen. Han taler også i gata noen ganger. Men mest av alt
prøver han å tale uten ord, med sitt utseende og sine handlinger.
Medlemmer verden over holdt en preken uten ord da de bidro til et offer i 2016 som kunne åpne
en legeskole på adventistenes universitet i Kigali. Samuel sa han er glad for skolen der lærere og
elever bidrar til å spre evangeliet over hele Rwanda.