Om den Gud som vi dyrker, kan berge oss ut fra ovnen med flammende ild og
fra din hånd, konge, så vil han berge oss (Dan 3,17).
”Fylt med Den hellige ånd erklærte disse unge menn sin tro overfor hele nasjonen,
at han som de tilba var den eneste sanne Gud. Dette bevis for deres tro var den mest
veltalende fremstilling av deres prinsipper. For å overbevise avgudsdyrkere om den
levende Guds makt og storhet, må hans tjenere vise sin egen gudsfrykt. De må gjøre
det klart at han er den eneste som fortjener å bli æret og tilbedt av dem, og at ingenting,
ikke engang det å bevare livet, kan få dem til å gi etter for avgudsdyrkelse.
Disse lærdommer har en direkte og livsviktig betydning for vår erfaring i disse siste
dager.” – Lys fra det høye, side 148 [HP 149].
Det kan synes som det å bli truet med
døden på grunn av tilbedelsen, hører en overtroisk og uvitenskapelig tid til, men
Skriften viser at ved tidens ende, i en ”avansert” verden, vil noe slikt skje over hele
verden. Denne historien gir oss innsikt i de problemene som Guds trofaste folk skal
oppleve.
LesDan 3,1–7. Hva fikk kongen til å lage denne statuen?
Det gikk en del tid mellom drømmen og byggingen av statuen. Men det ser ut til at
kongen ikke kan glemme drømmen og det faktum at Babylon skal bli erstattet av
andre makter. Det er ikke nok for ham å være hodet av gull. Han vil fremstilles med
et helt bilde av bare gull for å vise at riket hans skal bli stående i all fremtid.
Slik stolthet minner om dem som bygget Babels tårn og ville utfordre Gud. Nebukadnesar
er ikke mindre arrogant. Han har utrettet mye som hersker av Babylon,
og han orker ikke tanken om at riket hans skal ta slutt. For å vise sin storhet reiser
han en statue som skal skildre hans makt og være en prøvestein på undersåttenes
troskap. Vi vet ikke om bildet skal forestille kongen eller en guddom, men i antikken
var skillet mellom politikk og religion ofte diffust.
Husk også at Nebukadnesar har hatt to muligheter til å bli kjent med den sanne
Gud. Først tester han de unge hebreerne og finner dem ti ganger klokere enn de
andre vismennene i Babylon. Og etter at ekspertene ikke har klart å minne ham om
drømmen hans, forteller Daniel ham hva han tenkte, drømmen og dens tolkning. Til
slutt erkjenner kongen at Daniels Gud er størst. Men til tross for disse lærdommene
går Nebukadnesar tilbake til avgudsdyrkelsen. Hvorfor? Trolig av stolthet. Syndige
mennesker vil nødig innrømme at deres materielle og intellektuelle prestasjoner er
tomme og dømt til å forsvinne. Iblant er vi som små ”Nebukadnesarer”. Vi er altfor
opptatt av våre prestasjoner og glemmer hvor meningsløse de kan være i lys av
evigheten.
Hvordan kan vi unngå den fella som Nebukadnesar gikk i?
LesDan 3,8–15 og Åp 13,11–18. Hva er likhetstrekkene mellom det som skjer på
Daniels tid og det som skal skje i fremtiden?
Bildet av gull som står i Dura-dalen (som betyr ”inngjerdet sted”) gjør at det virker
som en stor helligdom. Som om det ikke var nok kan ovnen føre tankene til et alter.
Babylonsk musikk er en del av liturgien. Syv slags musikkinstrumenter er nevnt,
som for å understreke hvor fullkommen og effektiv tilbedelsen er.
I dag er vi omgitt på alle sider av rop om nye livsstiler, nye ideologier og behovet
for å oppgi troskapen mot Gud og hans ord så vi kan følge vår tids etterfølgere av det
babylonske riket. Iblant virker verdens fristelser overveldende, men vi bør minne oss
selv om at Gud har krav på vår troskap.
Etter den profetiske kalenderen lever vi i de siste dager av jordens historie. Åp
13 sier at jordens folk vil bli oppfordret til å dyrke dyrets bilde. Denne makten vil
tvinge ”alle – små og store, rike og fattige, frie og slaver – til å ha et merke på sin
høyre hånd eller på pannen” (Åp 13,16).
Seks slags mennesker er tro mot dyrets bilde: ”små og store, rike og fattige, frie
og slaver.” Dyrets tall, som er 666, legger også vekt på sekstallet. Dette viser at det
bildet som Nebukadnesar reiste, bare er en illustrasjon av hva det eskatologiske
Babylon vil gjøre i de siste tider (se Dan 3,1 om bildebruken av seks og seksti).
Derfor bør vi følge med på hva som skjer i denne fortellingen og hvordan Gud styrer
verdens anliggender.
Tilbedelse er ikke bare å bøye seg ned for noe og bekjenne sin troskap. Hvordan
kan vi ellers komme til å tilbe noe annet enn Gud?
For de tre hebreerne er kongens billedtilbedelse en forfalskning av den tempeldyrkelsen
de hadde opplevd i Jerusalem. De har oppgaver i riket og er lojale
mot kongen, men deres troskap mot Gud går foran troskapen mot mennesker. De
er villige til å tjene kongen som trofaste administratorer, men de kan ikke delta i
seremonien.
Les2 Mos 20,3–6 og 5 Mos 6,4. Hvordan talte disse tekstene til de unge mennene,
tror du?
På kongens befaling bøyer alle seg når musikken spiller opp, og de tilber gullstatuen.
Bare tre tør å trosse kongen: Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego. Noen babylonere gjør
kongen oppmerksom på dette. De vil vekke kongens raseri med anklager: (1) Kongen
satte selv de tre over provinsen Babel, (2) de tre tjener ikke kongens guder, og (3) de
dyrker ikke kongens gullstatue (Dan 3,12). Men tross sitt raseri gir kongen dem en
ny sjanse. Han er villig til å gjenta hele seansen slik at de kan ombestemme seg og
tilbe statuen. Nekter de, blir de kastet i ovnen med flammende ild. Og Nebukadnesar
ender appellen med en arrogant påstand: ”Finnes det da noen gud som kan berge
dere fra min hånd?” (Dan 3,15).
De svarer: ”Om den Gud som vi dyrker, kan berge oss ut fra ovnen med flammende
ild og fra din hånd, konge, så vil han berge oss. Og om han ikke gjør det, skal
du vite, konge, at vi likevel ikke vil dyrke din gud og ikke tilbe gullstatuen du har
reist” (Dan 3,17–18).
De vet at Gud kan redde dem, men de har ingen garanti for at han vil gjøre det.
Likevel nekter de å adlyde kongens befaling, enda de vet at de kan bli brent levende.
Hvor får vi slik tro?
LesDan 3,19–27. Hva skjer? Hvem er den andre i ilden?
Etter at hebreerne er kastet i ovnen, blir Nebukadnesar forvirret, for han ser en
fjerde inne i ovnen. Etter beste skjønn mener kongen det er ”en gudesønn” (Dan
3,25).
Mer vet ikke kongen, men vi vet hvem den fjerde er. Han kommer til Abraham
før ødeleggelsen av Sodoma og Gomorra, kjemper med Jakob ved bekken Jabbok og
åpenbarer seg for Moses i en brennende busk. Han er Jesus Kristus før han ble menneske,
og kommer for å vise at Gud står hos sitt folk i tunge stunder.
Ellen G. White skriver: ”Men Herren glemte ikke sine egne trofaste tjenere. Da
Jesu vitner ble kastet inn i ovnen, viste han seg for dem i egen person, og sammen
vandret de omkring i ilden. Han som er herre over varme og kulde, gjorde flammene
maktesløse.” – Alfa og Omega, bind 3, side 260 [PK 508, 509].
”Går du gjennom vann, er jeg med deg, gjennom elver, skal de ikke flomme over
deg. Går du gjennom ild, skal du ikke svi deg, og flammen skal ikke brenne deg,”
sier Gud (Jes 43,2).
Vi elsker slike historier, men hva med dem som ikke blir reddet når de forfølges
for sin tro? Det går dem som det gikk Jesaja og Sakarja, som ble drept av onde
konger. Til alle tider har troende lidd forferdelig uten å bli reddet, og livet endte i en
smertefull død. Her opplevde de trofaste en mirakuløs frelse, men slik går det stort
sett ikke.
Men hvilken mirakuløs frelse venter alle Guds trofaste, uavhengig av deres
skjebne her? (Se 1 Kor 15,12–26.)
Når vi tenker på det som hendte Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego, kan vi spørre:
Hva er hemmeligheten ved så sterk en tro? Hvordan kunne de være villige til å bli
levende brent i stedet for å tilbe statuen? Tenk på alle bortforklaringene de kunne
ha kommet med og bøyd seg inn under kongens befaling. Men enda de visste at de
risikerte døden, sto de fast.
For å utvikle en slik tro må vi forstå hva tro er. Noen har en kvantitativ oppfatning
av tro, de måler troen etter de svarene de ser ut til å få fra Gud. De drar til kjøpesenteret
og ber om en god parkeringsplass. Hvis de tilfeldigvis finner en plass med én
gang, tenker de at de har sterk tro. Hvis alt er opptatt, er visst ikke troen sterk nok til
at Gud kan høre deres bønner. En slik tankegang er farlig fordi man prøver å manipulere
Gud og ikke tar hans suverenitet og visdom i betraktning.
Sann tro, som hos Daniels venner, måles i kvaliteten på vårt forhold til Gud og
vår tillit til ham. Ekte tro prøver ikke å bøye Guds vilje etter vår vilje. Den overgir
viljen til Guds vilje. Som vi så, de tre vet ikke hva Gud har i tanke for dem når de
bestemmer seg for å utfordre kongen og være tro mot Gud. De bestemmer seg for å
gjøre det rette uansett. Det er dette som preger en moden tro. Vi viser ekte tro når vi
ber Gud om det vi vil, men stoler på at han vil gjøre det som er best for oss selv om
vi ikke forstår det som skjer eller hvorfor.
Hvordan kan vi utøve tro fra dag til dag, også i ”små ting” som kan styrke vår tro
så vi blir klar for større utfordringer senere? Hvorfor er de små prøvelsene gjerne
de viktigste?
”Vi kan lære viktige ting av hva de unge hebreerne opplevde i Duradalen. I vår tid
vil mange av Guds tjenere, tross deres uskyld, bli ydmyket og mishandlet av mennesker
som Satan inspirerer til misunnelse og religiøs fanatisme. Deres raseri vil
særlig bli rettet mot dem som holder sabbaten i samsvar med det fjerde bud. Til slutt
vil det bli gitt en offentlig kunngjøring om at disse menneskene fortjener døden.
Den trengselstiden Guds folk står overfor, krever en urokkelig tro. Hans folk må
gjøre det klart at de tilber ham alene, og at ikke noe, selv om det skulle gjelde livet,
kan få dem til å gå på akkord med falsk gudsdyrkelse. For de trofaste vil syndige,
dødelige menneskers påbud være uten verdi sammenlignet med den evige Guds ord.
De vil være lojale mot sannheten, selv om det skal bety fengsel, landflyktighet eller
endog døden.” – Alfa og Omega, bind 3, side 262 [PK 512, 513].
Forslag til samtale
Les 1 Pet 1,3–9. Hvorfor skåner Gud noen og ikke andre for lidelse? Eller er
svaret på slike spørsmål noe vi ikke får her og nå? Hvorfor må vi stole på Guds
godhet til tross for skuffelsen når det ikke skjer mirakuløse utfrielser?
Hva kunne vi ha lært hvis det hadde endt med at de tre døde i ovnen med
flammende ild?
Hva vil prøvesteinen på hvem vi tilber bli i den siste tid? Hva burde dette si
oss om sabbatens betydning?
Les Luk 16,10. Hvordan bidrar Kristi ord til vår forståelse av hva det vil si å
leve ved tro?
Les Dan 3,15. Nebukadnesar sier: ”Finnes det da noen gud som kan berge
dere fra min hånd?” Hvordan ville du besvare spørsmålet?
Tiåringen lyttet forbauset til sin første preken i en adventistkirke. Taleren fortalte om en postmann
som fikk et brev som skulle til julenissen. En gutt skrev at han ønsket seg et leketog.
Postmannen hadde ikke barn, så han kjøpte et tog til gutten. Han ble kjempeglad.
Unge Rosen Nakov ble også glad da han hørte historien. Han ville også ha et leketog. Han
fortsatte å gå i kirken. Snart fant han venner, og Jesus. Etter videregående skulle han gjøre sin militærtjeneste:
soldat i kommunisthæren i to år eller fabrikkarbeid i fem år. Han valgte fabrikken.
Minst ti adventister arbeidet på den kjempesvære lastebilfabrikken i Sofia. Da Rosen besøkte
fabrikken, traff han en adventist som foreslo avdelingen der de installerte motorer i lastebiler. Rosen
gikk til kontoret for å søke, men en som arbeidet der, så at han hadde erfaring som mekaniker
og sa han burde reparere motorer i stedet. Rosen spurte om han fikk sabbatsfri. ”Ja,” var svaret, og
Rosen ble sendt til et annet kontor. Da han viste dem papirene, fikk han spørsmålet: ”Hvorfor vil
du reparere lastebilmotorer? Du burde arbeide på verkstedet for mindre motorer.”
Den første dagen på jobben fikk Rosen vite at det var seks andre som jobbet med små motorer.
Under lunsj den dagen spurte den ene: ”Si meg, hvem kjenner du i ledelsen?”
”Hva mener du?” spurte Rosen.
”Du må kjenne en høyt oppe for å få denne jobben,” sa en annen. Det viste seg at verkstedet
for små motorer var en av de mest populære arbeidsplassene på fabrikken. Mange av de tusener
av arbeidere på fabrikken hadde tungt kroppsarbeid. Men arbeidet med bilmotorer var ganske lett.
Rosen skjønte at Gud hadde ordnet den ettertraktede jobben for ham fordi han æret ham ved å
holde sabbaten.
En av de andre presset Rosen for et svar: ”Hvem er vennen din,” sa han.
Rosen pekte opp. ”Min venn er der oppe,” sa han. Fra da av visste alle omkring ham at han var
adventist.
”Det var mange adventister på fabrikken, men ingen på verkstedet,” sa Rosen. ”Gud må ha
ønsket meg der.”
Nå er Rosen 48 år og vet ikke om noen av de andre tok imot Jesus på grunn av ham, men han
er sikker på at Gud hadde en plan. ”Gud brukte historien om toget til å røre ved mitt hjerte. Kanskje
ville han at jeg skulle være på verkstedet så jeg kunne røre ved en annens hjerte.”
En del av offeret 13. sabbat går til å bygge en kirke for adventistene i Sofia Vest i Bulgaria. Takk
for at du planlegger et godt offer.