Herrens øyne er alle steder, de våker over onde og gode (Ordsp 15,3).
Den polske dikteren Czesław Miłosz skrev et dikt som begynte med tenkte dyr:
snakkende kaniner og ekorn og lignende. De har «like mye til felles med virkelige
dyr,» skrev han, «som våre forestillinger om verden har med den virkelige verden.»
Han avsluttet diktet med: «Tenk på dette, og skjelv.»
«Skjelv» kan være å ta for hardt i, men det er sant at mye av det vi tror om verden,
kan være helt galt. F.eks. trodde mange av verdens smarteste mennesker i nesten
2000 år at jorden satt urørlig i sentrum av universet. I dag tror mange av de store
vitenskapsmenn at mennesket utviklet seg fra det som opprinnelig var en enkel
livsform.
Vi er aldri nøytrale når vi betrakter verden. Vi ser den alltid gjennom filtre som
påvirker vår tolkning og forståelse av det som er og skjer rundt oss. Dette filteret kalles
et verdensbilde, og det er viktig å undervise både unge og eldre medlemmer om
Bibelens verdensbilde.
En universitetsprofessor i Oxford har en teori om oss, verden og alt rundt oss: ingenting
er virkelig. Vi er digitale kreasjoner av en rase romvesener med superkraftige
datamaskiner.
Det er en interessant teori, men spørsmålet blir: Hva er virkelighetens natur?
Det finnes to brede, mulige svar, selv om bare ett er rasjonelt. Den første er at
universet – og alt som er i det, også vi – bare er til. Ingenting skapte det, ingenting
formet det. Det bare er her. Det finnes ingen gud eller guder. Virkeligheten er rent
materiell, rent naturlig. Som noen sa for 2500 år siden (dette er jo ikke en ny idé):
Det finnes bare «atomer og tomrom.»
Det andre synet er at et eller annet guddommelig vesen (eller vesener) skapte
universet. Det virker mer logisk, mer rasjonelt, mer fornuftig enn tanken om at universet
bare er til uten noen forklaring på hvorfor og hvordan. Dette synet innbefatter
den naturlige verden, verden av «atomer og tomrom», men det er ikke begrenset til
den. Det peker på en virkelighet som er mye større, dypere og mer mangefasettert
enn vår tids dominerende ateistisk-materialistiske syn.
Sentralt i all kristen utdanning er ikke bare Guds eksistens, men at han er en personlig
Gud som elsker oss og går sammen med oss. Han er en miraklenes Gud som nok
gjør bruk av naturlovene, men som ikke er bundet av dem og kan bryte dem når han
vil (som da Jesus ble født av en jomfru). Det er spesielt relevant å undervise om dette
synet i vår tid fordi så mye av den intellektuelle verden står for det ateistiske og naturalistiske
verdensbildet og hevder (feilaktig) at den har vitenskapen på sin side.
Tenk på hvor smalt og begrenset det ateistiske verdensbildet er til forskjell fra
det bibelske verdensbildet, som omfatter den naturlige verden, men ikke er
begrenset av den. Hvorfor er Bibelens teistiske verdensbilde mye mer logisk og
rasjonelt enn det ateistiske alternativet?
For mange år siden stilte tenkeren og forfatteren Gottfried Wilhelm Leibniz det som
trolig er det mest grunnleggende spørsmålet vi kan stille: «Hvorfor er det noe i stedet
for ingenting?»
Bibelen går ganske enkelt ut fra Guds eksistens. 1 Mos 1,1 starter ikke med en
mengde logiske argumenter for Guds eksistens. Den forutsetter bare at han er til (se
også 2 Mos 3,13–14), og med dette som utgangspunkt åpenbares Gud som skaper og
Bibelen blir en kilde til sannhet.
Læren om skapelsen er også grunnlaget for kristen utdanning. Alt vi tror som
kristne hviler på læren om skapelsen på seks dager. Bibelen begynte ikke med en
uttalelse om soning, eller om loven, eller om korset, eller om oppstandelsen, eller om
Jesu annet komme.
Nei, den begynte med en uttalelse om Gud som skaper fordi all annen lære ikke
gir noen mening uten Gud som vår skaper.
Derfor må et bibelsk verdensbilde understreke betydningen av læren om skapelsen.
Den er også viktig fordi en slik tro har blitt angrepet i vitenskapens navn. Evolusjon
– milliarder av år med liv som langsomt utvikler seg helt tilfeldig – har nesten
ødelagt troen på Bibelen for utallige millioner. Det er vanskelig å forestille seg en
lære som er mer på kant med Bibelen og kristentroen enn evolusjonslæren. Derfor
er tanken om at vi på en eller annen måte kan få evolusjon til å harmonere med Bibelens
skapelseslære enda verre enn ateistisk evolusjon. Det lar seg ikke gjøre, ikke
uten at vi gjør Bibelen og kristentroen til latter.
Gud ber oss om å bruke en syvendedel av livet, hver uke, til å huske skapelsen
på seks dager. Det gjør han ikke når det gjelder noen som helst annen lære. Hva
burde dette si oss om hvor grunnleggende og viktig troen på skapelsen er for
vårt verdensbilde?
Som sagt i innledningen er det ingen som har et nøytralt syn på verden. F.eks.
betrakter en ateist regnbuen på himmelen og ser bare et naturfenomen. Den har
ingen annen betydning enn det mennesker bestemmer seg for å gi den. Men den
som ser den ut fra et bibelsk verdensbilde, legger merke til mer enn naturfenomenet,
vannet og lyset som brytes; han ser også en bekreftelse på Guds løfte om ikke å
ødelegge verden igjen med vann (1 Mos 9,13–16). «Gud viste stor nåde og barmhjertighet
med sine feilende skapninger da han satte den vakre regnbuen i skyen som
en garanti for sin pakt med menneskene. Det var Guds hensikt at når barn i senere
slektledd spurte foreldrene hva den vakre buen over himmelhvelvingen var til for,
skulle de gjenta historien om storflommen og fortelle barna at Gud selv hadde spent
buen ut som en forsikring om at vannet aldri mer skulle oversvømme jorden.» – Alfa
og Omega, bind 1, side 83–84 [PP 106].
For syvendedags-adventister er Bibelen trosgrunnlaget. Den gir oss et verdensbilde,
et «filter», som vi skal se og forstå verden gjennom. Skriften legger malen som
hjelper oss å forstå den virkeligheten vi befinner oss i, som vi er en del av, og som
ofte forvirrer oss.
Vi må vi holde fast på Bibelens lære, for dette er Guds åpenbarte sannhet for menneskene,
og den forklarer oss mange ting om verden som vi ellers ikke ville vite eller
forstå. Derfor må all kristen opplæring være forankret i Guds ord, og all lære i strid
med det må avvises.
Hva er noen av Bibelens lærepunkter som motsier andre oppfatninger folk har?
Hva burde denne forskjellen si oss om hvor viktig det er at vi holder oss til Guds
ord?
Læren om skapelsen er viktig for vår tro, men den står ikke alene, spesielt ikke i NT.
Den forekommer ofte sammen med frelseslæren. Og det er fordi skapelsen ikke er
nok i en syndig verden. Vi lever, vi kjemper, vi lider og dør. Og så er vi ikke mer. Er
det alt?
Derfor er læren om frelsen avgjørende for vårt verdensbilde – og det betyr at
Jesus Kristus og ham korsfestet og oppstanden står i sentrum for alt vi tror på.
LesJoh 1,1–14. Hva sier disse tekstene om Jesus, hvem han var og hva han har
gjort for oss?
Les også den første engels budskap: «Og jeg så enda en engel, som fløy høyt oppe
under himmelhvelvet. Han hadde et evig evangelium å forkynne for dem som bor
på jorden, for alle nasjoner og stammer, tungemål og folk. Han ropte med høy røst:
‘Frykt Gud og gi ham æren! For nå er timen kommet da han skal holde dom. Tilbe
ham som skapte himmelen og jorden, hav og kilder!’» (Åp 14,6–7). Legg merke til at
«evig evangelium» er direkte knyttet til Gud som skaper. Og når det går opp for oss
at den Gud som skapte oss, er den samme Gud som kom og tok straffen for vår synd
på seg selv – da er det ikke rart at vi oppfordres til å tilbe ham. Hva skal vi ellers
gjøre når vi innser hvordan Gud virkelig er?
Derfor må Kristus og ham korsfestet stå i sentrum for alt vi lærer, også om hans
annet komme, for Kristi første komme holder jo egentlig ikke mål uten hans annet
komme. Med Skriften kan man si at Kristi første og annet komme er to sider av én
hendelse – frelsesplanen.
Vi vet at den som skapte alt «som er blitt til» (Joh 1,3), var den som døde på korset
for oss. Hvorfor er tilbedelse en helt naturlig respons?
I Frankrike debatterte nasjonen for lenge siden spørsmålet om dødsstraff: Burde
den avskaffes? Talsmenn for å avskaffe den, tok kontakt med den berømte franske
forfatteren og filosofen Michel Foucault og ba ham skrive en lederartikkel på deres
vegne. Men han talte ikke bare for avskaffelse av dødsstraffen, men for å avskaffe
hele fengselssystemet og å la fangene gå fri.
Hvorfor? For Michel Foucault var alle moralske systemer bare menneskelige
byggverk, ideer som makthaverne benyttet til å kontrollere massene. Derfor hadde
disse moralske reglene ingen reell legitimitet.
Det vi ser hos Foucault, er en logisk følge av et problem som ikke er nytt. Moses
tok det opp for tusenvis av år siden. «Dere skal ikke gjøre slik som vi her i dag. Nå
gjør hver og en det han selv synes er rett» (5 Mos 12,8; se også Dom 17,6; Ordsp
12,15).
Men hvis vi ikke bare bør gjøre det som vi synes er rett – det vil si hvis vi ikke
er tilstrekkelig rettferdige, hellige og objektive til å vite hva som er moralsk riktig –
hvordan vet vi da hva vi skal gjøre? Svaret er at Herren, som skapte oss, også ga oss
en moralsk rettesnor. Vi ser kanskje ikke alltid hva som er rett, men det gjør Gud.
Hvis frelsen skal stå sentralt i vårt verdensbilde, må Guds lov (som vi så forrige uke),
de ti bud, stå sentralt. For hva er vi frelst fra, om ikke synd, som er lovbrudd (Rom
3,20)? Evangeliet gir ikke mening uten Guds lov, og det er en grunn til at vi vet at
loven fremdeles er bindende, selv om den ikke kan frelse oss.
Derfor må all adventistisk undervisning understreke det Ellen White har kalt
«lovens evige gyldighet» og inkluderer sabbaten. Hvis utdanning skal bidra til å
gjenreise Guds bilde mest mulig i oss her i livet, må også Guds lov fremholdes i
lys av Kristi eksempel og som den moralske rettesnoren som viser hva som er rett i
Guds øyne.
«Sann utdanning tar sikte på å gjenopprette Guds bilde i mennesket.» – Alfa og
Omega, bind 2, side 181–182 [PP 595]. Med denne tanken i mente kan vi se hvorfor et
riktig verdensbilde er nødvendig for adventistisk undervisning. Som før sagt, utdanning
behøver ikke å være en god ting. Folk kan bli opplært i tanker og holdninger
som går mot Bibelens prinsipper. Derfor må vårt utdanningssystem bygge på det
kristne verdensbildet. Dette betyr at alle generelle felt innen utdanning, vitenskap,
historie, moral, kultur og enda mer vil bli undervist i tråd med dette perspektivet.
Som før nevnt: Det finnes ikke noe nøytralt perspektiv, for hele livet, hele virkeligheten,
blir sett gjennom filtrene i ens verdensbilde, enten dette verdensbildet er
klart gjennomtenkt eller ei. Derfor er det viktig at det bibelske verdensbildet danner
grunnlaget for all adventistisk opplæring.
Forslag til samtale
Hvilke eksempler har historien på at hele utdanningssystemer var eller er
ødeleggende? Hva var noen av disse stedene, hva lærte elevene der, og hva
kan de lære oss? Hvordan kan vi unngå slik destruktiv påvirkning?
I studiet denne uken tok vi opp noen av nøkkelpunktene i vårt verdensbilde:
Guds eksistens, skapelsen, Bibelen, frelsesplanen og Guds lov. Hvilke andre
viktige elementer bør være med i en formulering av et kristent verdensbilde?
En tenker fra det 18. århundre skrev en gang: «O samvittighet! Samvittighet!
Du guddommelige instinkt, du trygge veileder for et uvitende og avgrenset,
men intelligent og fritt vesen – du ufeilbarlige dommer av godt og ondt som
får mennesket til å ligne guddommen.» Hva er rett eller galt med dette synet?
Se på denne uttalelsen igjen: «Sann utdanning tar sikte på å gjenopprette
Guds bilde i mennesket.» Hva menes med det? Hvordan viser dette oss hvorfor
adventistisk opplæring må være annerledes enn mye av det verden ser på
som utdanning?
Sandeep P. Kolkar (35) og Ramya (29) og Aayush (7)
En lærer hadde hørt et helseseminar som et adventistpar holdt på skolen hennes, og hun snakket
med dem etter møtet. “Svigermor har store problemer med ryggen,” sa hun. “Kan dere
hjelpe henne?”
Sandeep og Ramya ble med Aisha til svigermorens hus. De var nettopp ferdig med sin
medisinutdannelse og ville holde seminarer for å hjelpe folk til å ta vare på helsen med naturlige
legemidler.
Svigermor Shubhangi var sengeliggende. Hun hadde brukt mye penger på medisiner, men
ingenting hjalp. Nå kunne hun verken stå eller gå, og hun bodde alene etter at sønnens familie
flyttet ut fordi de ble trett av å passe henne.
Sandeep så gjennom svigermorens legedokumenter, og Ramya gransket vesken med medisinflaskene.
De var nyutdannet og visste ikke hva de skulle gjøre. De hadde aldri prøvd naturmedisin
på et så vanskelig tilfelle. Så de ba til Gud.
Sandeep spurte Shubhangi om hun ville være med på å kutte ut medisinene i fem dager. Ja, sa
hun. Ramya ga henne vannterapi og massasje morgen og kveld, og hun laget rå grønnsaksaft til
måltidene.
Den tredje dagen sto Shubhangi opp og gikk for første gang på tre måneder. “Min sønn og datter
etterlot meg for å dø,” sa hun. “Bare be til Gud, så sender han dem tilbake,” sa Sandeep.
Shubhangi var ikke kristen. Hun bodde i et ikke-kristent strøk, og naboene ville lage trøbbel
for henne hvis de så en bibel. Sandeep ba og ga henne en bibel på hennes eget språk. “Les en
side om dagen og be til Jesus,” sa han. “Han vil sørge for at din sønn, svigerdatter og barnebarnet
kommer tilbake.”
Etter fem dagers behandling var hun smertefri og frisk som en fisk. Ti dager senere ringte hun
Sandeep. Sønnen og familien var ennå ikke kommet tilbake. “Fortsett å be, så vil Gud gjøre et
mirakel,” sa Sandeep.
Tre dager senere fikk Sandeep en SMS fra svigerdatteren: “Nå bor jeg hos svigermor,” skrev
hun.
Svigermoren leser fremdeles i Bibelen og ber. “Hun var vår første pasient,” sa Sandeep. “Vi
visste ikke hva vi skulle gjøre. Studiene hadde gitt oss grunnlaget. Men Gud ledet. Det er virkelig
et under.”
En del av offeret 13. sabbat går til å bygge to kirker i Bengaluru, ikke langt fra der Sandeep og
Ramya bor sammen med 7 år gamle Aayush. Takk for at du planlegger et godt offer.