Kom, la oss gjøre opp vår sak! sier Herren. Om syndene deres er som purpur,
skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som
ull (Jes 1,18).
Borte i glemselens land. Kjører du langs en smal landevei i Irland, med hekk på
begge sider, kan veien være stengt av en flokk kyr på vei hjem. Ingen gjeter er med
dem, men de finner veien til eierens låve. De vet hvor de hører hjemme.
Hvis en liten gutt kommer bort fra mor i en butikk og skriker: «Hvor er mamma?»
vet han kanskje ikke hvor han er, eller hvor moren hans er, men midt i et hav
av mødre gjenkjenner han moren sin.
I motsetning til de irske kyrne (og guttungen) glemte jødene at de tilhørte Herren
og mistet dermed sin identitet som paktsfolk. «Barn har jeg fostret og oppdratt, men
de har satt seg opp mot meg. En okse kjenner sin eier, et esel sin herres krybbe. Men
Israel kjenner ikke, folket mitt forstår ikke» (Jes 1,2–3).
Denne uken skal vi se hva Gud gjør for å føre sitt folk hjem til seg selv.
Jesajas bok sier kort hvem forfatteren er («sønn av Amos»), kilden til hans budskap
(et «syn») og emnet hans (Juda og hovedstaden Jerusalem under fire konger). Den
peker også ut Jesajas primære publikum som folket i landet på den tiden han levde.
Profeten talte til dem om deres tilstand og skjebne.
Ved å nevne kongene da han var aktiv, innsnevrer Jesaja publikum og forbinder
boken med begivenhetene i en viss periode. Denne tidsrammen fører oss til 2 Kong
15–20 og 2 Krøn 26–32.
LesJes 1,2. Hva er kjernen i budskapet? Hva sier Herren? Hvordan har denne
tanken gått igjen gjennom historien? Kan det også sies om kirken i dag? Begrunn
svaret.
Legg merke til at Jesajas budskap begynner med ordene «Hør, himler og lytt, jord»
(se også 5 Mos 30,19; 5 Mos 31,28). Himmel og jord kan jo ikke høre og forstå, men
han gjør det for å understreke sitt poeng.
Når en konge i Midtøsten inngikk en politisk avtale med en mindre hersker,
påkalte han gudene sine som vitner for å understreke at ethvert brudd på avtalen
garantert ville bli lagt merke til og straffet. Men da kongenes konge inngikk en pakt
med israelittene på Moses’ tid, nevnte han ikke andre guder som vitner. Som den
eneste sanne Gud ba han i stedet himmelen og jorden om å fylle denne rollen (se
også 5 Mos 4,26).
Les Jes 1,1–9. Bruk linjene nedenfor til å summere hva Judas synder var. Legg
merke til hva syndene førte til. Hva hadde Juda gjort seg skyldig i, og hva førte
det til? Hvilket håp ser vi i vers 9?
LesJes 1,10. Hvorfor tror du han brukte bildet om Sodoma og Gomorra? Hva var
poenget?
LesJes 1,11–15. Hva sier Gud til folket? Hvorfor ville ikke Herren ha den tilbedelsen
folket ga ham?
Hendene som ofret og ble løftet opp i bønn, var «fulle av blod»: det vil si skyldig i
vold og undertrykkelse av andre (Jes 1,15; Jes 58,3–4). Når de behandlet andre medlemmer
av paktsfolket dårlig, viste de forakt for ham som verner om alle israelitter.
Synd mot andre var synd mot Herren.
Gud hadde selv innstiftet offerritualene (3 Mos 1–16) og utpekt tempelet i Jerusalem
som stedet for dem (1 Kong 8,10–11). Men ritualene skulle fungere innenfor
paktsforholdet mellom Gud og hans folk. Det var Guds pakt med Israel som gjorde
at han kunne bo blant dem i helligdommen. Så ritualer og bønner som ble utført
der, var bare gyldige hvis de viste troskap mot ham og hans pakt. De som ofret uten
å omvende seg fra urettferdige handlinger mot andre medlemmer av paktsfolket,
utførte rituell løgn. Dermed var ofringene ikke bare ugyldige – de var synd! De rituelle
handlingene sa at de var lojale, men atferden beviste at de hadde brutt pakten.
Les Jes 1,16–17. Hva befaler Herren folket å gjøre? Hvordan rimer dette med Jesu
ord i Matt 23,23–28? Hva kan disse tekstene og sammenhengen de er gitt i, si
oss i dag?
LesJes 1,18. Se over verset flere ganger og skriv det du tror Herren sier her (les
det i dets sammenheng).
Gud har lagt frem bevis for at jødene er skyldige i kontraktbrudd (Jes 1,2–15), og
han har bedt dem reformere seg (Jes 1,16–17). Appellen tyder på at det finnes håp.
For hvorfor ber man en kriminell som fortjener døden om å legge om sin livsførsel?
Hvordan kunne en dødsdømt fange «hjelpe den undertrykte, være forsvarer for farløse,
føre enkers sak»? Men når Gud sier «Kom, la oss gjøre opp vår sak!» (Jes 1,18),
ser vi at han ennå prøver å snakke fornuft til sitt folk for å få dem til å omvende seg
fra sin ondskap, enda så fæle de var blitt.
Herren sier at dine røde synder skal bli hvite. Hvorfor er syndene røde? Fordi rødt
er fargen på «blodet» (blodskyld) som hendene er fulle av (Jes 1,15). Hvitt er fargen
på renhet, fraværet av blodskyld. Gud tilbyr seg å forandre dem. Slik talte David da
han ropte til Gud om tilgivelse for at han tok Batseba og drepte mannen hennes (les
Sal 51,7; Sal 51,14). I Jes 1,18 tilbyr Gud seg å tilgi sitt folk!
Hvordan er Guds tilbud om tilgivelse et argument for at de skal legge om livet?
Sammenlign Jes 1,18 med Jes 44,22.
Nå ser vi hensikten med Guds advarsler til sitt folk. Han vil ikke forkaste folket,
men føre det tilbake til seg. Tilbudet om tilgivelse er argumentet som støtter hans
appell til folket om å rense seg moralsk (Jes 1,16–17). Hans tilgivelse gjør det mulig
for dem å bli forvandlet ved hans kraft. Her ser vi frøene fra den «nye pakt», som er
profetert i Jer 31,31–34, der tilgivelse er grunnlaget for et nytt gudsforhold. Vi starter
«i minus», med en gjeld vi aldri kan betale tilbake. Når vi innser vårt behov for tilgivelse,
er vi klar til å ta imot alt Gud har å gi.
LesJes 1,19–31. Hvilket tema i denne teksten går igjen i hele Bibelen?
Se den logiske strukturen i Jes 1,19–20: Hvis folket er villige og lydige mot Gud, skal
de få spise det gode i landet (Jes 1,19). Men avviser de hans tilbud om tilgivelse og
gjør opprør mot ham, blir de fortært av sverdet (Jes 1,20). Valget er deres. Versene
inneholder altså en betinget velsignelse og forbannelse.
Jes 1 gjentar og anvender Moses’ ord da pakten med Israel ble opprettet: «I dag
tar jeg himmel og jord til vitne mot dere. Jeg har lagt fram for deg liv og død, velsignelse
og forbannelse» (5 Mos 30,19–20).
Se på disse ordene. Det er ingen mellomting. Det er enten liv eller død, velsignelser
eller forbannelser. Hvorfor tror du vi bare kan velge ett av to? Hvorfor ikke et
kompromiss?
Moses-ordene oppsummerer serien med advarsler, velsignelser og forbannelser som
avslutter inngåelsen av pakten (5 Mos 27–30; se også 3 Mos 26). Pakten inneholder
historien om hva Gud hadde gjort for dem,
betingelser/bestemmelser (bud) som skal holdes om pakten skal stå ved lag,
henvisning til vitner, og
velsignelser og forbannelser som varsler hva som ville skje hvis de brøt paktsbetingelsene.
Disse punktene opptrer i samme rekkefølge i politiske traktater mellom ikkeisraelske
folk, som hetittene. Da Gud innstiftet pakten med israelittene, brukte han
en form de forsto, og understreket så sterkt som mulig paktens natur og følgene av
det gjensidig bindende forholdet som de valgte å tre inn i. Fordelene med pakten var
fantastiske, men brøt de avtalen, ville de være dårligere stilt enn noensinne.
Tenk på din egen vandring. Hvordan har du opplevd det prinsippet om velsignelser
og forbannelser som vi ser ovenfor?
Les sangen i versene ovenfor. Hvordan skal lignelsen forstås?
Gud forklarer ikke hva lignelsen betyr med en gang (se vers 7). Han brukte en
lignelse så folket kunne se seg selv objektivt og innse sin sanne tilstand. Denne
tilnærmingen benyttet Gud også med kong David (se 2 Sam 12,1–13). Ved å kalle det
en «kjærlighetssang», avslører Gud straks sitt motiv overfor sitt folk. Hans forhold
til dem er en følge av hans karakter, som er kjærlighet (1 Joh 4,8). Han forventer at
kjærligheten gjengjeldes. Men i stedet for «gode druer» får han «beske druer», som
betyr «illeluktende ting».
Hva mener Herren når han sier: «Hva mer kunne gjøres med vingården min enn det
jeg alt hadde gjort?» (Jes 5,4).
I de neste versene sier Gud: «Og nå skal jeg si dere hva jeg vil gjøre med vingården
min. Jeg tar bort gjerdet så den blir til beitemark, jeg river ned muren så den kan
tråkkes ned. Jeg skal gjøre den til ødemark» (Jes 5,5–6).
Når vi synder, kutter ikke Gud forbindelsen straks ved å fjerne sin beskyttelse
og ødelegge oss. Han er tålmodig og gir oss en mulighet til å ta imot tilgivelse (se 2
Pet 3,9). Han avviser ikke noen som svarer. Han appellerer så lenge det er håp om et
svar. Han tar ikke nei for et svar ved første anledning, for han vet at vi er uvitende
og forført av synden. Men kommer han ikke noen vei med oss, godtar han til slutt
valget vårt og lar oss være slik vi har valgt å være (se Åp 22,11).
Hvis vi holder ved i å avvise Guds appeller gjennom hans Ånd, kan vi komme dit
hvor det ikke er noen vei tilbake (Matt 12,31–32). Det er farlig å vende Kristus ryggen
(Hebr 6,4–6). Det er grenser for hva Gud kan gjøre, for han respekterer vårt frie valg.
Se tanken i Jes 5,4: «Hva mer kunne gjøres med vingården min» i lys av korset,
der Gud ga seg selv som et offer for våre synder og betalte for vårt brudd på hans
lov. Hva mer kunne han ha gjort for oss enn det han gjorde der? Når vi betrakter
korset: Hvordan gir det oss frelsesvisshet og motiverer oss til å vende om og
starte et nytt liv?
Om Jes 1,4 skrev Ellen White: «Guds bekjennende folk hadde skilt seg fra Gud og
mistet sin visdom og fordreid sin forstand. De kunne ikke se langt, for de hadde
glemt at de ble renset fra sine gamle synder. De var rastløse og usikre i mørket og
prøvde å utslette minnet om den friheten, tryggheten og lykken de hadde før. De
kastet seg ut i all slags arrogant og dumdristig galskap, var i opposisjon til Guds
forsyn og økte den skylden som allerede hvilte på dem. De lyttet til Satans anklager
mot Guds karakter og fremstilte Gud som blottet for barmhjertighet og tilgivelse.»
– The SDA Bible Commentary, bind 4, side 1137.
Forslag til samtale
Hvordan kan dere ‘vaske dere’? Hva betyr uttrykket? (se Fil 2,12–13).
Hvordan tilpasset, utvidet og anvendte Jesus vingårdens kjærlighetssang?
Matt 21,33–45; Mark 12,1–12; Luk 20,9–19. Hvilke lærdommer kan vi hente i
historien ovenfor?
Hva er sammenhengen mellom den tilgivelsen Gud tilbyr og den forvandlingen
han står for i vårt liv? Hva kommer først, forvandling og så tilgivelse,
eller tilgivelse og deretter forvandling? Hvorfor er det viktig å vite hva som
kommer først?
Sitatet ovenfor sier at folk stilte seg i opposisjon til «Guds forsyn». Hvordan
skal det forstås?
Sammendrag
Når Guds folk glemmer ham og tar velsignelsene hans for gitt, minner han dem om
at de er ansvarlige overfor pakten med ham. Heldigvis påpeker han deres tilstand,
advarer dem om de nedbrytende følgene av å gi avkall på hans beskyttelse og oppfordrer
dem til å la ham få helbrede og rense dem.
Aljona og sanggruppen hennes hadde kjørt fem timer av den tolv timer lange turen fra Zaoksky
i Russland til Minsk i Hviterussland en vinterdag da bussens lys og varmeapparat sluttet
å virke. De ringte Aljonas far på universitetet, for han var dyktig med busser og biler. Han sa de
skulle vente på bensinstasjonen. Fire timer senere kom han, og det tok ham to timer å reparere
bussen.
Mens de ventet, snakket de med en høy kraftkar som arbeidet på bensinstasjonen. Han var
snill og ga dem massevis av urtete mens de ventet. Da bussen var fikset, takket de Aljonas far og
fortsatte mot Minsk.
Etter en time kjente Aljona en sterk trang til å dra tilbake til bensinstasjonen. Hun ville gi den
snille arbeideren en minnepinne med Ellen Whites Mot historiens klimaks. Minnepinnen var et
vitnesbyrd hun og vennene pleide å gi til fremmede.
«Vi må tilbake til bensinstasjonen,» sa hun. De andre stønnet. «Vi burde gi mannen en minnepinne,»
mente hun. «Ja, det burde vi,» sa Nikita, «men vi drar ikke tilbake.»
De drøftet saken i ti minutter. Nikita var mest imot å dra tilbake. Men så sa han plutselig: «Vi
må tilbake!» «Hvorfor?» ropte de andre i kor. Nikita ble flau. «Jeg glemte mobilen på bensinstasjonen,» sa han og hang med hodet.
Bussen snudde. Alle var glade, spesielt Aljona. De ville vitne for mannen, men så husket
Nikita hvor stor han var. «Kanskje vil han ikke ha den, han er sikkert ikke kristen, og vi så jo at
han røykte.»
Da de nærmet seg bensinstasjonen, ba Aljona at Jesus ville åpne mannens hjerte så han ville ta
imot minnepinnen og lese det som var på den.
Mannen møtte dem med Nikitas mobil. Han hadde ventet på dem. Aljona ga ham minnepinnen.
Han smilte over hele ansiktet og takket. «Klart jeg skal se på minnepinnen,» sa han.
Aljona vet ikke om han holdt ord, men det er opp til Den hellige ånd, sier hun. «Folk er snillere
enn vi tror, og de vil faktisk lære om Jesus.»
Dette kvartalet vil offeret 13. sabbat hjelpe Zaoksky Christian School å bygge grunnskole
og videregående skole like ved Zaoksky
Adventist University. For tiden låner skolen
klasserom av universitetet, og med offeret vil
barna kunne få sine egne klasserom.