Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, han som vil at alle mennesker
skal bli frelst og lære sannheten å kjenne (1 Tim 2,3–4).
Gud lengter etter at alle skal ta imot hans kjærlighet og nåde, bli forvandlet av hans
Ånd og bli frelst inn i hans rike. Hans største ønske er vår frelse. Hans kjærlighet er
grenseløs. Hans nåde er uten mål. Hans medfølelse og tilgivelse er uendelig. Hans
makt kjenner ingen grenser. I motsetning til hedenske guder, som krevde ofringer,
har vår Gud gitt det ytterste offer. Uansett hvor sterkt vi ønsker å bli frelst, lengter
Gud enda mer etter å redde oss. «Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg
over, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne»
(1 Tim 2,3–4). Han lengter etter å frelse deg og meg.
Å vitne er å fortelle om Jesus. Det handler om hva han har gjort for å redde oss,
om hvordan han har forandret vårt liv, og om sannhetene i hans ord, som viser oss
hvem han er og åpenbarer skjønnheten i hans karakter. Hvorfor vitne? Når vi forstår
hvem han er og har opplevd hans nåde og kraften i hans kjærlighet, kan vi ikke tie.
Hvorfor vitne? Når vi samarbeider med ham, får vi del i hans glede ved å se mennesker
frelst ved hans nåde og forvandlet av hans kjærlighet.
Gud gir mennesker overalt muligheter for å kjenne ham. Han rører ved hjertene ved
sin hellige Ånd. Han åpenbarer seg i naturens skjønnhet og kompleksitet. Universets
storhet, orden og symmetri vitner om en uendelig Gud med ubegrenset visdom og
kraft. Han legger ting til rette i vårt liv for å føre oss til seg selv.
Gud åpenbarer seg gjennom Åndens tilskyndelser, naturens storhet og forsynet,
men den klareste åpenbaringen av hans kjærlighet finner vi i Jesu liv og tjeneste. Når
vi deler Jesus med andre, får de sin beste mulighet til å bli frelst.
LesLuk 19,10 og sammenlign med Jak 5,19–20. Hva lærer Lukas om hvorfor Jesus
kom til jorden? Hvordan samarbeider vi med Kristus i arbeidet med å redde de
fortapte?
Jakob sier at «den som får en synder til å vende om fra sine ville veier, berger sjelen
hans fra døden» (Jak 5,20). Romerbrevet utbroderer tanken. De to første kapitlene
sier at både hedningene som har Guds åpenbaring i naturen, og jødene som har Guds
profetiske åpenbaring i Skriften, er fortapt uten Kristus. I Rom 3–5 åpenbarer Paulus
at frelsen kommer av nåde og ved tro alene. I Rom 6–8 viser han at nåden som
rettferdiggjør den troende, også helliggjør. I Rom 10 sier han at «den som påkaller
Herrens navn, skal bli frelst» (Rom 10,13), og han påpeker da at ingen kan bli kalt
hvis de ikke har tro, og de kan ikke tro om de ikke har hørt, og de kan ikke høre med
mindre noen forteller dem det (Rom 10,14–15). Vi er Guds bindeledd i frelsesplanen
for å nå tapte mennesker med evangeliet.
Vi vitner ikke for å gi folk deres eneste sjanse til å bli frelst. Vi vitner for å gi dem
deres beste sjanse. Hva er vår rolle i Guds plan for å frelse menneskene? Tenk
også på dette: Hvor mange har hørt evangeliet fra din munn?
Folk spør: «Hvordan går det?» «Har du det OK i dag?» Enn om du stilte Gud disse
spørsmålene? «Gud, hvordan går det?» Hva tror du at svaret ville ha blitt? Kanskje
noe slikt: «Dagen min har vært vanskelig. Tårer fylte øynene mine over tusen flyktningleirer
der barn fryser, sulter og gråter. På gatene i verdens overfylte byer gråt
jeg med de hjemløse og fattige. Det gjør vondt at kvinner misbrukes og barn selges
som sexslaver. Jeg var vitne til krigens herjinger, naturkatastrofenes ødeleggelser og
dødelige sykdommer.» Ville du ha svart: «Men Gud, er det noe som gjør deg glad?
Er det noe som fyller deg med glede? Er det noe som får deg til å synge?»
LesLuk 15,6–7.9–10 og 15, 22–24.32. Hvordan ender disse historiene, og hva sier
avslutningene deg om Gud?
Hele himmelen gleder seg når de bortkomne blir funnet. I en verden full av sykdom,
katastrofer og død, kan vi gi Gud glede ved å dele den «gode nyheten» om frelsen
med andre. Det er motiverende å vite at når vi deler Kristi kjærlighet med andre, blir
Gud glad. Hver gang vi åpenbarer hans kjærlighet, synger himmelen.
LesSef 3,17. Hvordan reagerer Gud når vi tar imot hans nåde og frelse?
Se for deg dette: Som resultat av ditt vitnesbyrd tar en mann eller kvinne eller gutt
eller jente imot Jesus som sin frelser. Jesus gleder seg. Hele himmelen synger, og
frelseren gleder seg over dette mennesket med sang. Hva kan være mer givende,
mer tilfredsstillende enn å vite at ditt vitnesbyrd gleder Gud i en verden med så mye
trist?
Dødehavet er jordens laveste punkt. Det ligger 423 meter under havet og er verdens
laveste sjø. Elven Jordan renner ut av Gennesaretsjøen og slynger seg gjennom
Jordandalen til den ender i Dødehavet.
Det varme, tørre klimaet med det intense sollyset får vannet til å fordampe raskt.
Siden Dødehavets salt- og mineralinnhold er 33,7 prosent, er det lite som overlever
der. Det finnes hverken fisk eller planter; bare noen mikrober og bakterier på bunnen.
Hvis Guds nåde som strømmer inn i vårt liv, ikke flyter ut til andre, blir vi like
livløse som Dødehavet. Det er ikke slik vi skal leve.
LesJoh 7,37–38 og Luk 6,38. Hva er det naturlige resultatet når troende mottar
forfriskende bekker med levende vann fra Kristus?
“Gud kunne ha oppnådd sin hensikt med å frelse syndere uten vår hjelp. Men for at
vi skal kunne utvikle en karakter lik den Kristus har, må vi ha del i hans gjerning.
Det gleder ham å se mennesker som er gjenløst ved hans offer. Hvis vi skal kunne
oppleve noe av den gleden han føler, må vi ta del i hans gjerning for å frelse dem.»
– Alfa og Omega, bind 4, side 114 [DA 142].
De som vil seire, må slutte å være så opptatt med seg selv og det eneste som sikrer
dette, er å bli intenst opptatt av andres frelse.» – Fundamentals of Christian Education,
side 207.
Vi vokser når vi lar andre se hva Kristus har gjort i vårt liv. Når vi tenker på hva
Kristus har gjort for oss, er det ikke da egoistisk hvis vi ikke vil dele det med andre?
Hvis vi ikke deler vår tro med andre, blir vårt åndelige liv like dødt som Dødehavet.
Hva har du opplevd når du har vitnet for andre, bedt med dem og hjulpet dem på
annet vis? Hvordan har det påvirket din egen tro og vandring med Herren?
Troskap mot Kristus forutsetter at vi gjør hans vilje. Vi må gjøre som han sier. Da
blir vi opptatt av å redde de fortapte, slik han er. Vi prioriterer slik han prioriterer.
Les1 Tim 2,3–4 og 2 Pet 3,9. Hva sies om Guds innstilling? Hvordan prioriterer han?
Gud brenner etter å frelse mennesker. Ingenting er viktigere for ham. Han ønsker
at «alle» skal bli frelst og «lære sannheten å kjenne» (1 Tim 2,4). Han «vil ikke at
noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse» (2 Pet 3,9). SDA Bible
Commentary sier at det greske ordet som brukes om «vil» er boulomai, som uttrykker
«tilbøyeligheten i sinnet, som ‘å ønske’ eller ‘å lengte etter.’ Kommentaren sier
dette om det lille ordet men: Det greske ordet for «men» er alla. Her brukes det «for
å understreke kontrasten mellom den feiltolkningen av Guds natur som sier at han
kan være villig til å la noen gå fortapt, og sannheten om at han ønsker at alle skal bli
frelst.» – The SDA Bible Commentary, vol. 7, side 615. Kristi befaling om at hver av
oss skal delta i hans oppdrag som vitner om hans kjærlighet, nåde og sannhet, er en
følge av hans ønske om at alle skal bli frelst.
LesApg 13,47 og sammenlign med Jes 49,6. Hvem gjaldt denne teksten i første
omgang? Hvordan bruker Paulus den?
Det hender at en gammeltestamentlig profeti har mer enn én anvendelse. Her tar
apostelen Paulus en profeti som først var myntet på Israel og profetisk på Messias (se
Jes 41,8; Jes 49,6 og Luk 2,32) og anvender den på kirken i nytestamentlig tid. Hvis
kirken forsømmer eller minimerer Kristi befaling, bommer den på formålet med sin
eksistens og feiler i sitt profetiske kall i verden.
Hva er faren for kirken (også en lokal menighet) hvis den blir så innadvendt at
den glemmer formålet med sin eksistens?
Denne uken har vi drøftet spørsmålet: «Hvorfor vitne?» Vi har sett at når vi deler
vår tro, har vi gleden av å samarbeide med Gud om å nå verden. Vårt vitnesbyrd om
hans kjærlighet gir mennesker større muligheter for frelse, siden de kan se hans nåde
og sannhet klarere.
Samtidig er vitnetjenesten et middel til åndelig vekst. Unnlater vi å dele det Kristus
har gjort for oss og å tjene andre, dør vårt åndelige liv ut.
Når vi vitner, får vi kontakt med hjertet til ham som lengter etter at hele menneskeheten
skal bli frelst. Det er et svar i lydighet mot hans befaling. I dagens studium
vil vi se den største av alle motivasjoner for å vitne.
Les2 Kor 5,14–15; 2 Kor 5,18–20. Hva motiverte Paulus til å gjennomgå prøvelser, trengsler,
vanskeligheter og motgang for evangeliets skyld? Hvordan kan det samme motivere
vår tjeneste for Kristus?
Apostelen Paulus ble ledet av kjærlighet. Det er ting du gjør av kjærlighet som du
ikke vil gjøre av andre grunner. Da Paulus sa at «Kristi kjærlighet tvinger oss»,
var det en evig sannhet. Kjærligheten til Kristus styrte Paulus’ handlinger og
var motivet for hans vitnesbyrd. Med et fast forsett delte han frelsesplanen i hele
middelhavsområdet.
“Kjærligheten må få bo i hjertet. En helstøpt kristen handler ut fra en inderlig
kjærlighet til Mesteren. Hengivenheten til Kristus er selve roten i hans liv, og gjennom
den strømmer en uselvisk interesse for hans trosfeller.» – Det kristne hjem, side
330 [AH 425].
Når det går opp for oss hvor mye Kristus har ofret for oss, blir vi overveldet av
hans kjærlighet og må dele det han har gjort for oss med andre.
Han som skapte det hele (hele kosmos), var den som døde på korset for oss.
Hvordan kan denne sannheten unngå å skape kjærlighet til Gud og et ønske om å
dele denne kjærligheten?
Les «Guds formål med sin menighet» i Alfa og Omega, bind 6, side 11–15 [AA
9–16] og Alfa og Omega, bind 5, side 368–375 [DA 822–828].
Kirken i NT sto overfor faren ved ikke å forstå hensikten med sin eksistens. Ellen
White beskriver denne faren: «Forfølgelsen av menigheten i Jerusalem styrket utbredelsen
av evangeliet. I framgangen som fulgte forkynnelsen av ordet i Jerusalem, lå
den fare at disiplene ble der for lenge og glemte Jesu befaling om å gå ut i all verden.
De glemte at kraften til å motstå det onde lettest oppnås i aktiv tjeneste. De begynte
å tro at det ikke fantes noe viktigere arbeid enn å forsvare menigheten i Jerusalem
mot motstandernes angrep. I stedet for å undervise nye kristne i å bringe evangeliet
til dem som enda ikke hadde hørt det, stod de i fare for å bli tilfreds med de resultater
som allerede var oppnådd.» – Alfa og Omega, bind 6, side 75 [AA 105].
Forslag til samtale
Les nøye sitatet ovenfor, spesielt den siste linjen. Hvorfor må også vi vokte
oss for denne faren? Når man tenker på utfordringene som ligger foran oss,
hvorfor ville en slik holdning være så fryktelig?
Hvorfor tror du alle evangeliene ender med en lignende befaling? Les
Matt 28,18–20; Mark 16,15–16; Luk 24,46–49 og Joh 20,21. Hva betydde
dette for de troende i det første århundret, og hva burde det bety for oss i
dag?
Kan vitnetjenesten og arbeid for andre bli en erstatning for sann åndelighet?
I så fall, hvordan, og hvordan kan vi unngå den fellen?
Snakk om svaret på spørsmålet i slutten av tirsdagens avsnitt, om hvordan
det å vitne og tjene andre påvirker din åndelige vekst. Hva har du lært som
kan hjelpe andre? Hvilke feil har du gjort som du kan hjelpe andre å unngå?
Husk at Gud elsker hver enkelt av oss. Hvordan forstår du dette? Hvordan
burde denne, kanskje den viktigste sannheten i hele universet, påvirke ditt
liv?
Darlington vokste opp i en kristen menighet der mor var veldig engasjert mens far var mer
interessert i en hemmelig organisasjon, og han ville at sønnen skulle bli medlem som syvåring.
Men Darlington var ikke interessert i en organisasjon der medlemmene tilber døde forfedre
i fjellheimen i Liberia. Far ba til forfedrene når de skulle så, når mor var gravid og når sykdom
rammet landsbyen. Da ofret han en høne og hvit ris til forfedrene. Han satte igjen maten på
bakken og gikk hjem. Da han kom for å hente tallerkenene og maten var forsvunnet, trodde han
forfedrene hadde sagt ja til hans bønner.
Darlington kunne ikke si ja eller nei til å bli medlem. Men mor nektet blankt. Når far skulle til
fjells, tok hun med gutten til en annen landsby. "Jeg vil at han skal bli kristen," sa hun til far.
Darlington gikk på søndagsskole, men forsto ikke Bibelen. Som ung mann hørte han en adventist
tale om sabbaten. Darlington leste om den i Bibelen for første gang, og ba søndagspresten om
å forklare hva som var rett. "Den syvende dag er sabbaten, men vi tilber på søndag til minne om
Jesu oppstandelse," sa presten.
Darlington ville holde seg til Bibelen og ble døpt inn i Adventistkirken. Far mislikte det, for
han visste at sønnen ikke kom til å tilbe forfedrene. Mor var glad for at han elsket Gud.
Darlington ville bli pastor, men det var ingen pastorskole i Liberia, og foreldrene hadde ikke
råd til å sende ham til Ghana eller Nigeria for å studere. Så han sparte alt han kunne, men borgerkrigen
stoppet ham. I 1990-årene engasjerte han seg i politikk og ble medlem av parlamentet.
Han tenkte: "Om jeg ikke kan spare nok til å studere teologi i utlandet, kan jeg starte en
pastorskole i Liberia, så de unge kan studere her." Året etter støttet han en lov som førte til at man
fikk Adventist University of West Africa i hovedstaden Monrovia.
Etter seks år i parlamentet sluttet han etter press om å ta imot bestikkelser og bli med i hemmelige
organisasjoner. Han begynte å studere teologi ved Adventist University of West Africa.
I dag er han pastor og leder for Sørøst-Liberia-misjonen, der offeret 13. sabbat skal bidra til å
bygge en K-6-skole i Buchanan. Han er glad for at Herren kalte ham til å være med og forberede
folk på Jesu gjenkomst.
Takk for at du vil gi et godt offer 13. sabbat, så Buchanan kan få en ny skole etter at den gamle
ble ødelagt under borgerkrigen.