For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd.
Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets
tanker og planer (Hebr 4,12).
Protestantenes krav om “Skriften alene” (sola Scriptura) opphøyet Skriften til teologiens
eneste rettesnor og viktigste kilde. I motsetning til romersk-katolsk teologi,
som la vekt på Skriften og tradisjonen, understreket protestantene nøkkelordet
“alene”. Det vil si at Skriften alene er høyeste autoritet i spørsmål om tro og lære.
Det var Bibelen som ga reformasjonen og dens opprør mot Roma dens avgjørende
kraft og autoritet. Overfor en allegorisk tolkning av Skriften, der mange betydninger
ble lest inn i bibelteksten, understreket reformatorene betydningen av en grammatisk-
historisk tolkning av Bibelen, og la vekten på én tolkning og bokstavelig betydning
av bibelteksten.
Denne uken vil vi se nærmere på sola Scriptura. Vi skal lære at sola Scriptura
innebærer noen grunnleggende prinsipper for bibeltolkning som er uunnværlige for
en riktig forståelse av Guds ord. Som protestanter må vi ha Bibelen som høyeste
autoritet i lærespørsmål.
Fra første stund har adventistene betraktet seg som bokens folk, som bibeltro kristne.
Vi støtter det bibelske prinsippet om sola Scriptura (ved Skriften alene) i erkjennelse
av Bibelens unike autoritet. Skriften alene er rettesnoren for vår teologi og den
høyeste autoritet for liv og lære. Andre kilder, som religiøs erfaring, menneskelig
fornuft eller tradisjon, er underordnet Bibelen. Faktisk var sola Scriptura-prinsippet
ment å beskytte Skriftens autoritet mot avhengighet av kirken og dens tolkning, og
det utelukket muligheten for at grunnlaget for å tolke den skulle komme fra kilder
utenfor Bibelen.
Les1 Kor 4,1–6, spesielt vers 6, der Paulus sier at vi ikke skal ”gå ut over det som
står skrevet.” Hvorfor er dette så avgjørende for vår tro?
Å ikke gå ut over det som er skrevet, utelukker ikke innsikt fra andre felter, som
bibelsk arkeologi eller historie. Slike disipliner kan kaste lys over bibelske ting og
bakgrunnen for skriftsteder, og de kan derfor hjelpe oss med å forstå bibelteksten
bedre. Det utelukker heller ikke hjelp av andre ressurser, som leksika, ordbøker,
bibelordbøker og andre bøker og kommentarer. Men for å kunne tolke Bibelen rett,
må Skriftens ordlyd stå over alle andre hensyn, vitenskaper og hjelpemidler. Andre
synspunkter må evalueres nøye ut fra Skriften som et hele.
Det vi bekrefter når vi praktiserer sola Scriptura-prinsippet, er at hvis det oppstår
en konflikt i tolkningen av vår tro, har Skriften alene den myndighet som overgår og
dømmer enhver annen kilde eller religiøs tradisjon. Vi skal ikke gå ut over eller imot
det som står i Bibelen. Sann kristendom og overbevisende forkynnelse av evangeliet
er avhengig av et fast standpunkt på Skriftens autoritet.
“Skriften alene er den sanne herre og mester over alle skrifter og læresetninger
på jorden.” – Martin Luther, Luther’s Works, vol. 32: Career of the Reformer II, red.
Hilton C. Oswald, og Helmut T. Lehmann, bind 32 [Philadelphia, 1999], side 11, 12.
Les Apg 17,10–11. Hva tilfører disse versene det vi sier om Skriftens forrang?
Bibelen sier selv at “hver bok i Skriften er innblåst av Gud” (2 Tim 3,16), og at “at
en ikke kan tyde noe profetord i Skriften på egen hånd”, og at ”drevet av Den hellige
ånd talte mennesker ord fra Gud” (2 Pet 1,20–21). Med Gud som Bibelens endelige
opphav kan vi anta at det er harmoni mellom de ulike delene av Skriften hva de
viktigste spørsmålene angår.
LesTit 1,9 og 2 Tim 1,13. Hvorfor er Bibelens enhet viktig for vår tro?
Bare når den har en indre enhet, en enhet som skyldes at Gud har inspirert den,
kan Skriften være sin egen tolk. Hvis Skriften ikke hadde en overordnet læremessig
enhet, kunne vi ikke finne enighet i læren om bestemte spørsmål. Uten Bibelens
enhet ville kirken ikke ha hatt noen måte å skille sannhet fra vranglære på eller
avvise kjetteri. Den ville ikke ha noe grunnlag for å iverksette disiplinærtiltak eller
rette opp avvik fra Guds sannhet. Skriften ville miste sin overbevisende og frigjørende
kraft.
Men Jesus og Bibelens forfattere tar Skriftens enhet for gitt ut fra dens opphav
hos Gud. Dette ser vi når de siterer flere GT-bøker som likeverdige og i harmoni med
hverandre (Rom 3,10–18; her benytter Paulus bibelsitater fra Fork 7,20, Sal 14,2–3;
Sal 5,9; Sal 10,7 og Jes 59,7–8.
Bibelens forfattere så på Skriften som en udelelig og samstemt helhet der hovedtemaene
videreutvikles. Det er ingen uenighet mellom GT og NT. NT inneholder ikke
noe nytt evangelium eller en ny religion. GT åpnes i NT, og NT bygger på GT. Slik
har de to delene et gjensidig forhold; de kaster lys over hverandre.
Skriftens enhet innebærer også at hele Skriften (tota scriptura) bør tas i betraktning
når vi studerer et bibelsk emne, så vi ikke bare bygger på isolerte utsagn.
Hva bør vi gjøre når vi kommer over tekster eller tanker som ser ut til å si imot
hverandre i Bibelen? Hvordan løser vi problemet?
Bibelens vitnesbyrd er entydig: Det er tydelig nok hva Guds ord lærer. Bibelen er så
tydelig at den kan forstås av både barn og voksne, spesielt de mest grunnleggende
læresetningene. Og likevel er det uendelige muligheter for å utdype vår kunnskap
og forståelse. Vi trenger ingen kirkelig lærestol for at Bibelen skal gi mening. Dens
grunnleggende læresetninger kan forstås av alle troende. Den forutsetter at vi
tilhører de troendes presteskap, for tolkningen er ikke overlatt til et kirkelig presteskap.
Derfor oppfordrer Bibelen oss til å studere teksten selv, for vi er i stand til å
forstå Guds budskap.
”Bibelens forfattere viser konsekvent at Skriften skal tolkes etter dens enkle,
bokstavelige mening, med mindre et klart og åpenbart bilde er ment. … Det er ikke
snakk om å fjerne ‘skallet’ (den bokstavelige betydningen) for å komme frem til
‘kjernen’ (en mystisk, skjult, allegorisk betydning) som bare de innviede kan avdekke.”
– Handbook of Seventh-day Adventist Theology [Hagerstown , MD, 2000], side
65. Nei, Bibelens klarhet gjelder språket, betydningen og ordene, fordi forfatterne
har en bestemt sannhet for øye. Det er ikke subjektive, ukontrollerte bibeltekster som
kan tolkes på mange måter.
Likevel vil vi iblant komme over tekster og tanker som vi ikke riktig forstår eller
fatter. Det er jo Guds ord, og vi er bare syndige mennesker. Likevel er Ordet klart
nok når det gjelder det vi virkelig behøver å vite og forstå, spesielt om frelsen.
Tenk på en gang da du ikke forsto visse tekster som du senere fikk forklaring
på. Hva lærte du av dette som kanskje kan hjelpe andre som sliter med noe
lignende?
Siden Skriften utgjør en enhet, kan den fungere som sin egen tolk. Uten en slik enhet
kunne ikke Skriften være lyset som åpenbarer sin egen betydning, der én del av den
tolker andre deler og dermed blir nøkkelen til å forstå beslektede tekster.
LesLuk 24,27; Luk 24,44–45. Hvordan viser Jesus til Skriften for å forklare hvem han er?
Hva lærer dette oss om å bruke Skriften?
Det fine med å la skriftsted tolke skriftsted, er at Bibelen kaster mer lys over sin
egen betydning. Vi føyer ikke tekst til tekst på en tilfeldig måte for å underbygge
vårt syn. Nei, vi tar hensyn til sammenhengen som tekstene står i. I tillegg til den
umiddelbare sammenhengen før og etter det avsnittet vi undersøker, bør vi se på
konteksten i boken der avsnittet står. Og siden Paulus sier at ”alt som før er skrevet,
er skrevet for at vi skal lære av det” (Rom 15,4), bør vi studere alt det Skriften sier
om et bestemt emne.
“Bibelen er sin egen tolk. Skriftsteder bør sammenlignes med hverandre. De unge
må lære å se Skriften som et hele og oppdage sammenhengen mellom de forskjellige
delene. De bør bli kjent med dens store hovedemne: Guds opprinnelige plan med
verden, hvordan den store konflikten oppsto, og frelsesverket.” – Utdanning for livet,
side 102 [Ed 190].
Når vi sammenligner skriftsted med skriftsted, er det viktig å studere Bibelen
grundig. Om mulig bør vi bruke grunnteksten eller iallfall en bibeloversettelse som
er tro mot betydningen på hebraisk og gresk. Kunnskap om de opprinnelige språkene
er ikke nødvendig for å få en god forståelse av Bibelen, men det er nyttig når det er
mulig. Er det ikke mulig, vil tro og bønn idet vi studerer Ordet ydmykt og lærevillig,
likevel gi gode resultater.
Tenk på en lære, f.eks. de dødes tilstand, der det å fokusere på noen få utvalgte
tekster kan føre galt av sted hvis vi ser bort fra andre tekster. Hva sier dette om
hvor viktig det er å finne og lese alt Bibelen sier om et emne for å forstå dens
lære best mulig?
LesJes 8,20. Hvorfor er det alltid viktig å peke tilbake til ”loven og vitnesbyrdet”
som norm for vår tro og lære? Hva betyr dette for profeter som ikke tilhører Bibelens
kanon?
Når vi snakker om sola Scriptura (Skriften alene), blir adventistene konfrontert
med spørsmålet om hva en skal gjøre med Ellen G. White, som også ble inspirert av
Gud og fungerte som Guds sendebud. Hva er forholdet mellom skriftene hennes og
Skriften?
Selv en flyktig lesning av Ellen Whites skrifter viser at Bibelen var grunnleggende
og sentral i all hennes tanke og teologi. Faktisk bekreftet hun gjentatte ganger
at Bibelen er den høyeste autoritet og den endelige norm og standard for all lære,
tro og praksis (se Great Controversy side 595). Dessuten støttet hun og kjempet for
protestantenes prinsipp om sola Scriptura (se The Great Controversy side 9).
Ifølge Ellen G. White selv var skriftene hennes sammenlignet med Skriften et
‘mindre lys for å lede menn og kvinner til det større lyset’, Bibelen” (Advent Review
og Sabbath Herald, 20. januar 1903). Skriftene hennes er ingen snarvei eller erstatning
for bibelstudium. ”Du kjenner ikke Skriften. Hvis du hadde gjort Guds ord til
ditt studium med et ønske om å nå Bibelens norm og oppnå kristen fullkommenhet,
ville du ikke ha trengt Vitnesbyrdene. Det er fordi du har forsømt å bli kjent med
Guds inspirerte bok at han har forsøkt å nå deg med enkle, direkte vitnesbyrd.”
– Testimonies for the Church, bind 2, side 605.
Som sådan bør hennes skrifter verdsettes. De har samme slags inspirasjon som
det Bibelens forfattere hadde, men de har en annen funksjon enn Bibelen. Hennes
skrifter er ikke et tillegg til Skriften, de står under Den hellige skrift. Hun ønsket
ikke at skriftene hennes skulle stå i stedet for Skriften. Nei, hun viste til Bibelen som
eneste norm for tro og liv.
Tenk på den gaven vi har fått i Ellen G. Whites verk. Hvordan kan vi lære å sette
mer pris på det lyset som kommer fra henne, samtidig som vi setter Skriften over
alt annet?
I kapitlet om bibeltolkning i Handbook of Seventh-day Adventist Theology kan du
lese avsnittene ”The Analogy of Scripture,” ”Scripture Is Its Own Interpreter,” ”The
Consistency of Scripture” og ”The Clarity of Scripture,” side 64–66. Les kapittel
20,”Bibelkunnskap og bibelstudium” i Utdanning for livet, side 99–103 [Ed 185–192];
“The Primacy of the Word” in Selected Messages, 3. bok, side 29–33.
”De som studerer Bibelen, bør lære å komme til den med et lærevillig sinn. Vi
skal granske den for å få vite hva Gud sier, ikke for å finne beviser for våre egne
meninger. Det var Ånden som ga oss Guds ord, og sann kunnskap om Bibelen får vi
bare med Åndens hjelp. Men skal vi få denne kunnskapen, må vi leve etter den. Vi
må rette oss etter alt det Guds ord sier. … Studiet av Bibelen krever at vi er grundige
og utholdende. Vi må være like seriøse og iherdige når vi leter etter skatter i Guds
ord som gullgraveren er når han leter etter skatter i jorden.” – Utdanning for livet,
side 101 [Ed 189].
”Når du lar Bibelen bli din mat og drikke, når du lar dens prinsipper bli byggesteinene
i karakteren, vil du bli bedre i stand til å motta veiledning fra Gud. Jeg
opphøyer det dyrebare ordet for deg i dag. Ikke gjenta det jeg har sagt og si: ‘Søster
White sa dette,’ og ‘Søster White sa hint.’ Finn ut hva Herren, Israels Gud, sier, og
gjør så det han befaler.” – Selected Messages, 3. bok, side 33.
Forslag til samtale
Hvilke vranglærer blir forfektet fordi folk har sett på bare noen få tekster og
ikke alt det Bibelen sier om et emne?
I Matt 11,11 sa Jesus dette om døperen Johannes: “Sannelig, jeg sier dere:
Blant dem som er født av kvinner, har det ikke stått fram noen større enn døperen
Johannes. Men den minste i himmelriket er større enn han.” Her peker
Jesus på en profet som ikke har noen skrifter i Bibelen, og likevel sa han slikt
om ham. Hva burde dette si oss om hvorfor en sann profet ikke behøver å ha
en bok i Bibelen og likevel kan være en sann profet? Hva har dette å si for
oss?
Vi adventister er ikke alene om å hevde Bibelen som vår høyeste autoritet.
Andre kirker gjør det også. Hvordan kan vi da forklare de motstridende læresetningene
som andre mener å finne i Bibelen?
Syv fanger var klare til dåp. De hadde sonet to tredjedeler av straffen og oppført seg godt, så
pastor Mariusz Maikowski fikk lov til å la det skje i Østersjøen. Seks av de syv fangene fikk
lov til å reise.
Uken etter kom Mariusz og noen menighetsmedlemmer for å ta med fangene på toget. Jurek,
en annen fange, hadde allerede dratt. Han skulle slutte seg til adventistene på toget, men kom
ikke.
Den sabbaten ble seks fanger døpt i Østersjøen. Men Jurek kom ikke, og han ble etterlyst. Dermed
kunne han ikke få seg jobb. Han slo lag med kriminelle og fikk med seg lillebroren på 17 år.
En kveld de to drakk seg fulle i en park i Toru, angrep de en sykepleier som kom forbi på sykkel
med en pose epler. Hun ble ranet, voldtatt og kvalt. Politiet pågrep dem, og de ble sendt i fengsel.
Historien om Jurek plaget Mariusz i 20 år. Jurek hadde vært så nær å bli døpt. Om han bare
hadde tatt det toget.
En dag kom en kvinne i menigheten til Mariusz i Lublin, der han var pastor. Hun sa at søsteren
var sammen med en tidligere fange som trengte et sted å bo. «Han kjenner Bibelen godt. Kan
menigheten hjelpe ham?» spurte hun.
Pastoren fikk møte mannen, som het Tomek. Han begynte å komme i kirken og fikk husrom
hos en adventist. Men Tomek var bitter på Gud. Han ble ofte rasende og forbannet Gud under
bibelstudier i leiligheten. «Du tror fordi du har en god familie og et godt hjem,» sa Tomek til pastoren.
«Far og brødrene mine var kriminelle. Mor drakk. Mine storebrødre spyttet i suppen min.
En voldtok meg jevnlig. Hvordan skal jeg kunne tro at Gud er god?»
Mariusz funderte på hva han skulle si. En dag fortalte han hvordan én feil beslutning kan
ødelegge et liv. Han fortalte om Jurek. «Han var virkelig nær Gud, Tomek. Men én feil beslutning
ødela ikke bare hans liv, men også lillebrorens liv.»
Tomek ble hvit i ansiktet og vill i blikket. Pastoren ble redd. De var alene, og Mariusz husket
at Tomek hadde sittet inne for mord.
Tomek begynte å gråte. «Det er ikke til å tro,» hulket han. «Hva mener du?» sa Mariusz.
Tomek sa: «Jeg er Jureks lillebror.»
I dag tenker Tomek på dåp og prøver å slutte med drikkingen. Hans innflytelse har fått to
andre til å ta dåp. Jurek sitter fremdeles inne.
«Deler av denne historien er trist,» sier Mariusz. Men den viser også hva Gud kan gjøre. Tenk
å treffe Jureks lillebror etter 20 år og få lære ham om Gud.»
Takk for offeret 13. sabbat i 2017, da Hope Channel Polen fikk bygget studio, så de kan formidle
evangeliet på polsk.