Bønnens kraft: Forbønn for andre 25. juli · Lekse 4

Introduksjon

Bakgrunnsstoff

Åp 12,7–9, Ef 6,12, Hebr 7,25, Ef 1,15–21, Dan 10,10–14, 1 Joh 5,14–16

Minnevers

Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye (Jak 5,16).

Menigheten i NT følte behov for bønn. «Da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet. De ble alle fylt av Den hellige ånd og talte Guds ord med frimodighet» (Apg 4,31). Disiplene ba. Da ble de fylt av Den hellige ånd, og så talte de Guds ord med frimodighet.

Det var en sammenheng mellom deres bønner, at de ble fylt av Den hellige ånd og en mektig forkynnelse av Guds ord. «De ba ikke bare om selv å bli velsignet. Andres frelse hvilte på dem som en byrde. De forsto at evangeliet måtte bringes ut til hele verden og tryglet om den kraft Kristus hadde lovt.» – Alfa og Omega, bind 6, side 29 [AA 37].

Når vi søker Gud og går i forbønn for andre, virker Gud i vårt hjerte så vi kommer ham nærmere, og han gir oss forstand så vi kan nå dem for riket (Jak 1,5). Han arbeider også med dem uten at vi ser eller forstår det, men de dras til ham (1 Joh 5,14–17).


En kosmisk kamp Søndag 19. juli

Les Åp 12,7–9; Ef 6,12 og 2 Kor 10,4. Hvordan påvirker dette din forståelse av forbønn?