«Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som
tror på Guds Sønns navn» (1 Joh 5,13).
Som vi påpekte i et tidligere studium: Ingenting er et bedre argument for evangeliets
kraft enn et forvandlet liv. Folk kan være uenig i teologien din. De kan sette spørsmålstegn
ved din forståelse av Skriften, men de vil sjelden stille spørsmål ved ditt
personlige vitnesbyrd om hva Jesus betyr for deg og har gjort i livet ditt.
Når vi vitner, deler vi det vi vet om Jesus. Det er å la andre få vite hva han betyr
for oss og hva han har gjort for oss. Hvis vitnesbyrdet vårt bare består i å prøve å
bevise at det vi tror, er riktig, og at det andre mener, er galt, vil vi møte motstand.
Hvis vitnesbyrdet vårt om Jesus kommer fra et hjerte som er blitt forvandlet av hans
nåde og kjærlighet og overrasket over hans sannhet, vil andre se at den sannheten vi
tror på, har betydd noe. Sannhet knyttet til et endret liv gjør hele forskjellen.
Når Kristus er sentrum for all lære, og alle bibelstudier gjenspeiler hans sinnelag,
er det mer sannsynlig at dem vi deler Skriften med, vil ta imot hans ord.
For en forandring! Før vi lærte Jesus å kjenne, var vi «døde på grunn av misgjerningene
og syndene» våre, vi levde «på den nåværende verdens vis», vi «fulgte lystene
i vårt eget kjøtt og blod» og «var av naturen vredens barn». Kort og godt: Før vi
lærte Jesus å kjenne, vandret vi gjennom livet, fortapt og uten et mål.
Vi har kanskje opplevd det som så ut som lykke, men det var en sjelens angst og et
uoppfylt formål i vårt liv. Det å komme til Kristus og oppleve hans kjærlighet gjorde
forskjellen. Når vi er i Kristus, er vi virkelig «levende». Fordi han er rik på nåde og
barmhjertighet mot oss, er vi frelst. Han har «reist oss opp fra døden sammen med
ham og satt oss i himmelen med ham. Slik ville han i de kommende tider vise hvor
overstrømmende rik han er på nåde, og hvor god han er mot oss i Kristus Jesus.»
I Kristus har livet fått ny mening. «I ham var liv, og livet var menneskenes lys»
(Joh 1,4).
LesEf 2,10. Hvor viktige er gode gjerninger for troen? Hvordan forstår vi denne
ideen i lys av frelse ved tro uten lovgjerninger? (Rom 3,28).
Hvordan har livet ditt forandret seg på grunn av Kristus, en endring som kanskje
kan hjelpe en annen å bli kjent med Jesus?
Sebedeussønnene Johannes og Jakob var kjent som «tordensønner» (Mark 3,17).
Det var Jesus som ga dem kallenavnet. Vi finner et bilde på Johannes’ temperament
da Jesus og disiplene reiste gjennom Samaria. De prøvde å finne et overnattingssted,
men møtte motstand på grunn av samaritanenes fordommer mot jødene. De ble
nektet selv de dårligste overnattingsstedene.
Brødrene trodde de hadde løsningen på problemet. «Da disiplene Jakob og Johannes
fikk høre dette, sa de: «Herre, vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelen
og fortære dem?» (Luk 9,54). Jesus irettesatte dem, og de forlot landsbyen i taushet.
Jesu vei er kjærlighetens vei, han bruker ikke makt.
Omgitt av Jesu kjærlighet ble Johannes’ hissighet og sinne forvandlet til kjærlig
godhet og en mild, medfølende ånd. I hans første brev forekommer ordet kjærlighet
nesten førti ganger; i ulike former forekommer det 50 ganger.
Les1 Joh 1,1–4; 1 Joh 3,1; 1 Joh 4,7–11 og 1 Joh 5,1–5. Hva sier disse tekstene om
Johannes’ vitnesbyrd og de endringene som fant sted i hans liv på grunn av samværet
med Jesus?
Her er et evig prinsipp. «Maktbruk er i strid med prinsippene i Guds rike. Herren
ønsker bare kjærlighetens tjeneste. Kjærlighet er ikke noe en kan forlange, og den
kan heller ikke vinnes ved makt eller myndighet. Kjærlighet kan bare vekkes ved
kjærlighet.» – Alfa og Omega, bind 4, side 13 [DA 22].
Når vi har overgitt oss til Jesus, vil hans kjærlighet skinne gjennom oss til andre.
Det beste vitnesbyrdet om kristendommen er et forandret liv. Dette betyr ikke at vi
aldri vil gjøre feil og at vi iblant ikke er de kanalene for kjærlighet og nåde som vi
burde være. Men det betyr at ideelt sett vil kjærligheten til Kristus strømme ut fra
vårt liv, og vi vil være til velsignelse for de rundt oss.
Hvor godt gjenspeiler du Kristi kjærlighet for andre? Tenk på følgene av svaret
ditt.
Hvem var de første misjonærene Jesus sendte ut? De var ikke blant disiplene. De
første misjonærene, var galninger, besatte som noen timer før hadde terrorisert
landsbygda og skapt frykt blant dem som bodde i nabolandsbyene.
Med overnaturlig kraft brøt en av dem lenkene som bandt ham, hylte noe aldeles
forferdelig og lemlestet sin egen kropp med skarpe steiner. Smerten i stemmene
deres gjenspeilte bare en enda større pine i sjelen (Matt 8,28–29; Mark 5,1–5).
Men så møtte de Jesus, og livet ble forandret. De ble aldri mer de samme. Jesus
drev demonene ut av dem og over i en flokk svin som styrtet over en klippe og ned i
sjøen (Matt 8,32–34; Mark 5,13–14).
LesMatt 8,28–34. Hva skjedde med mennene, og hva oppdaget folk da de kom ut
for å se hva som hadde skjedd?
De demonbesatte var nye menn, forvandlet av Kristi kraft. Folk så at de satt ved Jesu
føtter og hørte på hvert ord fra hans munn. Legg merke til at Matteus sier at det var
to som ble satt fri, mens Markus fokuserer på bare en av de to. Men poenget er at
Jesus ga dem helsen tilbake, både fysisk, mentalt, emosjonelt og åndelig.
LesMark 5,18–20. Han hadde vært besatt av djevler, og nå ville han være hos
Jesus, men hva sa Jesus at han skulle gjøre?
«Disse mennene hadde bare hørt Kristi undervisning noen få øyeblikk. De hadde
aldri hørt en eneste preken fra ham. De kunne ikke undervise folk slik som disiplene
var i stand til, de som daglig hadde vært sammen med Jesus. Men de var i seg selv
vitnesbyrd om at Jesus var Messias. De kunne fortelle hva de visste, hva de selv
hadde sett, hørt og opplevd av Kristi kraft. Det er hva enhver kan gjøre når hjertet
er blitt berørt av Guds nåde.» – Alfa og Omega, bind 4, side 292 [DA 340]. Deres vitnesbyrd
forberedte Dekapolis, ti byer ved bredden av Galileasjøen, på å ta imot Jesu
lære. Dette er kraften i det personlige vitnesbyrd.
Les1 Joh 5,11–13; Hebr 10,19–22 og 1 Kor 15,1–2. Hvilken forsikring om evig liv gir
Skriften oss som gjør at vi kan vitne om vår frelse i Kristus med overbevisning?
Hvis vi ikke vet at vi er frelst i Jesus, kan vi ikke dele denne forvissningen med noen
andre. Vi kan ikke dele det vi ikke har selv. Noen samvittighetsfulle kristne lever
i evig uvisshet og lurer på om de noen gang blir gode nok til å bli frelst. Men som
en klok, gammel predikant sa det en gang: «Når jeg ser på meg selv, ser jeg ingen
mulighet for å bli frelst. Når jeg ser på Jesus, ser jeg ingen muligheter for å gå fortapt.» Herrens ord klinger med forvissning ned gjennom tidene: «Vend dere til meg
og bli frelst, alle jordens ender! For jeg er Gud, og ingen annen» (Jes 45,22).
Herren vil at alle skal glede seg over frelsen som han tilbyr helt gratis. Han
lengter etter at vi skal få oppleve hva det vil si å bli rettferdiggjort av hans nåde og
være fri fra fordømmelsen som syndeskylden fører med seg. «Da vi altså er blitt
rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus» (Rom 5,1).
Paulus legger til at vi kan ha forsikring om at «så er det da ingen fordømmelse for
dem som er i Kristus Jesus» (Rom 8,1). Johannes bekrefter at «den som har Sønnen,
har livet, men den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet» (1 Joh 5,12).
Hvis vi har tatt imot Jesus ved tro og han lever i vårt hjerte ved sin hellige Ånd,
har vi det evige livs gave i dag. Dette betyr ikke at når vi har opplevd Guds nåde og
frelse i Kristus, kan vi aldri miste den (2 Pet 2,18–22; Hebr 3,6; Åp 3,5). Vi kan alltid
velge å gå bort fra ham, men når vi først har opplevd hans kjærlighet og forstått dybden
i hans offer, kan vi da ikke gå bort fra én som elsker oss så høyt. Dag for dag vil
vi se etter muligheter til å dele den nåden som er gitt oss i Jesus med andre.
Har du visshet om frelse i Jesus? Hva baserer du det på? Hvorfor har du denne
vissheten? Hvor finner du den? Og hvis du ikke er sikker, hvorfor er du ikke sikker?
Hvordan kan du finne denne vissheten?
«Jeg er korsfestet med Kristus; jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.
Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds
Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg» (Gal 2,20).
Noe må ofres når vi tar imot Jesus. Det er ting han ber oss gi avkall på. Jesus
forklarte hva det ville koste å følge ham: «Om noen vil følge etter meg, må han
fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg» (Luk 9,23). Døden på
et kors er smertefull. Når vi overgir oss til Jesus og syndens «gamle menneske» blir
korsfestet (se Rom 6,6), gjør det vondt. Noen ganger er det vondt å oppgi ønsker og
livslange vaner, men belønningen mer enn oppveier smerten.
Sterke vitnesbyrd som har livsforvandlende betydning for andre, fokuserer på det
Kristus har gjort for oss, ikke det vi har gitt avkall på for hans skyld. De taler om
hans offer, ikke våre såkalte «offer». For Jesus ber oss aldri gi avkall på noe som det
er i vår beste interesse å beholde.
Likevel er kirkehistorien full av beretninger om dem som måtte ofre enormt
mye for Kristi skyld. Det er ikke slik at de fortjente frelsen eller at deres handlinger
gjorde dem fortjent til Guds gunst, uansett hvor uselviske og offervillige de var. Nei,
de forsto hva Kristus har gjort for dem og var villige til å legge alt på alteret i tråd
med Guds kall.
LesJoh 1,12; Joh 10,10; Joh 14,27 og 1 Kor 1,30. Vårt vitnesbyrd er alltid basert på
det Kristus har gjort for oss. Hva er noen av hans nådes gaver som er nevnt i tekstene
ovenfor.
Tenk på hva Kristus har gjort for deg i lys av tekstene ovenfor. Du kan ha vært kristen
hele livet, eller kanskje har du opplevd en dramatisk omvendelse. Tenk over hvor
god Jesus har vært mot deg og hva han har gitt deg av formål, fred og lykke. Tenk på
de gangene han har gitt deg kraft til å komme deg gjennom de vanskelige stundene i
livet.
Hva slags offer har du blitt kalt til å gjøre for Kristi skyld? Hva har du lært av
erfaringene dine som kan være til velsignelse for andre?
«Den forundrede menneskemengden som trengte seg tett inn på Kristus, merket
ikke den livgivende kraften. Men da den syke kvinnen rakte frem hånden for å røre
ved ham i tro på at hun ville bli helbredet, merket hun den legende kraften. Slik er
det også med de åndelige ting. Å snakke om gudstro på en tilfeldig måte, eller å be
uten hunger i sjelen og uten levende tro, er til ingen nytte. En trosbekjennelse som
bare tar imot ham som verdens frelser, kan aldri bringe legedom til sjelen. Den tro
som er til frelse, er ikke bare et forstandsmessig samtykke til sannheten. Det er ikke
nok å tro noe om Kristus. Vi må tro på ham. Den eneste tro som vil gagne oss, er
den som tar imot ham som en personlig frelser, og som tilegner seg hans fortjenester
som sine egne.
Vår bekjennelse av hans trofasthet er himmelens utvalgte middel til å åpenbare
Kristus for verden. Vi skal anerkjenne hans nåde slik den er gjort kjent gjennom
de hellige menn i gammel tid. Men det som betyr mest, vitnesbyrdet om vår egen
erfaring. Vi er Guds vitner når vi åpenbarer at en guddommelig kraft virker i oss.
Hvert enkelt menneske har et liv som er forskjellig fra alle andres, og en erfaring
som i vesentlig grad skiller seg fra deres. Gud vil at vår takk skal stige opp til ham,
preget av vår egen personlighet. Når denne takknemlighet for hans nådes herlighet
understøttes av et virkelig kristent liv, vil det ha en uimotståelig kraft som virker til
menneskers frelse.» – Alfa og Omega, bind 4, side 298 [DA 347].
Spørsmål til drøftelse
Hva er elementene i et overbevisende vitnesbyrd? Les Paulus’ vitnesbyrd for
Agrippa i Apg 26,1–23. Hva var grunnlaget for hans vitnesbyrd?
Hvorfor tror du vårt personlige vitnesbyrd om hva Kristus har gjort for oss,
er så sterkt? Men hvordan svarer du på dette spørsmålet: Ok, det var det som
skjedde med deg, men hva om jeg ikke har den slags opplevelse? Hvorfor skal
opplevelsen din si meg noe om hvorfor jeg burde følge Jesus?
Hva bør du unngå når du avlegger et vitnesbyrd for en ikke-troende?
Tenk over spørsmålet om frelsesvisshet. Hvorfor er dette en så viktig del av
vår opplevelse? Hvordan kan vi være sikre på vår egen frelse samtidig som vi
ikke blir formastelige?
Maria var ikke kristen, men drømte om Jesus. Hun ofret en ku i håp om å bli fri for drømmene,
men uten hell. Så ledet en fremmed henne til Jacob Gbales kontor. Han er leder for
Adventistkirken i Guinea og arbeidet bare et lite stykke fra hennes hus i Conakry. Da hun beskrev
drømmene, begynte pastoren å smile. "Gud være lovet!" ropte han.
Maria skjønte ikke hvorfor han var så glad. "Du kan slutte med ofringene, Gud kaller deg," sa
han. "Det er nok en feil," sa Maria. "Nei, denne Bibelen er din," sa pastor Jacob. "Hva skal jeg
med den, jeg kan ikke lese," sa Maria. Jacob skrev Marias navn i den og sa hun kunne få noen
til å lese for seg. Hun ble irritert og gikk uten å takke for seg. "Hvem tror han at han er," tenkte
Maria.
Hjemme la hun Bibelen i en skuff og satte seg foran TV-en. Favorittkanalen hadde et program
om Jesus. Klikk! Neste kanal: Også et program om Jesus. Klikk! Enda et program om Jesus.
Maria ringte kontoret for kanalpakken. "Hva er galt, alle kanalene er Jesus, Jesus, Jesus?"
En mann kom og sjekket kanalene. Alt var som normalt. Maria var målløs. Hun gikk og la
seg, men tenkte bare på Jesus. Så husket hun Bibelen. Hun måtte lese i den for å slippe å tenke på
Jesus, tenkte hun.
Dagen etter ba hun fetter Hamadou om å lese for henne. Han hadde gått på en kristen skole i
Sierra Leone og kjente Bibelen. "Hva skal du med den?" spurte han. "Du kan jo ikke lese."
"Jeg vil du skal lære meg å lese den." Hamadou leste Fadervår. "Fornøyd?" spurte han. Maria
ba ham streke under versene. Hamadou lo så tårene trillet. "Du har aldri gått på skole! Skal du
kunne lese?" Men han streket under og fikk Maria til å gjenta det ti ganger slik at hun skulle
huske teksten.
Den kvelden fant Maria fram til Fadervår. Hun kunne lese det! Hun bladde om, og hun kunne
lese flere vers.
Neste dag fortalte hun det til Hamadou. "Aldri i livet!" sa han. Maria åpnet Bibelen på måfå
og leste. Hamadou fikk hakeslepp, men så ble han redd. "Hvordan klarte du det?" sa han. Maria
smilte: "Fetter, hvis du virkelig tror du kan klare noe, så kan du det." Etter det leste hun i Bibelen
hver dag. Senere skjønte hun at det var Jesus som hadde gitt henne evnen til å lese Guds ord, og
hun overga seg til ham.
En del av offeret 13. sabbat skal gå til å bygge Kobaya Academy, en K-12-skole i Conakry i
Guinea. Takk for at du husker Tranqulle og alle pionermisjonærer i dine bønner.
Misjonsnytt avslører ikke Marias eller Hamadous virkelige navn av hensyn til hennes sikkerhet.