Da prøvde ministrene og satrapene å finne noe å anklage Daniel for i hans
embetsførsel. Men de klarte ikke å finne noe å anklage ham for eller noe galt
å si om ham. For han var pålitelig, og de fant verken forsømmelse eller feil hos
ham (Dan 6,5).
Etter at mederne og perserne har overtatt Babylon, anerkjenner mederen Dareios
Daniels visdom og lar ham bli med i det nye styret. Den gamle profeten utmerker seg
i sin stilling, og den nye kongen gjør ham til sjefsadministrator i den medo-persiske
staten.
Men Daniel blir utsatt for følgen av det som med rette kunne kalles den første
synd – sjalusi. Men historien viser at han er trofast, ikke bare i sine plikter under
mederne og perserne, men mot Gud. Og hans trofasthet mot Gud påvirker nok hans
trofasthet på andre områder.
Daniels erfaring med forfølgelse er et eksempel for Guds folk i endetiden. Historien
betyr ikke at Guds folk vil slippe prøvelser og lidelser. Men den viser at i konflikten
med ondskapen vil det gode til slutt vinne, og Gud vil gi sitt folk oppreisning.
Selv i himmelen, som var et perfekt miljø, var Lucifer sjalu på Kristus. ”Lucifer
var misunnelig og sjalu på Jesus Kristus. Men når alle englene bøyde seg for ham
og anerkjente hans makt og myndighet og rettmessige styre, bøyde han seg med
dem. Hjertet var likevel fullt av misunnelse og hat.” – Ellen G. White, The Story of
Redemption, side 14. Sjalusi er så farlig at dekalogen har det med som eget forbud i
likhet med drap og tyveri (se 2 Mos 20,17).
Daniels administrative evner imponerer kongen, men provoserer andre. Dermed
rottet de seg sammen for å bli kvitt ham med anklager om korrupsjon. Men de finner
ingen feil ved Daniels administrasjon. ”De klarte ikke å finne noe å anklage ham for
eller noe galt å si om ham. For han var pålitelig, og de fant verken forsømmelse eller
feil hos ham” (Dan 6,4).
Daniel er ulastelig. De får ikke rettet noen anklage mot ham. Men de ser også
hvor trofast han er mot sin Gud og hvor lydig han er mot Guds lov. For å ramme
Daniel må de skape en situasjon der han må velge mellom Guds lov og rikets lov. Ut
fra sitt kjennskap til Daniel, vet de også at han vil velge Guds lov fremfor rikets lov.
For et vitnesbyrd om hans trofasthet!
Hvilke kamper med sjalusi har du opplevd, og hvordan har du håndtert det? Hva
er så farlig med sjalusi?
LesDan 6,7–10. Hva er tanken bak dekretet? Hvordan utnytter det kongens
forfengelighet?
Det kan virke dumt av Dareios å stadfeste et dekret som han snart ønsker å oppheve.
Han går i fella som blir lagt for ham av slike som er smarte nok til å leke med de
politiske omstendighetene i det nye riket. Dareios har desentralisert regjeringen og
innsatt 120 satraper for å gjøre administrasjonen mer effektiv. Men det medfører
farer i det lange løp. En innflytelsesrik guvernør kan lett skape et opprør og splitte
riket. En lov som tvinger alle til å be kun til kongen i tretti dager, virker derfor
som en god strategi for å fremme troskap mot kongen og forhindre enhver form for
opprør. Men offiserene villeder kongen når de sier at forslaget har støtte fra ”alle”
ministrene, guvernørene, satrapene, rådsherrene og stattholderne – en åpenbar unøyaktighet
siden Daniel ikke er regnet med. Og utsikten til å bli behandlet som en gud,
kan ha tiltalt kongen.
Ingenting tyder på at persiske konger gjorde krav på guddommelig status. Men
dekretet kan ha hatt til hensikt å gjøre kongen til gudenes eneste representant i tretti
dager – at bønn til gudene må kanaliseres gjennom ham. Dessverre gransker ikke
kongen motivene bak forslaget. Dermed oppdager han ikke at den loven som angivelig
skulle forhindre sammensvergelser, i seg selv var en sammensvergelse.
To sider ved loven fortjener oppmerksomhet. For det første skal overtrederen
kastes i løvehulen. Denne typen straff er ikke nevnt andre steder, så det kan ha vært
et forslag bare for anledningen. Monarker i det nære Østen i oldtiden holdt løver i
bur for å slippe dem løse ved bestemte anledninger og drive jakt. Så det var ingen
mangel på løver til å rive i stykker den som våget å krenke kongens dekret. For det
andre kan dekretet ikke endres. ”Persernes og medernes lov” var uforanderlig. Dette
er også nevnt i Est 1,19; Est 8,8. Den greske historikeren Diodorus Siculus nevner en anledning
da Dareios III (ikke den Dareios som er nevnt i Daniels bok) endret mening
uten at han kunne oppheve en dødsdom han hadde forkynt over en uskyldig mann.
Men når du ber, skal du gå inn i rommet ditt og lukke døren og be til din Far som er i
det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg (Matt 6,6).
LesDan 6,10. Hvorfor ber ikke Daniel stille, uten at noen ser ham?
Daniel er en erfaren statsmann, men fremfor alt er han Guds tjener. Dermed er
han den eneste i kongens råd som forstår tankegangen bak dekretet. For Dareios er
dekretet en mulighet til å styrke samholdet i riket, men for konspiratorene er det en
strategi for å bli kvitt Daniel.
De virkelige årsakene og motivene bak sammensvergelsen finner vi i den kosmiske
kampen mellom Gud og ondskapens krefter. På denne tiden (539 f.Kr.) har
Daniel allerede hatt synene som er gjengitt i Dan 7 (553 f.Kr.) og Dan 8 (551 f.Kr.).
Så han forstår at kongens dekret ikke bare handler om menneskers politikk, men er
et utslag av den kosmiske krigen. Synet om Menneskesønnen som overlater riket til
Den høyestes folk og engelens trøst (Dan 7) kan ha gitt ham mot til å gi seg i kast
med krisen. Han kan også ha tenkt på vennene som var modige og utfordret Nebukadnesars
dekret (Dan 3).
Dermed gjør han ikke om på andaktsstunden, men fortsetter å be tre ganger daglig
vendt mot Jerusalem. Til tross for forbudet mot å be til noen annen enn kongen,
prøver ikke Daniel å skjule bønnelivet sitt i de 30 dagene. Han er den eneste blant
dusinvis av tjenestemenn som er på kollisjonskurs med kongens dekret. Med sitt
åpne bønneliv viser han at troen på Gud er viktigere enn troskap mot kongen og hans
ugjenkallelige dekret.
Les Apg 5,27–32. Formaningen er tydelig, men hvorfor må vi alltid være sikker på
at vi gjør Guds vilje når vi bryter menneskelover? (For tenk på folk som døde heller
enn å svikte en tro eller trossystem som vi mener er galt!)
LesDan 6,12–24. Hva sier kongen som avslører hvor sterkt Daniels vitnesbyrd har
vært?
Konspiratorene ser snart at Daniel ber – at han gjør det som dekretet har forbudt.
Og når de kommer til kongen med anklagen, omtaler de Daniel med forakt: ”Daniel,
en av de bortførte fra Juda” (Dan 6,14). I deres øyne er kongens fremste embetsmann
bare ”en av de bortførte”. I tillegg stiller de Daniel opp mot kongen ved å si at
han ”retter seg verken etter deg eller etter det påbudet du har utstedt”. Nå skjønner
kongen at han ble lurt da han undertegnet dekretet. Teksten sier at ”helt til solnedgang
gjorde han hva han kunne for å redde ham” (Dan 6,15). Men det er ingenting
han kan gjøre for å redde profeten fra straffen. Medernes og persernes ugjenkallelige
lov må følges til punkt og prikke. Motvillig utsteder kongen befaling om å kaste
Daniel til løvene. Men Dareios øyner et glimt av håp som høres ut som en bønn:
”Måtte din Gud, som du fortsatt dyrker, berge deg!” (Dan 6,16).
Bibelteksten sier ikke hva Daniel gjør hos løvene, men man kan anta at han ber.
Og Gud ærer hans tro. Han sender sin engel for å beskytte Daniel. Neste morgen er
Daniel uskadd og klar til å gjenoppta sine oppgaver ved hoffet. Ellen G. White skriver:
”Gud forhindret ikke at Daniels fiender kastet ham i løvehulen. Så langt tillot
han at onde engler og onde mennesker virkeliggjorde sine planer. Han ville gjøre sin
tjeners redning så mye mer iøynefallende og nederlaget for sannhetens og rettferdighetens
fiender desto mer fullstendig.” – Alfa og Omega, bind 3, side 282 [PK 543].
Historien fikk en lykkelig slutt (i hvert fall for Daniel), men hva med de historiene
(flere står i Bibelen, se f.eks. Mark 6,14–29) som ikke ender slik? Hvordan skal vi
forstå dem?
Et viktig poeng i fortellingen er at Dareios lovpriser Gud og anerkjenner hans
suverenitet. Dette er en kulminasjon, ja et klimaks, av all lovprisningen av Gud i de
forrige kapitlene (Dan 2,20–23; Dan 3,28–29; Dan 4,1–3; Dan 4,34–37). Som Nebukadnesar reagerer
også Dareios på Daniels utfrielse ved å prise Gud. Men han gjør mer: Han omstøter
sitt tidligere dekret og befaler alle å ”frykte og skjelve for Daniels Gud” (Dan 6,27).
Ja, Daniel blir mirakuløst reddet, hans trofasthet belønnet, ondskapen straffet og
Guds ære og kraft får oppreisning. Men dette er et lite eksempel på hva som skal
skje i universell skala: Guds folk blir frelst, ondskapen straffet, og Gud får oppreisning
i hele verdensaltet.
LesDan 6,25. Hva ved dette verset er et problem, og hvorfor?
Problemet er at konene og barna, som trolig er uskyldige, lider samme skjebne som
de skyldige. Hvordan kan vi forklare det som synes å være et justismord?
Handlingen er bestemt og iverksatt av kongen i tråd med persisk lov, som
inkluderer familien i straffen av synderen. Ifølge et gammelt prinsipp har hele familien
ansvaret for et familiemedlems lovbrudd. Dette betyr ikke at det er rett, bare at
historien stemmer med det vi vet om persiske lover.
Bibelen forteller om hendelsen, men støtter ikke kongens handling. Bibelen har
forbud mot at barn blir drept på grunn av foreldrenes synder (5 Mos 24,16).
Hvilken trøst kan du hente i tekster som 1 Kor 4,5 når du støter på slik urett? Hva
sier teksten, og hvorfor er poenget så viktig?
Daniels utfrielse er nedskrevet i Hebr 11. I det som kan kalles ”Troens ærestavle”
sies det at profeter blant annet ”lukket gapet på løver” (Hebr 11,33). Dette er flott,
men husk at trosheltene ikke bare er de som unnslapp døden som Daniel, men også
de modige som lider og dør, og som Hebr 11 også nevner. Gud kaller noen til å vitne
ved å leve og andre ved å dø. Fortellingen om Daniels utfrielse betyr ikke at alle
blir reddet. Det vet vi av alle dem som mistet livet på grunn av sin tro på Jesus. Men
Daniels mirakuløse befrielse viser at Gud regjerer, og til slutt vil han frelse alle sine
fra syndens og dødens kraft. Dette vil bli klart i de neste kapitlene i Daniel.
Forslag til samtale
Franskmannen Jean Paul Sartre skrev en gang at ”den beste måten å tenke
seg den menneskelige realitets prosjekt på er å si at mennesket er det
vesenet som har som prosjekt å være Gud.” (Jean Paul Sartre: Being and
Nothingness – A Phenomenological Essay on Ontology, side 724). Hvordan
hjelper dette oss å forstå (iallfall i én forstand) hvorfor kongen går i fella?
Hvorfor må vi vokte oss for denne farlige tilbøyeligheten, uansett hvor godt
skjult den kan være? På hvilke andre måter vil vi være ”som Gud”?
Hva slags vitne er vi for andre i trofasthet mot Gud og hans lov? Ville folk som
kjenner deg, tro at du vil stå for det du tror, selv om det koster deg jobben
eller livet?
Hva er det ved Daniel som gjør ham til en som Gud kan bruke i sin sak?
Hvordan kan du med Guds hjelp utvikle mer av de samme egenskapene?
På hvilke måter kunne Daniel i lys av dekretet med rette ha forandret måten
han ba på? Eller ville det ha vært et farlig kompromiss? Og i tilfelle, hvordan?
Verdensbegivenhetene forvirret den tyske IT-eksperten Vincenzo Gallina. Han så etter svar på
YouTube og besøkte barndomskirken, ikke bare på søndag, men også lørdag og onsdag.
I sin søken fant han tre prinsipper han ville følge: følge sannheten uansett hvor den førte, være
ærlig mot andre og særlig seg selv samt leve det han sa.
Bibelen forvirret ham. En kveld ba han Gud om hjelp til å forstå den. Neste gang han besøkte
YouTube fant han en preken av en adventist-evangelist. Han likte at evangelisten begrunnet det
han sa med Bibelen. Snart så han fem YouTube-prekener om dagen.
Han var sikker på at sabbaten var riktig, og gikk i en adventistkirke i hjembyen Köln. Han
ville vise at djevelen tok feil i at det var umulig å holde Guds bud.
Men det var vanskelig å leve et hellig liv mens han bodde hos sine foreldre. De ba ikke for
maten, og TV-en surret og gikk på sabbaten. Tvilen kom krypende. Hva mente Jesus med at ”
sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for sabbaten”, og hva mente Paulus med ”dere står
ikke under loven, men under nåden” (Mark 2,27; Rom 6,14)? Han sluttet å holde sabbaten.
En fredagskveld arbeidet Vincenzo på datamaskinen da han hørte en stemme: ”Du vet at du
ikke holder mine bud.” Han husket prinsippet om å være ærlig mot seg selv. ”Ja, men er det så
viktig å holde sabbaten?” Stemmen ga seg ikke. ”Det du gjør, er ikke rett.”
Til slutt ba Vincenzo om veiledning. ”Vil du at jeg skal holde sabbaten?” Han bestemte seg
for å åpne Bibelen tilfeldig og ta imot det svaret Gud ga. Han lukket øynene og åpnet sin bibel.
Da han så ned, falt blikket på Jes 58,13–14: ”Om du slutter å tråkke på sabbaten og gjøre som du
vil på min helligdag, men kaller sabbaten en lyst og Herrens helligdag ærverdig, om du holder
den i ære og ikke går dine egne veier, gjør som du vil og taler tomme ord, da skal du ha din lyst i
Herren.”
Vincenzo gråt. Han slo av maskinen og åpnet Bibelen. Han gikk tilbake til kirken sabbats
morgen og går der fremdeles.
En del av offeret 13. sabbat går til å renovere hovedbygningen på Marienhöhe i Darmstadt. Takk
for at dere vil gi et godt offer.