Lytt, min sønn, til din fars formaning, forkast ikke rettledning fra din mor!
(Ordsp 1,8).
Som mennesker lærer vi alltid (ideelt). Faktisk er selve livet en skole.
«Fra de tidligste tider hadde de trofaste i Israel vist stor omsorg for de unges
oppdragelse og utdanning. Herren hadde påbudt at barna helt fra de var ganske små
skulle bli undervist om hans godhet og storhet, i første rekke slik dette var åpenbart
i hans lov og i Israels historie. Sang, bønn og undervisning fra Skriften skulle
tilpasses den enkeltes modenhet. Fedre og mødre skulle lære barna at Guds lov er et
uttrykk for hans natur, og når de tok imot lovens prinsipper, ble Guds bilde preget i
sjel og sinn. Mye av undervisningen var muntlig, men de unge lærte også å lese de
hebraiske skrifter, for de gammeltestamentlige pergamentrullene kunne de studere
uhindret.» – Alfa og Omega, bind 4, side 49–50 [DA 69].
I det meste av menneskets historie foregikk opplæringen som regel i hjemmet,
spesielt de første årene. Hva sier Bibelen om undervisning hjemme, og hvilket prinsipp
kan vi benytte uansett familiesituasjon?
På Skriftens første sider sies det ikke stort (egentlig ingenting) om den undervisningen
som fant sted i hjemmet i menneskets første tid, men vi kan være sikre på at det
var i familien opplæringen fant sted den gang.
«Familien var kjernen i det utdanningssystemet som ble opprettet i Edens hage.
Adam var ‘Guds sønn’ (Luk 3,38), og det var fra deres Far at Den høyestes barn fikk
sin opplæring. Deres skole var i sannhet en familieskole.» – Utdanning for livet, side
20 [Ed 30].
Vi vet altså ikke nøyaktig hva de fikk lære, men det omhandlet helt sikkert skaperverkets
underverker, og etter synden også frelsesplanen.
«Det undervisningssystemet som ble innstiftet ved verdens begynnelse, skulle være
en rettesnor for alle senere tider. Som eksempel på dets prinsipper ble det opprettet
en mønsterskole i Eden.» – Utdanning for livet, side 13 [Ed 20].
Kristen utdanning er en forpliktelse til å utdanne familier og medlemmer i læresetninger,
tilbedelse, undervisning, fellesskap, evangelisering og tjeneste. Hjemmet
er der du underviser om Guds kjærlighet og løfter. Det er her barna møter Jesus som
Herre og frelser og venn, og der Bibelen fremholdes som Guds ord. Familien er der
du gir et eksempel på et sunt forhold til vår himmelske Far.
I 1 Mos 4,1–4 kommer både Kain og Abel med offer til Herren. Vi kan sikkert
gå ut fra at de lærte om ofringenes betydning som en del av undervisningen om
frelsesplanen. Historien viser at god opplæring ikke nødvendigvis gir det resultatet
man hadde håpet på.
Hva kan du gjøre for at hjemmet ditt skal bli et sted der sannhet blir undervist og
praktisert?
Skriften sier lite om Jesu barndom. Mye fra den tiden er skjult for oss. Men vi får
vite litt om hvordan hans jordiske foreldre Maria og Josef var, og det vi får vite, kan
si oss noe om hans barndom og opplæring.
Hva lærer disse tekstene oss om Maria og Josef? Sier de oss noe om hvordan de
hadde undervist Jesus?
Vi kan se at Maria og Josef var trofaste jøder som ville leve i lydighet mot Guds
lover og bud. Og da Herren kom til dem og fortalte hva som skulle skje med dem,
gjorde de alt de fikk beskjed om.
«Som barn fikk Jesus ikke undervisning i synagogeskolen. Moren var hans første
menneskelige lærer. Fra henne og fra profetenes bokruller lærte han om himmelske
ting. På morens fang ble han nå undervist om det samme som han selv hadde talt
gjennom Moses til Israel. Da han gikk fra barndommen og over i ungdomsalderen,
søkte han ikke til rabbinernes skoler. Han behøvde ikke den utdanning han kunne få
på slike steder, for Gud var hans lærer.» – Alfa og Omega, bind 4, side 51 [DA 70].
De var uten tvil gode og trofaste lærere for barnet, men Luk 2,41–50 viser at det
var mye de ikke forsto om dette barnet, for Jesus hadde kunnskap og visdom som
bare Gud hadde gitt ham.
Les sitatet fra Ellen G. White ovenfor. Hvordan skal vi forstå det hun skrev om at
han på sin mors fang lærte ordene han selv hadde talt? Hva sier dette om Guds
store kjærlighet? Hvordan burde vi forholde oss til dette?
På alle plan er undervisning kommunikasjon. Læreren er den som har kunnskap,
visdom, informasjon, fakta osv. å formidle til eleven. Noen med mye kunnskap må
kunne formidle den til andre, for hva duger det ellers til, det han eller hun vet, iallfall
når det gjelder undervisning?
Men på et annet plan er gode pedagogiske evner ikke bare evnen til å kommunisere.
For hele prosessen er det viktig å skape et forhold. «Det er få ting en sann lærer
kan gi sine elever som er like verdifulle som hans eget samvær med dem. Det gjelder
for kvinner og menn, og desto mer for barn og unge, at vi forstår dem bare når vi
kommer nær, med innlevelse og vi må forstå dem for å kunne være mest mulig til
gagn for dem.» – Utdanning for livet, side 114 [Ed 212].
God undervisning har også å gjøre med følelsene og personligheten. For familien
som skole er dette viktig. Det må skapes et godt forhold mellom eleven og læreren.
Relasjoner bygges og utvikles ved hjelp av kommunikasjon. Hvis vi ikke kommuniserer
med Gud i bibellesning eller bønn, stagnerer gudsforholdet. Familien trenger
Guds veiledning hvis den skal vokse i kjennskap til Kristus og hans nåde.
Tar vi oss tid til å så de riktige frøene, vil det ikke bare forberede familiemedlemmer
på et personlig forhold til Kristus, men også bidra til å utvikle forholdene i familien.
Det vil åpne for kommunikasjonskanaler som du vil være glad for at du har formet
når barna kommer i puberteten og når voksen alder. Og har du ikke barn, gjelder
prinsippene i disse tekstene også for alle andre forhold.
Tenk på hvorfor det ikke bare er det vi sier som er viktig, men hvordan vi sier det.
Hva har du lært av situasjoner der måten du sa noe på, ødela virkningen av dine
ord, selv om det var riktig nok?
Dere foreldre, vekk ikke sinne og trass hos barna deres, men gi dem omsorg, så de
får en oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje (Ef 6,4).
En dyktig kone – hvem finner vel henne? Langt mer enn perler er hun verdt (Ordsp
31,10).
Foreldrene har et fantastisk ansvar. Faren er familiens hode, og familien er daghjem
for kirken, skolen og samfunnet. Hvis faren er svak, uansvarlig og udugelig,
lider familien, kirken, skolen og samfunnet. Fedre bør legge vinn på Åndens frukt
– «kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, mildhet og
selvbeherskelse» (Gal 5,22–23).
Mødre har kanskje samfunnets viktigste rolle. De har stor innflytelse på utformingen
av barnesinnet og stemningen i hjemmet. Fedre bør gjøre alt de kan for å
samarbeide med mødrene om barnas opplæring.
Troende foreldre er moralsk forpliktet til å være et forbilde på kristenlivet.
Ekteskapet er et bilde på Kristi forhold til kirken. Når foreldre ikke vil lede, eller
hvis de er tyranniske, tegner de et vrengebilde av Kristus for barna sine og for
verden. Gud vil at alle foreldre skal undervise barna sine grundig (se 5 Mos 6,7).
Mor og far har ansvaret for å lære dem å elske Gud av hele sitt hjerte. De skal lære
Herrens frykt, underkastelse under ham i kjærlighet.
I 5 Mos 6,7 fikk israelittene vite hvordan de skulle lære barna sine om det store
Herren hadde gjort for sitt folk. De hadde en flott historie å fortelle barna, men vi
som lever etter Kristi kors har vel noe mye bedre å fortelle om?
Dermed er den legedom eller opplæring vi skal gi, en løpende proaktiv hendelse
der vi øser Guds sannhet inn i våre barn og forbereder dem på deres eget forhold til
Kristus.
Men når alt er sagt og gjort, har alle fått en fri vilje som gave fra Gud. Så når de
blir voksne, må barna selv stå til ansvar for Gud.
Før de gikk inn i løftets land, talte Moses til israelittene igjen og minnet om alt det
fantastiske Gud hadde gjort for dem, og han formanet dem om og om igjen om ikke
å glemme hva Herren hadde gjort for dem. På mange måter var 5. Mosebok Moses’
siste vilje og testament. Boken ble skrevet for tusenvis av år siden og i en kultur- og
livssituasjon som er ulik vår, men prinsippene der har også relevans for oss.
Les5 Mos 6. Hva kan dette kapitlet si oss om kristen opplæring? Hva bør være
sentralt i alt vi lærer, ikke bare for barna våre, men for alle som ikke vet det vi vet
om Gud og hans frelseshandlinger? Hvilke advarsler finner du også i disse versene?
Guds store gjerninger blant dem var helt sentrale for det de skulle lære barna sine.
Og advarselen om ikke å glemme det Gud hadde gjort for dem, var tydelig.
Hvis foreldre skal fylle oppgaven med å gjøre Bibelens lære til en del av barnas
liv, må de legge sitt liv slik til rette at de har kunnskap og tid nok til å være sammen
med barna.
«Moren er barnets første lærer. Hun har for en stor del hånd om oppdragelsen i
den tiden da den lille er mest mottakelig og utvikler seg raskest.» – Utdanning for
livet, side 149 [Ed 275].
Dette er en særlig viktig tid da foreldrene lærer barna om Guds kjærlighet og
løfter. Det vil få positive følger for familien din i generasjoner fremover om du setter
av en fast tid til å lære barna om Guds visdom og løfter.
Les denne teksten: «Du skal gjenta dem for dine barn og snakke om dem når du
sitter i ditt hus og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp»
(5 Mos 6,7). Hva er poenget, og hva bør det si oss om hvor viktig det er å fremholde
at Herren er virkelig, ikke bare for våre barn, men også oss selv?
Les i Utdanning for livet: «Forberedelse» side 149–153 [Ed 275–282],
«Samarbeid» side 154–156 [Ed 283–286], «Disiplin» side 157–162 [Ed 287–297].
«Både far og mor har ansvar for barnets tidlige og senere opplæring. Begge foreldre
må snarest få grundig opplæring. Menn og kvinner bør bli kjent med lovene for den
fysiske utvikling ... De bør også forstå prinsippene for mental utvikling og moralsk
oppdragelse.» – Utdanning for livet, side 149 [Ed 276].
Enten vi har barn eller ikke, lever vi et sted, og vi omgås andre. Hva har studiet
denne uken lært deg som kan hjelpe deg i samspillet med andre eller til
og med i vitnetjenesten, enten der du bor eller andre steder?
Vi tenker gjerne på utdanning som et gode. (Hvem er vel imot utdanning?)
Men er dette alltid tilfellet? Hvilke eksempler finnes på at utdanning har blitt
fordreid til noe dårlig? Hva kan vi lære av de negative eksemplene som kan
hjelpe oss å gjøre utdanning til noe godt?
Som onsdagens studium sier, har vi fått den hellige gaven som er en fri vilje.
Før eller siden, når barn blir ungdommer eller unge voksne, må de ta sine
egne beslutninger når det gjelder den Gud de har lært om. Hvorfor må alle
foreldre – og andre – som vil vitne for andre og lære dem evangeliet, alltid ha
sannheten om den frie vilje for øye?
Far var politimann i Bengaluru. Mors første barnefødsel var vanskelig. Barnet måtte tas med
keisersnitt, og legen sa at hun kom til å dø. En annen pasient ba om å få gutten, men legen sa:
«Jeg adopterer ham. Du overlever ikke.»
Men Sarala, en kristen sykepleier, sa: «Det er en Gud som heter Jesus. Hvis du tror på ham,
går det godt.» «Den guden kjenner jeg ikke,» sa mor svakt. «Kan du be for meg?» Mor falt i en
dyp søvn, og Sarala la hånden på hodet hennes og ba til Jesus.
Mor klarte seg til alles forbauselse og kom hjem med gutten tre dager senere. Flere pasienter
fortalte om sykepleierens bønn, og mor skjønte at Jesus hadde reddet livet hennes. Hun ville tilbe
Jesus, men hvor? Far var ikke kristen, men han kjente kirkene i byen og tok henne med til en adventistkirke.
En venn hadde fortalt ham at adventistene fulgte Bibelens Jesus. «Det er den riktige
kirken,» sa far bestemt. «Det er her du må tilbe Jesus.»
På de neste 14 årene fødte mor syv barn til. Den eldste er distriktsleder i India. Nummer to er
pastor i Irland og den tredje i Bengaluru. Tre døtre er menighetsskolelærere. De to yngste sønnene
er lekmedlemmer. Jeg er den yngste. Mor skulle ha mistet livet da den første ble født. Men Jesus
grep inn, og hun ble mor til åtte adventister. I dag er hun en frisk og sunn bestemor på 72 år, med
åtte barnebarn.
I oppveksten hørte jeg ofte mor sitere Jesaja 49,15. Takket være hennes tro vandrer min store
familie med Gud.
En del av offeret 13. sabbat går til å bygge to kirker i Bengaluru, der Kubera og moren hans bor.
Takk for gavene.