Himmelen kunngjør Guds ære, hvelvingen forteller hva hans hender har gjort
(Sal 19,2).
Kunst og naturfag er en del av utdanningen. Men hva vil det si å undervise i disse
fag fra et bibelsk ståsted? Kommer vi bare med utvalgte bibelvers som for eksempel
angår en bestemt side av moderne medisin eller kunsthistorie? På denne måten kan
vi sette våre praktiske lekser i forbindelse med Guds fantastiske kraft som skaper av
vår verden. Men det å ta med skriftsted i en time som bygger på en lærebok, er bare
en liten del av sann utdanning – den utdanningen som fører til frelse.
Skal en slik utdanning fungere, må Guds ord gjennomsyre undervisningen på alle
fagområder, fra humaniora til molekylærbiologi. Ellers kan vi miste synet av Guds
storhet, hans suverenitet som skaper og opprettholder av vår verden. Når vi lærer å
se hvordan Gud ser på skaperverket som harmonisk og fullt av mening, kommer vi
nærmere en forståelse av hvordan bestemte fag kan og bør undervises.
Denne uken skal vi se på noen prinsipper for undervisning i kunst og naturfag fra
et kristelig perspektiv og verdensbilde.
Vi finner spor etter den levende Gud i hele skaperverket. Dette er sagt så ofte at
det har blitt en klisjé. Når vi for eksempel tenker på Guds hjerte da han skapte vår
verden som mennesker har skadet og forurenset, ser vi bedre hvordan vi best kan
undervise i kunst og naturfag.
Ta menneskets svangerskapsperiode. Biologien forteller oss at et nytt, intelligent
menneskeliv kommer fra et befruktet egg og blir født etter ni måneder. I hele syklusen
ser vi spor etter en kjærlig skaper. Guds godhet er synlig på det stedet fosteret
utvikler seg: rett under morens bankende hjerte. Når fosteret blir større, utvider
morens underliv seg, rett foran henne. Den vordende moren er alltid oppmerksom på
barnet, akkurat som vår Far i himmelen alltid er oppmerksom på sine barn.
Ikke nok med at det finnes gode indisier for Gud som vår skaper mange tusen år etter
syndfloden. Det finnes også gode indisier for Skaperens makt, kjærlighet og godhet.
Paulus hevder at de som avviser Gud, vil være «uten unnskyldning» på dommens
dag fordi man kan lære nok om ham av det han har skapt. Med andre ord kan de ikke
si at de ikke visste bedre (Rom 1,18–21).
Vi lever i en tid da mange heller tilber skaperverket enn Skaperen. Da er det
viktig at kristen utdanning i kunst og naturfag alltid går ut fra at Gud er Skaperen og
opprettholder alt som er til. For alle ideologier og teorier som benekter eller utelukker
Gud, kan bare føre vill. Verdslig utdanning forutsetter som regel at det ikke er
noen Gud. Kristen utdanning må ikke falle for dette eller bygge på prinsipper som
går ut fra at det ikke finnes noen Gud. I begge tilfeller kommer man på avveier.
Tenk på storheten og skjønnheten i verden. Hvordan kan vi lære å hente håp og
trøst i dette, spesielt når vi opplever prøvelser og lidelser?
Sal 96,9 lyder: «Bøy dere for Herren i hellig prakt. Skjelv for ham, hele jorden!»
Hvordan forstår vi dette med «hellig prakt»? Hva bør det bety for en kristen, og
hvordan bør det påvirke det vi lærer om kunsten og dens skjønnhet?
Det sies at «skjønnheten ligger i øynene til den som ser», men vi må ikke glemme
hvem som skapte øyet (se Ordsp 20,12). Vi må passe oss så vi ikke tilber skaperverket
(se gårsdagens avsnitt), men skaperverkets skjønnhet sier noe om Gud og hans
kjærlighet til det vakre. Hvis vår syndige verden fremdeles er så vakker, hvordan må
den ikke ha vært før syndefallet? Og dette viser at Gud virkelig har skapt alt som er
vakkert.
Studiet av kunst og naturfag kan og bør føre oss nærmere Guds sinn og hjerte.
Vi er en del av Guds eget kunstverk, og kan derfor også lære mer om vår identitet i
Kristus.
«Gud ønsker at hans barn skal sette pris på hans gjerninger og finne glede i den
enkle, stille skjønnhet som han har prydet vårt jordiske hjem med. Han elsker det
som er vakkert, men mer enn alt som er tiltrekkende i det ytre, elsker han karakterens
skjønnhet. Han vil at vi skal oppelske renhet og enkelhet og bli prydet med den
stille ynde som vi finner hos blomstene på marken.» – Veien til Kristus, side 100 [SC
85].
Les1 Mos 3,6. Hva sier det om at skjønnhet i seg selv ikke nødvendigvis er godt
eller hellig? Se også Ordsp 6,25; Ordsp 31,30.
Vi har en fiende som forvrenger og utnytter alt Gud har gjort. Derfor burde det ikke
overraske oss at skjønnhet og skjønnhetsbegreper også kan brukes mot oss. Spesielt
innen kunsten må kristen opplæring veiledet av Skriften hjelpe oss å forstå at ikke
alt som er vakkert, nødvendigvis er bra eller hellig.
Hvilke «vakre» ting er ikke nødvendigvis hellige og gode? Eller: Hvordan vakre
ting gjøres vanhellige og onde, alt etter omstendighetene? Hvilken rettesnor
hjelper oss å avgjøre hva som er hva?
Alle vet at det er mer enn nok kunst og filosofi som ikke ærer Gud. Mange vil si at
kristne ikke engang burde ha noe med slikt å gjøre. Og vi må tenke over vår bruk av
visse bransjer og medier.
I 1 Tim 6 får vi vite hvilke aktiviteter vi bør unngå, men vi får også vite hvorfor. Hva
er det Paulus advarer mot i vers 9 og 10?
Legg merke til 1 Tim 6,20, der han advarer mot «den kunnskapen som bare er kunnskap
i navnet.» Det var en annen tid, men prinsippet er fortsatt aktuelt. Tenk på all
den informasjon, all undervisningen, alle oppfatningene, ikke bare nå, men gjennom
historien, som var helt feil. Ja, folk kan være eksperter på det som er galt.
I nesten 2000 år trodde verdens smarteste mennesker at jorden var universets
urokkelige sentrum, mens stjernene og planetene gikk i bane rundt den i fullkomne
sirkler. Innfløkt matematikk og vitenskap ble brukt til å underbygge denne oppfatningen,
selv om det viste seg å være galt på nesten alle områder. Derfor kan vi si at
de var eksperter på det som er galt, og at denne undervisningen bare var «kunnskap
i navnet».
I dag baseres for eksempel biologien på antagelsen om at livet begynte for milliarder
av år siden, ved en tilfeldighet, uten Gud eller noe formål. Og det har
oppstått en mengde komplisert og detaljert vitenskapelig litteratur som bygger
på denne læren. Hva kan dette si oss om at folk kan være eksperter på det som
er galt? Hva burde denne erkjennelsen ha å si for kristen utdanning generelt og
naturfagundervisningen spesielt?
LesOrdsp 1. Hva burde sann kristen utdanning gå ut på?
Bibelen sammenligner dumhet og visdom. Ordspråkene minner oss om faren ved
tåpelig oppførsel og å holde selskap med dårer. Skillet er tydelig: Gud vil at hans
folk skal søke visdom, sette den høyt og ha mye av den.
De som studerer kunst og naturfag, bruker talentene sine for å få kunnskap og bli
faglig dyktige. Det samme gjelder lærerne deres. Vi kan være kunstnerisk briljante
og gjøre vitenskapelige gjennombrudd ut fra kunnskap og evner.
Men hva betyr egentlig kunnskap om kunst og naturfag hvis vi ikke vet forskjell
på rett og galt, godt og ondt, sannhet og løgn? Man skal bare lese litt om noen av
dem som regnes som verdens største kunstnere for å se at den som er dyktig og
talentfull, ikke alltid lever moralsk eller rettferdig. Man kan også si at store forskere
som skaper biologiske eller kjemiske masseødeleggelsesvåpen, kan være lynende
intelligente, men hva er frukten av arbeidet deres? Så kunnskap i seg selv behøver
ikke å være en god ting.
LesOrdsp 1,7. Hva er nøkkelen til sann kristen undervisning?
En nobelprisvinner, en ateist, en som studerer universet og de fysiske kreftene
bak det, skrev: «Jo mer forståelig universet virker, desto mer meningsløst virker
det også.» Hva burde dette si oss om at kunnskap i seg selv ikke bare kan være
meningsløs, men også føre til store feil?
LesJob 38. Hva lærer vi om Gud, ikke bare som skaper, men som opprettholder av
alt levende? Hva bør denne sannheten bety for vår forståelse av kunst og naturfag?
«Mange hevder at stoffet i seg selv har livgivende kraft, at det er blitt utstyrt med
visse egenskaper. Siden er det blitt overlatt til å virke ved sin naturlige energi. Videre
hevder de at prosessene i naturen skjer i samsvar med fastlagte lover som ikke
engang Gud kan gripe inn i.
Dette er en falsk vitenskap som ikke har støtte i Guds ord. Naturen tjener sin
skaper. … Naturen vitner om en intelligens, et personlig nærvær, en aktiv energi som
virker i og gjennom dens lover. I naturen er Faderen og Sønnen i konstant virksomhet.
Kristus sier: ‘Min Far arbeider til denne dag; også jeg arbeider.’» – Alfa og
Omega, bind 1, side 329 [PP 114].
Mye vitenskap bygger på ateistiske og materialistiske forutsetninger. En forsker
kan derfor stirre på noe ytterst komplekst og betagende vakkert og likevel si at det
ble til ved en tilfeldighet, uten mål og mening.
Det er dette vitenskapen sier hele tiden. Livet på jorden er vakkert og sammensatt
– fra sommerfugler til mennesker – men blir forklart som utelukkende resultatet av
at kjemikalier for milliarder av år siden tilfeldigvis ble til et enkelt liv som gjennom
tilfeldige mutasjoner og naturlig utvalg utviklet seg til alt det som lever og beveger
seg og ånder i dag.
Vitenskapen argumenterer for at selve tanken om en overnaturlig skaper er
«uvitenskapelige» siden den ikke kan testes vitenskapelig, og at det derfor er noe
som vitenskapen ikke kan forholde seg til. Dette er ikke noe vitenskapen selv lærer
(faktisk synes den å peke på det motsatte: all verdens skjønnhet og kompleksitet
tyder på en skaper). Det er en filosofisk holdning som forskerne pålegger faget.
Problemet er at Skriften lærer at Gud ikke bare skapte alt, men at han også opprettholder
alt. Dette betyr at enhver sann kristen utdanning i naturfag må gå ut fra
helt andre forutsetninger enn vitenskapen generelt står for. Dette vil føre til konflikter,
spesielt når det gjelder tilblivelsen.
Det er to grunner til at vitenskapen, som har rett i så mange ting, tar så feil når
det gjelder opphavet til alt: For det første kan vitenskapen, som studerer naturens
verden, bare lete etter svar i den naturlige verden. For det andre går vitenskapen
ut fra at naturlovene må forbli konstante. Men begge deler er feil når det gjelder
opphavet.
Se på den første, som forutsetter naturlige årsaker til hendelser i naturen. Dette er
utmerket når man skal følge orkaner, men det er ubrukelig når det gjelder opphavet:
«I begynnelsen skapte Gud himlene og jorden» (1 Mos 1,1). Hva kan vitenskapen,
som benekter det overnaturlige i opphavet, lære oss om opphavet? Det var jo helt
overnaturlig?
Og naturens konstante vesen? Dette kan høres fornuftig, men Rom 5,12 sier:
«Synden kom inn i verden på grunn av ett menneske, og med synden kom døden. Og
slik rammet døden alle mennesker fordi alle syndet.» Det forutsetter et naturmiljø
med brudd i kontinuiteten og kvalitativt ulikt alt som vitenskapen nå står overfor. En
verden der døden ikke eksisterte, er helt forskjellig fra alt vi kan studere i dag, og å
anta at de var veldig like når de ikke var det, vil også føre til feil.
Derfor tar vitenskapen feil om opphavet fordi den benekter to viktige sider ved
skapelsen: den overnaturlige kraften bak den og den radikale fysiske diskontinuiteten
mellom det opprinnelige skaperverket og det vi nå står overfor.
Forslag til samtale
Ta opp spørsmålet om skjønnhet i gruppen. Hva er skjønnhet? Hvordan definerer
vi det? Hvordan kan en kristen komme til å beskrive og forstå skjønnhet
annerledes enn en ikke-kristen?
Kristus kunne ha kommet til jorden som en briljant vitenskapsmann og blitt
rikt belønnet for banebrytende forskning. Han kunne ha blitt berømt som
musiker. I stedet kom han som en enkel håndverker. Han var til stede ved
skapelsen, men han lærte et vanlig fag og utførte trofast sine plikter. Hvilken
oppmuntring gir dette oss der vi er på vår faglige reise?
Ikke alle kristne er kalt til å undervise på skoler, men vi kan alltid lære andre i
ord og handling, med overlegg eller helt uten å vite det. Hvilke vaner bør den
troende oppelske, både som Kristi elev og som lærer i verden?
Gulam Masihs far tok ham med til gudstjenester to dager i uken. Far var i villrede: Da han leste
familiens hellige bok, utbrøt han: “Jesus er jo nevnt oftere enn vår egen profet! Hvorfor?”
Da Gulam ble eldre, foretrakk han kristendommen, men han ville vite mer. Han ville se Jesus
med egne øyne. “Jesus, jeg ønsker å se deg ansikt til ansikt,” ba han.
Som ung mann flyttet han hjemmefra og bodde i en hytte utenfor Chakwal, en avsides landsby.
Han ville studere Bibelen alene i flere uker.
Folk i landsbyen så at Gulam var vennlig og mild. Da han tilbød seg å be for en syk person
og han ble frisk, fikk han tilnavnet “hellig mann”. Folk respekterte ham og kom til ham med mat
morgen og kveld.
Gulam satt i hytten og leste og ba. Han studerte Daniel og Åpenbaringen. “Herre, jeg ønsker å
se deg. Åpenbar deg for meg.”
En kveld mens han ba og leste i Bibelen i jordhytten, merket han at han ikke var alene. Han
kikket opp og så en stor løve. Den la seg ned og stirret på ham.
Gulam trakk seg skremt unna dyret. Da hørte han en stemme: “Frykt ikke. Stryk løven over
pelsen fra hode til hale.” “Det kan jeg da ikke,” sa Gulam. “Løven dreper meg!”
«Men du har bedt om å få se meg,» sa stemmen. “Jeg ba om å få se Jesus,” sa Gulam. “Jesus
er løven av Juda stamme,” sa røsten. “Klapp den.”
Gulam var redd, men våget ikke å nekte. Skjelvende la han hånden på løvens hode. Dyret rørte
seg ikke. Langsomt strøk han løven fra hodet til halen. Da han trakk seg tilbake, slo løven med
halen og pisket opp støv fra bakken. Så gikk den ut i nattemørket.
Neste morgen kom en kvinne med frokosten. Da hun så løvesporene, bråstoppet hun og slapp
maten. Hun skyndte seg til landsbyen: “Den hellige mannen er død!” ropte hun. “En løve har
drept ham. Sporene går til hytten.”
Landsbyfolket skyndte seg av sted. Da de kom, satt Gulam og leste i Bibelen. Han hadde ikke
flyttet seg siden løven gikk. Da folk fikk høre historien, ble de forbløffet og ba om å få høre om
Jesus.
Senere fant Gulam ut om sabbaten og ble adventistpastor. Han startet en adventistkirke i hjembygda
Dharam Kot Bagga i Nord-India. Gulam fikk fem sønner og to døtre. Han døde i 1999, 90
år gammel. Yngstebarnet Samson takker Gud for historien om løven.
En del av offeret 13. sabbat vil gå til å bygge en ny kirke i Amritsar, der Samson Gulam Masih
har vært pastor. Takk for at du planlegger et godt offer.