Vi søkte heller ikke ære hos mennesker, verken hos dere eller andre, selv om vi
kunne ha brukt vår myndighet som Kristi apostler. I stedet var vi som spedbarn
blant dere, som når en amme steller med sine egne barn, slik var vi blitt inderlig
glad i dere og ville gjerne gi dere ikke bare Guds evangelium, men også vårt
eget liv. Så høyt elsket vi dere. (1 Tess 2,6–8).
Fra den første tid etter Jesu himmelfart kom de troende sammen for å tilbe Gud – i
synagoger, i hjemmet og i menigheter. Vi leser at de lengtet etter å kjenne Gud og
forstå hans vilje for livet – gjennom studiet av Skriften og tilbedelsen. Bibelen viser
også at menigheten er et sted for seriøse og relevante samtaler, og hvor mennesker
kan vokse i kunnskap om Gud og hans vilje.
Noen ganger er vi redde for å stille spørsmål. Men i Bibelen blir spørsmål ofte benyttet
til å gi oss en klarere forståelse av Gud. På lignende vis brukes historier i hele
Bibelen for å gi folk muligheter til å tenke nytt om hva de står for. Jesus var spesielt
opptatt av denne formen for opplæring av disiplene og andre tilhengere.
Hvis kirken skal være et opplæringssted, må den gi plass til ekte dialog. Akkurat
som vi på skolen fikk høre at «det finnes ikke noe dumt spørsmål», må kirken være
et sted der hver enkelt kan vokse i nåde og forståelse av Gud og hans plan for deres
liv.
Det sies at en rabbi en dag så inn i de søvnige øynene til ungdommene som satt i
klasserommet hans og spurte: «Elever, når vet man at natten er slutt og dagen har
begynt?»
Flere av elevene rakte forsiktig opp hånden. «Rabbi» spurte en, «er det når man
kan se forskjellen på et fikentre og et oliventre?»
«Nei»
En annen elev rakte opp hånden: «Rabbi, er det når du kan se forskjellen på en
sau og en geit?»
Etter å ha hørt en hel del svar, sa rabbien, «Elever, en vet at natten er slutt og
dagen har begynt når man kan se på et ansikt man aldri før har sett og se at den
fremmede er en bror eller søster. Inntil det øyeblikket er det ennå natt, selv om det er
lyse dagen.»
LesLuk 10,30–37. Hva var poenget med historien? Og hva skal dette si oss om hva
som må være en del av sann kristen opplæring?
Som syvendedags-adventister har vi fått kunnskap om mange temaer (de dødes
tilstand, sabbaten, 1844 og dommen, den store konflikten, for å nevne noen få
ting) som mange fremdeles ikke forstår. Disse sannhetene er viktige, men hvilken
glede har vi av dem hvis vi ikke er snille mot andre, hvis vi er fordomsfulle og
lar omverdenens kulturelle og sosiale skjevheter få oss til å behandle andre som
mindreverdige?
Sann kristen utdanning må føre til at vi hever oss over slik ondskap og ser andre
slik Kristus ser dem, mennesker som han døde for. Han bar deres synd opp på korset
og betalte en uendelig pris. Vi må løfte opp korset, og da vil vi se hva den enkelte er
verd, og ideelt sett behandle dem slik de fortjener, i tråd med den verdien Gud har
gitt dem. Kristen utdanning må favne dette, ellers har vi ingen rett til å kalle den
«kristen».
Hvilke fordommer preger ditt samfunn og som du som kristen må motarbeide?
Overalt er det som om folk bytter ut lys mot mørke. Men vi møter også mørket
nærmere innpå oss når vi tenker på vår egen erfaring. Vi forstår også redslene som
livet påfører oss når vi sliter med sykdom, prøver å takle tapet av en vi elsker, når vi
ser familier som brytes opp og vi sliter med å forstå mye av ondskapen i samfunnet
og kulturen.
Men midt i moralsk bankerott og åndelig mørke, midt i all denne ytre og indre
støyen, hører vi Jesu ord til hver enkelt:
«Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner
man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder,
så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan
se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!» (Matt 5,14–16).
Hva sier disse versene om hvordan vi skal leve og hvordan vi påvirker andres syn på
Gud?
Hvordan ville Jesu tilhørere ha forstått det han sa da de satt ved Gennesaretsjøen den
dagen? De visste alt om lys og mørke. De hadde mye mørke å frykte. De levde under
romersk okkupasjon, i et militarisert samfunn som til tross for mangelen på telefoner
og datamaskiner og internett på mange måter var like effektivt som vårt eget, og på
visse områder enda mer skremmende.
Romerne var overalt og minnet massene på åssiden om at de som absolutt ville
lage kvalm, ville bli torturert – og ende livet på et romersk kors.
Og likevel kalte Jesus dem til å leve som lys. Å være barmhjertige. Å være rene
av hjertet. Å være fredsskapere. Kristen undervisning må derfor omfatte å lære elevene
å være lys i verden, å kunne ta valg og beslutninger som åpenbarer Gud og hans
godhet for andre.
Hvis menigheten tar kristen opplæring på alvor, er det viktig å begynne med Jesus.
Han kalte disipler. Han lærte dem opp til å drive misjon ved å gå sammen med dem.
Jesus ga dem muligheten til å komme nær innpå dem de skulle ta seg av og elske.
Og Jesus utfordret dem med sin visjon om hvordan denne verden kunne bli når folk
begynner å behandle hverandre som søsken.
LesLuk 4,18–23. Hva er Kristi budskap til alle sine tilhengere?
I tre år så disiplene Jesus leve ut rikets idealer – idealer han kunngjorde i sin første
preken i synagogen i Nasaret. Tilgivelse, nåde og kjærlighet gikk hånd i hånd med
ensomhet, engasjement og motgang. Hvis det var noe de skulle lære, var det at det å
være disippel ikke er noe man tar lett på. Du er disippel for livet – ikke bare for en
dag.
«Frelserens oppdrag til disiplene … innbefatter alle som tror på Kristus inntil
tidens slutt. … Evangeliet er betrodd alle som har mottatt Ånd fra himmelen. Alle
som tar imot Kristi liv, har myndighet til å arbeide for sine medmenneskers frelse.
Menigheten ble opprettet for å utføre denne gjerning. Alle som tar imot dens hellige
løfter, har dermed forpliktet seg til å være Kristi medarbeidere.» – Alfa og Omega,
bind 5, side 368–369 [DA 822].
Som Jesu disipler må vi sørge for at han alltid er midtpunktet for både vårt fellesskap
og vår tilbedelse. Det er godt å huske at det var Jesus som oppfant disippelskapet.
Selv om rabbiene på hans tid hadde tilhengere, var det Jesus som kalte menn og
kvinner til å følge ham. Rabbiene kunne aldri ha forestilt seg et så radikalt kall som
at det å være sammen med Jesus, var viktigere enn alle budene deres.
Og som Jesu disipler respekterer vi ikke bare alle mennesker, vi vil arbeide for å
skape et sted der alle kan vokse og utvikle seg.
Derfor må all kristen opplæring inkludere denne forståelsen av å ha et oppdrag,
ikke bare for å tjene til livets opphold, men å gjøre det Jesus kaller oss til i vår egen
sfære: å følge i hans fotspor, tjene dem som trenger det og dele de gode nyhetene om
evangeliet med dem.
Albert Einstein skrev: «Det er viktig at vi ikke slutter å stille spørsmål.
Nysgjerrighet har sin egen eksistensberettigelse. Man kan ikke la være å føle ærefrykt
når man tenker på mysterier som evigheten, livet og virkelighetens fantastiske
struktur. Det er nok hvis man bare prøver å forstå litt av dette mysteriet hver dag.
Slutt aldri å ha en hellig nysgjerrighet.»
Vi lever i en verden full av mystikk. Moderne vitenskap har vist hvor utrolig sammensatt
stort sett alt som finnes er. Og hvis det er tilfellet med fysiske ting, hvor mye
mer er det så ikke for åndelige ting?
Bibelen er full av historier om nysgjerrige mennesker, slike som oss, menn og kvinner
som har spørsmål, frykt, håp og gleder, mennesker som søker sannhet og svar på
livets vanskeligste spørsmål.
«Alt skapte han vakkert, hver ting til sin tid. Ja, alle tider har han lagt i menneskenes
hjerte. Likevel kan ikke mennesket fatte det Gud har gjort fra begynnelse til
slutt» (Fork 3,11). Hva mener Salomo? Noen oversetter det hebraiske ordet ‘olam som
evighet og andre som et begrep om fortid og fremtid. Ifølge dette verset har Gud lagt
ned i mennesket et begrep om fortid og fremtid, om selve evigheten. Som mennesker
er vi i stand til å tenke på det som har blitt kalt «de store spørsmålene» om livet og
vår eksistens generelt.
Og her er selvfølgelig Skriften viktig. Hvem er vi? Hvorfor er vi her? Hvordan
skal vi leve? Hva skjer når vi dør? Hvorfor finnes det ondskap og lidelse? Dette er de
spørsmålene som sannhetssøkere har stilt siden man begynte å skrive ned historien.
Det er et stort privilegium og ansvar å kunne hjelpe disse menneskene å finne noen
svar. Hva er vel kristen opplæring hvis den ikke peker på disse svarene som vi finner
i Guds ord?
Hvorfor må Skriften være viktigst når vi skal besvare livets store spørsmål?
Les1 Tess 2,6–8. Hva sier Paulus i disse versene som vi kan og bør gjenspeile i
våre skoler og menigheter?
Vi står overfor fellesskapets sammenbrudd i samfunnet og lever i en tid da den
bibelske forståelsen av menigheten aldri har vært viktigere. Matt 18,20 minner oss
om at: «For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» NTs
visjon om hva menighet og fellesskap er, tok først og fremst form i de troendes hjem.
Det var her menigheten møttes i små grupper, ba, sang, feiret nattverd, lærte og delte
Jesu ord med hverandre.
Disse gruppene ble også de første menighetsskolene, for dette var stedet der nye
medlemmer møtte Bibelen og det nye livet i Jesus. Paulus skrev: «Innrett dere ikke
etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes» (Rom
12,2). Det viser at menigheten tok opplæringen på alvor.
De første kristne oppdaget snart at det er i fellesskapet at evangeliet best kan
leves ut. I fellesskapet har vi grunn til å synge høyere, be mer inderlig og være mer
omsorgsfulle og medfølende. Når vi hører andre snakke om Guds godhet, føler vi
hvor god han har vært mot oss; når vi hører om andres kamper og smerte, føler vi
Guds helbredelse i vårt eget liv, og vi får et fornyet ønske om å være redskaper for
hans nåde og helbredelse.
I dagens avsnitt sier Paulus at Guds evangelium er alt: korsets kraft, Herrens
oppstandelse, løftet om hans gjenkomst. Det fantes ganske enkelt ikke bedre nyheter
i hele verden, og Paulus brukte livet til å dele historien om Jesus med den største
integritet og engasjement.
Men her sier han at evangeliets budskap best kan forstås og oppleves når vi lever
sammen. Vi må aldri glemme at folk følger med for å se om vårt liv er i tråd med
Bibelens budskap om Gud nåde.
Tenk over hvordan du lever, og spør deg selv: Hva slags vitne er jeg for dem rundt
meg?
«Kristus skuffet dem i håpet om verdslig storhet. I Bergprekenen prøvde han å fjerne
de falske forestillinger folk var blitt innprentet med, og han gav tilhørerne en riktig
oppfatning av sitt rike og seg selv. Likevel kom han ikke med direkte angrep på
folkets villfarelser. Han så hvor elendig verden var på grunn av synd. Likevel gav
han dem ikke en realistisk skildring av deres forkomne tilstand. Han lærte dem noe
uendelig mye bedre enn det de hadde kjent til. Han imøtegikk ikke deres forestillinger
om Guds rike. I stedet fortalte han dem hva betingelsene var for å komme inn
i det, og overlot til dem selv å dra sine slutninger om hva slags rike det var. Det han
lærte, er ikke mindre viktig for oss enn for mengden som fulgte ham. Vi trenger i
like høy grad å lære å kjenne grunnprinsippene i Guds rike.» – Alfa og Omega, bind
4, side 254 [DA 299].
Forslag til samtale
Robert Louis Stevenson ble født i Edinburgh i Skottland i 1850. Han forteller
om en kveld da barnepiken gjorde ham klar for sengen. Han snek seg bort til
vinduet og så noe som fengslet ham. Det var en lyktetenner som gikk fra den
ene gasslampen til den neste. Med barnslig glede ropte han på barnepiken
og sa: «Se på den mannen! Han slår hull i mørket!» Hvordan vil Gud at du
skal bringe lys og kjærlighet til lokalsamfunnet? Er du usikker, så be noen
medlemmer om å sette seg ned sammen med deg og snakke om hva dere kan
utrette sammen.
Hvis menigheten skal samarbeide med Gud om å nå ut til verden, må vi la
oss gripe av Jesu ord og tjeneste. Selve inkarnasjonen – det at Gud kommer
til oss for å leve i vår verden, kjempe og le og gråte med oss – minner oss
om at vi er kalt til å ta vare på dem vi har rundt oss. Hvordan vil du gjøre det?
Hvordan kan du bruke ungdommene i menigheten til å hjelpe deg?
Tenk på det ansvaret vi har for å lære andre de fantastiske sannhetene vi har
mottatt. Hvordan kan og bør den lokale menigheten spille en nøkkelrolle i å
lære andre disse sannhetene? Og hvordan kan kirken være et trygt sted for
samtaler om vanskelige spørsmål i Guds ord?
Snakk sammen i gruppen om de kulturelle fordommene i samfunnet der dere
bor. Hvordan kan menigheten din lære andre å heve seg over disse fordommene
og i stedet følge Skriftens lære?
Hele livet hadde Bagicha Singh tilbedt trær og avguder hjemme i en liten landsby i India.
Gudene hadde gjort ham til en rik heksedoktor. Folk valfartet til ham i landsbyen
Mundrichurimra for å bli helbredet.
Så ble han syk og kastet opp. Han var svimmel og hadde hodepine. Besvergelsene hjalp ikke
på ham selv, og legene kunne ikke hjelpe ham.
En dag ringte sønnen hans til pastor Samson Soni i en nabolandsby og ba ham be for den
gamle. Han oppsøkte Bagicha, men heksedoktoren ville ikke snakke med ham. “Jeg vil ikke ha
forbønn. Heksekreftene mine er sterkere enn din Gud.” Samson lot seg ikke rokke og ba likevel.
Etter besøket gikk det nedover med Bagichas helse, og han ble innlagt på sykehuset i Jalandhar.
En lege fant ut at han hadde en hjernesvulst. “Du dør hvis vi ikke opererer,” sa han.
Men operasjonen var dyr, og Bagichas rikdom hadde skrumpet inn mens han var syk. Nå
hadde de bare halvparten av det som skulle til for å operere.
Samson fikk høre at Bagicha lå på sykehuset og besøkte ham. Bagicha var nedfor, men kviknet
til da han så Samson. “Her kommer Jesus. Han kan helbrede meg,” sa han til legen.
Legen ga Samson lov til å be: “Kjære Gud, i Jesu navn ber jeg deg helbrede Bagicha til ditt
navns ære. I Jesu navn, Amen.”
Dagen etter undersøkte legen Bagicha og fant ikke tegn til noen svulst. Han tilkalte en spesialist,
som heller ikke fant svulsten. Legen husket Samsons bønn og forhørte seg med Bagicha.
“Hvor er hjernesvulsten? spurte han. Hvilken Gud tror du på?”
Bagicha smilte. “Jeg var heksedoktor, men pastoren ba og åpenbarte Jesus for meg. Nå tror jeg
på Jesus. Han har helbredet meg for svulsten. Han kom til meg i pastoren.”
Sabbaten etter oppsøkte Bagicha Samson i kirken i nabolandsbyen. “Din Jesus helbredet meg,”
sa han. Det sa han også til familien og naboene, og mange kom til kirken på sabbaten. Ca. 50 tok
bibelstudier hos Samson, og halvparten ble døpt i 2018, deriblant Bagicha og tre fra hans familie.
De ble døpt av Samson Gulam Masih.
En del av offeret dette kvartalet går til å bygge en større
kirke i stedet for pastor Samsons falleferdige kirke i Amritsar. Takk for at du gir rundhåndet.