Se, Gud er opphøyd i sin velde. Hvem er en lærer som han? (Job 36,22).
De fleste av oss kjenner 1 Mos 1–3 og de som er med i fortellingen: Gud, Adam,
Eva, englene, slangen. Scenen er en hage i et paradis som blir kalt «Eden». Handling
ser ut til å følge en logisk rekke hendelser. Gud skaper. Gud underviser Adam og
Eva. Adam og Eva synder. De blir forvist fra Eden. Men en nærmere titt på kapitlene
med pedagogiske briller gir større innsikt i rollebesetningen, omgivelsene og
historien.
«Det undervisningssystemet som ble innstiftet ved verdens begynnelse, skulle
være en rettesnor for alle senere tider. Som eksempel på dets prinsipper ble det
opprettet en mønsterskole i Eden. Hagen var klasserommet, naturen var læreboken,
Skaperen selv var læreren, og menneskeslektens foreldre var elevene.» – Utdanning
for livet, side 13 [Ed 20].
Herren var stifter, rektor og lærer på den første skolen. Men Adam og Eva valgte
en annen lærer og lærte de gale leksene. Hva skjedde og hvorfor, og hva kan vi lære
av det?
Vi tenker ikke på en hage som et klasserom, men det gir god mening, spesielt i
Edens hage og med Guds fullkomne skaperverk. Det er vanskelig å forestille seg
hvor mye de to må ha lært i dette «klasserommet.»
Les1 Mos 2,7–23. Hva legger du merke til om hvor målrettet Gud må ha vært da
han skapte, plasserte og ansatte Adam?
Gud skapte mannen og kvinnen i sitt bilde og ga dem et hjem og meningsfullt arbeid.
Med tanke på forholdet mellom lærer og elev er dette ideelt. Gud visste hva Adam
kunne, for han hadde skapt ham. Han kunne undervise Adam i visshet om at Adam
kunne leve opp til sitt potensial.
Gud ga mannen ansvar, men han ønsket også å gjøre ham lykkelig. Ansvaret
var en del av dette. For hvem får ikke tilfredsstillelse, til og med lykke av å bli gitt
ansvar og så vise seg ansvaret verdig? Gud kjente Adam og hva han ville trenge for
å trives, så han satte ham til å passe hagen. «Så tok Herren Gud mennesket og satte
det i Edens hage til å dyrke og passe den» (1 Mos 2,15). Det er vanskelig for oss å
forestille oss hva arbeidet må ha gått ut på i en fullkommen verden og hva Adam
lærte av det.
I 1 Mos 2,19–23 leser vi at Gud skaper dyr til å ledsage Adam, og han skaper også
Eva som hans kone. Gud visste at Adam trengte en jevnbyrdig til hjelp og selskap, så
han skapte kvinnen.
Gud visste også at mennesket trengte et nært forhold til ham, så han skapte et møtested
i hagen. Alt dette vitner om at Gud var målrettet i sin skaperhandling og sin
kjærlighet til menneskeheten. Det er lenge siden Eden, og vi kan vanskelig forestille
oss hvordan det må ha vært, skjønt det er morsomt å prøve å tenke seg det.
Det er lenge siden Eden, men vi kan ennå lære ting av naturen. Hva er noen
av disse leksene, og hvordan kan de være til nytte når vi tolker dem i lys av
Skriften?
Mange lærere finner glede i å utforme klasserommet og legge alt til rette på den
best tenkelige måten. Når vi ser på Guds visjon for Edens hage som klasserom, ser
vi at han var opptatt av læringsmiljøet. Han ville omgi dem med skjønnhet. Vi kan
tenke oss at hver blomst, fugl, dyr og tre ga Adam og Eva en sjanse til å lære mer om
verden og dens Skaper.
Likevel er overgangen fra 1 Mos 2 til kapittel 3 brå. Vi har sett på alt det gode
Gud skapte. Men i 1 Mos 3,1 leser vi også at Gud ga dem en fri vilje. Kapitlet begynner
med nye begreper: «Slangen var listigere enn alle ville dyr som Herren Gud
hadde laget» Slike ord som «svært godt» og «skammet seg ikke» og «gode» brukes
for å beskrive Guds skaperverk i de to første kapitlene. Med slangen innføres en ny
tone. Ordet «listig» blir noen ganger oversatt med «utspekulert.» Dette er et negativt
element i det som hittil har vært bare fullkomment.
1 Mosebok viser oss en Gud som er det motsatte av «listig». Han er tydelig på
hva han forventer av de to. Gud sier at det er én regel de må adlyde, og det var ikke å
spise av det forbudte treet (1 Mos 2,16–17).
Én ting skiller seg ut i denne historien: Adam og Eva ble skapt med en fri vilje.
De kunne velge mellom lydighet og ulydighet.
Se på beskrivelsene slangen brukte (1 Mos 3,1–6), og som Eva gjentok. Hva er spesielt
ved det slangen tilbyr Eva? Hvordan ser Eva nå på treet med kunnskap om godt
og ondt?
Gud fortalte Adam at hvis han spiste av treet, ville han «visselig dø» (1930). Da Eva
gjentok budet (1 Mos 3,3), uttrykte hun det ikke like sterkt og utelot «visselig». Så
tar slangen det opp igjen, men avviser Guds ord. Gud hadde undervist Eva i hagen,
men ordbruken hennes viser at hun ikke tok det hun hadde lært så alvorlig som hun
burde.
I går så vi at til tross for Guds klare befaling, vannet Eva ut det hun hadde lært.
Hun feiltolket ikke det Gud sa til henne, men hun tok det ikke alvorlig nok. Det fikk
følger.
Da Eva møtte slangen, gjentok hun (men ikke ordrett) det Gud hadde sagt om
trærne i hagen (1 Mos 3,2–3). Dette var ikke slangen ukjent med. Han visste om befalingen
og var forberedt på å vri på den og utnytte Evas uskyld.
Les1 Mos 3,4–6. Slangen benektet nøyaktig det Gud hadde sagt. Dessuten sa han
noe som tydeligvis falt i god jord. Hva? Hvilke prinsipper benyttet han?
Da slangen fortalte Eva at budskapet var uriktig, kunne hun ha gått og snakket med
Gud. Dette er det fine ved skolen i Eden: Elevene hadde en adgang til læreren som
helt sikkert overgår det vi kan fatte. Men i stedet for å flykte og søke Guds hjelp, tar
hun slangens ord for god fisk. Når Eva kan godta slangens budskap, betyr det at hun
tvilte på Gud og det han hadde fortalt dem.
Samtidig er Adam også på vei inn i en vanskelig situasjon. «Adam forsto at hans
ektemake hadde overtrådt Guds bud. Hun hadde unnlatt å ta hensyn til det eneste
forbudet som var gitt for å prøve deres troskap og kjærlighet. Det oppstod en forferdelig
kamp i hans sinn. Han angret at han hadde latt Eva gå så langt bort fra ham.
Men nå var det skjedd. Han måtte skille lag med henne som hadde vært hans glede.
Hvordan skulle han kunne bære dette?» – Alfa og Omega, bind 1, side 35–36 [PP 56].
Han kunne skille rett fra galt, men han valgte også feil.
Tenk på den villedende ironien her: Slangen sa at hvis de spiste av treet, ville de
«bli som Gud» (1 Mos 3,5). Men leste vi ikke at de allerede var som Gud? (1 Mos
1,27). Hva kan dette lære oss om hvor lett det er å bli lurt, og hvorfor tro og lydighet
er vårt eneste vern, også når vi har fått den beste undervisning, slik som
Adam og Eva?
Da Adam og Eva lyttet til slangen, var en av følgene at de ble utvist fra Guds klasserom.
Tenk på hva de tapte på grunn av synden. Når vi forstår deres synd, er det
lettere å forstå målet med utdanning i vår tid. De ble utvist, men livet i en ufullkommen
verden ga utdanningen et nytt formål.
Hvis utdanning før fallet var for at Adam og Eva skulle bli kjent med Gud, hans
karakter, hans godhet og hans kjærlighet, så må opplæringen etter at de ble utvist
gjøre menneskene kjent med disse tingene igjen, og gjenopprette Guds bilde i oss.
Rent fysisk er de borte fra Gud, men Guds barn kan fremdeles bli kjent med ham,
hans godhet og hans kjærlighet. Gjennom bønn, tjeneste og bibelstudium kan vi
komme Gud nær, slik Adam og Eva fikk oppleve det i Edens hage.
Takket være Jesus og frelsesplanen er ikke alt tapt. Vi har håp om frelse og gjenreisning.
Og mye av kristen opplæring burde gå ut på å vise elevene Jesus og hva han
har gjort for oss og den gjenopprettelsen som han tilbyr.
Les2 Pet 1,3–11. Med tanke på alt som gikk tapt da menneskene forlot hagen,
kommer disse versene som en oppmuntring. Mye kan gjenvinnes. Hva skriver Peter
at vi må gjøre for at Guds bilde kan gjenskapes i vårt liv?
I Jesus har vi fått «alt vi trenger for å leve i gudsfrykt». For et løfte! Hva kan noe av
dette være? Peter gir oss en liste: tro, et rett liv, innsikt, selvbeherskelse, utholdenhet
og så videre. Legg merke til at kunnskap (innsikt) er en av de trekk han nevner.
Denne tanken fører oss inn på utdanning. Sann utdanning vil lede til sann kunnskap,
kunnskap om Kristus, og dermed blir vi ikke bare mer lik ham, vi kan også dele vår
kunnskap om ham med andre.
Hvorfor var det forbudte treet et tre til «kunnskap om godt og ondt.» Hva burde
det si oss om hvorfor ikke all kunnskap er god? Hvordan vet vi forskjell på god og
dårlig kunnskap?
Noen mennesker blir ansett som «naturlige elever» i klasserommet. De trenger
nesten ikke lese for å få flotte karakterer. De suger til seg stoffet. Kunnskapen ser ut
til å «sitte». Men 2 Peter 1 og 2 viser at vår utdanning i Kristus er en opplevelse med
like muligheter for alle som vil satse på den.
De oppmuntrende ordene i 2 Pet 1 står i kontrast til den nøkterne advarselen i 2
Pet 2.
Les2 Pet 2,1–17. Hvilke fordømmelser uttaler apostelen? Og hva er håpet vi blir
lovet midt i denne skarpe advarselen?
Legg merke til hva teksten sier om dem som forakter myndighet (vers 10). Det er en
skarp irettesettelse for det som også er en realitet i vår tid. Som kirke må vi arbeide
ut fra forutsetningen om visse grader av myndighet (se Hebr 13,7; Hebr 13,17; Hebr 13,24), og vi blir
oppfordret til å adlyde dem i den grad de er trofaste mot Herren.
Men midt i den harde fordømmelsen er det et kontrapunkt (vers 9). Han sier at
selv om Gud har makt til å kaste ut dem som valgte bedrag, vet Herren «å fri de
gudfryktige ut av prøvelser». Kan det tenkes at en del av vår skolegang ikke bare er
å unngå fristelse, men å lære de mange måtene Gud redder oss fra den, og beskytter
oss mot dem som «lurer inn vranglære som fører i fortapelsen?» (2 Pet 2,1). Og siden
forakt for myndighet fordømmes, bør vel vår utdanning også bestå i å lære oss den
rette måten å forstå, underkaste oss og adlyde «lederne deres» på? (Hebr 13,7).
Man kan ikke si at Adam og Eva foraktet myndighet, men de valgte å være ulydige
mot denne myndigheten. Og det som gjorde deres overtredelse så ille, var at de
gjorde det som svar på en åpenlys benektelse av hva Gud selv hadde fortalt dem til
deres beste.
Tenk mer på dette med myndighet, ikke bare i kirken eller i familien, men også
ellers i livet. Hvorfor er myndighet så viktig, både riktig myndighetsutøvelse og
riktig underkastelse? Ta med svaret til gruppa på sabbaten.
«Det hellige paret var ikke bare barn under Guds faderlige vern og omsorg. De var
også elever som tok lærdom fra den allvise skaper. De fikk besøk av engler og hadde
samvær med Skaperen uten noe slør som skilte. De var fulle av livskraft fra livets
tre, og deres åndsevner var bare litt ringere enn englenes. Hemmelighetene i det synlige
univers – ‘et underverk av ham som vet alt’ — var for dem en uuttømmelig kilde
til undervisning og fryd. Naturlovene og deres funksjon, som menneskene har studert
i seks tusen år, ble her åpnet for deres tanke av ham som har skapt og oppholder
alt. De betraktet bladene, blomstene og trærne og lærte å forstå deres hemmeligheter.
Adam var fortrolig med alt, fra den mektige Leviatan som lekte i vannet, til
det lille insektet som flagret i solskinnet. Han hadde navngitt hver enkelt og kjente
deres natur og vaner. # Guds herlighet i himmelrommet, de utallige verdener i sine
bestemte baner, skyene som svevde omkring, lysets og lydens, dagens og nattens
hemmeligheter – alt lå åpent for våre første foreldre. Guds navn stod skrevet på hvert
blad i skogen, på hver fjellknaus og i hver stjerne. Det var synlig på jorden, i luften
og over himmelhvelvingen. All orden og harmoni i skaperverket talte til dem om en
uendelig visdom og makt. De oppdaget stadig interessante ting som fylte hjertet med
dypere kjærlighet og fremkalte nye uttrykk for takknemlighet.» – Alfa og Omega,
bind 1, side 30 [PP 50, 51].
Forslag til samtale
Hvis Guds opprinnelige plan var at skole og arbeid skulle gi oss et møte med
ham og hans skaperverk, er vi da fortsatt i tråd med Guds plan i vårt arbeid?
Hvordan kan vi bli bedre kjent med Gud gjennom arbeidet (lønnet, skole, frivillig,
pastoralt)?
Når vi tenker på Satans list i Edens hage, er det lett å bli frustrert over vår
menneskelige svakhet. Adam og Eva visste at Gud var nær, og likevel godtok
de slangens halvsannhet. Hvordan kan vi, som ikke har en nær fysisk kontakt
med Gud, likevel finne kraft til å overvinne fristelse?
Samtal om myndighet og hvorfor det er så viktig å adlyde. Hva skjer når kommandoveien
blir uklar? Hvordan kan myndighet misbrukes, og hvordan reagerer
vi når det skjer?
For ni år siden var Jayasheela og hennes mann, som var murer, lut fattige. De hadde knapt med
mat, og gudene hjalp dem ikke, samme hvor mye de ba. Noen ganger fikk de litt grønnsaker
av en nabo.
En søndag tok hun med mannen og to små barn og gikk i en kirke. Jayasheela hadde begynt
å se seg om etter en annen gud. Siden fødte hun en jente som hadde pustebesvær. Legen så ikke
noe håp. Så Jayasheela ba presten i kirken om å be. Han ba til Jesus, og jenta ble frisk. Etter dette
gikk hun alltid til presten og ba ham be når det feilte barna noe. De ble alltid friske.
Men så døde presten. Hvem skulle hun gå til nå? Kirken var uten prest, mens to menn kranglet
om ledervervet. Hun kunne ikke be selv og var redd, så hun fant en bibel og prøvde å lese den.
Det overrasket henne at Jesus tilba på sabbaten.
Da hun spurte presten om sabbaten, sa han at hun var besatt. «Jesus opphevet alle lovene. La
ikke dette uroe deg.» Det slo hun seg til ro med, men en dag la hun merke til at presten lovpriste
en jente som hadde lært budene utenat. Og da hun besøkte presten hjemme, så hun at han hadde
de ti bud hengende i en ramme på veggen. For første gang i livet ba hun til Jesus: «Hjelp meg å se
sannheten.»
Den kvelden drømte hun at hun deltok i en løpekonkurranse og at noen plutselig stoppet
henne. Dermed våknet hun og fikk ikke sove. Så hun ba: «Jesus, jeg løp, men nå ser jeg ikke
veien. Vis meg den.»
Noen dager senere traff hun en slektning hun ikke hadde sett på syv år. Han fortalte at han
tilhørte en menighet som holder alle budene. I dag er Jayasheela og mannen adventister og har
åpnet en husmenighet der de bor. For en stund siden tok 15 fra landsbyen imot Jesus. Jayasheela
tror Gud svarte hennes bønn og viste henne veien.
En del av offeret 13. sabbat går til å bygge to kirker i Bengaluru, en by ikke langt fra der Jayasheela
bor. Takk for at du gir til misjonen.