Den som viser noen til rette, får siden større takk enn den som har en glatt
tunge (Ordsp 28,13).
Etter løvhyttefesten (sukkot) samlet lederne igjen folket. De hadde feiret begivenheten.
Nå skulle de igjen komme til Gud med sine synder i bekjennelse og anger.
Før hadde lederne sagt de skulle slutte å sørge over sine feil, men anger og bekjennelse
er likevel viktig. Så nå, da de hadde feiret høytidene, var det på tide med
grundig bekjennelse.
Begivenhetenes rekkefølge betyr ikke at dette alltid er rekkefølgen på glede og
bekjennelse. Det betyr heller ikke at man bare skal følge den omvendte rekkefølgen.
Det kan være naturlig for oss å bekjenne først, og så lovprise Gud, men kanskje bør
vi først feire Gud. Rom 2,4 forteller oss jo at det er ”Guds godhet” som driver oss til
omvendelse. Hans ”godhet” burde da fremkalle takk og pris og minne oss om at Gud
vil tilgi, rense og gjenskape oss.
LesNeh 9,1–3. Hvorfor holdt folket seg borte fra alle fremmede?
Selv om Nehemja forsikret seg om at folket forbandt denne tiden med glede, ledet
han forsamlingen i faste. De ydmyket seg for Gud, kastet støv på hodet og gikk
kledd i sekkestrie. De fremmede hadde ingen del i israelittenes kollektive synd.
Derfor skilte israelittene seg ut fra dem, for de visste at det var deres synd som måtte
tilgis. De vedkjente seg folkets synder som hadde ført dem til eksil.
Deres felles bønner og bekjennelse avslørte en dyp forståelse av syndens natur.
Israelittene kunne ha vært sinte over at forfedrene hadde ødelagt for dem, så folket
måtte i eksil. Eller de kunne ha brukt tiden til å klage over ledernes handlinger og
tidligere generasjoners mangel på gudsfrykt, som hadde gjort at de bare var noen få
nå. Men i stedet for hat og klager kom de ydmykt til Gud og bekjente.
Neh 9,3 sier at folket leste fra lovboken en fjerdedel av dagen, og en fjerdedel av
tiden bekjente de synd og tilba Gud. Dette er den tredje lesningen av Tora. Toralesning
står sentralt i bekjennelsen, som må bygge på sannheten Gud har gitt. I bibellesningen
kommer Gud oss nær, og Den hellige ånd taler til oss og underviser oss.
Sannheten i hans ord former vår tenkning og forståelse, den oppmuntrer og løfter
oss opp. Jødene sørget og gråt, også fordi vi i Guds hellige nærhet blir oppmerksom
på hans skjønnhet og godhet når han lar oss se hvor fantastisk det er at universets
skaper velger å være med oss, enda vi er uverdige. Uten Gud er vi som våre åndelige
forfedre. Men når Gud virker i oss, kan vi være den vi skal være.
Les Dan 9,4–19. Hvordan er hans bønn relevant for oss i dag? Hva burde dette si
oss hver enkelt og som en menighet?
Folkets respons på bibellesningen var en lang bønn som skildret Guds godhet og
Israels troløshet. Svaret minner mer om en preken enn en bønn, for nesten hvert vers
har en parallell et annet sted i Bibelen.
LesNeh 9,4–8. Hvilke temaer fokuserte bønnen på i de første versene, og hvorfor?
I den første delen av bønnen velsigner folket Gud og hans navn. I hebraisk kultur var
navnet ikke bare det folk kalte deg, det ga deg din identitet. Lovprisning av Guds
navn er viktig fordi det viser verden at det er et navn som er verd vår lovprisning.
Dette er universets skaper. Bønnen begynner med tilbedelse av Gud som skaper og
livgiver (Neh 9,6 se også Kol 1,16–17). Ordet ”gir alle liv” kommer fra et verb som
betyr å ”holde levende”.
Den som skapte alt, er den som valgte Abraham, en ganske ordinær mann bortsett
fra at ”hans hjerte” var ”trofast”. Abraham kan ofte se ut til å mangle tro, men da
han ble bedt om å ofre sønnen, sviktet han ikke (se 1 Mos 22). Han lærte å være
trofast – ikke over natten, men på sin lange reise med Gud. I hebraisk tenkning viser
”hjertet” til sinnet. Med andre ord utviklet Abraham trofasthet i tanke og handling,
og Gud vedkjente seg ham.
De første setningene i bønnen fokuserer på Gud som (1) skaper, (2) opprettholder,
og (3) løfteholder. Folket minnes først om hvem Gud er: Han er den trofaste som
har skapt oss, bevart oss og alltid holder det han lover oss. Husker vi dette, får livet
perspektiv og vi lærer å stole på ham også i de vanskeligste tider, når det kan virke
som om han er langt borte og overser våre problemer.
Hvorfor er læren om Gud som vår skaper så viktig? Hva kan vel være viktigere
enn læren om at Gud sier vi skal bruke en syvendedel av livet hver uke på å huske
ham som vår skaper?
Neh 9,9–22. Hvordan skiller denne delen av bønnen seg fra den første delen?
Bønnen går fra å prise Gud for hans trofasthet til å fortelle om israelittenes utroskap
i Egypt og villmarken. Den skisserer alt det Gud ga israelittene, men ”fedrenes”
svarte med stolthet, stivsinn og ringeakt for Guds nådige handlinger.
Erkjennelsen av menneskers fadeser og mangel på sann troskap mot Gud er en
viktig del av bekjennelsen og omvendelsen. Disse tekstene taler om mennesker for
lenge siden, men vi har de samme problemene i dag.
Det er her evangeliet er viktig for både oss og dem. Syndsbekjennelsen frelser oss
ikke; det kan bare Kristi offer gjøre. Bekjennelse og omvendelse er viktig om vi skal
se at vi må ha del i Jesu rettferdighet. ”Når vi i tro og omvendelse tar imot Kristus
som vår frelser, tilgir han oss syndene og tar straffen for vårt opprør mot loven.
Dermed står synderen rettferdig Gud, som tar imot ham, og i Ånden har han fellesskap
med Faderen og Sønnen.” – Selected Messages, 3. bok, side 191.
Og siden hans godhet får oss til å bekjenne vår synd og vende oss fra den, må vi i
Guds kraft gi avkall på den.
Israel hadde vært sta, og Gud hadde elsket dem. Da jødene så hva Gud hadde
gjort for dem, minnet det dem om at når han hadde gjort så mye for dem i fortiden,
ville han fortsette å ta vare på dem nå og i fremtiden. Derfor var det viktig at folket
alltid husket hva Gud hadde gjort. Når de glemte det, sto problemene i kø.
Tenk på tider da du var sikker på at Gud hadde virket i ditt liv. Hvordan kan dette
gi deg trøst til neste gang du møter kamper? Hvordan kan du lære å stole mer på
Guds godhet når du føler deg motløs, skuffet og frykter for fremtiden?
LesNeh 9,23–31. Hvordan beskrives israelittene i forhold til Guds ”gode gaver”
(Neh 9,25)?
Denne neste delen av bønnen/prekenen beskriver livet i Kanaan da israelittene
besatte landet Gud hadde gitt dem. De hadde fått jord, byer, vingårder og marker
som var klare til bruk, men de hadde tatt alt for gitt. I vers 25 står det at ”de spiste
og ble mette og fete”. Uttrykket bli fete er bare brukt noen få ganger i Bibelen
(5 Mos 32,15 og Jer 5,28), og betydningen er negativ.
Folk kunne ha gledet seg over ”dine gode gaver”, men ikke over Gud, bare det de
hadde. Å ha alt fører oss visst ikke nærmere Gud. Mange ganger tenker vi: ”Hvis
jeg bare hadde dette, så ville jeg være glad.” Men nei. Israelittene fikk alt av Gud,
og likevel førte deres ”lykke” over disse tingene dem bare bort fra Gud. Altfor ofte
fokuserer vi på gavene og glemmer giveren. Det er et stort bedrag.
Visst kan vi være glade for det Gud har gitt oss. Han vil vi skal glede oss over
gavene, men denne gleden garanterer ikke et forhold til Gud. Nei, ting kan bli en
snublestein.
I dette kapitlet leser vi at lederne bekjente sin utroskap mot Gud. De så tilbake på
historien og nevnte overtredelser de hadde begått som et folk. Et par ting er spesielt
viktig, for de gjentas: (1) Israel forkastet Guds lov, og (2) de forfulgte profetene.
De innså at Guds lov og hans profeter var avgjørende for deres utvikling som et
gudfryktig folk. Bønnen understreker dette ved å si at ”dine lover … gir mennesket
liv når det følger dem” (Ne 9,29; sitat fra 3 Mos 18,5) og ved å fremheve at det var
Ånden som talte gjennom profetene. Gud har gitt oss sine bud for at vi skal ha et rikt
liv, og han sendte profetene for å hjelpe oss å forstå hans sannhet. Det avgjørende er
hva vi gjør med gavene.
LesNeh 9,32–38. Hva fokuseres på i avslutningen av bekjennelsesbønnen?
Igjen priser bønnen Gud for den han er: stor og mektig, ja, formidabel, en som
holder pakten og viser barmhjertighet. Det virker som de oppriktig erkjenner Guds
godhet mot dem.
De kommer også med en bønn i form av å inngå pakt med Gud. Dette er
beskrevet i detalj i kapittel 10. Hva ber de om?
”Og nå, vår Gud, du store, mektige og skremmende Gud, du som holder pakten
og viser godhet, se det ikke som noe ubetydelig, disse harde tidene som har rammet
oss” (Neh 9,32).
Fellesskapet må betale skatt til kongene som står over dem. Undertrykkelse fra
alle kanter plager den lille gruppen jøder, og de er lei av det. De har utholdt den ene
tyrannen etter den andre og håper på et pusterom.
De kaller seg ”tjenere”. Etter å ha skissert folkets utroskap, avslutter de ved å
omtale seg selv med dette ordet. Og tjenere adlyder dem som står over dem. Bruken
av ordet viser at de ser behovet for å adlyde Herren på måter som deres forgjengere
ikke gjorde. Dette er et uttrykk for ønsket om å være trofast mot Herren og hans bud.
Og som Guds tjenere ber de ham om å gripe inn på deres vegne.
Samfunnet på Esras og Nehemjas tid beskriver sin situasjon som ”stor nød”
(Neh 9,37), en nød som kan sammenlignes med lidelsene i Egypt (Neh 9,9). Deres
bønn priser Gud for at han så elendigheten deres i Egypt og ikke overså deres behov.
Nå ber de Gud gripe inn som før, selv om de ikke fortjener det, for ingen – hverken
konger, prinser, prester eller profeter eller fedre – var trofaste. Dermed setter de all
sin lit til Guds nåde og barmhjertighet, ikke til seg selv eller forfedrenes gjerninger,
i håp om at Herren vil gripe inn for dem.
Les Rom 5,6–8. Hvordan gjenspeiler disse versene det israelittene ba Gud om?
Hvilken trøst kan vi hente fra det jødene ba om og det Paulus skrev?
Les ”Syndsbekjennelse” i Veien til Kristus, side 41–47 [SC 37–42].
Hebreerne talte om hvordan forfedrene ”nøt” Guds godhet (Neh 9,25). Roten er den
samme som navnet Eden, som i ”Edens hage” (1 Mos 2,15). Man kan kanskje si at
”de edeniserte seg selv” hvis nå bare edenisere var et verb.
Evangeliet er jo gjenopprettelse, og hvilket bedre symbol enn Eden til å vise hva
vi til skal få til slutt? Gud førte hebreerne til den gamle verdens korsveier for å skape
den beste gjenspeilingen av Eden i en syndig verden. Selv etter fangenskapet og
hjemkomsten var det mulig. ”Herren trøster Sion, trøster alle ruinene hennes. Han
gjør ørkenen hennes lik Eden, ødemarken lik Herrens hage” (Jes 51,3).
Ja, folket nøt de materielle velsignelsene som Herren hadde lovet dem og som
minnet om Edens overflod. Og det var da fint. De skulle nyte det. Gud skapte verden
slik at mennesker kunne nyte den, og det gamle Israel likte det også. Synden deres
var ikke at de ”edeniserte seg” i Guds godhet, men at de glemte Herren (Esek 23,35)
mens de nøt hans godhet. Velsignelsene ble et mål i seg selv, ikke et middel til et mål
som skulle åpenbare Gud for omgivelsene.
Forslag til samtale
Jesus sier: ”Det som ble sådd blant tornebusker, det er den som hører ordet,
men dette livets bekymring og rikdommens bedrag kveler ordet, så det ikke
bærer frukt” (Matt 13,22). Hva mener han med ”rikdommens bedrag”, og hva
har dette å gjøre med bekjennelsesbønnen vi studerte denne uken?
Se på læren om skapelsen igjen. Legg merke til at i bønnen i Neh 9 talte de
nesten straks om Herren som skaper og opprettholder. Hva sier dette om hvor
grunnleggende denne læren er for vår tro?
Hvordan finner vi den rette balansen mellom å se vår syndighet og likevel
ikke la Satan gjøre oss motløse så vi forlater troen?
Mor og far døde i folkemordet i Rwanda i 1994. Jeg var ett år. Mitt tidligste minne er at jeg
gråt etter mor på barnehjemmet. Etter som tiden gikk, føltes det stadig mer håpløst.
Blant de ansatte var kvinner som skulle være erstatningsmødre. Min var en adventist som het
Brigitte. Jeg fikk være med i kirka. Folk var snille.
Men myndighetene stengte alle barnehjem da jeg var syv. Jeg ble adoptert og håpet på et bedre
liv.
Først var de snille. De hadde datteren Mutesi på min alder. Jeg håpet de ville elske meg slik de
elsket henne. Men nei. Om morgenen måtte jeg gjøre rent i huset og hente vann. Jeg kom for sent
på skolen, og lærerne slo.
Min nye mor begynte å vise åpenlyst hat. Jeg ble nektet mat og fikk ikke kalle henne mor. Men
Mutesi elsket meg. Hun gråt når jeg ble dårlig behandlet, og hun ga meg mat og melk, selv om
hun fikk kjeft for det.
Det hele tilspisset seg ved skoleårets slutt da jeg var 13 år. Jeg besto mine eksamener, men
Mutesi sto ikke. Da vi kom hjem, ble jeg kastet ut. Men andre familier med foreldreløse tok seg
av meg de neste årene. Myndighetene hjalp også, og jeg fullførte high school.
Som ung voksen ble livet mer håpløst. Jeg hatet alle, også Gud. Jeg prøvde å ta mitt eget liv
med alkohol, men klarte det ikke.
En dag på gata i Nyamata hørte jeg en predikant. Det var Frederic Musoni, som holdt en møteserie
i en adventistkirke.
”Vil du bli hel?” spurte han. Det var som om han talte direkte til meg. Da han kom med en appell,
gikk jeg frem. Inne i kirken ba han for meg, og jeg gikk hjem full av glede. Den kvelden sov
jeg fredfylt for første gang.
Jeg ble døpt sammen med 150 andre etter møteserien. Etter dåpen følte jeg fred og frihet i
sinnet. Jeg begynte å elske andre og skjønte at Gud ikke hadde forlatt meg. Jeg elsker Jesus som
døde for meg, og jeg tror at jeg får mine foreldre tilbake.
Jeg er 25 år, jeg lager og selger håndarbeid. Er du forelder med et godt hjem, så ta deg av et
barn som trenger det. Har du det vondt fordi du ikke hadde dine egne foreldre som barn, må du
kjenne den freden bare Jesus kan gi.