På grunn av alt dette gjør vi en avtale og skriver den ned. Det forseglede skrivet
er undertegnet av lederne, levittene og prestene våre … Vi skal ikke svikte
vår Guds hus (Neh 9,38; 10,39).
Hva mener Bibelen når den taler om ”pakten”? Den enkleste forklaringen på en
bibelsk pakt er at det er en juridisk inngåelse av et forhold mellom Gud og hans folk.
Det er Gud som sier: ”Du er mitt folk, og jeg er din Gud.” Også andre folk i den
gamle verden brukte pakter, ofte mellom ledere og deres vasaller.
Disse paktene ble inngått fordi de var bra for begge parter. Lederen ville ta vare
på folket, og folket ville betale for det. Men med Gud var pakten en annen. Gud fikk
ikke noe igjen for det, og likevel lovte han å være trofast mot den, også når folket
sviktet. Paktens velsignelser og forbannelser gjorde at israelittene kunne vite når det
begynte å gå galt fordi de hadde brutt pakten.
Denne uken skal vi ta for oss pakten som israelittene fornyet med Gud (Neh 10)
og også si litt generelt om paktsinngåelsens historie og betydning i Bibelen.
Bare lederne signerte dokumentet, men teksten sier at ”resten av folket … gikk inn
under eden de hadde sverget om å følge Guds lov” (Neh 10,28–29). Hva var så spesielt
med pakten at alle ønsket å inngå en avtale med Gud? For å finne svar på det, må
vi begynne med begynnelsen og forstå Bibelens tanke om pakten.
Pakten var viktig fordi den var en del av Guds fortelling om hvordan han handler
med syndere, og den viste hans lengsel etter et forhold til menneskene. Den ga også
folk anledning til å vise at de ønsket å tilhøre Gud.
Skapelsesberetningen i 1 Mos 1 og 2 forteller ikke bare om at de første menneskene
ble skapt, men om forholdet mellom dem og Gud og mellom hverandre
innbyrdes. Men synden kom og rotet til alle disse relasjonene. Synd er det motsatte
av skapelse, den fører til av-skapelse (død).
Adams slekt deles i to når Kain velger det onde (1 Mos 4,8–19) og Set følger Gud
(1 Mos 5,3–24). Kains slekt kulminerer i Lamek (1 Mos 4,17–19), den syvende fra
Adam. Han innstiftet polygamiet. Vold og hevn på Kains side står i motsetning til
Sets trofaste slekt. Sets etterkommere blir også gjengitt, men den syvende i hans ætt
er Henok, som ”vandret med Gud” (1 Mos 5,24) og ble tatt opp til himmelen.
Verden elsket det onde høyere enn Gud, og på et punkt var de trofastes slekt
veldig liten. Snart ville det ikke være noen igjen som Gud kunne oppfylle sitt ord på
ved å sende løftets ætt for å redde mennesker. Da griper Gud inn med syndfloden.
Men dette var enda en av-skapelse, en ødeleggelse av liv. Likevel ødela Gud bare det
mennesket allerede hadde spolert (1 Mos 6,11–13).
Hvordan har du opplevd syndens makt til å ødelegge? Hva er den eneste kraften
mot synd, og hvordan får vi den?
Etter syndfloden startet Gud på nytt, nå med Noah og etterkommerne hans. Også
med dem ville han ha et forhold, og sentralt i dette sto tanken om pakten. Bibelen
omtaler sju store pakter som Gud har inngått med mennesker:
Bibelen bruker uttrykket ”evig pakt” 16 ganger. 13 av gangene er det snakk om
paktene med Abraham, Israel i Sinai og David. Hver av disse paktene var unik,
men kalles likevel ”den evige pakt”. Slik det evige evangelium først ble kunngjort i
1 Mos 3,15, men så gradvis blir åpenbart gjennom Bibelen, slik er det også med den
evige pakt. Hver etterfølgende pakt forklarer og utdyper forståelsen av kjærlighetens
evige pakt, som trer klarest frem i frelsesplanen. Den nye og den gamle pakt, som de
ofte kalles, inneholder de samme delene.
Helliggjørelse: ”Jeg legger min lov i deres sinn og skriver den i deres hjerte”
(Jer 31,33; se Hebr 8,10).
Forsoning: ”Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk” (Jer 31,33;
Hebr 8,10).
Misjon: ”De skal ikke lenger lære hver sin neste og hver sin bror og si: Kjenn
Herren! For de skal alle kjenne meg, både små og store” (Jer 31,34; Hebr 8,11).
Rettferdiggjørelse: ”Jeg vil tilgi skylden deres og ikke lenger huske synden”
(Jer 31,34; Hebr 8,12).
Bibelske pakter er bygd opp på en bestemt måte. Det samme gjelder de gamle hetittenes
pakter. Gud kommuniserte altså til folket på en måte de kunne forholde seg til
ut fra sin kultur.
Pakter på det gamle Israels tid hadde følgende deler: fortale (hvem Gud er);
historisk prolog (deres fortid sammen); bestemmelser eller lover, velsignelser og forbannelser;
vitner, spesiell bestemmelse eller paktstegn. Det overrasker ikke at Gud
brukte noe lignende til å kommunisere med sitt folk den gang. Han brukte det de var
kjent med.
For eksempel er hele 5 Mos skrevet i form av en pakt, fordi Moses oppfordrer
Guds folk til å inngå et nytt paktsforhold med sin Gud. Boken uttrykker pakten slik:
LesJos 24. Hvordan går paktmønsteret igjen i dette kapitlet?
Det samme gjelder ved fornyelsen av pakten under Josva.
For det første nevnes en innledning hvor Gud presenterer seg som ”Herren,
Israels Gud” (Jos 24,2). Så følger en historisk prolog der Josva minner folket om
hva Gud har gjort for dem (Jos 24,2–13). Etter denne historien regnes bestemmelsene
eller lovene opp (Jos 24,14–15; Jos 24,23), velsignelser og forbannelser blir nevnt
(Jos 24,19–20), vitner identifisert (Jos 24,22; Jos 24,27) og det angis spesielle bestemmelser
(Jos 24,25–26). Også her ble paktens grunnleggende form brukt til å kommunisere
med Israel og vise dem, ikke bare at Gud hadde ledet dem før i tiden, men hva de
skulle gjøre for å holde sin del av pakten.
Les Jos 24,15. Hvilket prinsipp kan vi anvende på oss selv?
Gjeldssletting og overholdelse av sabbatsåret av hensyn til de fattige;
Økonomisk støtte til tempelet, dets tjenester og personale ved å komme med
førstegrøden, den førstefødte og tienden, og dermed sikre videreføring av sann
gudsdyrkelse.
De tre første løftene handler om relasjoner med andre (ekteskap og gjeldsletting)
og med Gud (sabbat), mens den siste (Neh 10,32–39) dreier seg om tempelregler.
Målet med fellesskapet var å vise at de var forpliktet på pakten og ville iverksette
praktiske tiltak for å styrke forholdet til Gud og andre. Selv om de ikke alltid holdt
pakten til punkt og prikke, forsto de at riktige vaner ville påvirke fremtiden. Hvis
de skulle få nasjonen på rett kjøl, måtte de innføre systemer og vaner som fremmet
målet. Hvis de ville vandre med Gud, var det viktig å helligholde sabbaten og ta seg
av tempelet.
Dessverre holdt de ikke løftene særlig godt. Det ser vi av de siste kapitlene i
Nehemja. Men selv om alle ikke holdt dem, var det noen eller mange som gjorde det.
Med Guds hjelp og blikket rettet mot ham kan vi utvikle de riktige vanene og holde
oss på den rette vei.
”Hvis du bruker viljen riktig, kan det skje en fullstendig forandring i ditt liv. Når
du gir Kristus din vilje, knytter du deg til den kraft som er over alle myndigheter
og makter. Du får styrke fra det høye til å holde ut, og ved stadig å overgi deg til
Gud blir du i stand til å leve det nye livet, som er et liv i tro.” – Veien til Kristus,
side 54–55 [SC 48]. Hva hindrer deg i å oppleve det som står her?
Se på Neh 10,32–39 igjen. Hvorfor var tempeltjenesten viktig for jødene, slik det
går frem av ordene: ”Vi skal ikke svikte vår Guds hus” (Neh 10,39)? Hvorfor var
tempelet så viktig for troen? (Se også Hebr 8,1–7.)
Jødene lovte å ta vare på tempelet. Selv om de var en liten gruppe og ble økonomisk
undertrykt, ville de gi det lille de hadde for at tempelet skulle fungere godt og ikke
bare overleve. Derfor ga de en tredjedels sjekel til tempeltjenesten hvert år, i stedet
for bare under folketellingen, slik loven forlangte. Folket så at behovet var større
enn det de var pålagt. Dessuten fikk bestemte familier ansvaret for å brenne ved på
alteret, for de skjønte at uten organisasjon ville det hele svinne hen.
Førstefrukter, førstefødte, tiender og gaver sørget for prestene og levittene. En
tiendedel av alt skulle gå til levittene. De førstefødte ble innløst med penger som
økte det beløpet levittene mottok. Men en tiendedel av levittenes tiende gikk til
prestene.
Tempeltjenesten var folkets hjertepuls. Det var så viktig for troen at den største
tragedien inntraff da Nebukadnesar rev ned tempelet og fjernet de hellige karene.
Når tempelet ble riktig forvaltet, ga det nasjonen et levende åndsliv, for det
pekte på løsningen av syndens problem: at et lam døde. Da Jesus døde på korset,
var det løsningen (Rom 5,5–10). Dessuten viste den årlige forsoningsdagen at Gud
ville fjerne ondskap og synd for alltid. Tempeltjenesten skulle altså åpenbare hele
frelsesplanen for folket. Vi kan lære mye av tempeltjenesten som er nødvendig om vi
skal se Guds karakter klarere og få frelsesplanen belyst.
”Det er et troverdig ord og vel verdt å ta imot, at Kristus Jesus kom til verden for
å frelse syndere, og blant dem er jeg den største” (1 Tim 1,15). Hva satte Paulus
sitt håp til, og hvordan kan det bli vårt håp?
Les ”Overgivelse” i Veien til Kristus, side 48–55 [SC 43–48].
”Tjenesten i helligdommen på jorden skjedde i to faser. Prestene utførte en daglig
tjeneste i Det hellige, mens øverstepresten en gang om året utførte en særskilt
soningshandling i Det aller helligste for å rense helligdommen.
Dag etter dag kom den angrende synderen med offeret til møteteltet. Han la hånden
på hodet til offerdyret og bekjente sin synd. Dette var en symbolsk overføring av
synden fra ham selv til det uskyldige offerdyret som så ble slaktet. Uten at blod blir
utøst, skjer det ingen forlatelse, sier apostelen. ‘En skapnings liv er i blodet.’ Guds
lov som var blitt overtrådt, krevde synderens liv. Blodet var et symbol på synderens
forspilte liv. Offerdyret bar hans skyld. Presten gikk inn i Det hellige med blodet og
stenket det foran forhenget. Bak dette forhenget stod paktkisten som inneholdt den
loven synderen hadde overtrådt. I denne seremonien ble synden ved blodet symbolsk
overført til helligdommen.
I noen tilfeller ble blodet ikke brakt inn i Det hellige, men presten skulle i stedet
spise av kjøttet, slik som Moses hadde påbudt Arons sønner: ‘Herren har gitt dere
det for at dere skal ta bort menighetens skyld.’ 3 Mos 10,17. Begge disse seremoniene
representerte en symbolsk overføring av synden fra den angrende synderen til
helligdommen.” – Alfa og Omega, bind 7, side 352–353 [GC 418].
Forslag til samtale
Tenk på løfter du har gitt og brutt enda de var oppriktig og alvorlig ment. Hva
har det lært deg som kan hjelpe deg å unngå lignende feil?
Pakt er et rettslig opprettet forhold. Vi brøt det med Gud, men han holder sin
del av avtalen, også når vi ikke holder vår. Hvordan kan denne Guds godhet
og trofasthet gi mennesker et nært forhold til ham og hjelpe oss å leve slik vi
burde?
Tenk på hvor ofte du har sviktet Gud og ”den nye pakts” løfter (se Luk 22,20;
Hebr 8,13; Hebr 9,15). Hvorfor er det så viktig å forstå frelsesplanen og det løftet
om tilgivelse som vi har fått i Jesu offer da hans blod beseglet ”den nye pakt”
for oss?
Yvonne sang på skolens konsert fredag i tettsittende klær og masse makeup. Folk var begeistret.
Yvonne elsket rosen og ble til dansefesten etterpå, selv om mange av adventistene i
klassen gikk til fredagskveldsmøtet i kirka.
På sabbaten hadde menighetens ledere fått vite at hun og fire andre var på dansefesten. Alle
ble straffet. Fire ba om tilgivelse, men ikke Yvonne. ”Jeg vil fortsette å synge og danse,” sa hun.
Hun sluttet å gå i kirka. Hun kledde seg annerledes og gikk annerledes. Folk så etter henne.
Hun ble en av de populære jentene på skolen.
Hun begynte å skrive sine egne sanger, og den første ble en stor hit. Hun fikk det travelt og
skulket skolen, men klarte seg godt til eksamen.
På universitetet spilte hun inn musikkvideoer og opptrådte på nattklubber. Hun videreutviklet
klesstilen så hun lignet en popstjerne. Hun fikk seg tatoveringer og hadde tre øreringer i hvert øre
og nesering.
Foreldrene var lei seg, far sluttet å sende penger. Da konsertene ikke ga nok penger til å dekke
regningene, prøvde Yvonne å selge kvinneklær på torget, og så tok hun jobb i en barnehage.
Barna ble imponert over klærne og smykkene hennes. Hjemme tigget de om å få tatoveringer
og neseringer. Mødrene troppet opp i barnehagen for å klage.
Yvonne var lei for klagene, men levde for helgene og festene. Men tristheten forsvant ikke.
En dag hørte hun en preken over høyttaleren utenfor en lokal adventistkirke. Hun lukket døren
og satte på musikk.
Neste dag var det en ny preken. Og så en tredje. Det var en treukers møteserie. Til slutt ga
hun opp og hørte etter. Talene varmet, og hun gikk på møtene. Hun ble døpt på det siste møtet og
overga stemmen til Gud.
I dag er Yvonne 27 år og lærer. Hun lager gospelsanger til Guds ære og er sangleder i menigheten.
”Jeg takker Gud for at han bevarte meg da jeg gikk min egen vei. Jeg kunne ha vært død nå.”
Hun er spesielt glad for at foreldrene lærte henne bibelske verdier. ”Jeg er sikker på at mors
undervisning i barndommen hjalp meg. Selv om jeg kom bort fra Gud, hadde jeg mors ord i mitt
hjerte.”