«I det året da kong Ussia døde, så jeg Herren sitte på en høy og opphøyd
trone, og kanten på kappen hans fylte tempelet» (Jes 6,1).
Da en av Konfucius’ disipler spurte etter ingrediensene til et godt styre, svarte han:
«Nok mat, nok våpen og vanlige menneskers tillit.»
«Men enn om du måtte være uten en av de tre, hva ville du være foruten?»
«Våpen,» sa Konfucius.
“Disippelen fortsatte: «Enn om du så måtte klare deg uten en av de to som er
igjen, hva ville du være foruten?»
«Mat,» svarte Konfucius. Helt fra gammel tid har sult vært menneskenes skjebne,
men et folk som ikke lenger stoler på sine herskere, er fortapt.» – Redigert av
Michael P. Green: 1500 Illustrations for Biblical Preaching (1989), side 215.
Ja, folk vil ha sterke, pålitelige ledere. Da en soldat meldte seg til en ny tjenesteperiode,
ble han spurt hvorfor han ønsket å la seg verve på nytt. «Jeg har prøvd livet
som sivilist,» sa han, «men der ute har ingen ansvaret.»
Denne uken skal vi se på Judas lederkrise og de sørgelige følgene den fikk.
Jes 6,1 handler om kong Ussias død. Les 2 Krøn 26 og svar på spørsmålet: Hva er så
viktig med kong hans død?
Det kan sies flere ting om kongens død.
Ussias regjeringstid var lang og preget av velstand, men «da han hadde fått
stor makt, ble hjertet hans ødelagt av hovmod» (2 Krøn 26,16) og han prøvde å ofre
røkelse i tempelet. Da prestene stoppet ham fordi han ikke var etterkommer av Aron
(2 Krøn 26,18), ble han sur. Der og da, mens kongen nektet å la seg irettesette, slo
Gud ham med en hudsykdom som han hadde «til sin dødsdag. Han måtte bo i et hus
for seg selv, og han var utestengt fra Herrens hus» (2 Krøn 26,21). Det er ironisk at
Jesaja så Gud, den rene, udødelige, kongen i sitt tempel nettopp det året den urene
kongen døde!
Kontrasten mellom Ussia og Jesaja er slående. Ussia strakte seg etter hellighet
av feil grunn (stolthet), og ble i stedet rituelt uren, slik at han ble avskåret fra det
hellige. Men Jesaja lot Guds hellighet nå ham. Han innrømte sin svakhet og lengtet
etter moralsk renhet, som han fikk (Jes 6,5–7). I likhet med skatteoppkreveren i Jesu
lignelse gikk han rettferdig bort: «For hver den som setter seg selv høyt, skal settes
lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt» (Luk 18,14).
Det er en påfallende likhet mellom Ussias spedalske kropp og hans folks moralske
tilstand: «Fra hode til fot er ingenting helt, flenger og skrammer og åpne sår»
(Jes 1,6).
Ussias død ca. 740 f.Kr. markerer en stor lederkrise i Guds folk. Når en enehersker
dør, er landet sårbart. Men Juda var spesielt utsatt, for Tiglat-Pileser 3 hadde
inntatt tronen i Assyria i 745 f.Kr. og straks gått på krigsstien og gjort Assyria til
en uovervinnelig supermakt. Alle land i Midtøsten var nå truet. I denne krisetiden
oppmuntret Gud Jesaja ved å vise at han fortsatt hadde kontroll.
Les 2 Krøn 26,16. Hvordan kan vi bli utsatt for det samme? Hvordan kan korset
beskytte oss mot denne fallgruven?
Legg merke til det som blir beskrevet i disse versene. Kongen dør under stor politisk
uro (assyrerne er på krigsstien). For Jesaja kunne det ha vært en fryktelig tid da han
ikke visste hvem som hadde kontroll.
Og hva skjer? Mens Jesaja hadde synet og så Guds brennende herlighet på tronen,
hørte han serafenes vekselsang med ordene «hellig, hellig, hellig» og følte hvordan
gulvet ristet under ham mens han kikket gjennom den virvlende røyken som fylte
tempelet. Det må ha vært litt av en opplevelse. Nå visste Jesaja hvem som hadde
kontroll, uansett hva som skjedde.
Hvor er Gud i synet? (se Jes 6,1.) Hvorfor viste Herren seg for Jesaja her, og ikke et
annet sted? Se 2 Mos 25,8; 2 Mos 40,34–38.
Esekiel, Daniel og Johannes var i eksil da de fikk synene (Esek 1; Dan 7,9–10 og Åp
4–5). Som Jesaja trengte også de forsikring om at Gud hadde kontroll selv om verden
falt fra hverandre. (Daniel og Esekiel var fanger hos et folk som hadde ødelagt deres
nasjon, og Johannes var forvist til en øy av en politisk makt.) Synene ga dem det de
trengte for å holde ut i en krisesituasjon.
«Idet Jesaja betraktet Herrens herlighet og storhet, ble han overveldet av Guds
renhet og hellighet. Skaperens absolutte fullkommenhet stod i den skarpeste kontrast
til det syndige levesett hos dem som i likhet med ham selv lenge hadde vært regnet
blant det utvalgte folket – Israel og Juda.» – Alfa og Omega, bind 3, side 142–143
[PK 307].
Guds hellighet understrekes i Jesajas syn og er grunnleggende for hans budskap.
Gud er en hellig Gud, og han krever hellighet av sitt folk, en hellighet han vil gi dem
hvis de vender om fra ondskap og underkaster seg ham i tro og lydighet.
Vi har alle vært der hvor alt syntes tapt. Fortell hvordan Herren hjalp deg å bevare
troen i denne krisen, selv om du ikke fikk et syn av «Herrens herlighet» slik
som Jesaja. Hva har det lært deg som du kan dele med andre?
Bare øverstepresten kunne komme frem for Gud i Det aller helligste på forsoningsdagen,
og da dekket av røkelse, ellers ville han dø (3 Mos 16,2; 3 Mos 16,12–13). Jesaja så
Herren enda han ikke var øversteprest, og han brente ikke røkelse! Tempelet fylt
med røyk (Jes 6,4) minner oss om skyen der Guds herlighet viste seg på forsoningsdagen
(3 Mos 16,2). Jesaja trodde han var dødsens (jfr. 2 Mos 33,20; Dom 6,22–23)
og ropte ut i erkjennelse av sin og folkets synd (Jes 6,5). Dette minner om øversteprestens
bekjennelse på forsoningsdagen (3 Mos 16,21).
«Idet han liksom stod der i lyset av Guds nærhet i Det aller helligste, var han
klar over at han i sin egen ufullkommenhet og svakhet umulig kunne skjøtte den
gjerning han var blitt kalt til.» – Alfa og Omega, bind 3, side 143 [PK 308].
Hvorfor brukte serafen et glødende kull fra alteret for å rense Jesajas lepper? Jes
6,6–7
Serafen sa at berøringen av profetens lepper fjernet hans skyld og synd (Jes 6,7).
Synden er ikke spesifisert, men den behøver ikke være bare feil ordbruk, for lepper
betyr ikke bare tale, men hele personen. Etter renselsen kunne Jesaja lovprise Gud
med rene lepper.
Ild er et renselsesmiddel, for det brenner bort urenhet (se 4 Mos 31,23). Men
serafen brukte et kull fra den hellige ilden på alteret som Gud hadde tent og som hele
tiden brant der (3 Mos 6,12). Så serafen gjorde Jesaja både hellig og ren. Dessuten:
Under tilbedelsen ved helligdommen, tok man kull fra alteret for å tenne røkelse. Se
3 Mos 16,12–13: øverstepresten skal ta et røkelseskar med kull fra alteret og bruke
det til å tenne røkelsen. Men her bruker serafen kullet på Jesaja i stedet for på røkelsen
(Jes 6). Mens Ussia ønsket å ofre røkelse, ble Jesaja som røkelse! Akkurat som
hellig ild tenner røkelsen for å fylle Guds hus med hellig duft, lyser det opp profeten
for å spre et hellig budskap. Det er ikke tilfeldig at Gud nå (fra Jes 6,8) sender Jesaja
ut til sitt folk.
Les Jesajas reaksjon på synet av Gud (Jes 6,5). Hvordan er den et uttrykk for det
grunnleggende problemet, at et syndig folk lever i et univers skapt av en «hellig,
hellig, hellig» Gud? (Jes 6,3). Hvorfor var Kristus og korset det eneste mulige
svaret på problemet? Hvordan løste korset problemet?
«Da hørte jeg Herrens røst. Han sa: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?»
Jeg sa: «Jeg! Send meg!» (Jes 6,8).
Da han var renset, besvarte Jesaja straks kallet til en som kunne være Guds sendebud.
I NT ville Jesaja ha blitt kalt apostel, det vil si «en som blir sendt».
I motsetning til enkelte andre profetiske bøker begynner ikke Jesajas bok med en
skildring av profetens kall (se Jer 1,4–10; Esek 1–3). Med andre ord må han ha blitt
kalt til å være profet før hendelsene i kapittel 6. Bibelen viser at et møte med Gud
kan oppmuntre en profet også etter at tjenesten har startet (Moses: 2 Mos 34; Elia:
1 Kong 19). I motsetning til andre eksempler, der Gud forteller noen at de skal være
profeter, melder Jesaja seg frivillig til et spesielt oppdrag. Det ser ut til at kapitlene
1–5 skildrer forholdene da Jesaja ble kalt og at Gud ga ham en ekstra oppmuntring i
tempelet da han stadfestet hans oppdrag som Guds profetiske talerør.
Gud oppmuntret Jesaja i sitt tempel. Er det andre steder i Bibelen som viser at
Guds helligdom er et oppmuntringens sted? Sal 73 (se særlig Sal 73,17), Hebr
4,14–16; Hebr 10,19–23; Åp 5. Hva sier disse tekstene oss?
Helligdommen er ikke bare et mektig sted, det er et sted der de svake og feilende kan
finne tilflukt. Vi blir beroliget når vi vet at Gud arbeider for å frelse oss i Kristus, vår
øversteprest.
Johannes så også Kristus fremstilt som et offerlam som var blitt slaktet, med
halsen skåret over (Åp 5,6). Det var ikke noe pent syn. Beskrivelsen viser at selv om
Kristus sto opp fra de døde og er i himmelen, bærer han stadig korsfestelsen med
seg. Han løftes fremdeles opp for å trekke alle mennesker til seg ved sitt alter.
Hvordan har du funnet oppmuntring ved å gå inn i Guds tempel i himmelen ved
tro, i bønn? Hebr 4,16 ber deg komme frem for Guds trone for å «finne barmhjertighet
og nåde som gir hjelp i rette tid». Hvordan ville du svare hvis du ble spurt
hvordan du har funnet nåde og barmhjertighet i rette tid?
Hvorfor ga Gud Jesaja et så merkelig budskap til folket da han sendte ham på nytt?
(Jes 6,9–10).
Det er ingen grunn til å tro at Jesaja hørte feil eller at budskapet ikke er viktig, for
Jesus siterte dette avsnittet for å forklare hvorfor han underviste i lignelser (Matt
13,13–15).
Gud vil ikke at noen skal gå til grunne (2 Pet 3,9), og det forklarer hvorfor han
sendte Jesaja til folket i Juda – og Jesus til verden. Gud ønsker ikke å ødelegge, men
å redde for evig. Noen reagerer positivt på appellene hans, men andre blir mer innbitt
i sin motstand. Likevel fortsetter Gud å appellere til dem, så de får flere muligheter
til å omvende seg. Men jo mer de står imot, desto hardere blir de. Det Gud gjør
mot dem, fører altså til hardere hjerter, mens han ville foretrekke at de myknet opp.
Guds kjærlighet til oss er den samme, men vårt svar på hans kjærlighet er viktig for
resultatet.
Enten det er Moses, Jesaja, Jeremia, Esekiel eller Jesus, er tjenerens oppgave å
fortsette å appellere, selv om folk avviser budskapet. Til Esekiel sa Gud: «Og enten
de vil høre eller ikke – for de er en trassig ætt – så skal de forstå at en profet har vært
hos dem» (Esek 2,5). Gud og hans tjenere gir menneskene muligheten til et rettferdig
valg ved at de får nok advarsler (se Esek 3,16–21), selv om de velger ødeleggelse
og eksil til slutt (Jes 6,11–13).
Og i lys av dette, hvordan skal vi forstå at Gud forherdet faraos hjerte?
«Men jeg vil gjøre hans hjerte ubøyelig» (2 Mos 4,21). Dette er den første av ni
ganger da Gud sa han ville forherde faraos hjerte. Men farao forherdet også sitt
hjerte ni ganger (se f.eks. 2 Mos 8,15; 2 Mos 8,32; 2 Mos 9,34).
Farao må ha hatt en slags fri vilje, ellers kunne han ikke ha forherdet sitt hjerte.
Men det at Gud også forherdet hans hjerte, viser at Gud innledet de omstendighetene
som farao reagerte på da han tok sine valg og avviste de tegnene Gud hadde
gitt ham. Hadde farao vært åpen for tegnene, ville hjertet hans blitt mykere og ikke
forherdet av dem.
Har du noen gang følt at hjertet ditt har blitt hardere overfor Den hellige ånd?
Tenk gjennom hva som gjorde at det skjedde. Hvordan ser du på det nå hvis
du ikke syntes at tanken var skremmende da (det er jo noe av det å ha et hardt
hjerte dreier seg om)? Hvordan kan du slippe unna? Se 1 Kor 10,13.
«Ondskapen var blitt så utbredt i alle samfunnslag at de få som fortsatt var tro mot
Gud, ofte ble fristet til å miste motet og gi seg over i fortvilelse. Det så ut som om
Guds plan med Israel holdt på å slå feil og at det opprørske folket skulle lide samme
skjebne som Sodoma og Gomorra.
Under disse forhold var det ikke så merkelig at Jesaja vek tilbake for ansvaret da
han de siste år av Ussias regjeringstid ble kalt til å formidle Guds advarsler og irettesettelser
til Juda. Han visste at han ville møte innbitt motstand. Når han tenkte på sin
egen manglende evne til å mestre situasjonen, og på folkets gjenstridighet og vantro,
føltes oppgaven håpløs. Skulle han i fortvilelse oppgi sin gjerning og la Juda dyrke
sine avguder i fred? Skulle Ninives guder ha makten på jorden og trosse himmelens
Gud?» – Alfa og Omega, bind 3, side 142 [PK 306, 307].
Forslag til samtale
Hva vil du svare hvis en skeptiker eller ateist utfordrer deg med spørsmålet:
«Hvordan kan du vise at din Gud har kontrollen?»
Hvorfor lider uskyldige mennesker hvis Gud har kontrollen? Betyr Jes 1,19–20
at bare gode ting vil skje Guds trofaste folk her i livet og at bare onde ting
skjer med dem som gjør opprør mot ham? Se Job 1 og 2; Sal 37; Sal 73. Kan
vi forene vår forståelse av Guds natur med det vonde som skjer med mennesker?
Er det nødvendig?
Hvorfor er det så mange hint om den store forsoningsdagen i Jes 6? På denne
årlige dommedagen renset Gud sitt folk ved å rense de trofaste for synd
(3 Mos 16,30) og utrydde de utro (3 Mos 23,29–30).
Sammendrag
I en utrygg tid, da menneskelige ledere var svake, fikk Jesaja et storslått syn om
universets øverste leder. Jesaja var forsteinet av utilstrekkelighet, men renset og
styrket av Guds barmhjertighet, og han var klar til å gå ut som Guds sendebud til en
fiendtlig verden.
Anatolij fra Kasakhstan lovte Gud å bli pastor etter at han ble helbredet for en langvarig
sykdom, men han var fra en fattig familie i en fattig landsby. Så han dro til Russland for å
arbeide.
«Gud, hva vil du med meg?» ba han hver dag. Han merket at Gud svarte: «Bli tolk.» Anatolij
lo. Alle i familien var ingeniører, ingen kunne fremmedspråk, og han var ikke lærenem. Men han
glemte ikke tanken om språkstudier og dro hjem til sin mor i Ushtobe i Kasakhstan.
«Jeg vil bli tolk,» sa han. Mor ble overrasket. «Det er ikke noe for deg, du kan bare russisk og
kasakh.» Anatolij ga seg ikke, og mor ble med til høyskolen i Taldikurga, den nærmeste byen der
de underviste i engelsk. Anatolij strøk til opptakseksamen.
Men han glemte ikke tanken, og en dag mens han leste 2 Kor 12,8 og 10 skjønte han at evnen til
å tale forskjellige språk var en gave fra Den hellige ånd. Han bøyde hodet og ba: «Gud, gi meg
denne gaven.»
En måned senere fant han en engelsk lommeparlør på bakken. Etter å ha lest to sider lukket
han boken og husket hvert eneste engelske ord. Forbauset gjentok han ordene om og om igjen.
«Det må være en slags fantasi,» tenkte han. Han åpnet boken og leste ti sider til før han ga
den til mor. «Les hva som helst på russisk,» sa han. Hun leste flere setninger, og han oversatte til
engelsk. Anatolij funderte på om han hadde fått tungetalens gave.
Anatolij tok et engelskkurs på hjemstedet, høstet vannmeloner og kjøpte sin første PC og
mobil for pengene. Nå lærte han mer engelsk på nettet, og året etter kom han inn på høyskolestudiet.
Rektor kjeftet på ham fordi han ikke møtte opp på lørdager, men han gjorde det så godt at
han fikk delta i en nasjonal konkurranse. Og da han ble nummer to og vant 200 dollar i premie, sa
rektor: «Gå i kirken! Jeg blir med, jeg også.» Og det gjorde han.
Anatolij tok eksamen i engelsk og tyrkisk med glans. Han lærte spansk på en adventistskole
i Kirgisistan. Menighetens ledere sendte ham til Argentina for å finpusse spansken, og der lærte
han portugisisk. Etterpå arbeidet han som tolk og språklærer for Adventistkirken i Kasakhstan
i tre år før drømmen gikk i oppfyllelse og han kom til Zaoksky Adventist University for å bli
pastor.
«Gud er den samme som før,» sier Anatolij. «Hvis vi ber om hans gaver, får vi dem.» Han
planlegger å dra tilbake til Kasakhstan og arbeide som pastor.
En del av offeret 13. sabbat skal hjelpe Zaoksky Christian School å få sine egne skolebygninger.
Takk for at du planlegger et rundhåndet offer.