Jesaja 1. Kvartal

Trøst mitt folk Forord

Helt fra første stund har profeten Jesajas ord etset seg inn i vår bevissthet. Det er uforglemmelige ord, fylt med mening, håp og løfter, ord som Immanuel, eller «Gud er med oss» (Jes 7,14); «For et barn er oss født» (Jes 9,6); «Hver dal skal heves» (Jes 40,4; «Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet» (Jes 53,5).

Ord skaper bilder, ekko. Svake ord skaper svake, skrøpelige bilder; kraftige, opphøyde, velvalgte ord skaper sterke, fine bilder og høye, skarpe ekko. Dette forklarer hvorfor Jesajas ord taler så høyt og skarpt til oss etter 27 århundrer.

For eksempel i diktet om den lidende tjeneren (Jes 52,13–53,12) gir Jesaja et skarpere bilde av Messias enn noe annet sted i GT. Bare denne delen er nok til å rettferdiggjøre tilnavnet «evangelieprofeten».

Og tenk at han forutsier Kyros med navn halvannet århundre før perserkongen inntok Babylon (Jes 44,28–45,6). Dette er så utrolig konkret at noen lærde har sagt at store deler av Jesaja er fra en senere «Jesaja nummer to» fordi de ikke kan se lenger enn de tørre, intellektuelle grensene menneskets fantasi setter.

Jesajas bok har en unik blanding av levende bilder, stor poetisk rytme og balanse, dramatiske kontraster som kan minne om Beethoven og en rik vev av temaer som går igjen i en fin symfonisk prosess der de utvikles videre. Boken er et verdig litterært redskap for Guds tanker, som jo er like høyt hevet over det dagligdagse som himmelen er høyere enn jorden (se Jes 55,9). Selv i oversettelser som ikke får med seg de hebraiske ordspillene og alliterasjonene, er det få av litteraturhistoriens fineste verker som kan måle seg med Jesajas bok.

Vi kjenner hans veltalende, poetiske, følsomme og mektige ord, men kjenner vi mannen Jesaja og hans verden? Da assyrerriket nådde maktens tinde, inntrådte en farlig tid. Samtidig ble Guds utvalgte folk stadig svakere moralsk. Grådighet og elendighet preget gatebildet. I kampen om rikdom eller overlevelse dampet noen på narkotiske stoffer mens andre visnet av fortvilelse. I et forsøk på å bevare nasjonens identitet ved å forankre en rest i virkeligheten, kalte Jesaja folket til å se sin Gud, Israels hellige, skaperen av himmel og jord, han som kjente dem ved navn og som lovet å redde dem fra ilden, men bare hvis de ville lytte – og høre etter.

Jesaja veiledet konger. Da Guds folk var stengt inne i en dødsdømt by med assyriske legioner utenfor, var det Jesajas profetiske ord som ga kong Hiskia mot til å søke det miraklet som var Jerusalems eneste håp (Jes 36–37). Hadde Jerusalem falt da, og ikke under babylonerne et århundre senere, kunne assyrernes praksis med å spre erobrede folk, ha utslettet Judas nasjonale identitet. Da ville det ikke ha vært noe jødisk folk der Messias, verdens frelser, kunne stå frem.

Dette kvartalet ser vi på Jesaja, på hans ord, hans tid, og vanskeligheter, men mest av alt på hans Gud, den Gud som den gang som nå roper til oss: «Vær ikke redd! Jeg har løst deg ut, jeg har kalt deg ved navn, du er min» (Jes 43,1).

Roy Gane er ekspert på hebraisk og underviser i GT ved Seventh-day Adventist Theological Seminary, Andrews University i Berrien Springs, Michigan.

Bilde av leksehefteOriginaltittel Isaiah
Studieforfatter Roy E. Gane
Redaktør Clifford R. Goldstein
Oversetter Egil Fredheim