Herre over hærskarene, Israels Gud, du som troner over kjerubene. Du alene
er Gud over alle kongeriker på jorden, du som skapte himmelen og jorden (Jes
37,16).
En avmagret mann går barbeint sammen med sine to sønner. En annen familie har
lastet alle sine ting på en oksekjerre trukket av magre okser. En mann leder oksene
mens to kvinner sitter på vogna. De mindre heldige har ingen vogn, så de bærer
tingene sine på skuldrene.
Det er soldater overalt. En rambukk smadrer byporten. Bueskyttere på toppen av
rambukken skyter mot forsvarere på murene. Det er et stort blodbad.
Spol fremover. En konge sitter på tronen og mottar bytte og fanger. Noen fanger
kommer med løftet hånd og ber om barmhjertighet. Andre kneler eller huker seg
ned. Beskrivelser av disse scenene med kongen begynner med ordene: «Sankerib,
verdens konge, kongen av Assyria» og fortsetter med uttrykk som «satt på en
nēmedu-trone, og byttet fra byen Lakisj passerte foran ham.» – John Malcolm Russell,
The Writing on the Wall (1999), side 137, 138.
Denne bildeserien, som en gang prydet veggene i Sankeribs «Uforlignelige slott»,
henger nå i British Museum, og for en historie de forteller om situasjonen for Guds
utvalgte folk!
Da den troløse Ahas døde og hans sønn Hiskia etterfulgte ham, arvet Hiskia et rike
som ikke lenger var helt uavhengig. Etter å ha kjøpt assyrisk hjelp mot alliansen
mellom Syria og Nord-Israel, var Juda nødt til fortsatt å betale «beskyttelsespenger»
i form av tributt til Assyria (se 2 Krøn 28,16–21). Da assyrerkongen Sargon 2 døde
på slagmark langt hjemmefra og ble etterfulgt av Sankerib i 705 f.Kr., virket Assyria
sårbart. Assyriske og bibelske tekster viser at Hiskia grep anledningen til å gjøre
opprør sammen med smånasjonene i hans region (se 2 Kong 18,7).
Dessverre for ham hadde Hiskia undervurdert Assyrias makt. I 701 f.Kr., da Sankerib
hadde kuet andre deler av riket sitt, gikk han mot Syria-Palestina med ødeleggende
kraft og raserte Juda.
Hvordan forberedte Hiskia seg på en konfrontasjon med Assyria? 2 Krøn 32,1–8.
Da Hiskia så at Sankerib hadde tenkt å ta hovedstaden Jerusalem, forberedte han seg
på en konfrontasjon med Assyria. Han styrket festningsanleggene, utstyrte og organiserte
hæren sin bedre og trygget Jerusalems vannforsyning (se også 2 Kong 20,20;
2 Krøn 32,30). Den bemerkelsesverdige vanntunnelen til Siloa med en inskripsjon
som forteller hvordan den ble bygget, stammer nesten helt sikkert fra Hiskias forberedelser
til en potensiell beleiring.
Like viktig som militær og organisatorisk ledelse var Hiskias åndelige ledelse da
han prøvde å styrke moralen i folket i denne farlige tiden. «Juda-kongen var fast bestemt
på å gjøre hva han kunne for å være beredt til å motstå fienden. Da han hadde
gjort alt som stod i menneskelig makt, samlet han sine styrker og oppfordret dem til
å være ved godt mot.» – Alfa og Omega, bind 3, side 168 [PK 351].
Hvorfor gjorde Hiskia så mye selv hvis han hadde en sterk tro på Herren?
Opphevet gjerningene troen? Se Fil 2,12–13 om å samarbeide med Gud, som gir
kraften som er så effektiv.
Herskerne i Assyria var ikke bare brutale, de var også intelligente. Målet var rikdom
og makt, ikke bare ødeleggelse (se Jes 10,13–14). Hvorfor bruke ressurser på å ta en
by med makt hvis de kunne overtale innbyggerne til å overgi seg? Mens han beleiret
Lakisj, sendte Sankerib kommandanten sin for å ta Jerusalem med propaganda.
Kommandanten kom med ganske sterke argumenter: Dere kan ikke stole på at Egypt
hjelper dere, for landet er svakt og upålitelig. Dere kan ikke stole på at Herren hjelper
dere, for Hiskia har fornærmet ham ved å fjerne hans offerhauger og altere i hele
Juda og bedt folket om å tilbe ved et alter i Jerusalem. Ja, Herren er på Assyrias side
og har bedt Sankerib om å ødelegge Juda. Dere har ikke engang nok veltrente menn
til å håndtere 2000 hester.
Gi opp nå, og dere vil bli behandlet godt og slippe en beleiring der dere ikke har
mat og drikke. Hiskia kan ikke redde dere, og siden gudene i alle de andre landene
Assyria har erobret, ikke har reddet dem, kan dere være sikre på at deres Gud heller
ikke vil redde dere.
Snakket kommandanten sant?
Det var mye sannhet i det han sa, så argumentene var overbevisende. To uuttalte
argumenter støttet ham.
Han hadde nettopp kommet fra Lakisj, bare 50 km unna,
der assyrerne viste hva som ville skje med en sterkt befestet by som våget å motstå
dem.
Han hadde en sterk avdeling av assyrerhæren med seg (Jes 36,2). De visste
hvordan det hadde gått med hærer og byer andre steder (også Samaria, hovedstaden
i Nord-Israel, 2 Kong 18,9–10) som hadde bukket under for Assyria, så ingen i Juda
hadde grunn til å tvile på at Jerusalem menneskelig sett var fortapt (se Jes 10,8–11).
Kommandanten hadde også rett i at Hiskia hadde ødelagt offersteder for å sentralisere
tilbedelsen ved tempelet i Jerusalem (2 Kong 18,4; 2 Krøn 31,1). Men hadde
denne reformen fornærmet Herren, som var det eneste håpet hans folk hadde igjen?
Ville og kunne han redde dem? Det var opp til Gud å svare på dette spørsmålet!
Har du noen gang vært i en lignende situasjon, der alt virket tapt, menneskelig
sett? Hva var din eneste tilflukt? Hvis du vil, så del opplevelsen med klassen din.
Fortell hvordan du taklet det og hvordan det gikk til slutt.
Budskapet var kort, men det var nok. Gud var på sitt folks side. Jesaja forutså at
Sankerib ville få høre et rykte som ville få ham til å avbryte angrepet på Juda. Dette
gikk straks i oppfyllelse.
Sankerib var frustrert, men hadde på ingen måte gitt opp. Han sendte Hiskia en
trussel: «La deg ikke lure av din Gud som du stoler på, når han sier: Jerusalem skal
ikke falle i hendene på assyrerkongen. ... Er de blitt berget av gudene sine, de folkene
som mine fedre gjorde ende på?» (Jes 37,10; Jes 37,12; se også 2 Krøn 32,17).
Denne gangen gikk Hiskia rett til tempelet og viste budskapet til hærskarenes
Gud, «som troner over kjerubene» (Jes 37,14–16).
Hvordan pekte Hiskias bønn på hva som sto på spill i Jerusalems krise?
Jes 37,15–20.
Sankerib hadde angrepet Hiskias sterkeste forsvar: troen på Gud. Heller enn å gi
etter, ba Hiskia Gud om å vise hvem han er, «så alle riker på jorden kan forstå at du
alene er Herren» (Jes 37,20).
Les Hiskias bønn (Jes 37,15–20). Hvilke sider ved Gud fokuserer han på? Hvilket
prinsipp i denne bønnen kan gi oss oppmuntring og kraft til å være trofaste i våre
kriser?
Ifølge Sankeribs annaler inntok han 46 befestede byer, beleiret Jerusalem og gjorde
jøden Hiskia til «fange i Jerusalem, hans kongelige bolig, som en fugl i et bur.»
– James B. Pritchard, redaktør: Ancient Near Eastern Texts Relating to the Old
Testament (1969), side 288. Men til tross for sin hang til propaganda som uttrykk for
sitt store ego, sier han verken i tekst eller bilder at han inntok Jerusalem. Fra et menneskelig
ståsted er denne unnlatelsen fantastisk i lys av Sankeribs veldige makt og
det faktum at Hiskia hadde ledet et opprør mot ham. Opprørere mot Assyria hadde
kort forventet levetid og fikk en grusom død.
Selv om vi ikke hadde Bibelens fortelling, ville vi være nødt til å vedgå at det
måtte ha skjedd et under. Når Sankerib fylte veggene i sitt «uforlignelige palass»
med relieffer (utskårne bilder) som skildrer hans beleiring av Lakisj, skyldes det nok
et behov for å redde ansikt. Hadde det ikke vært for Guds nåde, ville disse bildene ha
fremstilt Jerusalem i stedet! Sankerib fortalte ikke resten av historien, men det gjør
Bibelen.
Som svar på Hiskias bønn sendte Gud et budskap om full sikkerhet for Juda, som
er fullt av raseri mot den stolte assyrerkongen som hadde våget å utfordre Gud (Jes
37,23). Da oppfylte Gud straks løftet om å forsvare Jerusalem (2 Kong 19,35–37;
2 Krøn 32,21–22; Jes 37,36–38).
En stor krise krever et stort mirakel, og det var stort! Tapstallet var høyt: 185.000.
Sankerib hadde ikke annet valg enn å dra hjem, der han møtte sin egen død (se Jesajas
forutsigelse i Jes 37,7–38).
«Hebreernes Gud hadde seiret over den stolte assyreren, og Herren var blitt
opphøyet i nabofolkenes øyne. Innbyggerne i Jerusalem ble fylt av hellig glede.» –
Alfa og Omega, bind 3, side 173 [PK 361]. Hvis Sankerib hadde inntatt Jerusalem,
ville han også ha deportert befolkningen på en slik måte at Juda ville ha mistet sin
identitet, slik det var tilfelle med Nord-Israel. Slik sett ville det da ikke ha vært noe
jødisk folk som Messias kunne bli født inn i. Historien deres ville ha endt der. Men
Gud holdt liv i håpet.
Hva sier du til den som ennå ikke tror på Bibelen eller Bibelens Gud, men spør:
Var det rimelig at de assyriske soldatene, som tilfeldigvis ble født der de ble
født, skulle dø i hopetall? Hvordan forstår du Herrens handlinger her?
Hendelsene i Jes 38 og 39 (2 Kong 20) fant sted nær den tiden Gud reddet Hiskia
fra Sankerib, selv om befrielsen som er nevnt i Jes 37 (se også 2 Kong 19), ennå
ikke hadde skjedd. Jes 38,5–6 og 2 Kong 20,6 viser at de fremdeles sto overfor den
assyriske faren.
«Satan var fast bestemt på at Hiskia skulle dø og Jerusalem falle, og tenkte sikkert
at hvis Hiskia var ute av veien, ville hans reformarbeid opphøre og Jerusalem
ville lettere gå til grunne.» – The SDA Bible Commentary, bind 4, side 240.
Hva sier sitatet ovenfor om hvor viktig godt lederskap er for Guds folk?
Ved å avvise tegn som Gud tilbød (Jes 7), hadde Ahas utløst hendelsene som førte
til problemer med Assyria. Men nå hadde Hiskia bedt om et tegn (2. Kong 20,8), så
Gud styrket ham til å møte den krisen hans far hadde ført over Juda. Det skulle jo et
under til for å få skyggen på Ahas’ solur til å bevege seg.
Babylonerne studerte himmellegemenes bevegelser og registrerte dem nøyaktig.
Derfor ville de ha lagt merke til solens underlige oppførsel og lurt på hva det betydde.
Det er ingen tilfeldighet at kong Merodak Baladans utsendinger kom på dette
tidspunktet. Babylonerne hadde hørt om sammenhengen mellom Hiskias helsetilstand
og det mirakuløse tegnet.
Nå vet vi hvorfor Gud valgte dette spesielle tegnet. Akkurat som han senere
brukte stjernen i Betlehem for å føre vise menn fra Østen, brukte han en solforflytning
til å få sendebudene fra Babylon til å komme. Dette var en mulighet for dem til
å lære om den sanne Gud. Hele sin karriere prøvde Merodak Baladan å vinne varig
uavhengighet fra Assyria. Han trengte mektige allierte, noe som forklarer at han
kontaktet Hiskia. Hvis selveste solen beveget seg på Hiskias anmodning, hva kan
han ikke da utrette med Assyria?
Hvordan gikk Hiskia glipp av en mulighet til å ære Gud og vise babylonerne til
ham? Hva var resultatet? Jes 39. Hiskia burde ha vitnet om Herren, men pekte i
stedet på sin egen «herlighet». Hva kan vi lære av det?
«Skyggen på soluret kunne bare gå ti streker tilbake hvis Gud grep direkte inn, og
dette skulle være tegnet på at Herren hadde hørt Hiskias bønn. ‘Da ropte profeten
Jesaja til Herren, og han lot skyggen gå ti streker tilbake på Ahas’ solur, like langt
som den før hadde gått fram.’» – Alfa og Omega, bind 3, side 163 [PK 342].
«Da sendemennene fra herskeren i det fjerne landet kom, fikk Hiskia en
anledning til å opphøye den levende Gud. Det ville vært lett for ham å fortelle dem
om Gud som opprettholder alt det skapte, og som hadde spart hans eget liv da alt håp
var ute. ...
Men Hiskia ble stolt og forfengelig, og for å opphøye seg selv lot han disse
grådige menneskene få se de rikdommer som Gud hadde gitt sitt folk. Kongen viste
dem huset der han hadde skattene sine, sølvet og gullet, balsam-buskene og den fine
oljen, hele våpenhuset og alt som fantes i skattkamrene hans. Det var ikke den ting
i hele hans slott og rike som Hiskia ikke viste dem (Jes 39,2). Han gjorde det ikke
for å ære Gud, men for å opphøye seg selv overfor de fremmede fyrstene.» – Alfa og
Omega, bind 3, side 163–164 [PK 344,345].
Spørsmål til drøftelse
Hvordan er Satan som den assyriske kommandanten? Snakker han sant når
han sier at du har syndet? (Sak 3,1). Hva sier Gud? Se Sak 3,2–5. Hva er vårt
eneste håp mot disse beskyldningene? Rom 8,1.
Slutter Satan å anklage deg når du blir tilgitt? Se Åp 12,10. Når du er tilgitt
og Satan fortsetter å si at du tilhører ham på grunn av din synd, hva slags
beskyldning er det? Se 5 Mos 19,16–21 (lov om et ondsinnet vitne som lyver).
Sammendrag
Som svar på nødropet fra en trofast konge, reddet Gud sitt folk og viste hvem han
er: Israels allmektige konge som kontrollerer jordens skjebne. Ikke nok med at han
ødelegger dem som prøver å ødelegge hans folk, han gir også andre muligheten for å
bli hans folk, samme hvor «babylonske» de er.
Elleveårige Jelena var på vei hjem fra skolen i Dimitrovgrad en lørdag da hun plutselig husket
at hun hadde gått i kirken på lørdager. Det var lenge siden, men hun følte en uvanlig lengsel
etter å gå dit, så hun ringte mor og ba om lov.
Jelena kom tidsnok til gudstjenesten og satte seg bakerst. Etterpå hilste hun på sin gamle sabbatsskolelærer,
som ba henne komme igjen.
Jelenas foreldre ble skilt da hun var liten, men de hadde tatt henne med i kirken til hun var fem
år. Da ble de lei av å treffe hverandre i kirken og sluttet å gå. Jelena gikk på skolen seks dager i
uken.
Da skolen var slutt kl. 13 neste sabbat, gikk Jelena rett til kirken. Hun forsto ikke prekenen,
men trivdes sammen med de andre barna. Etter en stund begynte hun å skulke timer på skolen så
hun kunne komme tidligere. En måned senere fikk hun med seg storesøster Oksana på 13 år. Mor
så at de gikk, så hun begynte også å gå.
Men så flyttet noen familier, og andre sluttet å gå i kirken. Mor sluttet også, og Jelena gikk
ikke hver sabbat. Et medlem la merke til at Jelena var mye borte og ba henne hjelpe med lydanlegget.
Jelena sa ja, og nå måtte hun gå hver sabbat. Hun begynte også å lese regelmessig i
Bibelen og Ellen Whites bøker, spesielt Mot historiens klimaks.
Mor så at Jelena trivdes i sabbatsskolen og hadde voksne venner i kirken, så hun begynte også
å gå igjen. En sabbat spurte hun Jelena: «Vil du bli døpt?» Det ville Jelena, for hun hadde tenkt
på det selv også.
Jelena ble med i dåpsklassen og ble døpt. Vannet var isnende kaldt, men en varm glede strømmet
gjennom henne. Hun hadde tatt den beste beslutningen noensinne da hun overga seg til Jesus.
Jelena gikk ikke på skolen på lørdager lenger. Mor skrev til rektor, og Jelena fikk lørdagsfri
bare hun tok igjen det tapte. Det var et slit å få gode karakterer.
Nå er ikke skolen noe problem lenger. Jelena går på internatskolen Zaoksky Christian School
ca. 100 mil hjemmefra. «Det er så fint å være her, lærerne er snille og hjelper meg med studiene.
Jeg er så glad for at vi ikke har timer på lørdag,» sier hun.
En del av offeret 13. sabbat dette kvartalet skal hjelpe Zaoksky Christian School å bygge sin
egen skole. Nå låner de rom på universitetet, men offeret vil gi elevene sitt eget sted å være. Takk
for at du vil gi et godt offer, og be for barna på skolen.