Men hold Kristus hellig som Herre i hjertet! Vær alltid klare til forsvar når noen
krever dere til regnskap for det håp dere eier (1 Pet 3,15).
Jo mer vi studerer Jesu liv, desto mer undrer vi oss over hans evne til å akseptere og
bekrefte mennesker. Han irettesatte tidens religiøse ledere skarpt, men han tok gladelig
imot dem som slet med synd, var tynget av skyldfølelse og følte seg fordømt.
Hans nåde var spesielt rettet mot dem. Hans nåde gjaldt også de verste syndere. Hans
tilgivelse gikk dypere enn synden. Hans kjærlighet var grenseløs.
Jesus var aldri stolt eller overlegen. I alle mennesker så han en person som var
skapt i Guds bilde, men fanget av synd, og han kom for å frelse dem. Ingen sto
utenfor hans kjærlighet. Ingen hadde falt så lavt at hans nåde ikke kunne nå dem.
Han viste respekt for alle han kom i kontakt med og behandlet dem med den verdighet
de fortjente. Han påvirket mennesker for riket fordi han trodde på dem. Deres liv
ble forandret i hans nærvær fordi han brydde seg om dem. De ble det han trodde de
kunne bli.
Denne uken skal vi se mer på Jesu holdning til mennesker og oppdage hvordan vi
kan anvende disse prinsippene.
LesJoh 4,27–30; Joh 4,39–42. Hvordan er Jesu omgang med den samaritanske kvinnen
et eksempel på sannheten om at alle slags mennesker er åpne for evangeliet, også
på uventede steder?
Det siste stedet disiplene forventet å finne grobunn for evangeliet, var i Samaria.
Samaritanene var stadig i konflikt med jødene om læren og tilbedelsen. Dette var
et gammelt fiendskap. Samaritanene hadde ønsket å delta i byggingen av templet i
Jerusalem, men fikk ikke lov fordi de var inngiftet med den hedenske kulturen rundt
seg og hadde en uortodoks tro. Derfor bygde de sitt eget tempel på Garisim-fjellet.
Disiplene ville gladelig ha unngått Samaria som et ufruktbart felt for forkynnelsen
av evangeliet.
Jesus så det disiplene ikke så: mottakelige mennesker. Johannes’ beretning om
kvinnen ved brønnen begynner med ordene: «Da forlot han Judea og dro igjen til
Galilea. Han måtte reise gjennom Samaria” (Joh 4,3–4). Jesus «måtte» gå gjennom
Samaria fordi Den hellige ånd overbeviste ham om at det ville være åpne hjerter
på dette lite lovende stedet. Når øynene våre er salvet av Den hellige ånd, ser vi
muligheter der andre bare ser problemer. Vi ser en rik høst for Guds rike der andre
bare ser et goldt landskap.
LesApg 8,4–5; Apg 8,14. Hva ble det endelige resultatet av Jesu virke i Samaria?
Disiplene ville ha gått forbi Samaria uten å gi samaritanene anledning til å høre
Guds ords sannhet. Jesus så det de ikke så. Han så at Den hellige ånd hadde påvirket
sinnet hos en kvinne. Hennes dramatiske omvendelse fikk ringvirkninger til mange i
byen. Vi får ikke alltid se resultater av vår innsats med én gang, men når vi sår frø i
mottakelige hjerter, vil de en dag gi en høst til Guds ære.
Vi kan aldri vite virkningen av det vi sier og gjør, hverken på godt eller ondt.
Derfor må vi alltid være varsomme med hva vi sier og gjør blant andre.
Holdningene våre bestemmer ofte vår evne til å påvirke andre. En hard, kritisk og
uvennlig holdning vil drive folk bort fra deg, og selv om du klarer å vitne, er det
ikke så sannsynlig at det du sier, får noen virkning, uansett hvor sant det er.
Men en positiv holdning og tro på andre trekker dem mot oss. Det skaper
vennskapsbånd. Jesus ga uttrykk for dette prinsippet: «Jeg kaller dere ikke lenger
tjenere, for tjeneren vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har
gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far» (Joh 15,15). Venner godtar hverandre
til tross for svakheter og feil og forteller åpent om gleder og sorger.
LesMatt 15,21–28 og Mark 14,6–9. Disse tekstene beskriver to kvinner under
ulike forhold. Jesus ser ut til å være hard med det ene og mild mot den andre. Hva i
teksten tyder på at Jesus ville vise frelsende nåde og bygge tillit hos begge?
Kvinnen er kanaanitt. Jesus avviser med vilje forespørselen i første omgang, slik at
troen vokser når hun blir ved. Etter hvert gir han henne det hun ber om og sier noe
som ingen religiøs leder i Judea den gangen ville ha sagt til en kanaanitt. Han sier:
«Kvinne, din tro er stor» (Matt 15,28). Han gir henne et av de største komplimenter
en religiøs lærer kunne gi. Kan du forestille deg hvordan hun jublet inni seg og livet
ble forvandlet?
Kvinnen som salver Jesu føtter med kostbar parfyme, er jøde – en kvinne med
dårlig rykte, som har falt og syndet ofte, men som ble tilgitt, forvandlet og fikk et
nytt liv. Når andre kritiserer henne, roser Jesus henne og det hun gjør. Han sier:
«Overalt i verden hvor evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til
minne om henne» (Mark 14,9).
Tenk på de to historiene vi har lest her. Hva er essensen i en positiv og vinnende
holdning? Hvordan trenger du å endre dine holdninger, ikke bare i vitnetjenesten,
men i livet generelt?
Vennskap er ikke nok til å vinne mennesker for Kristus. Vi kan ha mange venner og
hygge oss sammen, men hvis vi aldri forteller hva Jesus betyr for oss og hvordan han
har forandret vårt liv, gjør vennskapet neppe særlig forskjell i et evig perspektiv. Ja,
vi kan være gode å være sammen med, men Gud kaller oss til å være mer enn det.
Vennskap alene fører ikke folk til Jesus, men uvennlige holdninger kan jage folk
bort fra ham.
Paulus minner oss om å «være tro mot sannheten i kjærlighet» (Ef 4,15).
Vennskapsbånd knyttes når vi er så enige som mulig med andre, viser at vi godtar
dem og roser dem der det passer. Det er viktig at vi gjør det til en vane å se etter det
gode hos folk heller enn det negative.
Les2 Tess 1,1–4. Hva roser Paulus tessalonikerne for?
Det finnes dem som fryder seg over å finne feil hos andre, om ikke for annet så fordi
det får dem til å føle at de er bedre selv.
Hos Paulus var det motsatt. Han så etter det positive i menighetene sine. Han irettesatte
nok feil og unnskyldte ikke synd, men hans fokus var å bygge opp menighetene
han hadde startet. Dette gjorde han bl.a. ved å fremheve det de gjorde riktig.
Det er viktig å være positiv. «Hvis vi ydmyket oss for Gud og var snille og høflige
og ømhjertede og medfølende, ville vi se hundre omvendelser til sannheten der det
nå bare er én.» – Testimonies for the Church, bind 9, side 189.
Tenk over disse ordene et øyeblikk. Hva ville det bety for menigheten din hvis
alle medlemmene var fylt med vennlighet, høflighet, ømhet, og bar preg av medlidenhet
og barmhjertighet? Hvordan ville en slik menighet se ut? Se inn i ditt
eget hjerte og spør deg selv hvordan du kan forbedre deg på dette området.
LesRom 15,7 og Ef 4,32. Hvordan vil du beskrive grunnlaget for all aksept av
andre? Hva er kjernen i en slik holdning?
I disse to tekstene legger Paulus frem prinsippene som ligger til grunn for at vi
aksepterer hverandre. Går det an å nekte å tilgi og akseptere hverandre når Kristus
har tilgitt og akseptert oss? Det er faktisk fordi Jesus har mottatt oss at vi kan motta
hverandre, til tross for den andres feil.
Hva vil det si? Tenk på deg selv og på noe av det du har gjort og som du kanskje
sliter med ennå – ting kanskje bare du kjenner til og som du ikke vil at andre skal
vite om.
Og likevel: Ved tro blir du akseptert i Kristus, som vet alt om det andre kanskje
ikke vet noe om. Ja, han vet alt dette, og likevel aksepterer han deg, ikke på grunn av
din egen godhet, men på grunn av sin.
Hva skal så være din holdning til andre?
Her er noe som kan være vanskelig å forstå. Ekte aksept betyr at vi godtar mennesker
som de er, med alle deres syndige vaner, fordi de er mennesker skapt i Guds
bilde. Fordi Kristus døde for oss «mens vi ennå var syndere» og «forsonet [oss] med
Gud» da vi var hans fiender, kan vi tilgi og ta imot andre. Hans kjærlighet til oss blir
selve grunnlaget for at vi aksepterer og tilgir andre (Rom 5,6–10).
Men når det er opprettet et omsorgsfullt forhold til andre, er det ofte godt og
nødvendig å konfrontere dem kjærlig med Skriftens sannheter. Å unnlate å gjøre
dette, er å unnlate å elske. Som venner bryr vi oss nok til at vi deler evige sannheter
med vennene våre.
Jesu holdning var ikke: «Gjør som du vil. Det er OK. Jeg aksepterer deg likevel.»
Nei, den var: «Uansett hva du har gjort, er jeg villig til å tilgi deg og gi deg kraft
til et nytt liv.» Bibelsk sannhet som blir presentert ydmykt i Kristi ånd og med en
kjærlig holdning, vinner hjerter og forandrer liv.
Hvordan er det mulig å akseptere noen uten å godta en syndig oppførsel?
Hvordan kan vi godta dem og samtidig ikke unnskylde eller tolerere synd?
Jesus unnlot ikke å legge frem sannheten for «kjærlighets skyld», for det ville ikke
ha vært kjærlighet. Kjærligheten søker alltid den andres beste. Det er ingen konflikt
mellom kjærlighet og sannhet. Sannhet som presenteres ydmykt og vennlig er en
kjærlighetserklæring. Jesus sa: «Jeg er veien, sannheten og livet» (Joh 14,6). Han er
eneste vei til frelse (Apg 4,12). Hans nåde frelser oss så vi kan kjenne hans sannhet
og leve hans liv. Sannhet uten kjærlighet fører til en lovtrelldom som kveler det
åndelige liv. Såkalt «kjærlighet» uten sannhet fører til tolerant sentimentalitet uten
substans og etterlater oss i et hav av usikkerhet. Sannhet lagt frem i kjærlighet fører
til en ekte kristen opplevelse med klar retning, formål og visshet.
Les1 Pet 3,15; 2 Tim 4,2 og Tit 3,4–5. Hvilke uttrykk viser balansen mellom å presentere
Bibelens sannhet og en ydmyk og vennlig ånd?
Forfatterne av NT fremhever aldri kjærlighet på bekostning av sannheten. De
knytter sammen kjærlighet og sannhet, nåde og lov, medfølelse og ærlighet. Peter
formaner de troende: «Vær alltid klare til forsvar når noen krever dere til regnskap
for det håp dere eier» (1 Pet 3,15). Du må vite hva du tror, hvorfor du tror på det, og
kunne forklare hva du tror og hvorfor. Dette betyr ikke at du har alle svarene eller
må kunne overbevise andre om din tro. Det betyr bare at du «ydmykt og med gudsfrykt» (med en følelse av storheten i det som står på spill) kan forklare og forsvare
din tro.
Paulus sier til sin unge venn Timoteus: «Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide,
vis til rette, tal til tukt og tal til trøst, med all tålmodighet og iherdig undervisning!»
(2 Tim 4,2). Han minner Titus om at det var Guds kjærlighet og godhet som frelste
dem som er født på ny (Tit 3,5).
Vi er også kalt til å legge frem sannheten i kjærlighet og med mildhet og ydmykhet.
Herren ber oss bli med ham og dele hans siste budskap til en verden som
dør uten Kristus, og å gjøre det i kjærlighet.
Hva vil du si hvis noen spør deg: Hvorfor er du kristen? Hvorfor?
«I Kristus finner vi hyrdens omsorg, en fars og en mors hengivenhet og den
medfølende frelsers grenseløse nåde. Han tilbyr sine velsignelser på den mest
innbydende måte. Det er ikke nok for ham bare å kunngjøre dette. Han tilbyr sine
velsignelser på den mest tiltrekkende måte for å vekke et ønske om å få del i dem.
Slik skal hans tjenere fremholde den store og rike herlighet som Gud tilbyr i sin
«usigelige gave».
Kristi underfulle kjærlighet vil smelte og overvinne hjertene der hvor en oppramsing
av læresetninger ikke ville utrette noe som helst. ‘Trøst, ja, trøst mitt folk!
sier deres Gud.’ ‘Stig opp på et høyt fjell, du Sions gledesbud! Rop høyt med kraftig
røst, Jerusalems gledesbud! Rop høyt, og vær ikke redd! Si til byene i Juda: ‘Se, der
er deres Gud!’ … Som hyrden skal han gjete sin hjord og samle lammene i sine armer.
Han skal bære dem ved barmen og lede deres mødre varsomt.’» – Alfa og Omega,
bind 5, side 372–374 [DA 826].
Forslag til samtale
Det er trist, men noen får det bedre med seg selv når de påpeker andres feil.
Hvordan kan vi være sikre på at vi ikke gjør det samme?
Se på dette scenarioet: En venn har kommet tilbake fra en begravelse og sier:
«Jeg er så glad at tanten min er oppe i himmelen og ser ned på meg. Det føles
så godt.» Hvordan vil du svare i lys av de prinsippene vi studerte denne uken?
Uansett hvor viktig de dødes tilstand er: Hvorfor er ikke dette riktig tidspunkt
å gi dette mennesket et bibelstudium om emnet?
Snakk om følgende uttalelse i lys av vårt vitnesbyrd til andre: «Når vi dveler
ved andres feil, forvandles vi etter det samme bildet. Men ved å beskue Jesus
og tale om hans kjærlighet og fullkomne karakter forvandles vi etter hans
bilde. Ved å grunne på det opphøyde idealet han har stilt for oss, løftes vi
opp i en renere og helligere sfære, opp til Gud. Når vi blir der, så utgår det fra
oss et lys som bestråler alle vi kommer i kontakt med.» – Evangeliets tjenere,
side 353 [GW 479].
Oumou Toure ble syk etter at mannen døde. Knærne svulmet opp, og hun fikk store smerter.
Hun klarte ikke å gå, men krabbet som et lite barn. Hennes onkel Amara tok henne til leger
og heksedoktorer, men ingenting hjalp. Hun holdt sengen i familiehjemmet, der hun, hennes
onkel, en yngre søster og et titall andre slektninger bodde.
Det gikk fire tunge år. En dag hørte hun søsteren snakke med en gjest. Han leste fra en bibel
og ba. Oumou ville at noen skulle be for henne. Hun klatret ut av sengen og krabbet inn i det
andre rommet. "Be for meg, også," tigget hun. Tranqulle Fassinadouno ble forbløffet over å se
kvinnen krabbe på alle fire. Han ba ikke.
Tre dager senere banket det på hos Oumou, og øyeblikket etter sto Tranqulle over sengen
hennes. "Mama, jeg har kommet for å be," sa han. Tranqulle leste fra 1. Johannes brev 4,4 og ba:
"Herre, takk for din datter og at jeg fikk komme hit. Du ga meg mot til å faste og be for henne i
tre dager. Nå ber jeg deg helbrede søster Oumou i Jesu navn."
Den kvelden sov Oumou godt for første gang på flere år. Smerten ga seg. Tranqulle ba for
henne og fastet i to uker. En dag spurte hun: "Hvor ligger kirken din?" Han nevnte adressen, og
det var ikke langt unna, men hun kunne ikke gå. Tranqulle kjørte henne til kirken på motorsykkel
tre sabbater på rad. Oumou ble sterkere, og den fjerde sabbaten gikk hun. Tranqulle var forbløffet:
"Dette er et Jesu mirakel," utbrøt han.
Oumous familie likte ikke at hun gikk i kirken. De følte at hun ikke respekterte familiens religion.
På et stort familiemøte holdt onkel Amara opp en bibel og familiens hellige bok. "Hvilken
velger du?" sa han. "Velger du ikke vår hellige bok, er du ikke lenger med i familien."
Oumou tenkte på den lange sykdommen og helbredelsen. "Jeg velger Bibelen, den svarte
boken," sa hun. Onkel Amara snerret: "Så ta den og prek for oss!" Tårene vellet frem hos Oumou.
"Du vet jeg ikke kan lese," gråt hun, "men mannen som ba for meg, leste fra Bibelen, og jeg ble
frisk. Jeg tror Bibelen kan gjøre mer for både deg og meg."
De pakket Oumous ting. "Gå til de kristne," sa onkel Amara. "Vi vil ikke ha mer med deg å
gjøre." Oumou sov hos venner. Hun ville ikke fornekte Jesus. Da folk i kirken fikk høre det, lot
de henne bo på kirkens område. Der bor hun nå. "Jeg takker Gud for min nye familie," sa Oumou.
"Jeg skal tilhøre Herren Jesus for alltid."
En del av offeret 13. sabbat skal gå til å bygge Kobaya Academy, en K-12-skole i Conakry i
Guinea.