Hør, Herre! Tilgi, Herre! Lytt og grip inn, drøy ikke – for din egen skyld, min
Gud! For ditt navn er nevnt over byen din og folket ditt (Dan 9,19).
Daniel 9 inneholder en av Bibelens store bønner. I kritiske øyeblikk tyr Daniel til
bønn for å takle utfordringene. Da Daniel og vennene var ved å bli drept på grunn
av kongens mystiske drøm, kom profeten Gud nær i bønn (Dan 2). Og da et dekret
forbød bønn til andre enn kongen, fortsatte Daniel å be vendt mot Jerusalem (Dan 6).
Når vi leser bønnen i Dan 9, må vi huske at synet om de 2300 kvelder og morgener
(Dan 8) går inn på profeten. Selv om konturene av profetien ble forklart, kan Daniel
ikke forstå tidsperioden som formidles av dialogen mellom de to himmelske vesenene:
”I 2300 kvelder og morgener. Så skal helligdommen få sin rett tilbake” (Dan
8,14). Det er først nå, i kapittel 9, at profeten får mer lys, og denne gangen er det også
som svar på bønn.
LesDan 9,1–2. Daniel sier at han la ”i bøkene” merke til profetien han studerer så
nøye. Hvilken bok eller bøker i Bibelen mener han?
Når vi leser bønnen, blir det klart at den skyldes en grundig undersøkelse av Guds
tidligere åpenbaring til Moses og profetene. Etter å ha lært av Jeremia-rullen at fangenskapet
skal vare i 70 år (se Jer 25,11–12; Jer 29,10), forstår Daniel betydningen av det
historiske øyeblikket han lever i.
Husk at Daniel ber denne bønnen i 539 f.Kr., det året da perserriket erstatter
Babylon. Det er gått nesten 70 år siden Nebukadnesar inntok Jerusalem og ødela
templet. Så ifølge Jeremias profeti skal Guds folk snart komme tilbake til hjemlandet.
Daniel stoler på Guds ord og vet at noe stort skal skje med hans folk, at eksilet i
Babylon snart er slutt og at jødene skal komme hjem igjen.
Fra sin granskning av Skriften innser Daniel også hvor alvorlige folkets synder
er. Fordi de har brutt pakten, har de brutt forholdet til Gud. Eksilet er derfor en
uunngåelig følge (3 Mos 26,14–45). Så studiet av Guds åpenbaring gir Daniel en
forståelse av tiden, og han føler det haster med å be til Gud på vegne av folket.
Når vi nærmer oss den siste tid i verdens historie, må vi studere Guds ord og leve
mer etter det enn noensinne. Kun Skriften kan forklare den verden vi lever i. For
Skriften forteller historien om den store konflikten mellom godt og ondt og viser at
menneskets historie skal ende med at ondskapen utslettes og Guds evige rike opprettes.
Jo mer vi studerer Skriften, desto bedre kan vi forstå verdenssituasjonen og vår
plass i den, samt våre grunner til håp i en håpløs verden.
Hvordan gir Bibelen oss en viss forståelse av en verden som i seg selv kan virke
meningsløs?
LesDan 9,3–19. På hvilket grunnlag ber Daniel om nåde?
Vi bør legge merke til noen punkter i bønnen.
Ingen steder i bønnen ber han om noen forklaring på ulykkene som rammet
jødefolket. Han kjenner årsaken. Mesteparten av bønnen er Daniels egen gjenfortelling
av årsaken: ”Vi hørte ikke på Herren vår Gud og fulgte ikke hans lover, som
han ga oss ved sine tjenere profetene” (Dan 9,10). Sist vi møtte Daniel, hadde han
behov for å en løsning på noe han ikke forstår i synet om de 2300 kvelder og morgener
(se Dan 8,27).
Denne bønnen er en appell til Guds nåde, til hans vilje til å tilgi sitt folk, selv
om de har syndet og gjort ondt. Dette er en illustrasjon av evangeliet, om syndere
som ikke har egen fortjeneste, men likevel ber om en nåde de ikke fortjener, og om
tilgivelse som de ikke har fortjent. Er ikke dette et eksempel på hvor hver enkelt av
oss står hos Gud?
LesDan 9,18–19. Hvilken annen grunn gir Daniel for å be Herren svare på hans
bønn?
En annen side ved Daniels bønn fortjener oppmerksomhet: appellen til Guds navns
ære. Det betyr at bønnen ikke bunner i Daniels eller folkets bekvemmelighet. Han
ber for Guds egen skyld (Dan 9,17–19). Med andre ord må han bli bønnhørt fordi
Guds navn vil bli æret.
Les 2 Kong 19,15–19. Hvordan ligner Hiskias bønn Daniels? Hva sier Matt 5,16
om hvordan vi også kan ære Gud?
LesDan 9,5–13. Hvorfor sier Daniel til stadighet at ”vi” har gjort galt? Dermed
inkluderer han jo seg selv i syndene som førte en slik ulykke over folket.
Daniels bønn er bare en av flere viktige forbønner i Bibelen. Slike bønner rører
ved Guds hjerte, avverger domshandlinger og gir utfrielse fra fienden. Når Gud er
villig til å utrydde hele folket, hindrer Moses’ forbønn ham (2 Mos 32,7–14; 4 Mos
14,10–25). Selv når alvorlig tørke truer landet, svarer Gud Elias bønn og gir regn for
å gi landet nytt liv (1 Kong 18).
Når vi ber for familiemedlemmer, venner og andre mennesker eller situasjoner,
hører Gud vår bønn og kan gripe inn. Noen ganger kan det gå lenge før en bønn blir
besvart, men vi kan være sikre på at Gud aldri glemmer sine barns behov (se Jak
5,16).
I dette tilfellet spiller Daniel rollen som forbeder eller mellommann mellom Gud
og folket. Av sitt studium av Skriften ser profeten hvor syndig folket er blitt når de
overtrer Guds lov og nekter å høre Guds advarsler. Daniel innser deres fortvilte åndelige
tilstand og ber om helbredelse og tilgivelse. Men profeten gjør seg også til ett
med sitt folk. I noen henseender er Daniel et bilde på Kristus som vår talsmann (Joh
17). Men forskjellen er stor: Kristus er ”uten synd” (Hebr 4,15) og har derfor ikke
behov for å bekjenne sin egen synd eller gi et offer for å bli tilgitt (Hebr 7,26–27).
Men han identifiserer seg med syndere: ”Han som ikke visste av synd, har han gjort
til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet” (2 Kor 5,21).
”Om vi samlet sammen alt som er godt, hellig, edelt og elskelig i mennesket, og
fortalte Guds engler at dette bidrar til menneskets frelse eller gjør noen fortjent
til noe, ville utsagnet ha blitt forkastet som høyforræderi.” – Tro og gjerninger,
side 19,20 [FW 24]. Hva lærer dette oss om behovet for en som taler vår sak?
Daniels forbønn tar opp to ting: folkets synder og Jerusalems ødeleggelse. Guds svar
tar opp de to bønnene. Gjennom Messias skal folket bli frikjøpt og helligdommen
salvet. Men de to bønnene blir besvart på måter som går lenger enn Daniels umiddelbare
historiske horisont: Messias’ verk skal være til gagn for hele menneskeheten.
LesDan 9,21–27. Hva skulle skje i perioden på 70 uker? Hvorfor kan bare Jesus
gjøre det?
”Bringe ondskapen til ende” [KJV fra 1611: “To finish the transgression.”] Det
hebraiske ordet for ”transgression” (pesha) antyder forsettlige overtredelser av en
underordnet mot en overordnet (f.eks. Ordsp 28,24). Ordet brukes også om menneskers
åpne motstand mot Gud (Esek 2,3). Men ved Jesu blod blir opprøret mot Gud
slått ned, og menneskene får tilbud om Jesu fortjeneste.
”Gjøre slutt på synden.” Verbet har betydningen ”å forsegle”, og her betyr det at
synden er tilgitt. Siden syndefallet har menneskeheten ikke vært i stand til å oppfylle
Guds krav, men Messias tar hånd om våre feil.
”Sone skylden.” Paulus skriver: ”For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig,
og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i
himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset” (Kol 1,19–20). Også dette er
det bare Jesus som kan gjøre.
”Føre fram en evig rettferd.” Kristus tok vårt sted på korset. Dermed kan vi ha
et rett forhold til Gud. Bare ved tro kan vi få denne rettferdigheten som kommer fra
Gud.
”Stadfeste det profetene så.” Da Kristus ofret seg selv, ble GTs profetier om
hans forsoningsverk stadfestet i den forstand at de var oppfylt.
”Salve det aller helligste.” Dette er ikke en person, men et sted. Så uttalelsen
viser til salvingen av helligdommen i himmelen idet Kristus ble innsatt som vår
øversteprest (Hebr 8,1).
Ved slutten av synet om de 2300 kvelder og morgener er profeten forbauset fordi
han ikke forstår det (Dan 8,27). Ti år senere kommer Gabriel for å hjelpe Daniel å
forstå synet (Dan 9,23). Denne siste åpenbaringen gir de opplysningene som manglet
og avslører at Messias’ verk skal fullføres mot slutten av en periode på 70 uker.
Ifølge år/dag-prinsippet og de hendelsene som er forutsagt, må de 70 ukene forstås
som 490 år. Og starten på perioden er befalingen om å gjenreise og bygge opp igjen
Jerusalem (Dan 9,25). Denne befalingen blir utstedt av kong Artaxerxes i 457 f.Kr.
Da får jødene lov til å gjenoppbygge Jerusalem (Esra 7) under ledelse av Esra. Ifølge
bibelteksten er de sytti ukene ”bestemt” eller ”avskåret”. Dette viser at tidsperioden
på 490 år er skåret av fra en lengre tidsperiode, det vil si fra de 2300 årene (Dan 8).
Dermed må de 2300 årene og de 490 årene ha samme utgangspunkt, nemlig 457
f.Kr.
Profetien om de 70 ukene er delt i tre: syv uker, sekstito uker og den syttiende
uken.
De syv ukene (49 år) viser mest sannsynlig til tiden da Jerusalem skal gjenoppbygges.
Etter de syv ukene skal 62 uker (434 år) føre frem til ”en salvet, en fyrste”
(Dan 9,25). Og 483 år etter Artaxerxes’ dekret, det vil si i år 27, blir Jesus, Messias,
døpt og salvet av Den hellige ånd til sitt messianske oppdrag.
I løpet av den 70. uken skal andre viktige hendelser finne sted:
”Den salvede ryddes av veien” (Dan 9,26), noe som viser til Kristi død.
”I én uke skal han
[Messias] stadfeste en pakt med de mange” (Dan 9,27). Dette er Jesu og apostlenes
spesielle oppdrag til jødefolket. Det utføres i den siste ”uken”, fra år 27 til 34.
”Etter en halv uke gjør han slutt på slaktoffer og grødeoffer” (Dan 9,27). Tre og
et halvt år etter Jesu dåp (det vil si midt i uken), gjør han ende på offersystemet i den
forstand at det ikke lenger har noen profetisk betydning. Da gir han seg selv som den
nye pakts endelige og fullkomne offer. Dermed er det ikke behov for flere dyreofringer.
Den siste uken i profetien om de 70 ukene ender i år 34, da Stefanus blir steinet
og evangeliet går til hedningene, ikke bare jødene.
Les Dan 9,24–27. Midt i det store håpet og løftet om Messias leser vi om vold,
krig og trøstesløshet. Hvordan kan dette hjelpe oss å innse at det fortsatt er håp,
tross livets katastrofer?
Nedenfor er skjemaet som forklarer hvordan profetien på 70 uker i Dan 9,24–27
henger sammen med og danner utgangspunktet for den 2300 år lange profetien i
Dan 8,14. Hvis du teller 2300 år fra 457 f.Kr. (og sletter år 0, som ikke finnes), får
du 1844; eller hvis du teller de siste 1810 årene fra år 34 (2300 minus de første 490
årene), får du også 1844. Dermed ser man at renselsen av helligdommen i Dan 8,14
starter i 1844.
Legg også merke til at året 1844 passer med det vi så i Dan 7 og 8. Dommen (Dan
7), som er det samme som renselsen av helligdommen (Dan 8, se studiene de to siste
ukene), begynner altså etter de 1260 årene med forfølgelse (Dan 7,25) og likevel før
Jesu annet komme og opprettelsen av hans evige rike.
Forslag til samtale
Det er med rette blitt sagt at profetien om de 2300 dager og profetien om
de 70 ukene egentlig er bare én profeti. Hvordan kan man si det? Hva støtter
denne påstanden?
Hva kan vi lære av Daniels forbønn som kan være til nytte for vårt eget
bønneliv?
Kristi offer for oss er vårt eneste håp. Hvordan bør dette gjøre oss ydmyke og
hjelpe oss å elske og tilgi andre mer? Hva burde Luk 7,40–47 si oss?
Se hvor viktig Skriften er for Daniels bønn og hans håp. Folket har lidd nederlag
og er sendt i eksil, landet er ødelagt og hovedstaden rasert. Og likevel
håper han at folket får vende hjem igjen. Hvor kan han ha fått dette håpet fra
om ikke fra Bibelen og Guds løfter? Hva burde dette si oss om det håpet vi
kan ha i lys av Bibelens løfter?
Det var tre adventister i Laurentiu Stafan Drugas åttendeklasse i Bucuresti, og han ble med
dem i kirken. Han ble glad i Jesus og ble døpt. Snart fikk han en lengsel etter å bli pastor,
men det var bare 20 plasser, og Laurentiu måtte ta en opptaksprøve. Han satt ved et stort bord i
klasserommet og tok eksamen. Han ble nummer 21.
”Det er greit,” sa han hjemme. ”Jeg prøver igjen neste år.” Men han forsømte kristenlivet, og
da han satte seg ved det store bordet neste år, tenkte han på sitt ugudelige liv og fikk jernteppe.
Han reiste seg og gikk.
Etter noen år flyttet han til Spania som bygningsarbeider, ble gift og kom lenger bort fra Gud.
Da han var 23, traff han en onkel som var adventist. Nå husket han tiden som kristen og ønsket
om å bli pastor. Han ble døpt sammen med sin kone.
Nå funderte han på Guds plan for sitt liv og ba om ledelse. To dager etter dåpen fikk han en
drøm. Han satt ved et stort bord for å ta en eksamen i matematikk. Han innså med forferdelse
at han ikke hadde studert på et år og fikk jernteppe. Han ble desperat og våknet. Det var bare en
drøm.
Laurentiu sovnet og fikk en ny drøm. Denne gangen sto han og smilte og talte på talerstolen i
adventistkirken i Madrid. Da det ble morgen, avfeide han drømmene.
Neste kveld ba han igjen om Guds ledelse. Han drømte om det samme klasserommet, men nå
var det rumensk språk. Igjen fikk han panikk fordi han ikke hadde lest. Litt senere satt han ved et
annet bord der han talte med andre og følte Guds nærvær.
Slike drømmer fikk han nesten hver natt i tre måneder. Forsøkte Gud å si ham at han skulle bli
pastor? Men hvordan? Han var jo gift og hadde familie å ta seg av.
Drømmene fortsatte. Det gikk flere år. Han ble vant til drømmene. Etter ti år fortalte han sin
kone om dem. En kveld var de på et ungdomsmøte med 250 mennesker. Det var som om pastoren
talte til ham. Hans kone sa: ”Du må studere teologi.”
Tre måneder senere hadde familien flyttet til Sagunto. adventistcollege. Fra den dagen stanset
drømmene. ”Hver dag er som den andre delen av drømmen,” sier Laurentiu.
En del av offeret 13. sabbat går til å en etterlengtet undervisningsbygning for pastorstudentene
ved Sagunto.