De kloke skal skinne som den strålende himmelhvelvingen; og de som har ført
de mange til rettferd, skal skinne som stjernene til evig tid (Dan 12,3).
Daniels bok innledes med Nebukadnesar som invaderer Judea og tar fanger til
Babylon, men den ender med at Mikael står frem og redder Guds folk fra endetidens
Babylon. Som vi ser i hele Daniel, vil Gud sørge for at alt går godt for sitt folk til
slutt.
Vi har også lest at Daniel og vennene hans er trofaste mot Gud og viser uovertruffen
visdom under eksilets utfordringer og prøvelser. Guds folk i endetiden vil også
være trofaste, spesielt i ”en trengselstid som det ikke har vært maken til fra folkeslag
oppsto og helt til den tiden” (Dan 12,1). Som Daniel og vennene hans i Babylon vil
de vise visdom og innsikt. Deres visdom er ikke bare en personlig dyd, den vil gjøre
dem oppsatt på å føre andre til rettferdighet som følge av denne visdommen. Noen
vil dø eller bli drept, og dermed vende tilbake til støvet, men de skal stå opp til evig
liv. Som bibelteksten sier: ”Mange av dem som sover i jorden, skal våkne, noen til
evig liv” (Dan 12,2).
LesDan 12,1. Hvem endrer historiens gang ved tidens ende? Hvordan hjelper Rom
8,34 og Hebr 7,25 oss å forstå hva denne teksten betyr?
Hittil har alle kapitlene i Daniel begynt med å nevne herskeren over en hedensk
nasjon. Dan 12 begynner også med en hersker, men i motsetning til de andre er
herskeren en guddommelig fyrste som står frem for å redde Guds folk fra deres
fiender.
Som vi så i vårt studium av Dan 10, er Mikael det samme mektige himmelske
vesenet som viser seg for Daniel ved elva Tigris. Der står han frem som himmelens
representant for Guds folk. Ellers i Daniel er han Menneskesønnen (Dan 7), hærens
fyrste (Dan 8) og ”en salvet, en fyrste” (Dan 9). Dermed er Mikael – hans navn betyr
”hvem er som Gud?” – ingen annen enn Jesus selv.
Det er viktig å merke seg tidspunktet for Mikaels inngripen. Ifølge Dan 12,1 skjer
det ”på den tiden”. Uttrykket viser til tiden som nettopp er nevnt i Dan 11,40–45.
Dette er tidsperioden som strekker seg fra pavens fall i 1798 til oppstandelsen ved
tidens ende (Dan 12,2).
To viktige sider av Mikaels verk kan utledes av verbet ”stå fram”, som er brukt
i Dan 12,1.
Verbet ”stå fram” minner om kongene som står frem for å erobre og
herske. Verbet har også primært en militær betydning. Det viser at Mikael handler
som militær leder og beskytter sitt folk og fører dem på en spesiell måte i de siste
stadiene av den store konflikten.
Verbet ”stå fram” peker også på en domssituasjon. Mikael ”står fram” for å
være talsmann ved domstolen i himmelen. Som Menneskesønnen kommer han frem
for den gamle av dager på vegne av Guds folk under den undersøkende dommen
(Dan 7,9–14). Den militære og rettslige siden av hans verk blir antydet. Han er med
andre ord gitt makt til å beseire Guds fiender og myndighet til å representere Guds
folk ved domstolen i himmelen.
Tenk på hva det betyr å vite at Mikael står der på våre vegne. Hvilket håp bør det
gi deg som synder?
Dan 12,1 nevner de ”som er skrevet opp i boken.” Hva vil det si?
Tiden for Mikaels inngrep er også beskrevet som en trengselstid uten like. Dette er
tiden da Guds Ånd vil bli trukket tilbake fra en opprørsk menneskehet. Da vil de
syv siste plagene, som uttrykk for Guds vrede over folkene, bli utøst over endetidens
Babylon (Åp 16; Åp 18,20–24), og mørkemaktene vil bli sluppet løs på verden. Ellen
G. White skriver om denne tiden at ”Satan vil drive menneskene inn i den siste,
store ulykken. Når englene ikke lenger holder menneskenes fryktelige lidenskaper
i sjakk, blir alle onde krefter sluppet løs. Hele verden vil oppleve en frykteligere
ødeleggelse enn den som rammet det gamle Jerusalem.” – Alfa og Omega, bind 8,
side 118 [GC 614].
Men Guds folk vil bli reddet i denne forferdelige tiden, for i den undersøkende
dommen ved himmelens domstol har de blitt frikjent av Jesus, himmelens øversteprest,
og navnene deres er skrevet i boken.
For å forstå betydningen av denne boken, bør vi huske at Bibelen nevner to slags
himmelske bøker. Én inneholder navnene på dem som tilhører Herren. Den blir
iblant kalt livets bok (2 Mos 32,32; Luk 10,20; Sal 69,29; Fil 4,3; Åp 17,8).
I tillegg til livets bok nevner Skriften bøker som inneholder nedtegnelser om
menneskenes handlinger (Sal 56,9; Mal 3,16; Jes 65,6). Disse bøkene blir brukt ved
den himmelske domstolen for å avgjøre den enkeltes troskap mot Herren. Dette er
himmelens notater, ”databaser”, som inneholder ethvert menneskes navn og handlinger.
Noen rynker på nesen ved tanken på å ha navnet, og spesielt det de har gjort,
nedskrevet i himmelen. Men når vi overgir oss til Jesus, er navnet vårt skrevet inn i
livets bok, og våre dårlige handlinger blir slettet i dommen. Det himmelske rullebladet
viser hele universet at vi tilhører Jesus og har rett til beskyttelse i trengselstiden.
Hvordan har det seg at Kristi rettferdighet er vårt eneste håp om å være ”skrevet
opp i boken”? Ta med svaret ditt til klassen på sabbaten.
LesDan 12,2–3. Hvilken hendelse taler han om her, og hvorfor er dette viktig for
oss når vi vet det vi vet om døden?
Daniel inneholder nok GTs klareste henvisning til oppstandelsen. Og når vi reflekterer
over dette avsnittet, kan vi lære noen viktige sannheter.
Som bildet om
”søvn” viser, har vi ingen udødelig sjel. Mennesket er et udelelig hele med kropp,
sinn og ånd. I døden slutter man å eksistere og er bevisstløs inntil oppstandelsen.
Teksten peker på oppstandelsen som en reversering av det som skjer som en følge
av synden. Faktisk er uttrykket ”jorden” i Dan 12,2 ”støvets jord” på originalspråket.
Denne uvanlige sammenstillingen peker tilbake til 1 Mos 3,19, det eneste andre
stedet hvor ordet ”jord” står foran ordet ”støv”. Dette innebærer at dødsdommen ved
Adams synd vil bli omgjort, og døden skal ikke herske lenger. ”Døden er oppslukt,
seieren vunnet” (1 Kor 15,54).
Døden gjør slutt på alt. Men vi får løftet om at den ikke er siste ordet for den troende.
Døden er en beseiret fiende. Når Kristus bryter dødens lenker og står opp igjen
av graven, får døden dødsstøtet. Nå kan vi se ut over dødens virkelighet og til livet
vi får fra Gud i Kristus. Fordi Mikael ”står frem” (se Dan 12,1), vil de som hører
ham til, også stå opp. De vil stå opp fra ”støvets jord” og skinne som stjernene for
alltid.
Hvordan kan vi hente håp og trøst fra løftet om oppstandelsen? Hvorfor er det
nesten ingenting annet som teller?
LesDan 12,4 og Joh 14,29. Hvorfor er Daniels bok forseglet til endetiden?
På slutten av det siste store avsnittet i boken (Dan 10,1–12,4) leser vi at profeten får
beskjed om å forsegle bokrullen til endetiden. I samme åndedrett forutsier engelen
at ”mange skal streife omkring, og kunnskapen skal øke” (Dan 12,4). Noen har sett
dette som en forutsigelse om vitenskapelig fremgang, men sammenhengen tyder på
at det er tale om å granske Daniels bok. Boken var et bortgjemt stykke litteratur i
århundrer. Man kan ha kjent til den og studert den noen steder, men enkelte av dens
viktige lærdommer og profetier forble et mysterium. For eksempel var de profetiske
budskapene om renselsen av helligdommen i himmelen, dommen, det lille hornet og
dets aktivitet samt tidsrammen for disse profetiene, langt fra klar.
Fra reformasjonen og fremover begynte stadig flere å studere Daniels bok. Men
det var først i endetiden at boken til slutt ble åpnet og innholdet ble mer fullstendig
avduket. Ellen G. White skriver: ”Siden 1798 har Daniels bok blitt åpnet, kunnskapen
om profetiene har økt og mange har forkynt det høytidelige budskapet om den
forestående dommen.” – The Great Controversy, side 356. ”På slutten av 1700-tallet
og begynnelsen av 1800-tallet våknet en ny interesse for profetiene i Daniel og
Åpenbaringen mange ulike steder i verden. Studiet av profetiene fikk mange til å tro
at Kristi annet komme var nær. Tallrike bibeltolkere i England, Joseph Wolff i Midtøsten,
Manuel Lacunza i Sør-Amerika og William Miller i USA, og en rekke andre
som studerte profetiene, sa at Jesu annet komme var nær. I dag har denne overbevisningen
blitt drivkraften for en verdensomspennende bevegelse.” – The Seventh-day
Adventist Bible Commentary, bind 4, side 879.
Tenk på den store fordelen vi har i dag, at vi kan se tilbake på historien og forstå
hvordan disse historiske profetiene i Daniel er blitt oppfylt. Hvordan burde dette
gi oss tillit til alle Guds løfter?
Det er interessant at den siste scenen finner sted ved ”elven”, eller Tigris, stedet der
Daniel fikk sitt siste store syn (Dan 10,4). Men ordet som brukes her, er ikke det
vanlige hebraiske ordet for ”elv”, men ye’or, som vanligvis står for ”Nilen.” Dette
minner om utgangen fra Egypt og viser at akkurat som Herren reddet Israel fra
Egypt, slik vil han redde sitt folk i endetiden.
Det gis tre profetiske tidsskjemaer. Det første – ”én tid og tider og en halv tid”
– er svar på spørsmålet: ”Hvor lenge skal det vare før alt dette underfulle får sin
ende?” (Dan 12,6). ”Dette underfulle” er det som skildres i synet i Dan 11, som
er en utbrodering av Dan 7 og 8. Denne tidsperioden er også nevnt i Dan 7,25 og
senere i Åp 11,3; Åp 12,6; Åp 12,14; Åp 13,5. Den tilsvarer også de 1260 årene med pavelig overherredømme
som varte fra 538 til 1798 e.Kr. Og Dan 11,32–35 gjelder den samme
forfølgelsen uten å nevne dens varighet.
De to andre tidsperiodene, 1290 og 1335 dager, besvarer spørsmålet ”Herre, hva
er slutten på dette?” som Daniel stiller mannen som er kledd i lin. Og begge begynner
med fjerningen av ”det daglige” og opprettelsen av ”det motbydelige som ødelegger”.
Fra studiet av Dan 8 fant vi at det ”daglige” gjelder Kristi stadige forbønn, som
ble erstattet med et falskt gudstjenestesystem. Da bør denne profetiske perioden begynne
i år 508, da Klodvig 1, frankernes konge, konverterte til katolisismen. Denne
begivenheten banet vei for unionen mellom kirke og stat, som varte gjennom hele
middelalderen. Dermed endte de 1290 dagene i 1798, da paven ble arrestert av keiser
Napoleons menn. Og de 1335 dagene, den siste profetiske perioden som er nevnt i
Daniel, endte i 1843. Dette var tiden for Milleritt-bevegelsen og en fornyet gransking
av Bibelens profetier. Det var en tid preget av venting og håp om Jesu forestående
komme.
Gjennom hele Daniel ser vi to ting: Guds folk forfulgt, og Guds folk frikjent og
frelst. Hvordan kan denne virkeligheten hjelpe oss være trofaste, uansett hvilke
prøvelser vi rammes av?
”Profetiene fremstiller en rekke begivenheter som i tur og orden fører ned til tiden
da dommen begynner. Dette gjelder særlig Daniels bok. Men Daniel fikk beskjed
om at den del av profetien som gjaldt de siste dager, skulle være lukket og forseglet
‘inntil endetiden’. Budskapet om dommen, som grunnet seg på oppfyllelsen av disse
profetiene, kunne ikke bli forkynt før denne tiden. Men i ‘endetiden’ skal mange
granske den, og ‘kunnskapen skal bli stor.’ Dan 12,4.
Apostelen Paulus advarte menigheten mot å vente Kristi gjenkomst i hans levetid.
‘Først må frafallet komme og Den lovløse komme til syne, han som ender i fortapelse.’
2 Tess 2,3. Vi kan ikke vente Herrens komme før etter det store frafallet og
den lange tidsperioden da ‘Den lovløse’ skulle regjere. ‘Lovløshetens hemmelighet’,
‘han som ender i fortapelse’, er en fremstilling av pavemakten som skulle herske i
1260 år. Denne tidsperioden sluttet i 1798. Krist gjenkomst kunne ikke skje før den
tiden. Advarselen fra Paulus dekker hele den kristne tidsalder frem til 1798. Først
etter den tiden skulle budskapet om Kristi gjenkomst bli forkynt.” – Alfa og Omega,
bind 7, side 303–304 [GC 356].
Forslag til samtale
Hva er faren ved å sette datoer for fremtidige endetidsbegivenheter? Hva
skjer med troen hos mange når det ikke skjer? Hvilket viktig profetisk prinsipp
finner vi i Kristi ord i Joh 14,29 som burde hjelpe oss å forstå hvordan
man kan ha åndelige fordeler av profetiene og unngå fellen ved å foreta eller
tro på falske spådommer?
Hva er det med tiden vi lever i, med øyeblikkelig kommunikasjon og fantastiske
vitenskapelige fremskritt som ikke alltid er så bra for oss og gjør at tanken
om ”en trengselstid som det ikke har vært maken til” ikke er så vanskelig
å forestille seg?
Snakk sammen om svaret på mandagens siste spørsmål, om hvorfor evangeliet,
den store sannheten om Kristi rettferdighet, er vårt eneste håp om å
være ”skrevet opp i boken.” Hva ville vårt håp være uten det?
De 2000 innbyggerne i en rom-bygd i Slovakia regnet seg for kristne, men ingen gikk i kirken eller
leste Bibelen. Da Slovakia ble uavhengig i 1993, begynte misjonærer å komme til Rakúsy. Folk
forsto lite fordi de ikke leste Bibelen. Peter Mizigar var mer interessert i å spille i bandet sitt enn å høre
på forkynnelse. Han spilte bassgitar ved begravelser og brylluper. De andre i bandet, også lillebror
Pavol, brukte opp fortjenesten på alkohol, men Peter drakk aldri når han spilte. Det var han som kjørte.
Han la merke til at alle forsamlingene besto av to grupper: en med høy intelligens og gode manerer,
og den andre mer primitiv. Det var fascinerende å se hvordan alkoholen forvandlet folk. Når de drakk,
oppførte de rike seg like dårlig som de fattige. Det endte alltid med slagsmål, også i bryllup.
En gang det ble fylleslagsmål et sted i Tsjekkia, bestemte Peter og Pavol seg for å slutte. ”Nå
vil jeg spille for Gud,” sa Pavol. Han hadde hørt på den musikken som misjonærene spilte. Snart
satt de og spilte kristen musikk hjemme hos Pavol. Peter så at det lå en bibel på bordet. ”Hva er
dette?” sa han. ”Det er ikke for deg,” sa Pavol. Mens Pavol og de andre spilte, stakk Peter bibelen
under armen og gikk. Han leste evangeliene og Åpenbaringen før han fortalte broren at han hadde
tatt bibelen. Siden Pavol var yngst, kunne han bare be Peter levere den tilbake når han var ferdig.
En dag fant Peter Jesu ord i Mark 16,16: ”Den som tror og blir døpt, skal bli frelst.” Han lukket
Bibelen og åpnet den igjen. Tre ganger. Hver gang åpnet den til det samme verset. Peter tok Bibelen
og gikk til Pavol, som øvde med de andre. ”Kom og døp meg,” sa Peter. ”Vil du jeg skal døpe deg?”
sa Pavol. ”Ja, det står at den som er døpt, skal bli frelst.” Pavol nølte, men Peter insisterte. Sammen
med de to andre gikk de ut i en meterdyp bekk og døpte hverandre. De bekjente sine synder og ba om
tilgivelse. De ble fylt av stor glede. Hver dag studerte de Bibelen sammen. Iblant leste de hele natten.
En kveld så Peter begynnelsen av Mark 16,9: ”Etter at Jesus var stått opp igjen, tidlig den
første dagen i uken.” Jesus hvilte på den sjuende dag, lørdag, så hvorfor kom misjonærene på
søndag?
En dag nevnte Peter dette med søndagen for en slektning som het Josif. Han var adventist og
fortalte om adventistene. Peter og Poval og vennene deres ble med i adventistkirken. Nattverdgudstjenesten
gjorde spesielt inntrykk på dem. Peters stue ble adventistenes husmenighet, med
gudstjenester og andre programmer. Sammen med 24 andre ble Peter og broren døpt i adventistkirken
i 2015. De neste to årene ble ti andre døpt. I 2018
ble det reist en adventistkirke i utkanten av bygda, der
100 mennesker kommer hver uke.
En del av offeret 13. sabbat går til barneprogram for
utsatte barn i kirken i Rakúsy i Slovakia. Takk for deres
gaver til dette programmet og dem i Bulgaria, Tyskland
og Spania dette kvartalet.