Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt (2 Mos 20,2 [også 5 Mos 5,6])
Bibelen er forankret i historien. Bibelhistorien beveger seg fra en absolutt begynnelse
da Gud skapte alle ting til et endelig mål da han vil gjenreise jorden ved sitt
andre komme.
Skriftens historiske natur er et kjennemerke som skiller den fra andre religioners
hellige bøker. Bibelen forutsetter en Gud som griper personlig inn i historien, den
prøver ikke å bevise at Gud er til. I begynnelsen taler Gud, og livet blir til på jorden
(1 Mos 1,1–31). Han kaller Abram ut av Kaldea. Han utfrir sitt folk fra trelldommen
i Egypt. Han skriver de ti bud på steintavler med sin egen finger (2 Mos 31,18). Han
sender profeter. Han sender dommere. Han kaller folk til å leve og dele hans lov og
frelsesplan med andre folk. Til slutt sender han sin Sønn Jesus Kristus til verden.
Slik deler han for alltid historien i to.
Denne uken skal vi se på noen av de viktigste spørsmålene i historien slik de er
beskrevet i Bibelen, og også på noen av de arkeologiske bevisene som bidrar til å
underbygge bibelhistorien.
Tiden under David og Salomo er gullalderen i Israels historie. Men hva om David
og Salomo ikke har levd, slik noen har hevdet? Hva om deres rike ikke var så stort
som Bibelen beskriver, som noen også har hevdet? Uten David ville ikke hovedstaden
Jerusalem ha eksistert (2 Sam 5,6–10). Uten David ville det ikke være noe
tempel bygget av sønnen Salomo (1 Kong 8,17–20). Og uten David ville det ikke
være noen fremtidig Messias, for det er gjennom Davids linje at en Messias blir lovet
(Jer 23,5–6; Åp 22,16). Man måtte omskrive israelittens historie fullstendig. Men det
er denne historien, slik vi finner den i Skriften, som gir Israel og kirken den unike
rollen og oppgaven de har.
Les1 Sam 17 Hvordan gir Gud Israel en avgjørende seier? Hvem blir brukt til denne
seieren? Hvor finner seieren sted?
Legg merke til den nøyaktige geografiske beskrivelsen av kamplinjene i 1 Sam 17,1–3.
Khirbet Qeiyafa ligger på åsene der den israelittiske leiren lå som er beskrevet i
dette kapitlet. Nyere utgravninger der åpenbarte en massivt befestet garnisonsby fra
Sauls og Davids tid, med utsikt over dalen. To samtidige porter ble gravd ut. Siden
de fleste byene i det gamle Israel bare hadde én port, kan dette bidra til å identifisere
stedet som Shaaraim (1 Sam 17,52), som på hebraisk betyr ”to porter”.
Hvis det er tilfelle, har vi lokalisert denne gamle bibelske byen for første gang. I
2008 og 2013 ble det funnet to inskripsjoner som mange mener er den eldste hebraiske
innskriften som noen gang er funnet. Den andre inskripsjonen nevner navnet
Esjbaal, det samme navnet som en av Sauls sønner (1 Krøn 9,39).
I 1993 avdekket utgravningene i byen Tel Dan en monumental inskripsjon skrevet
av kong Hasael av Damaskus. Den omtaler hans seier over ”kongen av Israel” og
kongen av ”Davids hus.” Dette er den samme måten som Davids dynasti er beskrevet
på i Bibelen, og det er sterke arkeologiske bevis på at David har eksistert, akkurat
som Bibelen sier.
Tenk gjennom hva det ville bety for vår tro hvis kong David ikke hadde eksistert,
slik noen sier?
LesJes 36,1–3 og Jes 37,14–38. Hvordan redder Gud sitt folk i denne beretningen
om et massivt assyrisk felttog mot Juda?
I 701 f.Kr. går Sankerib til krig mot Juda. Skriften forteller om tragedien. Sankerib
har selv skildret det på flere måter. I sine historiske annaler i hovedstaden Ninive
skryter han: “Jeg beleiret og inntok 46 av hans [Hiskias] sterkt befestede byer og
utallige mindre landsbyer rundt dem.” I Sankeribs slott i Ninive feirer han seieren
ved den jødiske byen Lakisj ved å dekke veggene i et sentralt rom i slottet med relieffbilder
av beleiringen og kampen mot byen.
Nyere utgravinger i Lakisj har avdekket rester etter de enorme ødeleggelsene i
byen etter at den ble brent av Sankerib. Men Jerusalem ble på mirakuløst vis spart.
Dette er så langt Sankeribs skryt rekker: ”Når det gjelder judeeren Hiskia, stengte
jeg ham inne i byen hans som en fugl i et bur.” Han beskriver ingen ødeleggelse av
Jerusalem, vi hører ingenting om fanger som føres bort som slaver.
Det stemmer at Jerusalem ble beleiret, men Bibelen forteller at beleiringen bare
varte én dag, for Herrens engel reddet Jerusalem. Som Jesaja hadde forutsagt:
”Derfor sier Herren om assyrerkongen: Han skal ikke komme inn i denne byen og
ikke skyte en pil dit inn. Han skal ikke gå imot den med skjold og ikke kaste opp en
voll mot den. Den veien han kom, skal han vende tilbake, i denne byen skal han ikke
komme inn, sier Herren. Jeg vil verne denne byen og berge den for min egen skyld
og for min tjener Davids skyld” (Jes 37,33–35).
Interessant nok er det bare Lakisj som er prominent fremstilt i den assyriske
hovedstaden Ninive. Jerusalem figurerer ikke på slottsveggene. Sankerib kunne bare
skryte av sin seier over Lakisj. Konfrontasjonen mellom himmelens Gud og assyrernes
guder er dokumentert i utfrielsen av Guds folk. Han ser Assyrias aggresjon. Han
hører Hiskias bønn. Gud griper inn i historien.
Hvordan kan du minne deg selv om at den Gud som reddet Israel så mirakuløst på
dette tidspunktet, er den samme Gud som du ber til og setter din lit til i dag?
I juli 2007 jobbet en forsker fra universitetet i Wien på et prosjekt i British Museum,
da han fant en leirtavle fra kong Nebukadnesar av Babylon. På tavlen fant han
navnet ”Nebusarsekim”, navnet til en babylonisk tjenestemann som er nevnt i Jer
39,3. Nebusarsekim er en av mange, både konger og embetsmenn fra Daniels og
Nebukadnesars tid som, takket være arkeologien, er gjenoppdaget.
LesDan 1 og Dan 5. Hvordan stemmer den unge Daniels beslutninger med Guds handlinger
da han brukte ham som sin tjener og profet for å påvirke millioner av mennesker
gjennom historien?
Daniel “bestemte seg for” (Dan 1,8) å være tro mot Gud med hensyn til mat og
bønn. Disse gode vanene, som han la seg til i ung alder, ble det mønsteret som
ville gi ham styrke i hans lange liv. Resultatet var en klar tankegang, visdom og
forstand som kom fra Gud. Dette innså både Nebukadnesar og Belsasar, og Daniel
ble en av de fremste tjenestemennene i riket. Men det førte også til at selveste kong
Nebukadnesar ble omvendt (Dan 4,34–37).
Nebukadnesar var sønn av Nabopolassar. Sammen bygde de opp en strålende by,
uovertruffen i oldtiden (Dan 4,30). Byen Babylon var enorm, den hadde over 300
templer, et utsøkt slott og var omgitt av veldige dobbeltmurer som var 3,5 og 6,5 meter
tykke. Murene ble brutt av åtte store porter, alle oppkalt etter store babyloniske
guder. Den mest berømte er Ishtarporten, som tyskerne gravde ut og bygget opp
igjen i Pergamon-museet i Berlin.
I Dan 7,4 beskrives Babylon som en løve med ørnevinger. Langs prosesjonsveien
frem til Ishtarporten er det bilder av 120 løver. Et bilde av en enorm løve som kaster
seg over en mann ble også gravd frem og står den dag i dag utenfor byen. Alt dette
viser at løven er et passende symbol på Babylon den store. Bibelhistorien og dens
profetiske budskap blir bekreftet.
I Dan 1,8 leser vi at Daniel “satte seg fore”. Hva menes med det? Er det noe du må
”sette deg fore” å gjøre eller ikke gjøre?
LesMatt 26,57–67; Joh 11,45–53 og Joh 18,29–31. Hvem var Kaifas, og hva var
hans rolle i Kristi død? Hvem var Pontius Pilatus, og hvordan var hans beslutning
viktig for at Rådet skulle nå sine mål?
Kaifas var øversteprest og iverksatte sammensvergelsen for å få Jesus drept. Han
er også nevnt av Josefus, den jødiske historikeren som skrev for romerne.”Dessuten
tok han også øversteprestembetet fra Josef, som også ble kalt Kaifas, og utnevnte
Jonatan, sønn av Ananus, den tidligere øverstepresten, til hans etterfølger.” –
Josefus: Complete Works (Grand Rapids, MI, 1969), 1. bok 8, kap 4, side 381.
I 1990 ble det funnet en familiegrav sør for Jerusalem. Den inneholdt tolv ossuarier
(beinbokser). Myntene og keramikken fra graven kan dateres til rundt midten
av det første århundret e.Kr. Den mest dekorerte av ossuariene, med flere sett bein i
den, inneholder navnet ”Josef sønn av Kaifas”. Mange lærde mener at dette har vært
graven og beinboksen til Kaifas, øverstepresten som var direkte involvert i Jesu død.
I 1961 ble en inskripsjon med Pontius Pilatus’ navn (landshøvding for Judea under
keiser Tiberius) funnet på en stein i teatret ved Caesarea Maritima.
I begge tilfellene blir noen av hovedpersonene omkring Kristi død bekreftet av
historien.
Sekulære historikere fra de to første århundrene nevner også Jesus fra Nasaret.
Den romerske historikeren Tacitus skriver om Kristus, hans henrettelse under Pontius
Pilatus i Tiberius’ regjeringstid og de første kristne i Roma. Plinius den yngre,
en romersk guvernør, skriver i 112–113 e.Kr. til keiser Trajan og spør hvordan han
skal behandle de kristne. Han sier de samles på en bestemt dag før soloppgang og
synger salmer som til en gud.
Disse arkeologiske funnene og historiske kildene gir en ekstra, ikke-bibelsk
ramme for Jesus, som ble tilbedt innen de første 50 år etter sin død. Evangeliene er
de viktigste kildene om ham, og vi bør studere dem nøye for å lære mer om Jesus og
hans liv.
Det er alltid hyggelig å ha arkeologiske funn som støtter vår tro, men hvorfor må
vi lære å ikke gjøre troen avhengig av slike fakta?
Vi lever ikke i et vakuum. Våre valg påvirker ikke bare oss selv, men også andre.
Slik har også mange menneskers liv hatt stor innvirkning på andres fremtid, ikke
bare deres egen. I Hebr 11 ser vi den innflytelsen mange av de gamle trosheltene har
hatt.
Les Hebr 11,1–40. Hva kan vi lære av disse trosheltene?
Enok
Noah
Abraham
Sara
Josef
Moses
Rahab
Samson
Tro er ikke bare å tro på noe eller noen. Det er å handle i tråd med denne troen.
Det er en tro som virker. Det er dette som tilregnes som rettferdighet. Det er disse
troshandlingene som forandrer historien. Hver av disse handlingene forutsetter tillit
til Guds ord.
Noah handlet i tro da han bygget arken og satte mer lit til Guds ord enn sin egen
erfaring og fornuft. Det hadde aldri regnet, så erfaring og fornuft tilsa at det ikke
ville bli noen oversvømmelse. Men Noah gjorde som Gud sa, og menneskeheten
overlevde. Abraham, som da het Abram, forlot Ur i det sørlige Mesopotamia, samtidens
mest sofistikerte by, og dro ut uten å vite hvor Gud ville føre ham. Men han
valgte å handle ut fra Guds ord. Moses valgte å bli en gjeter som ledet Guds folk til
det lovede land, i stedet for å bli konge over datidens største imperium. Han stolte på
den allmektiges stemme som talte til ham fra den brennende busken. Rahab bestemte
seg for å stole på meldingene om Guds utfrielse. Hun beskyttet de to spionene og
ble en del Jesu ættetavle. Vi vet ikke hvordan beslutningene våre vil påvirke livet til
utallige mennesker i denne og kommende generasjoner!
Hvilke viktige beslutninger står du overfor? Hvordan treffer du dine valg, og
hvorfor?
”Bibelen er den mest lærerike historiebok som finnes. Den er kommet direkte fra
sannhetens kilde, og Gud har bevart den ren gjennom alle tider… Det lyser opp den
fjerne fortiden, der menneskelig forskning forgjeves søker å trenge gjennom. Bare
i Guds ord ser vi kraften som la grunnlaget for jorden og som strakte ut himmelen.
Bare her finner vi en pålitelig beretning om nasjonenes opphav. Der alene finner vi
slektenes historie skildret uplettet av menneskelig fordom og menneskelig stolthet.”
– Utdanning for livet, side 94 [Ed 173].
”Den som kjenner Gud og hans ord, har en fast tro på Skriftens guddommelige
natur. Han prøver ikke Bibelen med menneskets vitenskapelige ideer. Han tester ideene
mot den ufeilbarlige rettesnoren. Han vet at Guds ord er sannhet, og sannheten
kan aldri motsi seg selv. Det i den såkalte vitenskap som er i strid med sannheten om
Guds åpenbaring, er bare menneskers gjetninger.
“For den virkelig kloke vil vitenskapelig forskningen åpne store felter med tanker
og opplysning.” – Testimonies for the Church, bind 8, side 325.
Forslag til samtale
Se mer på spørsmålet i slutten av onsdagens avsnitt. Ja, det er bra når vi gjør
arkeologiske funn som bekrefter bibelhistorien. Men hva skjer når funnene
tolkes i strid med bibelhistorien? Hva burde dette si oss om at vi må stole på
Guds ord som Guds ord og ha tillit til det, uavhengig av hva arkeologien og
andre vitenskaper sier?
Tenk på alle Bibelens profetier som vi i dag kan se er oppfylt. Det gjelder for
eksempel rikene i Dan 2 og Dan 7. Hvordan kan vi lære av disse profetiene som er
oppfylt i historien og stole på Herren når det gjelder uoppfylte profetier?
To menn holdt taler. Den første var velkledd, og bonden i arbeidsklær bak i rommet syntes han
virket litt arrogant. Han leste det ene Ellen White-sitatet etter det andre. Bare Ellen White, alt
sammen. Det gjorde ikke bonden Øystein Hogganvik noe.
Så talte en annen mann. Han var velkledd, men dressen var gammel og lappet. Han brukte ikke
bøker, men talte fra hjertet. Øystein ble rørt, men var helt uenig, ja irritert.
Predikanten kom bort til ham etter møtet og spurte ham ut om hvem han var og jobben hans.
Så ba han om å få be for bonden. Mens han ba, lurte Øystein på hvordan han kunne la ham be for
seg når han var så uenig. Men han følte Gud si: «Du må stole på meg.»
Hjemme på gården satte han seg fore å bevise at predikanten tok feil. Han følte at Jesus gled
bort. Etter et år var han helt forvirret. Da leste han Mark 10,46–52, om den blinde Bartimeus. Han
skjønte at han var Bartimeus. Det feilte ikke øynene noe, men han var åndelig blind og ba Jesus
om innsikt.
Han fikk straks for seg at han skulle lese Luk 24. Han skjønte at han hadde vært like blind som
disiplene. Han var femte generasjons adventist, men åndelig blind fordi han klynget seg til sin
egen oppfatning i stedet for å be Ånden om å åpne hans øyne. Jesus hadde ikke forlatt ham, men
han sto i fare for å forlate Jesus fordi han var så glad i sin egen sannhet.
For første gang lukket Øystein øynene og ba om at de måtte bli åpnet.
«Fra da av ble Bibelen levende for meg,» sa han. Hjertet endret seg, og intellektuell kunnskap
ble levende, praktisk erfaring. Et år senere begynte han å fortelle om sin erfaring i menighetene
i Norge. Etter en stund ble han spurt om å være pastor i Østnorsk distrikt. Han har fremdeles
gården, men de siste ni årene har han vært leder for to menigheter, i Oslo og Jessheim.
Øystein vokste opp med en mor som spilte orgel i kirken og en bestefar som forkynte. Han ble
døpt som 17-åring og har alltid vært adventist. Men, som han sier, han var åndelig blind til han ba
Jesus åpne øynene sine. «Fra da av har Bibelen og Ellen Whites bøker vært livet for meg,» sa han.
Takk for offeret 13. sabbat i 2017. Det bidro til å forvandle kjelleren i Betel adventistkirke i
Oslo til et «innflytelsessenter» for unge.