Noen av de forstandige skal undertrykkes, så de kan bli prøvet og renset og
tvettet til endens tid. For ennå dryger det med enden, til den fastsatte tid er
inne (Dan 11,35).
Når vi begynner på dette vanskelige kapitlet, bør noe sies fra starten av.
Dan 11
er en parallell til de tidligere profetiske skissene i Daniel. Som i kapittel 2, 7, 8 og 9
strekker det profetiske budskapet seg fra profetens dager til tidens ende.
En rekke
verdensmakter står frem, krefter som ofte undertrykker Guds folk.
Hver profetisk
oversikt har en lykkelig slutt. I Dan 2 leser vi at steinen utsletter statuen; i Dan
7 mottar Menneskesønnen riket, og i Dan 8 og 9 blir den himmelske helligdommen
renset av Messias.
Det begynner med de persiske
kongene og drøfter deres skjebne og endetiden når nordens konge angriper Guds hellige
fjell.
En rekke kamper mellom kongene i nord og sør og hvordan de påvirker
Guds folk.
Det ender lykkelig da kongen i nord står overfor sin undergang ved
”det herlige, hellige fjellet” (Dan 11,45). Den positive slutten betyr ondskapens slutt
og opprettelsen av Guds evige rike.
LesDan 11,1–4. Hva ser vi her som minner om noen av de tidligere profetiene vi
har lest i Daniel?
Gabriel forteller Daniel at tre nye konger skal stå frem i Persia. De vil bli fulgt av
den fjerde kongen, som skal være den rikeste av alle og vil provosere grekerne. Etter
Kyros hersker tre konger over Persia: Kambyses (530–522 f.Kr.), Pseudo-Smerdis
(522 f.Kr.) og Dareios I (522–486 f.Kr.). Den fjerde kongen er Xerxes. Han er veldig
rik (Est 1,1–7) og reiser en stor hær for å invadere Hellas, som forutsagt i profetien.
Men på tross av sin makt blir han slått tilbake av en mindre gresk styrke.
Det er ikke vanskelig å gjenkjenne Aleksander den store som den mektige kongen
som står frem (Dan 11,3) og blir den gamle verdens absolutte hersker. I en alder av
32 døde han uten å ha en arving til å styre riket. Så det ble delt mellom hans fire
generaler: Selevkos over Syria og Mesopotamia, Ptolemaios over Egypt, Lysimakhos
over Trakia og deler av Lilleasia, og Kassandros over Makedonia og Hellas.
SammenlignDan 11,2–4 med Dan 8,3–8 og Dan 8,20–22. Hvordan viser disse tekstene at
Aleksander er makten i denne teksten?
Hva kan vi lære av dette oppbudet av navn, datoer, steder og historiske hendelser?
Profetien er oppfylt som forutsagt av Guds sendebud. Guds ord slår aldri feil.
Gud er herre over historien. Vi kan få inntrykk av at denne serien av politiske
krefter, ledere og riker skyldes ambisjoner hos keisere, diktatorer og politikere av
alle slag. Men Bibelen viser at Gud har kontroll og vil bevege historiens hjul etter sitt
guddommelige formål, som til slutt vil føre til at det onde utryddes og Guds evige
rike opprettes.
Ved Aleksander den stores død ble det greske riket delt mellom landets fire generaler.
To av dem – Selevkos i Syria (nord) og Ptolemaios i Egypt (sør) – klarte å skape
dynastier som kjempet mot hverandre om kontroll over landet.
De fleste ser krigene mellom kongen i nord og kongen i sør (Dan 11,5–14) som de
mange slagene mellom disse to dynastiene. Ifølge profetien ville det bli gjort forsøk
på å forene de to dynastiene ved giftermål, men alliansen blir kortvarig (Dan 11,6).
Historiske kilder informerer oss om at Antiokos II Theos (261–246 f.Kr.), barnebarn
av Selevkos I, giftet seg med Berenike, en datter av egypterkongen Ptolemaios II
Filadelfos. Men avtalen holdt ikke, og konflikten, som involverte Guds folk direkte,
startet snart opp igjen. Dan 11 tar således opp hendelser som vil berøre Guds folk i
århundrene etter at profeten Daniel forlater scenen.
Vi kan spørre hvorfor Herren åpenbarer alle disse detaljene om krig som berører
riker som kjemper om herredømmet i denne delen av verden. Årsaken er enkel:
Krigene går ut over Guds folk. Herren kunngjør på forhånd de mange utfordringene
hans folk vil møte i årene som kommer. Gud er historiens Herre, og når vi sammenligner
profetien med de historiske hendelsene, kan vi igjen se at profetens ord ble
oppfylt. Den Gud som forutsier de hellenistiske rikenes omskiftelige natur i kamp
mot hverandre, er den Gud som kjenner fremtiden. Han er verdig vår tillit og tro.
Dette er en stor Gud, ikke en avgud skapt av menneskers fantasi. Han styrer ikke
bare historiske hendelser, han kan også lede vårt liv hvis vi lar ham gjøre det.
Les Jes 46,9–10. Hvor mye grunnleggende kristen teologi finner vi i de to versene,
og hvilket håp gir de oss? Tenk hvor skremmende vers 10 ville ha vært hvis Gud
ikke var god og kjærlig, men hevngjerrig og smålig.
LesDan 11,16–28. Teksten er vanskelig, men hvilke bilder finner du også andre
steder i Daniel?
Det ser ut til å skje en maktforflytning fra de hellenistiske kongene til det hedenske
Roma: ”Angriperen gjør som han vil, og ingen kan stå opp mot ham. Han får fotfeste
i det herlige landet og har ødeleggelse i sin hånd” (Dan 11,16). Det herlige landet er
Jerusalem, et område der det gamle Israel har eksistert, og den nye makten som tar
over området, er det hedenske Roma. Den samme hendelsen er vist i den horisontale
utvidelsen av det lille hornet, som når det herlige landet (Dan 8,9). Den makten som
styrer verden på dette tidspunktet, er tydeligvis det hedenske Roma.
Noen andre ledetråder i teksten forsterker dette synet. For eksempel at han ”som
sender en skatteinnkrever”, må være keiser Augustus. Det er i hans tid at Jesus blir
født, da Maria og Josef reiser til Betlehem og folketellingen finner sted (Dan 11,20).
Ifølge profetien vil denne herskeren bli fulgt av en ”som blir foraktet” (Dan 11,21).
Historien viser at Augustus ble fulgt av Tiberius, Augustus’ adoptivsønn. Tiberius er
kjent for å ha vært en eksentrisk og forferdelig person.
Og ifølge bibelteksten var det under Tiberius’ regjering at ”paktfyrsten” skulle
bli knust (Dan 11,22). Dette er en klar henvisning til Kristi korsfestelse, også kalt
”en som er salvet, en fyrste” (Dan 9,25, se også Matt 27,33–50), som blir drept i
Tiberius’ regjeringstid. Omtalen av Jesus som ”paktfyrsten” er en markør som viser
historiske hendelsers gang og gir leserne bevis for Guds fantastiske forutviten. Gud
har hatt rett i alt som har skjedd før i disse profetiene, så vi kan stole på det han sier
om fremtiden.
Midt i alle politiske og historiske hendelser åpenbares ”paktfyrsten” Jesus av
Nasaret i teksten. Hvordan viser dette at han er Skriftens midtpunkt til tross for
omveltninger og politiske intriger?
LesDan 11,29–39. Hvilken makt oppstår etter det hedenske Roma?
Dan 11,29–39 refererer til et nytt maktsystem. Selv om dette systemet står i forlengelsen
av det hedenske Romerriket og arver egenskaper av forgjengeren, er det også
annerledes. Bibelteksten sier at ”denne gangen går det ikke som forrige gang” (Dan
11,29). Når vi ser nærmere etter, finner vi at den fungerer som en religiøs makt. Den
retter først og fremst sitt angrep mot Gud og hans folk. La oss se på noe av det denne
kongen gjør.
Han lar ”harmen gå ut over den hellige pakten” (Dan 11,30). Det må være Guds
frelsespakt som denne kongen er imot.
Han ”vanhelliger tempelborgen” og ”avskaffer det daglige offeret” (Dan 11,31).
Dan 8 beskriver hvordan det lille hornet vanærer Guds ”helligdom” og avskaffer ”det
daglige offeret” (Dan 8,11). Dette må forstås som et åndelig angrep på Kristi tjeneste
i helligdommen i himmelen.
Som følge av angrepet på helligdommen setter denne makten ”det motbydelige
som ødelegger” i Guds tempel. Parallellen ”den ødeleggende synden” peker på det
lille hornets frafallshandlinger og opprør (Dan 8,13).
Denne makten forfølger Guds folk: ”Noen av de kloke faller som offer, så de
blir lutret og renset og vasket rene inntil endetiden” (Dan 11,35). Dette minner oss
om det lille hornet som kastet ned noen av hæren og noen av stjernene og tråkket
dem ned (Dan 8,10, se Dan 7,25).
For det femte vil denne kongen ”opphøye seg og gjøre seg større enn alle guder.
Mot Gud over gudene taler han uhørte ord” (Dan 11,36). Det lille hornet taler også
”store ord” (Dan 7,8), også mot Gud (Dan 7,25).
Andre likheter kan nevnes, men hvem er denne makten ut fra det vi leser i Dan 7
og 8, og hvorfor er det så viktig å stå fast på dette?
Endens tid: Uttrykket ”endens tid” finnes bare hos Daniel (Dan 8,17; Dan 11,35; Dan 11,40;
Dan 12,4; Dan 12,9). Daniels profetier tyder på at endens tid strekker seg fra pavedømmets fall i
1798 til de dødes oppstandelse (Dan 12,2).
Kongen i nord: Navnet angir først geografisk Selevkide-dynastiet, men så viser
det til det hedenske og til slutt det pavelige Roma. Som sådan beskriver det ikke
en geografisk beliggenhet, men Guds folks åndelige fiende. Vi skal også merke oss
at kongen i nord står for en etterligning av den sanne Gud som Bibelen symbolsk
forbinder med nord (Jes 14,13).
Kongen i sør: Dette navnet betegner først det ptolemeiske dynastiet i Egypt, sør
for det hellige land. Men etter som profetien utfolder seg, antar det en teologisk
dimensjon, og noen lærde forbinder det med ateismen. Ellen G. White kommenterer
henvisningen til Egypt i Åp 11,8 med ordene: ”Dette er ateisme.” – The Great Controversy,
side 269.
Det herlige hellige fjellet: I GT viser dette uttrykket til Sion, Israels hovedstad og
sentrum, som geografisk lå i løftets land. Etter korset er Guds folk ikke lenger definert
etnisk og geografisk. Derfor må det hellige fjellet være en symbolsk betegnelse
for Guds folk over hele verden.
Så kanskje kan vi tolke hendelsene slik:
Kongen i sør angriper kongen i nord: Den franske revolusjon forsøkte å utrydde
religion og overvinne pavemakten, men mislyktes.
Kongen i nord angriper
og beseirer kongen i sør: Religiøse krefter ledet av pavemaken og dens allierte vil
etter hvert beseire ateismens krefter og danne en koalisjon med sin beseirede fiende.
Edom, Moab og de fremste av ammonittene skal unnslippe: Noen av dem som
ikke regnes blant Guds sanne folk, vil slutte seg til det i den siste timen.
Kongen
i nord forbereder seg på å angripe det hellige fjell, men går mot sin undergang: ondskapens
krefter blir knust, og Guds rike blir opprettet.
Hvordan kan vi hente trøst i å vite at Gud og hans folk skal seire til slutt?
Det er interessant at Martin Luther, iallfall i forbindelse med Dan 11,29–39, sa at det
motbydelige som ødelegger i Dan 11,31, var pavemakten og dens lære og praksis.
Likheten mellom Dan 11 og Dan 7 og 8 bekrefter det synet Luther og mange andre
protestantiske kommentatorer hadde, at pavedømmet og dets lære er den historiske
oppfyllelsen av disse profetiene. I den forbindelse sier Ellen G. White: ”Ingen menighet
i romerkirkens territorium fikk nyte fred og samvittighetsfrihet særlig lenge.
Straks pavedømmet hadde fått makten, rakte det ut armen og knuste alle som nektet
å rette seg etter den, og en for en ga menighetene seg inn under dens herredømme.”
– The Great Controversy, side 62.
Forslag til samtale
Hvordan kan vi vise forståelse for andres følelser uten å gå på akkord med det
Bibelen lærer om Romas rolle i endetiden?
Dan 11,33 lyder: ”De kloke i folket hjelper de mange til innsikt. Men en kort
tid faller de som offer for sverd og ild, fangenskap og plyndring.” Hva sier
denne teksten om hva som vil skje med noen av Guds trofaste folk? Hva sier
teksten også om hva noen av dem gjør før de blir martyrer? Hva kan dette
lære oss?
Dan 11,36 lyder: ”Kongen skal gjøre som han vil, opphøye seg og gjøre seg
større enn alle guder. Mot Gud over gudene taler han uhørte ord. Han har lykken
med seg inntil vreden tar slutt. For det som er fastsatt, må skje.” Hvem
og hva minner dette deg om? (Se Jes 14,12–17; se også 2 Tess 2,1–4.)
Dan 11,27; Dan 11,29 og Dan 11,35 bruker uttrykket i lammo’ed eller ”fastsatt tid”. Hva sier
dette om Guds kontroll over historien?
Jeg er 20 år og innadvendt og elsker å lese personlige vitnesbyrd. Da jeg traff en adventistpastor,
spurte han meg hva jeg likte å lese. Jeg fortalte ham om den siste boken jeg hadde lest, et
personlig vitnesbyrd av en kristen forfatter. En uke senere kom han med flere bøker med personlige
vitnesbyrd.
En dag vil jeg skrive mitt personlige vitnesbyrd. Jeg ønsket å begynne med barndommen,
hvordan jeg som fem-åring ertet oldeforeldrene mine, og om den første skoledagen, da oldemor
tok meg med. Hun hjalp meg også med leksene. Oldeforeldrene mine var veldig glad i meg. Jeg
bodde hos dem til jeg kom i fengsel.
Jeg ville skrive om de snille menneskene i fengslet, de som besøkte meg, som adventistpastoren
som kommer sammen med tre adventiststudenter en gang i uka og underviser meg og andre
ungdomsforbrytere om livet og om Gud. Vi ber og snakker sammen, og de leser fra Bibelen.
Jeg ville fortelle om de ni månedene fra jeg ble arrestert som 17-åring og fikk en dom på tolv
år. Jeg var så alene. Ingen slektninger kom. Oldemor døde flere måneder før jeg ble arrestert, og
oldefar var gammel og syk.
Men alt forandret seg i fengslet. Noen av fengselsvaktene er snille, særlig hun som skal hjelpe
meg å vende tilbake til livet. Jeg liker også adventistenes fengselsarbeid. Jeg har sittet inne tre og
et halvt år og kan slippe ut om to år hvis jeg oppfører meg godt. Jeg må vise at jeg kan være en
nyttig samfunnsborger.
I vitnesbyrdet ville jeg innrømme at jeg har opplevd et helt livs sorg på bare 20 år. Det er
vanskelig å snakke om. Familien hadde økonomiske problemer. Det var mye vold. Kanskje er det
derfor jeg er innadvendt. Hvis ikke oldemor hadde dødd, ville jeg ikke ha kommet i fengsel. Men
alt skar seg da hun døde, og jeg myrdet et menneske.
Når jeg kommer ut, vil jeg ha min egen familie. Jeg vil gjøre noe nyttig i livet.
Men ennå er jeg bare en innadvendt 20-åring som liker å lese personlige vitnesbyrd. En dag
håper jeg å kunne skrive mitt eget.
For tre år siden gikk en del av offeret 13. sabbat til et misjonsprogram for unge i Romania. Takk
for offeret 13. sabbat.