Derfor, mine kjære søsken, stå fast og urokkelig. Arbeid raust og rikelig for
Herren! For dere vet at i Herren er ikke deres strev forgjeves (1 Kor 15,58).
Arbeidet er Guds idé. I en fullkommen verden før synden kom inn, ga Gud Adam og
Eva oppgaven med å ta seg av hagen (1 Mos 2,15). De var skapt i Skaperens bilde, og
som han skulle de være opptatt av skapende arbeid og tjeneste i kjærlighet. Det vil si
at selv i en verden uten synd og død og lidelse skulle mennesket arbeide.
I denne «mellomtiden» (etter den fullkomne verden og før den vi er lovet), skal
vi se på arbeidet som en av Guds velsignelser. Alle jødiske barn skulle lære et yrke.
Man sa at en far som ikke lærte sønnen yrket sitt, oppdro en forbryter. Jesus, Guds
Sønn, gjorde sin Fars vilje i ærlig arbeid som håndverker, og kan ha forsynt folk
i Nasaret med møbler og landbruksredskaper (Mark 6,3). Dette var også en del
av opplæringen som skulle forberede ham på hans fremtidige oppgave. Apostelen
Paulus virket like mye for Herren da han arbeidet som teltmaker sammen med
Akvilas og Priskilla i halvannet år som da han debatterte i synagogen på sabbaten
(Apg 18,1–4; 2 Tess 3,8–12). Denne uken skal vi se på arbeidet og dets rolle i kristen
opplæring.
Jeg skjønte at ingen ting er bedre for dem enn å glede seg og nyte det gode i livet.
For når et menneske får spise og drikke og har glede av alt han eier, er også det gitt
av Gud (Fork 3,12–13).
«Arbeid» er et ord med mange betydninger. Vi arbeider for å skaffe mat, betale
regninger og legge litt til side til tunge tider. Å miste jobben er ofte verre enn å leve
med en dårlig arbeidssituasjon.
Arbeidet kan gi selvverd. Arbeid er et vanlig svar på spørsmålet: «Hva driver du
med?» Pensjonister flest fortsetter å jobbe deltid så lenge de kan, enten for lønn eller
som frivillige. En jobb er en grunn til å stå opp om morgenen. Gi en tenåring en
jobb, og verden har en kandidat mindre til en kriminell løpebane.
Les1 Mos 3,19. Hva er sammenhengen, og hva sier det om en annen side av arbeidet,
iallfall for noen?
Plutselig blir arbeidet forandret. Her ser vi en annen side av arbeidet. For noen er
jobben bare et evig slit som ender når de dør. De blir i jobber de ikke kan fordra i
håp om å pensjonere seg med helsa i behold. For andre kan arbeidet bli livet, kilden
til ens identitet. Når de ikke arbeider, blir de deprimerte eller desorienterte, usikre på
hva de skal ta seg til eller hvor de skal gjøre av seg. Når de blir pensjonister, kan de
falle fra hverandre både fysisk og psykisk, og ofte dør de for tidlig.
Vi må lære å arbeide på Guds måte. Arbeidet er mer enn en økonomisk nødvendighet.
Mennesket er mer enn bare en ansatt. Rett forstått er livsverket en anledning
til tjeneste, et uttrykk for forholdet til Herren. En del av lærerens oppgave er å hjelpe
elevene å finne det arbeidet hvor de evner og interesser Gud har gitt dem, faller
sammen med verdens behov.
Hva gjør du? Hva gjør du med livet ditt, og hvordan kan du ære Gud bedre ved å
gjøre det?
Arbeidet har å gjøre med det vi foretar oss i livet. Selv de som har mest stillesittende
arbeid, må gjøre et slags fysisk arbeid, om det så bare er å trykke på et tastatur.
Hva lærer disse tekstene oss om arbeid – med «hender» som et symbol?
Gud har gitt oss arbeid så vi kan finne tilfredsstillelse og glede (se Ordsp 10,4;
Ordsp 12,14). I psykologien beskriver «mestringsevne» troen på at alle har evnen til å
utrette noe meningsfylt i livet. Mestringsevnen vokser ikke ved å gjenta: «Jeg tror
jeg kan! Jeg tror jeg kan!» For å øke mestringsevnen må vi gjøre noe.
Selv om «våre henders verk» er Guds velsignelse mot oss (se Sal 90,17), og gjør
det mulig å leve et meningsfylt liv, er Guds plan at «våre henders verk» skal være til
velsignelse for andre. Paulus skriver at vi må arbeide, gjøre noe nyttig med hendene
slik at vi kan ha noe å dele med andre. Han levde etter dette prinsippet:
«Dere vet selv at disse hendene har skaffet meg og medarbeiderne mine det vi
trengte. Alltid har jeg holdt fram for dere at vi må arbeide på denne måten og ta oss
av de svake. Husk de ordene Herren Jesus selv sa: ‘Det er saligere å gi enn å få.’»
(Apg 20,34–35).
Skumles 2 Mos 25,10–30,38. Hvor detaljert var Gud da han ba Moses om å reise
møteteltet? Hva sier dette om Guds karakter?
langt viktigere ting. Det Moses kanskje ikke hadde regnet med, var veldig detaljerte
beskrivelser og en lang liste om hvordan hvert møbel skulle lages, samt instrukser
om prestenes klær – nesten 150 punkter med retningslinjer. Bare for å lage ett enkelt
bord måtte Moses følge en monteringsanvisning med syv punkter (2 Mos 25,23–30).
Guds detaljbeskrivelse av teltet (og senere av offerritualene) viser at han la vekt på
perfeksjon. Det skulle bli et mesterverk. Materialene var av høyeste kvalitet, formgivningen
var upåklagelig, arbeidet måtte være enestående – budskapet var tydelig:
«Gud godtar ikke slurv!»
Men selv om kravene virket høye, var det ikke bare det at Gud tok initiativet, han
fant også menneskene til oppgavene. Vi leser i 2 Mos 31,1–6; 2 Mos 35,30–36,1 at Gud ga
folket de nødvendige ferdighetene. Disse personene ble fylt av Ånden så de fikk evner
og kunnskap innen alle slags håndverk for at byggingen av møteteltet og møblene
der skulle bli slik «Herren har befalt» (2 Mos 36,1). Dessuten fikk de to mesterdesignerne
også «lære opp andre» (2 Mos 35,34) slik at deres kunnskap og ferdigheter
ville bli ført videre blant israelittene. Disse to blir nevnt spesielt som ledere Gud har
valgt, men andre fikk lignende gaver og ble med på arbeidet (2 Mos 36,2).
At vi er syndere, er altså ikke noen gyldig unnskyldning for å ta lett på oppgavene.
Gud forventer at vi skal gjøre best mulig bruk av talenter, ferdigheter, tid og
utdannelse.
«Lever vi ved Ånden, så la oss også vandre i Ånden» (Gal 5,25). Arbeid og åndelighet
hører sammen. Kristendommen er ikke et klesplagg som tas av og på alt etter
stemninger og livsfaser. Kristendommen skaper et nytt vesen som viser seg på alle
livets områder, også på jobben.
LesGal 5,22–26. Hvilke av disse gavene beskriver også deg og arbeidet ditt?
The Expository Dictionary of New Testament Words beskriver det «åndelige» menneske
som «en som viser Åndens frukt på sin egen måte.» Fordi vi er forbundet med
Kristus, vil vi opptre som kristne i alle livets omstendigheter.
En pasient lå døende på sykehus i Florida mens hans beste venn våket ved sengen.
Sykepleiere kom og gikk og tok seg av pasientens behov. For å holde samtalen
gående spurte vennen sykepleierne hvor de hadde studert. Mange sa at de hadde
studert ved Florida Hospital College.
Dette gjorde inntrykk på vennen. Han besøkte skolen flere ganger for å se hvordan
det var der. Hvorfor? Fordi han hadde fortalt folk at sykepleierne som hadde studert
der, alltid viste hans døende venn mer omsorg enn de som hadde studert andre
steder. Han kunne altså se stor forskjell på dem og andre når det gjaldt holdningen til
hans døende venn.
Derfor stilte han mange spørsmål om høyskolen og dens drift, og etter hvert ga
han 100.000 dollar så det kunne utdannes flere sykepleiere som dem han hadde sett i
aksjon. Ja, åndelighet er en livsstil.
Hvordan viser du din åndelighet i hverdagens oppgaver? Hva slags inntrykk tror
du folk får av deg?
«Alt dine hender kan gjøre, gjør det med den kraften du har» (Fork 9,10). De klokeste
blant oss følger dette forvaltningsrådet i alle livets forhold.
Mange tenker bare penger når man spør dem om kristen forvaltning. Og penger
er en viktig side av det, men forvaltning er mye mer. I organisasjonsteorien handler
forvaltning om ledelsens ansvar for å utvikle og bruke de tilgjengelige ressursene
riktig.
Hvilke ressurser har Gud velsignet menigheten med? Peter er tydelig på at alle har
fått gaver fra Skaperen. Han kaller oss et «hellig presteskap» (1 Pet 2,5) som er ansvarlig
overfor Gud for hvordan vi forvalter hans gaver: penger, tid, krefter, talenter
og enda mer.
LesFork 9,10 og 1 Kor 10,31. Hvordan bør vi arbeide, og hvordan skal vi utdanne
folk til å arbeide?
En av de vanligste fallgruvene i vår tid er tendensen til å dele opp de ulike sidene av
livet i båser. Man har sitt arbeidsliv, familieliv, åndelige liv og til og med ens liv i
fritiden. I noen tilfeller er det ønskelig å skille livsområdene fra hverandre så de ikke
griper inn i hverandre. Det er for eksempel ikke bra å ta med arbeidet hjem, slik at
det forstyrrer ens ansvar overfor familien. Fritidssysler bør heller ikke gå ut over den
tiden vi er sammen med Gud.
Men denne begrensningen bør ikke gjelde den rollen vårt åndelige liv må spille
i hele vår eksistens. Den troendes arbeid vokser ut av fellesskapet og arbeidet med
Gud. Arbeidet er en anledning til å praktisere Guds nærvær. Hvis vi setter vårt religiøse
liv i bås og lar Gud få bare en dag, en time, eller til og med bare ett område av
livet, da avviser vi hans nærvær på de andre områdene.
To spørsmål: 1) Spør deg selv om du setter ditt åndelige liv i bås. 2) Hvordan kan
du la det åndelige styre alt du gjør?
Arbeidet – en forbannelse eller en velsignelse? Det kunne se ut som om det var en
del av syndens forbannelse (1 Mos 3,17). Men det var jorden som ble forbannet, ikke
arbeidet. Ellen G. White sier at Gud ville at oppgaven skulle være en velsignelse: «Et
liv i strev og bekymring ble fra nå av menneskets lodd og del, men Gud gjorde det i
kjærlighet. Det var en nødvendig forutsetning for å legge en demper på den naturlige
tilbøyelighet til å gi etter for lyster og lidenskaper og for å utvikle selvkontroll.
Dette ble en del av Guds store plan for å gjenreise mennesket fra den ødeleggelse
og nedverdigelse som synden hadde ført med seg.» – Alfa og Omega, bind 1, side
40 [PP 60]. Kan vi ha gjort det til en forbannelse med monotoni, overtid eller ved å
overvurdere arbeidets rolle i livet? Uansett må vi lære å se arbeidet i det rette lys. Og
kristen opplæring må bidra til at folk forstår verdien av arbeid, uten at de gjør det til
en avgud.
Spørsmål til drøftelse
Les Fork 2,18–24. Hvordan kan Salomo kalle arbeidet både en velsignelse og
en forbannelse i samme del av Bibelen? Hva antyder teksten om den forskjellen
vår tilnærming til arbeidet gjør?
Gjennom arbeid tar vi oss av familien vår. Hvordan kan vi gi dem en positiv
holdning til arbeid?
Grensen mellom å gjøre en utmerket jobb og å være arbeidsnarkoman er noen
ganger hårfin. Hvordan unngår vi å krysse grensen? Se Fork 2,23.
Paulus uttrykte det veldig tydelig: «For da vi var hos dere, ga vi dere dette
påbudet: Den som ikke vil arbeide, skal heller ikke spise» (2 Tess 3,10). Dette
prinsippet gir mening. Men finnes det tilfeller der det ikke gjelder? Hvorfor
må vi ikke gjøre dette til en ubrytelig regel?
Inderen Brijesh Kumar var arbeidsløs i Jakarta i Indonesia. Han hadde håpet å tjene penger
så han kunne betale tilbake det foreldrene hadde lånt til skolegangen hans, men det var ikke
arbeid å få i Jakarta. Brijesh ville til USA som flyktning, men hadde ikke nok penger. Likevel
betalte han 1000 dollar for skipsplass til USA.
Seks måneder senere var han endelig om bord i et skip utenfor Java. De var 19 asylsøkere fra
India og 16 fra Nepal. To indonesere sto for skipet. Reisen var fæl. Maten tok slutt etter to dager,
og to dager senere var vannet slutt. Den sjuende dagen var de nesten tom for drivstoff. Noen timer
senere gikk de i land på øya Yap i Mikronesia.
Der satt de internert i seks måneder mens politiet og FBI forhørte dem. Kristne prester kom
med mat og snakket om Jesus, men Brijesh var ikke interessert. Han ville være flyktning, men
myndighetene ville deportere ham til India.
Månedene gikk, og det ble færre besøk og mangel på mat. Brijesh ga opp håpet. Så kom en
adventistpastor med en stor skipscontainer full av mat og klær. Brijesh og de andre gråt da de så
det. Karemeno kom ofte, og gruppen hørte på ham.
«Hvorfor kommer du når alle de andre prestene har sluttet å komme,» spurte de. “Fordi Jesus
elsker dere mer enn jeg gjør,” sa han. Han gikk ofte uten mat så han kunne gi til dem. Da gråt de.
Samme dag tok ni nepalere imot Jesus og begynte å holde sabbat.
Brijesh så at nepalerne forandret seg. Nå sloss de ikke mer. Han ble med dem i teltet de brukte
som kirke. De ba for ham, hans fremtid og familien hans. Brijesh slappet av, fikk en bibel og
begynte å lese i den.
En nepaler lærte ham å be. Brijesh ba: “Kjære Gud, jeg overgir alle mine problemer til Jesus
Kristus.” Han følte han kunne fly da han åpnet øynene.
Brijesh lot seg deportere til India. I dag arbeider han som global pionermisjonær og studerer
på Spicer Adventist University for å bli pastor. Han har ført fire mennesker til Jesus, og foreldrene
hans tar bibelstudier.
Brijesh har fremdeles kontakt med nepalerne. En annen inder ble også adventist og driver en
klesbutikk. “Gud frelste meg da jeg hadde ingenting,” sier Brijesh.
En del av offeret 13. sabbat går til å bygge internat på Varanasi SDA School, der Brijesh bor
mens han forkynner evangeliet. Takk for at du gir.